Adresseavisen

Etterpå er vi alle klokeAv Jan Mehlum

Gyldendal

Bok 21 følger skjema, og det liker vi

Dette er bok nummer 21 om advokat / privatetterforsker Svend Foyn. De varierer noe i kvalitet, men til felles har de et lekent, men ikke overlesset språk (de er gode å lese) og at de er samfunnsengasjerte. Men det er også felles at forfatteren har hatt det litt litt travelt helt mot slutten. Siste fjerdedel er nesten uten unntak bøkenes svakeste, ikke språklig, men plottløsningen.

Forrige bok «Ut av tiden» var et unntak hva gjelder sistnevnte poeng. Den var seriens mest dramatiske, den kunne tolkes som om hovedpersonen var ute av bildet. At serien var slutt.

Men Svend Foyn var ikke død, han er raskt i gang med en sak som fører ham til et urovekkende miljø i Tønsbergs maktelite. Overgrep etter overgrep i gamle dager avdekkes, og Foyn blir som vanlig selv en skyteskive.

Vi har de faste rekvisittene: Jaguaren, cognacen, hunden (her har det skjedd en endring) og Svends politivenn Mørk (som nå er kollega i advokatkontoret Mørk & Foyn), hans bekymrede datter, hans politikjæreste i Oslo; alle er trygge ingredienser i et Foyn-mysterium. En ny mystisk medarbeider på kontoret, som mange moderne krimhelter tydelig modellert etter Lisbeth Salander, fremstår som et konstruert fremmedelement. Her er ikke Mehlum på hjemmebane. Bortsett fra dette er boka en fryd, helt til den programmessig noe skuffende slutten.



Randaberg24

TERNINGKAST 5: Stilsikker, elegant og sitrende samtidskrim, gir deg i små doser frysninger. Overgår selv virkeligheten.

Helt klart den mest spørrende tittelen; «Etterpå er vi alle kloke» innen norsk krim de siste fem årene, nysgjerrigheten var stor da jeg åpnet den nye Svend Foyn-krimmen.

Da jeg hadde lest var konklusjonen min klar, replikkene som Mehlum lirer av seg bærer hele handlingen, noen ganske alvorlige, andre ganske humoristiske, men alt i alt er de alle smarte.

Jan Mehlum gir oss nok en godbit, ikke den mest kompliserte norske krimmen, men like spenstig som han var da den første Svend Foyn-krim kom, 21 romaner tidligere.

Denne handler om maktmisbruk, noe som de fleste Foyn-krimmer handler om. Nesten ingen blant norske krimforfattere kan tematikken bedre enn han, og svært få har klart å skrive så levende om slikt. Noe av det jeg liker best med Mehlums bøker, er det at «rettferdigheten skjer fyllest».

Forfatteren er alltid samfunnsaktuell, og balanserer fint mellom fakta og fiksjon. Den er handlingsmettet, velutviklet og velskrevet, på lik linje med flere av de 20 tidligere Foyn-krimmer.

Mehlum har også med årene blitt ganske så brutal med sin karakter, advokat Svend Foyn er nemlig på vei tilbake, etter nesten å ha blitt drept i en terroraksjon i denne kriminalromanen.

Med denne har han nok en gang bevist at han legger seg på nivå med legendene Sjöwall og Wahlöös. Han er på en måte Norges svar på dem.



Tønsbergs Blad I

Jan Mehlum holder stilen: – Tankevekkende

Finn Stenstad, litteraturanmelder

4-5 minutes


Bok

Jan Mehlum «Etterpå er vi alle kloke»

Gyldendal 2023, 342 sider

Hva skjedde i Tønsberg?

Når de gode krimforfatterne inspireres til å skrive en realistisk krimroman, tar de ofte tak i en flik av virkeligheten – en forbrytelse eller en uoppklart kriminalsak. Jan Mehlum gjør ofte det. Gjerne en uløst sak av mulig kriminell natur, så som for eksempel i «To komma åtte sekunder» fra 2016 der bakteppet er utbyggingen av Gardermoflyplassen. I sin nye Svend Foyn-roman « Etterpå er vi alle kloke» er dette også oppskriften denne gangen. Et mulig justismord med klare hentydninger til saken om og dommen over Fredrik Fasting Torgersen.

Dette har altså blitt en ny Svend Foyn-roman, den 21., selv om avslutningen på den foregående fra 2022, «Ut av tiden» pekte mot en slutt for den dugende tønsbergadvokaten. Men ukrutt forgår som kjent ikke så lett. Svend Foyn berget livet på mirakuløst vis etter en terroraksjon ved Tønsberg stasjon. Etter opphold på intensivavdelingen på Rikshospitalet og et lengre rekonvalesentopphold på Sunnaas sykehus, er han i gang igjen.

Nå faktisk i kontorfellesskap med sin eksentriske venn, Wilhelm Mørk. Og ikke minst, med et løslig samarbeid med en høy, mørk og mystisk datakyndig kvinne med navnet Ute Merkel. Og saken han nølende er i gang med, er knyttet til det som kanskje er et justismord, knyttet til Tønsberg for førti år siden. En ung kvinne drept, en ung mann tatt og dømt. Vedkommende døde for mange år siden, men hans hardt kvestede nevø som Foyn møtte under rehabiliteringen på Sunnaas, hevdet at onkelen var uskyldig. Dermed er alt i gang.

Det viser seg at alle tidligere forsøk på å få gjenopptatt drapssaken fra Tønsberg, var fånyttes. Gjenopptagelseskommisjonen har avvist alle framstøt. Likevel ser Svend Foyn at mye bevisst er blitt skjult og fordreid, både under selve rettssaken på syttitallet og av senere politiarbeid i samband med en eventuell gjenopptagelse. Sporene peker inn mot tønsbergpolitiet, kameraderi i rettsapparatet, misbruk av yngre kvinner, og dødsfall som ble betegnet som ulykker.

Etter en litt omstendelig innledning der det legges ut om gjenopptagelsesprosedyrer, får Jan Mehlum fart på sakene. Foyn er rehabilitert, på godt og vondt. Han har fått stammingen tilbake, han savner Hulda som tok sin død etter attentatet mot Foyn. Riktignok har hatt fått en ny blandingsrasehund, Dylan, men likevel. Mer intim har Foyn også blitt i forholdet til Alice, etterforskeren fra Nordberg i Oslo.

Språklig holder Jan Mehlum så absolutt stilen. Den lakonisk-ironiske språktonen med kjapp replikkunst er hans varemerke. Og som durkdreven krimforfatter tillater han seg å legge inn et innforstått hint til krimleserne når to av politietterforskerne fra Tønsbergs 1970-tall bærer navnene Gunnar Stål og Jørgen Lier. Snedige hint mot lokalpresse og byens sosietet er imidlertid ikke så markant til stede denne gangen. Men med det tunge bakteppet knyttet både til justismord generelt, juridisk unnfallenhet og et politiarbeid som ikke tåler dagens lys spesielt, blir romanen som altså er lagt til byen vår, ganske tankevekkende.



Tønsbergs Blad II

– At noen kan ha samvittighet til å la noen de må skjønne er uskyldige, bli dømt i en rett, er for meg helt uforståelig

Erik Munsterhjelm

4-5 minutes


– Jeg er kommet dit hen at jeg ikke gidder skrive om noe jeg ikke bryr meg virkelig om. Nei, jeg gjør ikke det, altså.

Ingen grunn til uro. For i sin 21. krim om den fiktive Tønsberg-advokaten Svend Foyn omhandler Mehlum et tema han virkelig bryr seg solid om.

Aktuelt tema

Tittelen på boka lyder denne gangen «Etterpå er vi alle kloke».

– Hva tror du dette handler om, spør Mehlum, som også ellers har hatt som vane å ta utgangspunkt i ulike sosiale, og gjerne også nokså urettferdige forhold i samfunnet, for sine Foyn-fortellinger.


Og det dette handler om, er et tema som ikke minst er blitt aktuelt igjen i forbindelse med renvaskingen av Viggo Kristiansen fra den såkalte «Baneheiasaken», nemlig justismord.

– Du kan si at rammen er hentet fra virkeligheten, men selve historien er ren fiksjon, fortsetter Mehlum.

Som utgangspunkt for det hele er en av norgeshistoriens aller mest omtalte og kontroversielle krim- og straffesaker, den såkalte «Torgersen-saken» fra 1958 (se faktaboks nederst).

– Denne saken har fulgt meg helt siden jeg som ung student i Oslo på 1970-tallet. Dette er et virkelig stygt eksempel på hvordan det kan gå når man låser seg fast i et bestemt spor, en bestemt teori om hva som har skjedd, og nekter å se på alternative forklaringer, sier Mehlum entusiastisk.

For et par år siden kom han selv i kontakt med en 84-år gammel kvinne som i sin tid hadde en viss forbindelse til «Torgersen-saken».

– Det var et trivelig og hyggelig møte, det, uten at så veldig mye nytt ble brakt opp i dagen. Men så fikk jeg en idé, hva med å oppklare denne saken selv?

Altså, ikke den konkrete «Torgersen-saken», men en fiktiv og oppdiktet en, som ingrediensmessig kunne ligne veldig på utgangspunktet, med handling lagt til Tønsberg.

– Dette er en helt annen historie, men med visse likhetspunkter likevel. Hvem kan ha hatt interesse av å få noen feilaktig dømt for mord og hvorfor? Hva er det som skjuler seg i skyggene?

– Helt uforståelig

Mehlum mener at justismord er noe av det aller verste som kan finne sted, og at alt derfor bør gjøres for å forhindre dem.

– I tillegg til det uhyrlige ved at uskyldige mennesker soner lange fengselsdommer for forbrytelser de ikke har begått, så bidrar justismordene også til generell svekkelse av helt nødvendig tillit til både politi og domstoler. Noe som i seg selv er veldig uheldig, påpeker han.



Unni Breen Vinge

At jeg har en del krimhelter er vel ganske kjent. Svend Foyn, advokat fra Tønsberg, er en av dem. Jeg tilstår at jeg alltid knabber bøkene til Jan Mehlum når de kommer ut. Denne gangen gjelder det en gammel sak. Foyn har gått i kompaniskap med sin gode venn Mørk og nå blir vi også kjent med den mystiske Ute. Det rulles opp en sak som aldri ble rettferdig etterforsket og som endte med et justismord. Kjempebra skrevet som alle bøkene fra denne forfatteren.

Anbefalte en av bøkene i avisen for noen år siden og var så heldig å møte forfatteren på en krimfestival.