EVENTYRET OM DEN MØRKREDDE HØGSKOLEN
Av Jan Mehlum

Det var en gang en høgskole. Ikke en helt vanlig høgskole, men en bitte liten en. Den bodde i et lite land, langt vekk fra folk, så langt borte at få hadde hørt om den og nesten ingen hadde møtt den.

Folk i dette lille landet var veldig opptatt av alt som var stort. Jo større, jo bedre, tenkte de mens de glemte å fore den bittelille høgskolen, så den kunne vokse seg stor og fet, som andre høgskoler.

Sånn er det å være liten, tenkte den bittelille høgskolen. Den som har mye, skal alltid ha mer. Den hadde lært både det og mye annet av all undervisningen den både titt og ofte hadde hørt på. Men selv om det de kalte undervisning kunne være kjedelig, var det mye verre å være alene der ute i ødemarka. For selv om den lille høgskolen var bitteliten, så hadde den et stort problem; den var veldig mørkredd.

Den lille høgskolen var ingen uskikkelig høgskole. Tvert i mot, det fantes de som hevdet at den var både snill og veloppdragen. Pen var den også, sa de få som hadde sett den.

Men hver ettermiddag når studentene og lærerne og vaskehjelpene og vaktmesterne og alle direktørene gikk hjem til de små husene sine, begynte den rent ut å skjelve ved tanken på å måtte være ute alene hele den lange kvelden og natta sammen med all slags skumle skapninger. Aller mest redd var den redd for grevlingene, for den visste at når de bet seg fast, så slapp de ikke før det knaste i bein.

Den bittelille høgskolen likte veldig godt studenter. Aller best likt den seg når studentene satt i kantinen, for da ga de fra seg så mange morsomme lyder. De spiste, drakk og rapte, de lo og smilte og så ut som de hadde all verdens tid og slett ikke hadde tenkt å gå noe sted.

Da følte den bittelille høgskolen seg veldig trygg. Men den gruet seg til de mørke, ensomme kveldene som begynte veldig tidlig på ettermiddagen. For så snart sola gikk ned, forsvant alle studentene.

Lærerne merket den ikke mye til, for de gjemte seg bort i små bur som de kalte kontorer. Hva de gjorde der inne, var det ingen som visste, heller ikke den bittelille høgskolen. Men med en gang de kom ut av burene sine, skyndte de ut til den kjempedigre parkeringsplassen der alle grevlingene bodde og forsvant i en fryktelig fart.

Direktørene var som grevlingene; få hadde sett dem, mange var redde for dem, og når de først bet seg fast, så slapp de ikke før det knaste i bein. De hadde en hemmelig inngang som ingen andre kjente til. Og der inne holdt de seg i skjul og kom sjelden ut i dagslys.

Så små høgskoler som er så mørkredde og bor så langt vekk fra folk trenger noen å være sammen med. Det hjalp ikke mye at den hadde en eldre søster, når hun aldri på besøk. Det syntes den bittelille høgskolen var veldig dumt, men den visste bare så altfor godt at en ikke måtte yppe seg overfor storesøsken, som alltid vet best.

Hver høst håpet den bittellille høgskolen at det skulle bli mindre ensomt der ute på prærien, at grevlingene skulle finne seg et annet sted å bo, at studentene skulle komme grytidlig om morgenen og nesten aldri gå igjen, og at alle de andre skulle komme fram fra skjulestedene sine og bare kose seg hele dagen, til sent på kvelden og helst ikke gå hjem i det hele tatt.

Men sånn ble det aldri. Derfor var den bittelille høgskolen ofte en trist liten høgskole. Noen ganger var den så trist at den bare hadde lyst til å rømme til byen. Men det hadde den en gang prøvd, og da kom selveste kongen og jagde den tilbake til prærien. Og der måtte den bli.

Så en vakker dag fikk den en idé. Den hadde lagt merke til at studentene noen ganger satt og bladde i bøker. Ikke bare bladde de i bøkene, men det hendte at noen leste i dem også. Selv om den bittelille høgskolen ikke kunne lese, så visste den godt hva det var.

De som leste bøker, satt gjerne på biblioteket, der det var utrolig mange bøker, eller på noe de kalte lesesalen, der det var utrolig god plass. Og var de først kommet inn der, kunne det hende at de ble så ivrige og ble sittende så lenge at de helt glemte å gå hjem. Og var det noe den bittelille høgskolen likte, så var det folk som ikke gikk.

Derfor tenkte den at hvis alle studentene begynte å lese bøker, så ville de nesten aldri gå hjem og da ville den ikke bli så mørkredd og studentene ville bli veldig flinke og bestå alle eksamene sine, og lærerne ville sikkert bli veldig fornøyde, ja selv direktørene ville bli glade, for da kunne de telle enda lenger på den store kulerammen som de hadde i et hemmelig rom langt der nede i hulen sin.

Den bittelille høgskolen funderte lenge på hvordan den skulle få dette til, og til slutt kom den på enda en god idé. Hvis noen snakket med bussen og ba den komme om kvelden, så ville alt bli mye lettere. Den bittelille høgskolen lurte på om også bussen var mørkredd, for den var nesten aldri ute etter det var blitt mørkt.

Og ikke bare ville den snakke med bussen, den ville også be kantinen om å åpne seg og ikke bare være lukket, nesten som den skulle vært et vinmonopol.

Men etter å ha tenkt seg om både vel og lenge, innså den bittelille høgskole at ingen egentlig ville besøke den, verken om dagen eller kvelden og langt mindre om natta hvis det ikke skjedde noe morsomt eller spennende der. Og det gjorde det jo egentlig ikke, tenkte den lille høgskolen og ble så trist at den nesten begynte å gråte. For bøker kunne jo studentene lese hjemme i de små husene sine og slippe å reise hele den lange, slitsomme veien ut til prærien.

Den bittelille høgskolen tenkte så lenge og så hardt at den ble helt sliten før den en mørk kveld plutselig fant en utvei.

Det hadde seg nemlig sånn at studentene noen ganger lagde noe de kalte UKA. Det var den aller beste uka i året, for da var det liv og røre hele døgnet. Da fikk den bittelille høgskolen besøk av både folk og fe, det ble spilt musikk og drukket mjød, og spist kaker, det ble hoppet og danset, og i de mørke krokene skjedde det saker som den bittelille høgskolen nesten ikke torde å tenke på, selv om den hadde veldig lyst.

Men etterpå, når stillheten senket seg over prærien og grevlingene kom fram igjen, ble det nesten tristere enn noen gang.

Sånn måtte det ikke være, tenkte den bittelille høgskolen. For nå visste den hva som måtte gjøres. Det var jo bare å bytte UKA med resten av året. Èn uke skulle alt være som det pleide; stille, ensomt og kjedelig, mens resten året skulle det bare foregå morsomme og spennende ting som ikke bare fikk folk til helt frivillig å komme seg til den bittelille høgskolen langt ute i ødemarka, men som gjorde at de slett ikke ville gå hjem igjen.

Den kunne nesten ikke skjønne at ingen hadde kommet på noe sånt før. Så da dagen grydde, la den inn en liten melding på alle datamaskinene sine:

Det er nå bestemt at UKA skal vare hele året, bortsett fra syv dager da alt skal være som vanlig, og det betyr stille, ensomt og kjedelig.

Alle som leste meldingen skjønte med én gang at det var en veldig god idé. Så god var den at de simpelthen ikke kunne forstå hvorfor ingen hadde tenkt på det før. Og ingen spurte noen gang hvor meldingen kom fra, de bare så fornøyd på hverandre og smilte og nikket og tenkte at det var sannelig en lur melding.

Sånn gikk det til at den bittelille høgskolen ble den beste likte og mest fornøyde høgskolen i hele landet. Studentene kom overalt fra for å være med på verdens lengste uke. Lærerne og vaktmesterne og vaskehjelpene likte seg så godt at de ble nesten sosiale og slett ikke ville gå hjem til de små husene sine.

Ja, selv direktørene kom fram fra hulen sin mens de nikket fornøyd og så på hverandre og tenkte at dette var sannelig en fin høgskole før de igjen gikk inn til kulerammene sine og telte mer enn noen gang.

Bare grevlingene på den digre, mørke parkeringsplassen ble så sinte at de helt glemte å bite folk til det knaste i bein. Så til slutt ga de opp og dro av gårde for finne seg et nytt sted å bo. Og har de ikke funnet det, så leter de nok enda.