En kriminalnovelle

av

Jan Mehlum

Bankingen fortalte sin egen historie. Den var rolig og symmetrisk. Alt tydet på at den ikke ble utført av en av mine vanlige klienter, som enten lot være å banke, men bare braste inn, eller nærmest skrapte på døra i håp om at jeg ikke skulle høre det.

”Kom inn,” sa jeg og forsøkte å legge stemmen på et nivå som kunne passe til besøkerens standard. Klokka var knapt ni denne kalde oktobermorgenen. Bare en tilfeldighet lå bak min tidlige ankomst. Jeg hadde knapt nok rukket å gjennomgå morgenavisenes sportssider.

Mannen i døråpningen var høy og mørk. Han kunne være rundt de femti og virket noe usikker der han tok et skritt fram. Frakken var sikkert kostbar, slipset veltilpasset og skjorta diskret blå. Allikevel var det noe som ikke stemte helt. Dressjakka under den åpne frakken var krøllete, pressen i buksene var under selv mitt nivå, og jeg ante konturene av flekker på slipset. De eksklusive, brune skoene, derimot, skinte nypusset. Instinktivt trakk jeg bena inn under skrivebordet. Skopuss er ikke min sterkeste side. Ikke det heller, som min ekskone treffende ville ha formulert det.

Han rakte fram en hånd, og siden jeg på bunnen er utstyrt med god oppdragelse, reiste jeg meg og gjorde det samme. ”Josef von Horst,” sa han. ”Vi er kolleger.” Hånden hans var overraskende slapp.

”Svend Foyn,” sa jeg. ”Men det visste du nok, siden du er her. Vær så god og sitt.” Jeg pekte på besøkssofaen mens jeg kastet et advarende blikk mot sanktbernharden Hulda, som aller nådigst hadde sluppet seg ned på gulvet. Mannens dress ville utvilsomt bli merket av et opphold i sofaen, men det anså jeg ikke som mitt problem.

mitt. Han var utvilsomt advokat.

”Christensen, Collet og von Horst,” sa han og rakte meg et kort.

Horst. Som en prøyssisk offiser. Men det jødiske fornavnet passet ikke inn.

Jeg løftet blikket og studerte ham nærmere. Bak fasaden så jeg konturene av en plaget mann. Han var blek, ringene under øynene var markerte, og små svetteperler hadde dannet seg på den høye pannen. Forsøket hans på å få kontroll over situasjonen var ikke helt vellykket. Her hadde han noe til felles med mine klienter.

”Ja vel,” sa jeg prøvende. ”Hva kan jeg bidra med?”

Han kremtet. Nå virket han direkte nervøs. ”Det gjelder en tidligere klient av deg.”

”Ja?” Jeg var for alvor begynt å bli nysgjerrig. Selv Hulda løftet hodet.

”Stein Fjell,” sa han brått, som om han hadde problemer med å uttale navnet.

Jeg greide ikke å skjule overraskelsen. ”Steinknuser’n?” Fjell hadde hatt en idrettskarriere før han fikk tvilsomme venner.

”Det stemmer nok.” Han rensket halsen. ”Vi har også hatt et oppdrag for ham.”

Nå begynte jeg å forstå. Stein Fjell var ifølge mine kilder i politiet beskjeftiget med mc-miljøets finansielle disposisjoner. Tjenester fra advokater som ikke interesserte seg altfor mye for pengenes opprinnelse var etterspurt i slike miljøer. Svarte penger blir til hvite. På et tidspunkt var jeg forsvarer for Steinknuser’n i en sak der tiltalen var lang som et vondt år. Men på grunn av slett arbeid fra påtalemakten fikk jeg ham frikjent for det meste, også det han opplagt var skyldig i. Han hadde uttrykt at han betraktet meg som en venn, men jeg hadde valgt å holde meg unna. Advokater skal ikke ha venner, særlig ikke av dette slaget.

”Det er en stund siden jeg har hatt kontakt med Fjell,” sa jeg avventende.

”Det gjelder for oss også. Vi trenger å snakke med ham om en sak, ja, det er ikke så viktig,” la han helt unødvendig til, ”men jeg er redd det er umulig å finne mannen. Og siden jeg akkurat i dag har et oppdrag her i byen og visste at du kjenner ham, tenkte jeg at du kanskje kunne fortelle oss hvordan vi kan komme i kontakt med ham.” I likhet med kongen omtalte han seg selv som vi.

Jeg skjulte et smil. En liten fugl hadde sunget en historie for meg. Stein Fjell var på rømmen etter angivelig å ha spist av mc-brødrenes pensjonsfond. Jeg ante ikke hvor han befant seg. ”Det blir ikke lett,” sa jeg. ”I dette miljøet skifter adressene raskt. Og han står nok ikke i telefonkatalogen. Men det har du vel allerede funnet ut?”

Han nikket ivrig. ”Absolutt. Men et telefonnummer ville vært tilstrekkelig.”

Noe skurret med denne historien, og jeg likte ikke å bli betraktet som direkte godtroende. ”Si meg,” sa jeg langsomt. ”Hva dreier dette seg egentlig om?”

En nervøs rykning kom til syne på von Horsts kinn. ”Jeg forstår spørsmålet ditt,” sa han, påtatt rolig. ”Av konfidensialitetshensyn er det ikke mulig for meg å gå nærmere inn på bakgrunnen for denne henvendelsen.” Han gjorde tegn til å reise seg. ”Du kan glemme forespørselen. Vi skal nok finne en løsning. Som sagt, jeg var bare i nærheten.”

At han løy, var åpenbart. Men plutselig syntes jeg synd på mannen. ”Jeg kan ta et par telefoner,” sa jeg og reiste meg. ”Hvis jeg finner noe, skal jeg tipse deg.”

Han så takknemlig på meg. ”Det ville vært fint.”

Da han var gått, stilte jeg meg opp ved vinduet og betraktet von Horst mens han gikk over torget. Flere ganger stoppet han, snudde seg og kikket opp mot vinduet mitt, som om han ville fortelle meg noe. Jeg lurte på hva han egentlig ville med Steinknuser’n. Mannen var så langt jeg kunne bedømme, klar psykopat, livsfarlig når han ble brakt ut av balanse, hyggelig og forekommende når han trengte det, intelligent så det holdt. Dessuten var han frenetisk opptatt av våpen. Hvis Josef von Horst hadde noe uoppgjort med denne mannen, lå han dårlig an.

Etter å ha tenkt meg om, ringte jeg Wilhelm Mørk. ”Steinknuser’n,” sa jeg. Mørk likte ikke smalltalk. ”Hvor finner jeg ham for tiden?” Hvis noen visste det, måtte det være Mørk.

?”

”Ingenting,” sa jeg, som sant var, selv om jeg visste at jeg ikke ville bli trodd. ”Det gjelder en kollega som trenger å snakke med fyren. Han skal være vanskelig å treffe for tiden.”

”Så det mener du?”

”Det sier ryktene, ja. Vet du noe?”

”Han befinner seg ikke lenger her i byen.”

”Er han i live?” Det ville ikke ha forundret meg om han befant seg på bunnen av Oslofjorden med sement rundt føttene. Dette miljøet hadde egne begravelsesritualer.

”Til manges frustrasjon, ja. Han er bare gått i dekning. Det fortelles historier om penger som er forsvunnet. Han ligger visst etter med tilbakebetalingen.”

”Du har ikke et telefonnummer, da?” fisket jeg.

”Vel. Mannen holder seg angivelig hos en venninne, også hun med anonymt nummer. Men husk, den som nærmer seg ham, gjør det på eget ansvar.” Han la på.

Noen sekunder senere tikket nummeret inn på sms. 46410615.

Jeg plukket opp von Horsts kort og ringte ham. Hva gjør man ikke for kolleger. Han takket meg høflig. Men jeg fikk en dårlig følelse da jeg hadde lagt på.

En dreven advokat? Forhåpentligvis visste han hva han var ute på.

I all stillhet hadde en uke passert da jeg denne morgenen satt med Aftenposten foran meg på kontoret mens jeg prøvde å finne en god grunn til å utsette dagens nødvendige arbeid. Behovet for å få det til var så sterkt at jeg var gått over til å studere dødsannonsene. Ikke fordi de interesserte meg, men fordi det tok sin tid og holdt meg beskjeftiget. Kaffekoppen gled ut av hånden min, sendte innholdet ut over rettsdokumentene som jeg hadde greid å unngå, og havnet på gulvet med et så kraftig smell at selv Hulda løftet på hodet fra sin plass i klientsofaen. Jeg fortsatte å stirre på kunngjøringen foran meg.

Vår kjære

advokat

Josef von Horst

født 2. januar 1960

døde brått fra oss i dag

Oslo 12. oktober 2013

Familien

Bisettes fra

Nordstrand kirke

fredag 18. oktober

kl. 14.00

For bare en uke siden sto han foran meg, her på kontoret. Han hadde ikke sett syk ut. Jeg undret meg over min egen reaksjon. Jeg hadde jo slett ikke kjent ham godt.

Jeg leste kunngjøringen på nytt. Døde brått. Familien, bare det.

Det kunne selvfølgelig ha vært et infarkt. Menn i hans alder, særlig de som var litt for stresset, ble gjerne rammet. Men av en eller annen grunn fikk jeg meg ikke til å tro det. Og hvis det dreide seg om en ulykke, burde den vært omtalt. Drap var utelukket av samme grunn. Selvmord gjensto som en realistisk mulighet.

Jeg prøvde å gjenkalle samtalen vår. Hva i all verden ville han med Steinknuser’n? Jeg hadde ikke trodd på den diffuse begrunnelsen, men tenkt at det fikk være hans problem. Nå var jeg blitt enda mer skeptisk. På et vis følte jeg meg ansvarlig.

Jeg grep telefonen og ringte Mørk. ”Advokat Josef von Horst,” sa jeg, uten videre innledning. ”Han døde brått for noen dager siden. Vet du noe om det?”

”Hvorfor spør du?”

”Svar på spørsmålet,” sa jeg.

”Han plasserte en kule i sin egen tinning.”

Så mistanken min hadde vært korrekt. Magefølelser er undervurdert. ”Hvordan kan det ha seg at du vet dette?” spurte jeg. Von Horst bodde i Oslo. Mer enn fem hundre selvmord blir begått her i landet hvert år. Tønsbergpolitiet burde ikke være involvert i noe så banalt uten at det forelå spesielle grunner.

”Det skjedde i vårt distrikt,” sa Mørk lakonisk. ”Jeg var selv på åstedet.”

”Hva?” sa jeg overrasket.

”På Tjøme.”

”På hytta hans, kanskje?”

”Nei. På et øde sted ved sjøen, i Moutmarka, sent på kvelden. Vi kjenner ikke det eksakte tidspunktet. Han ble ikke funnet før neste ettermiddag.”

”Ja vel,” sa jeg. ”Hva med vitner?”

”Negativt. Ingen har hørt eller sett noe som helst.”

”Det er vel ikke altfor folksomt der ute på denne tida av året.”

”Det stemmer nok. Men det var ikke noen lommepistol som ble avfyrt. Rene kanonen var det. Noen burde ha hørt salutten.”

”Ikke fortell meg at det var en Colt,” sa jeg matt.

”Hva du vet, min venn. Hvordan kan det ha seg?”

”Jeg er synsk,” sa jeg. ”Hva slags Colt var det?”

”En 45 caliber langløpet Peacemaker.”

Den dårlige følelsen jeg hadde kjent fra jeg så dødsannonsen, hadde festet et grep i mageregionen. ”Jøss,” sa jeg. ”Er dere sikre på selvmord? Noe vanlig våpen er jo dette ikke.” Løpet var langt, revolveren tung og rekylen kunne slå en hest over ende. ”Det er første gang jeg har hørt at noen har brukt et sånt våpen til å skyte seg med.”

”På det punktet kan vi være enige. Normalt ville han ha blåst hodet bort.”

”Men?”

”Kulen skrellet bare langs tinningen. Det har sannsynligvis gått noen timer før han døde, han kunne ha overlevd hvis han hadde fått hjelp. Og bare til din orientering, det var ingen spor etter andre på åstedet, vi har fastslått at det var han selv som avfyrte våpenet, og som sagt, ingen vitner.”

Igjen måtte jeg tenke. ”12. oktober var sist lørdag. Hvis jeg ikke husker feil, var det et helvetes uvær den kvelden og natta, med svært mye nedbør.”

”Nesten korrekt. Men det begynte ikke å regne før rundt midnatt.”

”Men eventuelle spor ville ha blitt vasket bort, ikke sant?”

”Det stemmer.” Mørk var uvanlig kort, selv til ham å være.

”Hvordan kom han dit? Med bil?”

”Han må ha gått. Det er mindre enn en halvtime fra landstedet hans.”

”Sent om kvelden?” sa jeg. ”På denne tida av året?”

”Han skulle jo ikke tilbake.”

”Men hvorfor Moutmarka? Kunne han ikke ha gjort det på hytta?”

”Han ville kanskje nyte utsikten?”

”Han kan ikke ha sett mye i mørket,” sa jeg. ”Etterlot han seg avskjedsbrev?”

”Vi har ikke funnet noe, nei. Hva vet du om dette?”

Jeg tenkte meg om før jeg svarte. ”Han besøkte meg sist uke,” sa jeg. ”I forbindelse med en sak han arbeidet med. Det var første og siste gang jeg snakket med ham.” De hadde nok sjekket telefonloggen hans. Men det var ren rutine i slike saker.

”Det skulle ikke ha forbindelse med den forespørselen du rettet til meg, vel?”

”Kanskje. Men han var ikke veldig presis.”

”Sikkert ikke.” Noe i Mørks tone fikk meg til å bli mistenksom.

”Har dere funnet en forklaring? Var han deprimert, konkurs, eller hva?”

”Datteren hans tok nylig livet av seg. Det er kanskje tilstrekkelig?”

”Å faen,” sa jeg. ”Det ante jeg ikke.”

”Hvis du vet noe, bør du dele det med meg.”

”Jeg vet ikke mer enn det jeg nå har fortalt deg.” Små, hvite løgner. Kanskje uten betydning. ”Hvor kom dette våpenet fra?” Jeg syntes jeg måtte spørre.

”Revolveren var uregistrert, og vi har ikke greid å identifisere den. Josef von Horst hadde så vidt vi vet ingen våpenerfaring. Hva tror du om det?”

en kullsvart. Wilhelm Mørk var på ingen måte dum. Det gjorde meg urolig. ”Og ammunisjonen?”

”Standard. Magasinet var fulladet. Bortsett fra den ene patronen.” Mørk stoppet opp før han fortsatte. ”Det ble registrert et større kontantuttak fra kontoen hans tre dager før han brukte revolveren. Vi har ikke funnet pengene. Hva sier du til det?”

Jeg innså hvor han var på vei. Men akkurat her hadde jeg god samvittighet. ”Hvor mye dreide det seg om?”

”Tjue tusen. Ingen formue, men tilstrekkelig til å reise et par spørsmål.”

”Han kan vel ha kjøpt seg noe dyrt og betalt kontant,” forsøkte jeg.

?”

”Snakk for deg selv. Jeg aner ikke hva han har foretatt seg.” Nå burde jeg ha krysset fingrene. ”Han hadde vel en kone som er dyr i drift.”

”Josef von Horst var skilt, og han bodde alene.”

”Det kan være enda dyrere,” sa jeg. ”Du snakker med en ekspert. Hadde han ingen annen familie?”

”Ingen flere barn. Foreldrene lever ikke, men han har en bror i USA. Det er alt.”

”Da blir det ingen krangel om boet. For det er vel en del verdier der, antar jeg?”

”Visstnok mindre enn ventet. Men ikke så lite at det forklarer valget hans.”

Resten av dagen var jeg opptatt. Men jeg greide ikke å la være å tenke på von Horsts triste skjebne. Jeg innbilte meg at jeg visste hva som kunne være forbindelsen til Steinknuser’n. Problemet var at Mørk etter alt å dømme satt på den samme innsikten. Det forundret meg at han ikke hadde benyttet anledningen til å kjøre meg hardere.

Da jeg ringte nummeret, hadde jeg ikke ventet meg mye. Det var en kvinne som svarte. ”Ja? Hvem er’e?” Stemmen hennes var grov og raspende. Hun virket engstelig.

”En venn,” sa jeg. ”Av Stein Fjell. Er han der?”

”Jeg veit ikke hvem du snakker om. Feil nummer.” Hun la på.

hemmeligvisste jeg allerede. Men det kunne spores.

Neste samtale gikk til en som alltid var tilgjengelig. En klient som takket være meg fortsatt befant seg utenfor murene. En grov feilplassering, etter påtalemaktens mening. De hadde nok rett, men det å ha rett er ikke det samme som å få rett. ”Foyn?” sa han søvnig, ”hva er det nå?”

”Har du lagt deg?” sa jeg. ”Eller mer sannsynlig, ikke stått opp?” Ikke bare var Arthur et nattmenneske som tilbrakte nettene foran dataskjermene sine i foreldrenes kjeller. Han var en ekte datanerd med kunnskaper som kunne ha brakt ham til topps i bransjen. I stedet hadde han meldt seg ut av vår verden og inn i den digitale, der han pleiet omgang med andre nerder i et globalt nettverk. Ikke alt de drev med, befant seg innenfor lovens grenser. Han skyldte meg fortsatt en tjeneste. ”Du må identifisere en mobil for meg,” sa jeg. ”Nummeret har jeg, mine oppkall blir besvart, men samtalen blir raskt kuttet.” Mobiltelefoner gir ekspertene uante muligheter. Folk flest har ikke forstått at de må beskytte seg mot hackere som Arthur

”Så hva er problemet ditt? Kan du ikke bare ringe ei annen dame?”

.”

”Det kommer an på.”

”Kommer an på hva?”

”Om det er en moderne smartutgave eller en Mikke Mus-variant.”

”Det aner jeg ikke,” sa jeg. ”Hva mener du med det, forresten?”

”Smartutgavene har gps og kan spores hvis de ikke er skikkelig beskyttet. Gangsterne har for lengst gått over til tidlige varianter uten sånne finesser.”

”Jeg tror telefonen kan befinne seg i Oslo,” sa jeg. Steinknuser’n oppholdt seg vanligvis der når han ikke befant seg i huset sitt i Tønsberg. ”Dette haster, Arthur.”

”Det gjør bestandig det for deg, Foyn. Har du tenkt på det?”

Arthur Andersen hadde alltid vært tiltrukket av filosofiske spørsmål. Men etter at han fant seg en kjæreste fra gothermiljøet, trodde jeg han hadde lagt de dypeste tankene bak seg. ”Jeg har tenkt på det, ja. Og det er blant annet fordi sånne som deg bruker altfor lang tid på å besvare et enkelt spørsmål. Hvordan går det med kjæresten, forresten?”

”Det er slutt. Gi meg nummeret.”

Han ringte neste morgen, før jeg hadde rukket å stå opp. ”Hvor mye er det verdt, Foyn?”

”Hva med fem hundre?” prøvde jeg, lett omtåket.

”Faen så kjip du er. En tusing passer bedre.”

”La gå, da,” sa jeg motvillig. Det var for tidlig å krangle om penger. ”Men forutsetningen er at du har noe til meg.”

”Lett match. I-Phone. Åpen som lommeboka di. Hvorfor er du så interessert?”

”Det vil du ikke vite,” sa jeg. ”Han det gjelder, spiser sånne som deg til frokost.”

”Sjekk Motzfeldtsgate på Grønland, rundt nummer åtte.”

”Er du sikker?”

”Det er bevegelser, men i natt var telefonen der. Har ikke jeg bestandig levert?”

”Jo da,” sa jeg, mer medgjørlig. ”Men noe navn har du ikke?”

”Tror du jeg er tryllekunstner?” Da jeg ikke svarte, fortsatte han. ”Kommer du innom med lappen? Jeg er hjemme.”

”Det er ingen sensasjon. Du er jo alltid hjemme. Du burde komme deg litt ut.”

Han kuttet samtalen. Klokka var åtte. Arthur gikk til sengs på denne tiden.

Da jeg svingte inn i Grønlandsleiret den kvelden, var det allerede blitt mørkt. Hele dagen hadde jeg vært opptatt i retten, og saken fortsatte i morgen. Jeg hadde telt på knappene; skulle jeg ta på meg bryderiet med å forsøke å finne Stein Fjell eller bare glemme hele greia? Noen klient som jeg kunne fakturere, hadde jeg ikke. Josef von Horst hadde forsøkt å skyte hodet av seg, ja vel. Men det var ikke mitt problem. Da jeg hadde forklart denne manglende sammenhengen for Hulda, var jeg blitt avvist med et ønske om tur. Hunder er lykkelige bare de kommer seg ut, uansett hvor og når. Jeg lot dyret bli igjen som bilvakt. Jeg hadde sikret meg et hundevennlig hotell for å slippe å kjøre tilbake.

Motzfeldtgate 8 var en leiegård i fire etasjer og med like mange innganger. At skiltingen ved dørklokkene var mangelfull, betød lite. Han jeg så etter, likte anonymitet. Men for sikkerhets skyld sjekket jeg navnene. Han hadde søkt tilflukt hos en kvinne, og hun måtte nødvendigvis ha et navn. Det finnes sosiologer som har interessert seg for sammenhengen mellom klasse og navn. Jeg trodde ikke dama hans het Nora, Emilie eller Sara.

, uten at man kunne se om de var kvinner. (sånn er det bare…)

På kontoret hadde jeg printet ut et fotografi av Steinknuser’n, som jeg nå tok med meg inn i de eksotiske innvandrerbutikkene som klumpet seg sammen i strøket. Men etter å ha blitt hoderystende avvist alle steder, stakk jeg mismodig innom en takeaway for å få meg en rask middag mens jeg vurderte neste skritt.

Det var da jeg fikk øye på henne. Hun sto foran meg i køen, og jeg kjente henne igjen da hun snudde seg for å vinke til en mannsperson på den andre siden av gata.

, kunne det tenkes at jeg hadde gjort så sterkt inntrykk på henne at hun fortsatt husket trynet mitt. Den gangen var jeg ridderen på den hvite hesten, som reddet henne fra et langt opphold bak murene. Da jeg hørte stemmen idet hun bestilte, ble jeg nesten overbevist. Men sikker ble jeg først da jeg tastet inn det anonyme nummeret og hørte mobilen hennes ringe fra veska. Jeg kuttet samtalen før hun rakk å hente opp telefonen.

brist. Jeg hadde aldri spurt hvordan han fikk det til, da jeg tok det for gitt at aktivitetene hans lå godt utenfor lovens grenser.

Jeg ble stående i mørket og vente til jeg så ryggen hennes opp trappa til 7C, der hun låste seg inn så raskt at jeg var uten mulighet til å rekke fram før døra lukket seg. I gården var det vinduer oppover i trappeløpet. I fjerde etasje stoppet hun og forsvant.

Inngangsdøra var like sliten som resten av bygget, men låsen forbausende solid.

Jeg valgte den klassiske metoden og ringte på hos de to i første etasje. Bare den ene svarte i høyttaleren. ”Ja?” sa en pipende kvinnestemme. Hun hørtes ut til å være minst hundre.

”Det er fra brannvesenet. Vi må inn for å sjekke loftet.”

Det ble først stille, en lang stund. ”Hvem var’e, sa du?” Hun hadde kanskje hørt denne unnskyldningen før.

”Brannvesenet,” sa jeg utålmodig.

Omsider klikket det i låsen.

opererte med navn på døra. Jeg valgte den med musikk i bakgrunnen, i den andre var det tv-nyhetene som sto i sentrum.

Det ble stille etter at jeg hadde banket. Farlig stille. Jeg gikk litt til siden for å unngå problemer. Når Steinknuser’n ble skikkelig paranoid, var han løs på avtrekkeren.

Jeg banket nok en gang, nå kraftigere. Dørhåndtaket beveget seg langsomt.

Det første jeg så da døra ble åpnet på gløtt, var en revolvermunning. Jeg trengte ikke betenkningstid for å gjette at det var en Colt 45.

Jeg trakk meg enda lenger unna.

Våpenet feide over gangen før kroppen bak kom til syne. Først da trådte jeg fram.

”Hva faen?” Den digre skikkelsen fylte døråpningen. ”Foyn? Hva i helvete gjør du her?” Han senket i hvert fall revolveren, men viste ingen tegn til å ville invitere meg inn. Bak ham hørte jeg et engstelig rop fra kvinnen. ”Hvem er’e?”

”Jeg må snakke med deg,” sa jeg mens jeg nærmet meg. ”Det er best du slipper meg inn. Du vil vel ikke at noen skal bli nysgjerrig på hva som foregår her?”

Han åpnet døra helt og pirket meg i magen med revolveren. ”Kom inn da, for faen.” Han kikket bortover gangen og virket fornøyd med det han ikke så. ”Rask på.”

Nye Bonytt kunne ha brukt leiligheten som skrekkeksempel. Alt her inne syntes å være i full oppløsning. Designpolitiet ville fått sammenbrudd. Eva Hansen stirret på meg fra et overfylt kjøkken der pizzaesker, gammel oppvask og flasker fløt vilt. ”Jeg kjenner deg,” sa hun med sin grove stemme. ”Addvokaten?”

”Det stemmer,” sa jeg mens jeg betraktet elendigheten. Steinknuser’n hadde boltet døra med sikkerhetskjetting og lås bak meg.

”Hva er du ute etter, Foyn?” knurret han.

Selv om han så skremmende ut, var jeg ikke engstelig. Ikke enda. Men jeg innså at jeg måtte trå forsiktig. ”Du har nylig hatt kontakt med en kollega av meg,” sa jeg. ”Josef von Horst. Dere har også gjort forretninger sammen. Vet du at han er død?”

Han trakk på skuldrene. ”Leste det i avisa, ja.”

”Og julenissen bor i Finland og kommer med gaver til snille barn.” Jeg sendte ham et smil som var ment å være avvæpnende. ”Når begynte du å lese dødsannonsene?”

”Hva mener du?” Jeg hadde glemt at langvarig amfetaminbruk svekker vår humoristiske sans.

?” Derfor hadde dama hans vært lite villig til å snakke i telefonen. De visste noe.

”Jeg skjønner ikke hva du mener, Foyn.” Han himlet med øynene. Kvinnen på kjøkkenet sa ingenting, men hun fulgte oss med øynene.

burde du også tenke på.” Et fåfengt ønske. ”Betalte han virkelig tjue tusen? Og hvorfor måtte du utstyre fyren med en kanon?”

Fjell så på meg. Skepsisen lyste av øynene hans. ”Det var det han ville ha,” sa han i et forsøk på å se likegyldig ut. ”Jeg visste vel ikke hva han skulle bruke gunner’n til.”

”Jaså,” sa jeg. ”Det er ikke sikkert politiet vil mene det samme.”

Nå skiftet ansiktsuttrykket hans fra skepsis til aggresjon. ”Du snakker ikke med purken, Foyn,” sa han og holdt våpenet opp, riktignok uten å sikte direkte på meg.

”Hvem er det som er ute etter deg?” spurte jeg mens jeg prøvde å ignorere Colten. ”Det er vel en grunn til at du har gjemt deg her?” Mannen prioriterte ellers luksuslivet.

”Det skal du gi faen i.”

”Jeg har hørt at du har spist av lasset til brødrene,” sa jeg. ”Var det derfor du måtte handle med von Horst?”

”Jeg handler med de som betaler.”

”Så du vet ikke noe mer om det som hendte med fyren?”

”Niks. Jeg har nok med meg sjæl.”

Merkelig nok var jeg tilbøyelig til å tro ham. ”Men sa han ingenting om hva han skulle bruke revolveren til?”

”Von Horst var kanskje litt stressa. Men jeg trudde ikke han ville bruke’n på seg sjæl.” Han så overbærende på meg. ”Du som er en smart advokat, må vel skjønne at hvis typen ville ta livet av seg, så finns det enklere metoder. Og billigere. Har’ru ikke tenkt på det?”

”Nettopp,” sa jeg. ”Det er akkurat det som bekymrer meg.”

”Trur han var forbanna,” Stein Fjell rynket pannen. Det var vanskelig å si hvor den sluttet og skallen begynte, siden begge deler var uten hår. ”Eller litt redd.” Litt for sent innså Steinknuser’n at han nok ikke burde ha sagt det, så han prøvde å hente seg inn. ”Til meg sa han at han ville beskytte seg mot innbrudd og trengte et våpen.”

Løgn alt sammen. ”Datteren hans tok nylig livet sitt, visste du det?”

”Å faen.” Det virket ekte.

”Det samme sa jeg. Tror du Colten kan ha noe med det å gjøre? Hvorfor måtte han ha en sånn kanon, forresten? Kunne han ikke greid seg med et vanlig lommevåpen?”

”Ikke veit jeg, men det var det jeg hadde. Colt er min greie, det husker’ru vel?” Grimasen hans var tett på antydning til et smil. ”Han trengte no’ kraftig, og det fikk’n.”

Plutselig snakket kvinnen. ”Jeg sa det te deg, du sku’kke blanda deg inn.”

”Hold kjeften.” Steinknuser’n snudde seg ikke engang mot henne. ”Nå kan du pigge a’, Foyn. Jeg veit ikke mer. Og hold nå for helvete kjeften din.” Han trakk en talende pekefinger over halsen, hektet av kjettingen og låste opp. ”Glem at du har sett meg. Åssen i helvete fant du meg, forresten?”

”Vær forsiktig med moderne teknologi,” sa jeg mens han smalt igjen døra. Ingen hørte på meg. Ifølge min datter hadde det alltid vært sånn. Med god grunn, pleide hun å legge til. Jeg snek meg ned trappa for å unngå å møte noen fra første etasje.

Etter lunsj neste dag var saken avsluttet. En unødvendig krangel mellom to parter som begge hadde mer penger enn det de hadde godt av. Det er sånt som holder oss i live.

Kontorene til Christensen, Collet og von Horst befant seg i grenselandet mellom de absolutte topper i Vika og de aller nederst på rangstigen i billige forstadslokaler.

Jeg brukte litt tid for å finne fram til bakgården i Theresegate.

Dama i forværelset så ut som hun deltok i en klassisk fransk noirfilm. Hun så ikke engang opp da jeg stilte meg foran henne. Kanskje det var meg det var noe galt med.

Omsider flyttet hun blikket fra pc-en. Den var ikke av siste modell. Der hadde de noe felles. ”Ja?” sa hun overrasket, som hun ikke hadde ventet å se en som meg her.

”Advokat Christensen,” sa jeg, ”er han inne? Eller kanskje Collet?”

”De er opptatt.”

”Nå er de opptatt,” sa jeg og gikk forbi henne, mot den første døra, som sto halvt åpen. Jeg hadde allerede registrert at det befant seg en mann der inne, bak et skrivebord. Ifølge skiltet på døra dreide det seg om Ragnar Christensen.

Han var det jeg ville kalle en eldre mann, ganske sikkert i nærheten av pensjonsalder, uformelt kledd i en slitt tweedjakke, med store hornbriller og et hvitt, flagrende hår. Jeg likte oppsynet hans. Han burde bare hatt en hyggeligere sekretær. Han så spørrende på meg da jeg stilte meg foran skrivebordet. ”Ja?”

”Mitt navn er Foyn,” sa jeg. ”Svend Foyn, advokat, fra Tønsberg.” Jeg rakte ham kortet mitt. ” Kan jeg forstyrre deg noen minutter?”

”Vær så god,” han pekte på en besøksstol, som så vidt jeg kunne se, var uten hundehår. ”Hva gjelder det?” Han virket forbausende lite nysgjerrig.

”Dere har nylig mistet en kollega,” begynte jeg forsiktig.

”Ja, dessverre. ” Han ristet trist på hodet. ”En forferdelig tragedie. Kjente du Josef?”

”Det er det som er problemet,” sa jeg.

”Hva mener du?” Nå hadde han rettet seg opp i stolen.

”Din kollega besøkte meg på mitt kontor i Tønsberg for en uke siden. Jeg hadde aldri møtt ham før, men visste hvem han var.”

”Jaså?” Christensen hevet øyebrynene. ”Og så?”

”Var du innforstått med at han ønsket å be om min bistand?”

Han ristet på hodet. ”Absolutt ikke. Hva var det han ville?”

”Han var ikke veldig konkret. Men han ville ha kontakt med en tidligere klient av meg, en ikke ufarlig kriminell person med blant mye annet svært god tilgang til våpen.”

”Hva?” Hvis Christensen hadde visst dette, måtte han være en god skuespiller. ”Hvem dreide det seg om?”

”Stein Fjell,” sa jeg. ”Han går også under navnet Steinknuser’n.”

.”

”Jeg skaffet von Horst et anonymt telefonnummer, og han oppnådde kontakt.”

Christensens blikk var blitt skarpt. ”Ikke fortell meg at våpenet kom derfra.”

”Dessverre, ja. Jeg har fått det bekreftet.”

Det ble stille på kontoret. Selv trafikken utenfor virket dempet.

”Hvorfor gjorde han det?” sa jeg omsider. ”Har du noen forklaring?”

”Hvem har vel det i slike saker?” sukket han. ”Josef hadde det ikke så bra.” Han så forbi meg, ut vinduet, som han ventet å finne noe der. Jeg fulgte blikket hans, men alt jeg så, var en grå bakgårdsmur. ”Han har hatt sine nedturer i livet, flere enn de fleste av oss, vil jeg nok anta.”

”Jeg har hørt at datteren hans begikk selvmord,” sa jeg. ”Tror du det var årsaken til det som skjedde med ham?”

Christensen ristet på hodet. ”Jeg ville aldri ha gjettet på noe sånt.”

Jeg nikket. ”Fantes det også andre mulige forklaringer?”

”Jeg vet ikke riktig hvor mye jeg bør fortelle.” Han stirret igjen ut i lufta. ”Men det spiller vel ikke noen rolle lenger.”

”Jeg er lutter øre,” sa jeg.

”Ja vel?” Den gamle advokaten betraktet meg undrende. ”Hva skyldes denne interessen, Foyn?”

Jeg vred meg usikkert på stolen. ”Tja,” sa jeg prøvende. ”På et vis føler jeg en form for ansvar, siden det var jeg som i hvert fall indirekte skaffet ham våpenet.”

Christensen nikket forstående. ”Men det er kanskje mer?”

”Kanskje. Det er riktignok bare en følelse jeg har, men jeg synes det hefter litt for mye usikkerhet ved dette angivelige selvmordet.”

”Angivelige?”

”Både valg av sted og ikke minst dette våpenet rimer ikke. Det er simpelthen vanskelig å skyte seg med en sånn muskedunder. Og hvorfor skulle han ta seg bryderiet med å gå flere kilometer til fots for å finne et egnet sted? Til han som solgte våpenet, skal von Horst ha sagt at han var redd for innbrudd og trengte å beskytte seg.”

var det ikke, langt fra det jeg hadde forventet av en mann som Josef von Horst, ut fra det jeg visste om ham. ”Det er helt ukjent for meg.”

”Hadde han noen fiender?” spurte jeg.

”Hvem har ikke det, Foyn? For bare seks år siden satt Josef von Horst på den grønne gren. Partner i et betydelig advokatfirma, solid kundeliste, sterk økonomi. Selv om han hadde hatt en vanskelig oppvekst.”

”På hvilken måte da?” Jeg var blitt nysgjerrig på denne mannens liv, til tross for at jeg bare hadde sett ham en eneste gang.

”Josefs far var tysk, en vellykket forretningsmann som slo seg opp etter krigen. Han giftet seg faktisk med en jødisk kvinne, hvis mor var født i Norge. Hele hennes familie ble utryddet av nazistene, selv slapp moren unna som liten jente ved at venner av familien fikk smuglet henne over til Sverige. Etter krigen traff hun Günter von Horst, som var en del eldre enn henne, og fikk sønnen Josef med ham i 1960. Da hadde de slått seg ned i Norge. Men da det kom fram at Josefs far som ung mann hadde vært aktiv i jødeforfølgelsene, ble det dramatikk.” Christensen gjorde en pause før han fortsatte. ”Det endte med at Josefs mor tok livet sitt, og at Josef kuttet all forbindelse med sin far.”

”Så også hun begikk selvmord?” sa jeg undrende. ”Tre generasjoner, altså?”

”Men av ulike årsaker, Foyn.” Han ristet igjen på hodet. ”For Josefs vedkommende kom nedturen brått og uventet. På grunn av noen uheldige økonomiske disposisjoner måtte han trekke seg fra firmaet. Eller for å være mer presis; han fikk ikke noe valg.”

”Hva dreide det seg om?”

”Disponering av klienters penger,” sa Christensen kort. ”Sannheten var den at han var heldig, det kunne gått langt verre. Eiendommer måtte selges, bankkonti ble tømt, og på toppen av det hele gjennomgikk han en dramatisk skilsmisse.”

”Men han hadde jo landstedet på Tjøme?”

”Det var også det eneste han fikk beholde, det var overført til datteren. Det var da han havnet her hos oss. Ikke så lukrativt, men bedre enn alternativet. Ja, min familie hadde forbindelser i det jødiske miljøet i Oslo,” la han til. ”Derfor var det naturlig å stille opp når Josef fikk vanskeligheter. Dessverre sluttet det ikke der.”

”Ja vel?”

”Benedicte, datteren hans, røk fryktelig uklar med sin mor, og valgte å bli hos faren. Om det var det som var årsaken, vet jeg ikke, men det var i hvert fall da problemene hennes for alvor begynte. En flink og talentfull pike, oppsatt på å bli jurist, hun også.” Han gren på nesa. ”Litt for mye flink pike, spør du meg. Det ble kanskje for mye for henne. Hun var svært beskjeden, alltid redd for å stikke seg fram på noen måte.”

”Hva slags problemer snakker vi om?”

”Hun fikk psykiske vanskeligheter, stakkers jente, hele det siste året hun levde, orket ikke å gå på forelesninger, lå bare hjemme under dyna. Og til slutt bikket det over.”

”Hva var det som skjedde?”

Han rynket pannen. Det var tydelig at det plaget ham å snakke om det. ”En overdose sovepiller. Muligens var det et rop om hjelp, vi får aldri svar på det. Noe avskjedsbrev etterlot hun seg ikke. Hun ble knapt toogtjue.”

”Bodde hun fortsatt hos faren sin?”

de siste månedene var hun tilbake hos ham.”

”Hva med moren hennes?”

. Dessuten hadde han sine egne problemer.”

”Og hvilke var det?”

.” Christensen bøyde seg fram over skrivebordet og stirret på meg. ”Skilt mann med usikker økonomi og dårlig nettverk. Høres det kjent ut?” Jeg fikk en ubehagelig følelse av at han så rett gjennom meg. ”Han hadde et stamsted der han oppholdt seg mer enn hjemme, hadde jeg inntrykk av. The Flyfisher, rett her nede i gaten.”

Jeg kjente stedet. Noe så håpløst utdatert som en gammeldags bar. ”Jeg vet det er vanskelig å mene noe om det,” sa jeg, ”men hadde du trodd at han kunne være suicidal?”

”Du har rett, Foyn.”

”Rett i hva da?”

”At det er vanskelig.” Han stirret trist forbi meg. ”Jeg ville aldri ha trodd det.”

”Jeg forstår. Det er bare en bror igjen nå, ikke sant?”

”Det stemmer. Han kommer ikke engang i begravelsen.”

”Hvem tar seg av den hvis det ikke finnes andre slektninger?”

”Det blir nok meg.” Han sukket. ”Jeg har påtatt meg å stå ansvarlig for boet.”

Plutselig fikk jeg en idé. ”Har du fått eiendelene hans fra politiet? Det han bar med seg, mener jeg? Mobil og lommebok, for eksempel?”

dag.”

”Jeg vil gjerne gå gjennom sakene hans. Det kan vel ikke skade?”

”Kanskje ikke. Men hva leter du egentlig etter, Foyn?”

”Jeg vet ikke,” sa jeg. ”En slags visshet, antar jeg.”

”Jeg kan jo ikke nekte deg det.” For første gang under vår samtale smilte han mens han åpnet skrivebordsskuffen og tok fram en stor, brun konvolutt. ”Koden til mobilen er fødselsdatoen. 0201. Men dette bør bli her på huset.”

”Det er greit.” Jeg grep konvolutten.

”Revolveren har politiet beslaglagt. Jeg er redd din kontakt ikke kan gjøre krav på den.” Mannen hadde humoristisk sans. Jeg var nesten begynt å like ham. ”Ta kontoret til Josef. Det er jo ledig.” Igjen smilte han. Men smilet var trist.

rykke inn her. Josef von Horst var snart historie. Det fantes et gammelt indiansk sagn som sa at du ikke var død før du var glemt. Jeg lurte på hvor lenge noen ville huske denne mannen. Jeg kjente ham ikke, ut fra det jeg så under vårt korte møte var heller ikke inntrykket mitt spesielt positivt. Allikevel satt jeg her, mitt i tjukkeste arbeidstiden, på et tidspunkt da jeg burde ha belastet godtroende klienter med feite salærer, mens jeg grublet over en fremmed manns skjebne.

Jeg åpnet konvolutten. Mobilen var en I-phone, som viste seg å være utladet. Men siden jeg hadde min egen lader i veska, var problemet løst. Den oppgitte koden stemte.

Jeg lot den stå til lading mens jeg sjekket resten. Tre nøkkelsett. Ett var merket Tjøme, det andre måtte være til leiligheten i Oslo. Bilnøkler hadde han også hatt med seg. Han går altså ut for å ta livet sitt, men tar med seg bilnøklene, selv om han ikke skal bruke bilen. Og hvorfor hadde han et digert nøkkelknippe til leiligheten med seg?

Lommeboka var beskjeden og slitt. Jeg tømte innholdet ut på skrivebordet.

Førerkort, et bankkort, ingen kredittkort. Ikke noe som antydet medlemskap i mystiske foreninger, knapt nok et fordelskort fra Aftenposten. Ingenting. Hadde ikke mannen hatt et liv, var han ikke en del av organisasjonssamfunnet? Det var også en påfallende mangel på visittkort eller andre spor som kunne antyde at han i hvert fall hadde et profesjonelt liv. En svart skinnkalender på skrivebordet kunne kanskje fortelle meg noe om kontaktene hans, selv om jeg ikke trodde det ville bringe meg videre.

Jeg fant ingenting av interesse der heller.

Et fotografi dukket opp i en av lommebokens mange rom, jeg hadde først oversett det. Det måtte være datteren. Benedicte. Et anonymt, alvorlig ansikt med klare jødiske trekk. Det måtte være tatt for flere år siden. Hun så ut som en i mengden, verken pen eller stygg. Men fotoet var lite og utydelig preget av slitasje.

Brevet gjemte jeg til slutt. Det var sammenkrøllet, slitt i kantene og preget av å ha ligget der en god stund. Ingen datering.

Jeg vet jeg har vært en plage og at du har gjort alt du kan for at jeg skal ha det bra.

Du må ikke føle noen skyld, ingenting er din skyld. Jeg orker bare ikke å ha det

sånn. Jeg vet at jeg burde ha fortalt deg alt sammen, men jeg greide ikke, og jeg er

veldig lei meg for det. Nå er det bare tomhet, og jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg

har gjort noe fryktelig dumt, selv om det ikke var meg, men jeg skammet meg

sånn, og så ble alt bare verre. Du må ikke tro at jeg ville det.

Der sluttet det, som om noen hadde klippet det av. Jeg studerte de få linjene, holdt arket opp under lyset fra skrivebordslampen, gransket skriften, uten å finne noen forklaring. Det kunne se ut som datteren hadde begynt å skrive på noe uten å gjennomføre det. Skriften var ustødig og famlende med overstrykninger og opphold, som en kladd. Han hadde båret rundt på det i lommeboka. Ifølge advokat Christensen hadde von Horsts datter ikke etterlatt seg noen forklaring. Dette kunne ha vært et forsøk, som senere var blitt funnet av faren. Hun hadde prøvd å fortelle ham noe, et eller annet som kunne gi en forklaring på vanskelighetene hun var kommet opp i. En skoleflink jente med gode forutsetninger for å klare seg. Men så enkelt var det ikke. Kunne problemene ha hatt sammenheng med farens økonomiske krumspring? Eller handlet det kanskje om dop? … ikke bare meg … noe fryktelig dumt … skammer meg … ville ikke… Noe entydig signal ga de små ordene ikke. Kanskje var hun rett og slett bare rammet av en dødelig depresjon, uten noen rasjonell forklaring. Vår tids nye folkesykdom.

Jeg åpnet mobilen hans. Samtalelister og meldinger i dagene fra før han døde, interesserte meg mest. Trafikken var ikke stor. Av adresselisten så jeg at det meste dreide seg om jobbkontakter. Telefonnummer og navn jeg ikke kjente igjen, noterte jeg.

Til slutt begynte jeg bakfra. De siste samtalene han tok, var utgående, og de var med forretningsforbindelser, i hvert fall etter kontaktnavnene å dømme. Josef von Horst var kanskje utstyrt med en god, gammeldags revisorforståelse. Han hadde villet ordne opp i sitt eget bo før andre gjorde det for ham. Men jeg tvilte på det.

Jeg fant ingenting påfallende, verken med telefonlistene eller meldinger. Alt virket temmelig trivielt og forventet. Men allikevel; hvorfor bestille service på bilen hvis du et par dager senere har tenkt å blåse hodet av deg? Eller klage på ligningen, gjøre boligsameiets styre oppmerksom på ureglementert parkering av barnevogner i oppgangen og forlenge abonnementet på Aftenposten? Jeg forsto det ikke. Men den mest sannsynlige forklaringen var vel at beslutningen om å bruke revolveren ble tatt spontant.

Han hadde ringt et nummer to ganger den dagen det skjedde. Første gang rett etter 16.00 uten å få kontakt, så på nytt en halvtime senere. Da hadde samtalen vart i ti minutter. Så vidt jeg kunne se, hadde han ikke tidligere hatt kontakt med det nummeret, som heller ikke sto på telefonlisten. 92265244. En sjekk med 1880 ga meg navnet. Hans Gran med adresse Nordberg i Oslo.

.

Da jeg leverte konvolutten, satt Christensen opptatt med en klient. ”Fant du noe?” Det så ikke ut som han ventet seg noe svar, for han fortsatte samtalen med klienten.

”Jeg tror ikke det. Jeg har bare et par spørsmål.”

Han nikket. ”Fyr løs.”

”Er det mulig at datteren har hatt noe med økonomiproblemene hans å gjøre?”

”Det er utelukket.” Han lød så bestemt at jeg la den teorien til side.

”Hva med rus?” sa jeg. ”Kan hun ha havnet i dårlig selskap?”

”Det ville forbause meg. Men jeg er en gammel mann, Foyn.”

”Vet du om hun hadde en kjæreste?”

”Det er mulig, men jeg var nok ikke den første hun ville ha betrodd seg til.”

”Hva med venninner?”

Han ristet på hodet. ”Ikke mange. Jeg tror hun var ganske ensom. Og de få hun hadde forsvant, jeg husker at Josef uttrykte bekymring for den utviklingen. Men det var kanskje en,” han klødde seg i hodet, ”hun var innom her noen ganger, Cecilie Rem, tror jeg hun het. Jeg kjente faren hennes en gang.”

”Sier navnet Hans Gran deg noe? En mulig bekjent av von Horst?”

”Aldri hørt om ham.”

”Nei vel,” sa jeg og gikk mot døra. ”Da var det vel ikke mer. Takk for hjelpen.” Jeg nevnte ikke brevet i lommeboka. Det kunne vel knapt sies å være noe avskjedsbrev.

”Å, det var så lite. Ta kontakt hvis du finner noe svar.”

På Litteraturhuset spiste jeg middag og benyttet anledningen til å google Hans Gran. Femogtjue og snart ferdig jurist. Gutten tilhørte en kjent juristfamilie, hele slekta hørte hjemme i klanen. Ut fra facebooksiden hans kunne jeg lese meg til en slags stjernestatus. Leder i studentorganisasjoner, prestasjoner i idrett, for sikkerhets skyld kampsport, svært vennegalleri. Ingen hvem som helst. Ikke var han stygg, heller. Han kunne jo ha kjent Benedicte, men det rimte ikke helt med det bildet jeg hadde dannet meg av henne. Jeg kunne ikke se noen grunn til at han skulle ha vært den siste faren hennes ringte til.

Cecilie Rem fant jeg også. Hun studerte sosiologi på Blindern.

Jeg ringte Wilhelm Mørk. ”Josef von Horst,” sa jeg. ”Han ble vel obdusert?”

”Hvorfor holder du på med ham?”

”Svar på spørsmålet,” sa jeg. ”Fant dere noe?”

”Mindre enn ventet.”

”Og det betyr hva?” Samtalene med Mørk var uforutsigbare.

”Litt alkohol. Ikke mer enn det du heller i deg daglig.”

”Ikke noe mer?”

”Mannen var frisk og rask. Hadde han blitt funnet før, ville organene hans ha kommet til nytte.”

”Det var jo synd at han ikke tenkte på det,” sa jeg. Det var riktig, jeg hadde sett organkortet hans i lommeboka. ”Han hadde en datter,” fortsatte jeg. ”Benedicte. Har dere noe på henne?”

”Ren som snø.”

De hadde altså sjekket det. ”Snøen er ikke ren lenger,” sa jeg. ”Gikk dere gjennom telefonloggen hans? Og e-posten?”

”Hvorfor skulle vi det?”

”Det er du som er etterforsker,” sa jeg. Jeg mistenkte ham for å ha gjennomført den øvelsen uansett, som ren rutine. Men den som leter, finner ikke alltid noe. ”Sjekk en Hans Gran for meg også, mens du er i gang.” Jeg ga ham de nødvendige data.

”Du har endelig fått deg stuerene bekjentskaper, forstår jeg,” sa han etter noen sekunder. Han måtte ha vært inne på politiets database da jeg ringte.

”Fant du ingenting?”

”Noen fartsbøter, det er alt. Ellers er han en samfunnsstøtte.”

sjekket også Cecilie Rem for meg, med tilsvarende resultat. Ingenting.

Jeg burde stoppe her. Mannen var død, datteren også. Trist, men sant. Allikevel bestemte jeg meg for å gjøre et siste forsøk. Det var altfor lenge siden jeg hadde besøkt SV-kantina, der jeg tilbrakte en ikke ubetydelig del av studietida. Resten tok jeg på Universitetskjelleren i sentrum, blant juristene. Av og til gikk jeg også på forelesninger.

Fornuften er en ensom ting. Før jeg ga opp, måtte jeg bare snakke med venninnen.

Hun svarte umiddelbart. En god egenskap med dagens ungdom er at de opererer med en ekstrem tilgjengelighet. Andre fordeler så jeg knapt. ”Det er Cecilie.”

Jeg forklarte hvem jeg var. ”Jeg vil gjerne snakke med deg om Benedicte Horst.”

Horst,” sa hun spisst. Det var da voldsomt. ”Hvorfor det?” fortsatte hun. ”Benedicte er død, du vet vel det?”

”Nettopp derfor,” sa jeg. ”Er du på Blindern nå?”

”Ja, men jeg har bare en pause i forelesningen.”

”Jeg ser etter deg i kantina om en halvtime,” sa jeg. ”Forelesninger er det aldri noen som har lært noe av.”

oppdragelse. At jeg skilte meg ut her, burde ikke overraske noen.

Cecilie Rem var ung, smart og syltynn. Nå stirret hun skeptisk på meg. ”Hva dreier dette seg om?” sa hun mens hun så seg omkring. ”Jeg har bare noen minutter.”

”Du kjente Benedicte, ikke sant?”

”Vi gikk sammen på videregående.”

”Men dere var venninner, har jeg latt meg fortelle?”

ha noen form for oppmerksomhet. Var ikke det litt underlig?”

”Hva tror du?” sa jeg. ”Du vet vel at faren hennes gjorde det samme, nå nylig?”

”Hva?” Nå så hun sjokkert ut. ”Hvorfor det?”

”Det er mysteriet,” sa jeg og forklarte hva som var skjedd. ”Jeg innbiller meg at noe må ha skjedd med Benedicte, noe som ga henne psykiske problemer.”

”Og nå tenker du at faren også var innblandet?” Piken var kjapp i hodet.

”Hva tror du Benedicte kan ha kommet ut for? Hadde hun noen kjæreste?”

”Ikke etter at hun begynte å studere, tror jeg, da. Men hun kan jo ha hatt noen som jeg ikke kjente til. Hun var ikke den typen som betrodde seg til noen, var misfornøyd med utseendet, syntes hun var for tykk, alt det som jenter lider av. Og så var det konflikten med moren. Kanskje hun ikke orket mer. Hun var så lite sikker på seg selv.”

”Ikke som du, forstår jeg?”

”Det vet du lite om.”

”Du har rett i det,” sa jeg. ”Sier navnet Hans Gran deg noe?”

Hun dro litt på det. ”Juristen?”

”Studenten,” sa jeg. ”Han studerer juss.”

”Det også.”

Ikke bare var jentungen smart, hun var også rappkjeftet. ”Og det betyr?”

”Sånne som han stiller i elitedivisjonen.” Hun så sint på meg.

”Og der er kanskje du også?” Jeg greide ikke å la være å terge henne.

”Fuck you.” Hun så på klokka og reiste seg. ”Jeg må gå nå. Jeg vet ingenting.”

”Vent nå litt,” sa jeg avvergende, men til ingen nytte. ”Kan denne Gran ha vært kjæresten til Benedicte?”

”Spør heller om Ari Behn har vært det.” Hun småløp bortover gangen. Før hun forsvant, snudde hun seg og så på meg, som om det var noe hun gjerne ville si. Men da hun ble forstyrret av en annen jente som grep henne i armen, forsvant de begge.

vi beveget oss til hotellet der jeg hadde parkert.

. I gamle dager tok folk livet av seg på grunn av mislykket kjærlighet. Ikke nå.

De jeg neste morgen sjekket ut av hotellet, hadde jeg ringt Hans Gran flere ganger uten å oppnå kontakt. Jeg hadde vurdert muligheten for å bli en natt til. Men på kontoret i Tønsberg ventet konvoluttene, flertallet med vinduer og røde kanter.

Nummeret som kom opp på telefonen da jeg satte meg inn i Jaguaren virket kjent.

”Advokat Foyn?”

Nå gjenkjente jeg henne. ”Det stemmer,” sa jeg.

”Jeg har tenkt på det du fortalte.”

”Kom du til noen konklusjon?” Cecilie Rem minnet meg om min egen datter.

”Jeg har også sjekket deg,” fortsatte hun. ”Det kunne vært verre.”

”Jeg tar det som en kompliment,” sa jeg.

”Det går nemlig noen rykter.”

Jeg stoppet motoren. ”La meg høre,” sa jeg. ”Husk, jeg har taushetsplikt.” Hvite løgner er enkle. Sorte løgner er ikke for vanskelige, de heller.

”Drittsekkene skryter av det.”

”Av hva da?” sa jeg.

”Av alle damene de har nedlagt, særlig de helt ferske og uerfarne.”

”Jaså,” sa jeg. Det virket ikke som noen stor nyhet på meg. ”Hvem er de?”

”Hasse Gran og gjengen hans, særlig en fyr han henger mye sammen med, Kjartan et eller annet, han studerer juss han også, en skikkelig vestkantsnobb.” På tonen hennes virket det som hun kunne ha personlige erfaringer. Men jeg stilte ikke spørsmålet.

”Vet du om de hadde noe med Benedicte å gjøre?”

”Jeg er ikke sikker,” sa hun nølende. ”Men etter at jeg hadde snakket med deg, slo det meg som en mulighet. Jeg så dem sammen en gang, på en studentfest.”

Ikke mye å gå etter. ”Kan du si noe mer om hva dette dreier seg om? Det må vel være noe mer enn vanlig sjekking, går jeg ut fra?”

”Bruk fantasien.”

”De drikker jentene fulle, serverer dop til uerfarne, utnytter dem, noe sånt?”

”Tampen brenner, advokat Foyn. Men de gjør mer enn det. De filmer ting og truer med å legge det ut. Noen ganger gjør de det. Et jævlig pressmiddel. Ser du opplegget?”

unge menn. Svigermors drøm som blir til mareritt?”

”De gjør akkurat det som passer dem, og de slipper unna med det.”

”Har du noe konkret? Navn og vitner?”

”Da hadde jeg ikke ringt deg, men politiet.”

”Hvordan finner jeg denne Kjartan?”

Hun nølte. ”Jeg kan ta noen telefoner. Sender deg en sms.”

.

Meldingen kom raskt. Kjartan Backe. Bosted Eilert Sundts gate. 97194695.

Nå hadde jeg kanskje noe. Men jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det.

Hvis Cecilie hadde fortalt sannheten, var det ikke bare å ringe. Jeg trengte en plan.

og penger. En uslåelig kombinasjon

Da jeg gikk gjennom Hasses bakgrunn på nytt, fant jeg endelig det jeg hadde lett etter. Bindeleddet, det som knyttet Hans Gran til Benedicte von Horst, noe som kunne forklare det som var skjedd; hvorfor hadde von Horst ringt Hasse? Familien Gran hadde også hytte på Tjøme, sammen med halve Oslo Vest. Men allikevel.

. Biler, kjærester, ferieturer, idrettsprestasjoner, alt mulig.

Et bilde var begynt å tegne seg. En ung, usikker jente, kyniske unggutter, trusler om offentliggjøring av kompromitterende bilder. Og deretter problemer som endte med selvmord. Faren kunne på et eller annet vis ha kommet over informasjon som fortalte hva som var skjedd og hvem som sto bak. Kanskje hun allikevel hadde etterlatt seg noe.

Von Horst kunne ha valgt å ringe den som var ansvarlig for datterens problemer for å plassere skylda på riktig sted før han spaserte ut i Moutmarka for å gjøre slutt på det hele. En ensom mann med et mislykket liv. Det kunne ha foregått på den måten, hvis det ikke hadde vært for den fordømte revolveren. Von Horst hadde vist handlekraft da han skaffet seg våpenet. Og det var et faktum at det var han som hadde avfyrt det.

Men et selvmord kan arrangeres på hundre enklere måter. Piller, en bil med motoren i gang i en garasje, et tau over en bjelke, han kunne ha hoppet i sjøen der ute på Tjøme, blitt tatt av dønningene, for så stille og rolig å forsvinne i havet. Den metoden skulle visstnok ikke være særlig smertefull. Men han hadde nok hatt et behov for å la noen bli sittende igjen med det moralske ansvaret, en vanlig ulykke ville ikke fungere.

Uansett ville ingen kunne tiltales og straffes for det som var skjedd. Å forårsake psykiske lidelser og til slutt to selvmord medfører ikke straff så lenge den opprinnelige årsaken ikke lar seg bevise. Utenfor enhver rimelig tvil. Jeg hadde selv utallige ganger prosedert på dette, på vegne av klienter som utvilsomt var skyldige. De fleste av mine klienter var nettopp det. Men ganske sikkert holder ikke. De ville gå fri.

Jeg burde kjent innholdet i telefonsamtalen. Snowdon var min mann.

Noen konklusjon greide jeg ikke å trekke.

Hva om de hadde vært der den kvelden, sammen med Josef von Horst?

Et vitne, det var hva jeg trengte. En person som hadde observert en BMW i Moutmarka. Det kunne få dem til å miste besinnelsen og røpe ting.

Hvis det var noe å røpe. Noe vitne fantes ikke, men det visste de ikke.

Den anonyme mobiltelefonen lå ferdigladet i Jaguaren. Jeg hadde den alltid med meg. En klient hadde skjenket meg den fordi, som han så presist formulerte det; sånne som deg, Foyn, de må gjemme seg for øvrigheta. Med denna mobilen er du like sikker som bin Laden. Jeg hadde unnlatt å påpeke at det til slutt gikk riktig dårlig med Osama.

Hasse tok visst ikke ukjente telefoner, men meldinger leste han nok. Ingen under tretti overlever uten å sjekke meldingene sine. Jeg trodde ikke min mann var unntaket.

Bilen din var i Moutmarka da gubben strøyk med. Jeg så alt samma.

Det er verdt tjue store. Hvis du vil unngå trøbbel, still opp ved midnatt på Vippetangen. Kom aleine og ta med cash. Du hører ikke mer fra meg.

Et skudd i mørket. Men nå var agnet lagt ut. Det verste som kunne skje, var helbom. Alle som er blitt utsatt for pengeutpressing, vet innerst inne at utpresseren aldri vil gi seg. Men allikevel betaler de i et fromt håp om at de blir unntaket. Her var beløpet i minste laget, men jeg måtte gi ham en realistisk mulighet til å skaffe pengene så raskt. Unge Gran hadde fått et dilemma. Hvis min teori stemte, hadde han ikke noe valg.

Stedet jeg hadde valgt, var passe usjenert og utenfor allfarvei, men samtidig ikke langt fra trafikkerte områder. Å møte opp skulle ikke virke altfor risikabelt.

Da klokka nærmet seg halv tolv, startet jeg Jaguaren, krysset nedover mot sentrum, passerte Sentralstasjonen før jeg svingte forbi Akershus Festning og tok av mot lagerhusene ved Vippetangen. Det hadde trukket opp til et skikkelig drittvær med sterk vind og horisontalt regn. Trafikken var liten, og nede ved kaiområdet var det folketomt.

På mobilen var det ikke kommet noen reaksjon.

Jeg var ute i god tid. Hulda hadde insistert på å få bli med, og jeg hadde latt dyret få en plass i baksetet mot streng beskjed om å forholde seg rolig.

Jaguaren fant jeg en plass til ved sørenden av fiskehallen, godt skjult bak en varebil. Jeg lot dørene stå ulåste, med nøkkelen klar i tenninga. Selv om jeg ikke var spesielt engstelig, regnet jeg med at det kunne oppstå et behov for rask retrett. Noe våpen hadde jeg ikke, bare pepperspray. Min utgave var så effektiv at den var ulovlig.

Da tida gikk mot midnatt, hadde jeg funnet en utsiktsplass bak en container, der jeg hadde full kontroll over trafikken langs kaia og veien inn til kaiområdet.

Ikke en kjeft var å se. Det var fullstendig stille.

Et kvarter over tolv var jeg i ferd med å gi opp.

Jeg hadde allerede begynt å se fram til en god konjakk på hotellet da jeg så bilen.

Den svarte BMW-en gled lydløst inn på parkeringsplassen, et titalls meter unna. Der stoppet den. Etter noen minutter ble lysene slått av. Igjen ble alt dørgende stille.

I det tette mørket kunne jeg ikke se om han var alene.

rattet ikke hadde passasjerer.

Etter noe som virket som lange minutter, men som nok bare dreide seg om små sekunder, åpnet bildøra seg. I et kort øyeblikk passerte han under gatelyset, og jeg fikk et glimt av ansiktet. Hans Gran var ankommet. Han var høyere enn jeg hadde forestilt meg, utvilsomt veltrent og helt sortkledd. Han ble stående og speide rundt seg.

Først da fant jeg det passende å tre inn på scenen.

Han skvatt merkbart da jeg kom på ham bakfra, ut av mørket. ”Hva faen?” Han rygget et par skritt tilbake. ”Hvem er du?” Til tross for størrelsen skremte han meg ikke.

”Din dårlige samvittighet,” sa jeg. ”Hva var det som skjedde der ute i Moutmarka den kvelden, Hasse? For du var der, nå er vi enige om det, ikke sant?”

”Jeg vet ikke hva du snakker om.” Fortsatt holdt han seg på en armlengdes avstand. ”Hva er du ute etter?”

”Sannheten. Ikke noe annet.” Regnet hadde tiltatt, jeg var allerede gjennomvåt. Mannen foran meg hadde skikkelig regnutstyr. ”Jeg vet hva dere driver med,” sa jeg. ”Du og kameraten din. Hvor mange liv har dere på samvittigheten?”

”Du vet ingenting. Hun ville det selv.”

”Det sier du, ja.” Seksuelle overgrep. Som advokat hadde jeg møtt ofrene. Mange skyldte på seg selv. De hadde ikke vært påpasselige, gitt feil signaler, vært på feil sted, drukket for mye. Eller i familiesaker; de hadde ikke sagt klart nok fra, vært glad i ham, trodde det skulle være sånn, ville ikke skuffe andre i familien. ”Jeg vet at von Horst ringte deg,” sa jeg, ”og at du var der, sammen med ham. Hva hadde han å fortelle? Historien om hva dere gjorde med datteren hans, kanskje?”

”Du forstår ikke noe.”

Jeg begynte å bli lei av leken med ord. ”Han døde,” sa jeg. ”Hva har du å si til det?”

”Hvem er du egentlig?” maste han. ”Du er ikke ute etter penger, er du vel?”

”Mitt navn er Foyn,” sa jeg. ”Svend Foyn. Jeg er advokat. Og jeg skal sørge for at du aldri blir det.”

”Faen, Foyn. Det er ikke slik du tror.” Han var redd. Det hadde han all grunn til.

”Jeg tror ingenting. Jeg vil vite.”

Han nølte lenge før han snakket. ”Von Horst ringte meg, det stemmer.”

”Og?”

”Han insisterte på et møte. Han påsto han visste noe som kunne være ødeleggende for meg. Hvis jeg ikke kom, ville han gå ut med det. Jeg ante ikke hva han snakket om, men tenkte det var best å roe ham ned. Han virket helt forstyrret.”

”Så du møtte opp på landstedet hans?”

”Det var hans forslag. Jeg var på hytta vår, han må ha visst om det.”

”Så hva hendte?”

”Da jeg ringte på, pekte han på meg med en jævla revolver, truet meg inn i bilen min og kommanderte meg til å kjøre til Moutmarka.”

”Sa han hvorfor?”

”Nei. Men du diskuterer ikke med en revolver på den størrelsen, gjør du vel?”

”Han ville begå selvmord,” sa jeg. ”Og han ville tvinge deg til å se på.”

”Nei!” Hasse stirret på meg gjennom regnet. ”Du tar feil. Han ville drepe meg.”

”Hva mener du?”

”Da vi gikk ut av bilen, tvang han meg til å gå mot en fjellskrent som går ned i vannet, et sted der det er umulig å komme seg opp hvis du ramler uti. Sjøen gikk hvit.”

Jeg stirret på ham. Var det mulig at han fortalte sannheten?

”Han påsto at jeg hadde drept datteren hans.”

”Han var vel ikke helt på jordet der, var han vel?”

”Det er bare løse rykter.” Han så overlegent på meg. ”Det finnes ikke bevis.”

”Inntil nå,” sa jeg.

”Du bløffer,” glefset han.

”Du kan jo håpe på det.” Jeg betraktet ham nøye og likte ikke det jeg så. ”Hva skjedde videre?”

”Von Horst skled på fjellet bak meg, og jeg grep tak i revolveren.”

”En Colt Peacemaker,” sa jeg. ”Den har et uvanlig langt løp.”

”Vi ble liggende på bakken, jeg sloss for livet, Foyn.” Han snakket fort og hektisk. ”Plutselig gikk skuddet av. Jeg kom meg på bena og stakk.”

”Vent nå litt,” sa jeg. ”Du må vel ha sett at han var truffet?”

”Jeg trodde han var død. Jeg løp tilbake til bilen.”

”Von Horst ville overlevd,” sa jeg, ”hvis du hadde tilkalt hjelp.”

”Han prøvde jo å drepe meg, for faen!”

”Du lot ham ligge og blø i hjel,” sa jeg. ”Du og kameraten din har minst to liv på samvittigheten, og jeg skal sørge for at dere ikke slipper unna med det.”

”Det kan du bare glemme, advokat Foyn.” Han uttalte ordet advokat med nedlatende stemme. ”Det blir ord mot ord. Jeg var aldri der. Du har ikke en dritt å komme med. Ingen har anmeldt oss for noe som helst.” Han så hånlig på meg.

Hvis jeg hadde vært i tvil, var den nå blåst bort. ”Der tar du feil, gutten min,” sa jeg og hentet mobilen opp fra brystlomma. ”Hele denne samtalen er tatt opp. Når saken blir kjent, ligger dere dårlig an. Og bare så du vet det,” bløffet jeg, ”det er flere unge jenter som er villige til å stå fram. Dere er fint ferdige nå.”

Jeg hørte han kom bakfra, men jeg rakk ikke å snu meg før slaget kom og nakken min eksploderte. Det kjentes som jeg ble rammet av en telefonstolpe. Jeg falt ned på kne og prøvde å beskytte meg mot det neste slaget mens jeg betraktet Hasse gjennom rød tåke.

Kjartan Backe måtte ha ankommet før meg og hadde skjult seg bak skuret.

Jeg falt framover og ble liggende med ansiktet ned i asfalten. Men jeg hørte alt.

”Hva gjør vi med ham, Kjartan?” Hasse var pisseredd. Han var det svake leddet.

”Hvor mye vet han egentlig?” Kjartans stemme lød illevarslende rolig.

”Altfor mye. Han vil gå til politiet. Det blir et helvete, Kjartan.”

”Bevis har han ikke. Det der med bilen var bløff. Og ingen vet at han er her.”

”Han sendte meg en melding. Den kan spores.”

”Det tviler jeg på. Han brukte en uregistrert telefon.” Kjartan hadde kontroll.

”Hvordan kom han seg hit?” Hasses stemme var i fistel. ”Jeg ser ingen bil.”

”Desto bedre.”

”Hva mener du?”

Samtalen foregikk over meg mens jeg spilte bevisstløs. Det falt ikke vanskelig.

”Vi dumper ham i sjøen. Har ikke du noe sprit liggende i bilen din, Hasse?”

”Jo.”

”Hent en krukke, så heller vi det i ham. Da vil det se ut som et vanlig fylleuhell.”

Kjartan snudde meg rundt på ryggen og plasserte en tung fot på brystet mitt, mens Hasse prøvde å helle brennevinet i meg. Jeg våknet til live, slo flasken til side og greide å feste et grep rundt Hasses ankel. Han falt bakover med et vræl.

Jeg hadde aldri likt Johnny Walker.

Det var da ting begynte å skje.

En sanktbernhard er tung, og når det kreves, kan selv gamle damer være raske. Hulda kastet seg knurrende fram og satte tennene i den kjøttfulle delen av Kjartans lår mens jeg kravlet meg opp på beina, fortsatt omtåket. Før jeg fikk snudd meg, befant Kjartan seg på bakken med hundekjeften truende noen centimeter over ansiktet.

Hulda hadde kommet seg ut av den ulåste bakdøra. Dyret misliker høye rop.

Jeg konsentrerte meg heller om Hasse, som nå var i ferd med å stikke av. Whiskyflasken hadde overlevd fallet mot asfalten. Nå grep jeg den og siktet meg inn. Avstanden var mindre enn ti meter, og jeg hadde en gang vært en habil håndballspiller.

Han gikk i asfalten med et smell da flasken traff.

Jeg bestemte meg for å revurdere mitt syn på whisky.

Det gikk ikke mange minutter før de ankom. Ambulanser, to utrykningsbiler, et salig sirkus. Først da jeg lokket med hundegodis, var dyret villig til å fjerne seg fra Kjartan Backe. Han fikk opp mobilen før politibetjentene rakk å stille så mye som et eneste spørsmål. Av samtalen forsto jeg at hele familiens juridiske tyngde skulle mobiliseres. Hasse forholdt seg av gode grunner taus. Først da de fikk lempet ham inn i ambulansen, greide innsatslederen å få en slags orden i kaoset. Politistasjonen på Grønland ble neste mål. Der tok det ikke mange minuttene før advokatene inntok scenen. Jeg ble plassert i et intervjurom sammen med en kvinnelig etterforsker fra Voldsavsnittet, mens Kjartan forsvant sammen med hele hjelpeapparatet i en annen retning.

”Så, advokat Foyn,” hun studerte kortet mitt, ”hva var det egentlig som foregikk der nede på Vippetangen?” Hun så veldig ung ut. Jeg kommenterte det ikke.

”Egentlig?” sa jeg.

En aldri så liten rynke kom til syne i den glatte pannen. ”Fortell hva som hendte.”

”Det er en lang historie,” sa jeg. ”Men du skal få det hele.” Jeg lot henne få høre mobilopptaket. Hun fulgte i hvert fall med.

”Jøss,” sa hun da jeg anså meg som ferdig. ”Er det virkelig ikke mer?”

Jeg liker folk med humoristisk sans. Sarkasme er jeg noe mer skeptisk til. ”Jeg tror du bør snakke med en kollega,” sa jeg. ”Av deg, ikke meg.”

Hun så uforstående på meg. ”Ja vel?”

Jeg slo Mørks nummer. Så sent var det ikke.

”Ja?”

”Så du er våken?” sa jeg.

”Jeg vurderte nettopp å ringe deg, min venn.” Jeg hadde satt mobilen på høyttaler. Min nye venninne fulgte vaktsomt med. ”Men jeg trodde du var bevisstløs.”

”Nå slapp du det,” sa jeg. ”Det er en her du bør snakke med.”

”Etterpå,” sa han så kort som bare Wilhelm Mørk kan uttrykke seg. ”Jeg har noe interessant til deg.”

”Og det var?”

”Vi har et vitne.”

”Hva?”

”En hytteeier har meldt seg. Han så en bil den kvelden, med en mann i, en mørk BMW. Fyren merket seg også bilnummeret. Gammel matematiker med klisterhjerne.”

”Hans Gran,” sa jeg. ”Det vet jeg allerede. Hvorfor meldte dette vitnet ikke fra tidligere?”

”Han reiste på pensjonisttur til Spania morgenen etter, og kom først tilbake i går. Da naboen fortalte om selvmordet, innså han at det kunne være en sammenheng der.”

”Hørte han ikke skuddet?”

”Mannen har høreapparat. Han hadde lagt det fra seg for kvelden.”

Etterforskeren fulgte nøye med i samtalen. Skepsisen var i ferd med å forsvinne.

Det ble sent før jeg kunne forlate Grønland. Tingene utviklet seg i riktig retning.

Nesten en måned hadde passert neste gang jeg var på jobb i Oslo. Etter dramaet på Vippetangen hadde alt til å begynne med forløpt som forutsett. Advokatene var gått løs på fortellingen, hadde vridd og vendt på det hele og avvist alt som kunne ha med misbruk å gjøre. Det faktum at unge Gran hadde forlatt en livstruende skadet mann, hadde det ikke vært mulig å rømme fra. Men det hadde angivelig skjedd i et anfall av panikk. Avdøde forsøkte jo å drepe min klient. Sant nok. Heller ikke Kjartan ble det lett å få noe på. Mobilopptaket var det eneste virkelig belastende. Men jeg innså at det kunne komme til å bli avvist i retten av formelle grunner.

Alt ble snudd da den første unge kvinnen meldte seg og fortalte sin historie. At det etterpå dukket opp ytterligere to, ble kroken på døra for de to juristspirene. Og da mediene virkelig begynte å vise interesse, gikk det bare en vei. Advokatdrømmen var over.

Denne gangen så jeg fram til å vitne.

Ved en innskytelse tok jeg turen innom Vestre Gravlund på vei hjem. Desemberdagen var kald og klar. Snart var det jul. Jeg gledet meg ikke spesielt. På veien opp hit hadde jeg kjøpt inn en krans og to lys, slike som skal brenne hele julen.

Hulda likte kirkegårder, etter alt å dømme på grunn av godlukten. Dyret svinset fornøyd foran meg med snuten ned i bakken. Hunder er egentlig åtseldyr. Jeg unnlot å påpeke at de som havnet her, kom fra krematoriet.

Gravstedet var enkelt. Ingen store fakter. Bare de to navnene. Født og død.

Jeg merket ikke at han kom før en hånd la seg på skulderen min. ”Advokat Foyn?” Han hadde en strikkelue godt trukket ned over det strie håret. Men jeg kjente ham igjen. Gutten som leide ham i hånden, så opp på meg som om jeg skulle vært en zombie. ”Det er en jeg kjenner,” sa han trøstende til gutten, ”en snill mann.” Advokat Ragnar Christensen var utvilsomt en menneskekjenner. ”Så du kommer hit, du også?” fortsatte han, henvendt til meg. I hånden hadde han en blomsterbukett i en overraskende pen vase.

”Ja,” sa jeg. ”To sjeler og en tanke.”

”Du har rett, Foyn. Vi tenker ganske likt.” Han pekte mot graven. ”Jeg tror de ville satt pris på å vite det. At vi er her, mener jeg.”

”Ja visst.”

Det var ikke mer å si.

Da vi skiltes, tok de meg begge i hånden, også barnebarnet. ”God jul,” sa han.

En riktig veloppdragen gutt.

Hva er sammenhengen mellom at det ikke fantes andre på kontoret og at den besøkende siktet til yrke?

Om du ønsker det, kan du også skrive von med liten v, selv etter punktum. Men stor V også riktig. Må i tilfelle gjennomføres (Søk og Erstatt)

Siden ”ham” er brukt i objektsform ellers i teksten

”Denne gang” litt alderdommelig – vurder ”denne gangen”

Vurder spørsmålstegn

Hva menes med anonymt nummer? Hemmelig?

To typer anførselstegn brukt, har endret til den typen det var enklest å rette til. Regner med at « » uansett blir brukt ved ombrekking

Skjønte ikke helt relevansen av det med kvinnelige beboere

For å unngå 2 ”nå”

Pluskvamperfektum markerer avsluttet handling = gjør tidsforløpet enklere å oppfatte

Logikken blir vanskelig å oppfatte med innskuddet ”og jeg utvilsomt også var blitt eldre” – fordi sistnevnte utsagn står i nær forbindelse med det med å gjøre sterkt inntrykk. Foreslår altså å stryke innskuddet, eller flytte det bakerst: ”at hun fortsatt husket trynet mitt, til tross for at jeg også var blitt fem år eldre.” Men egentlig sier det med fem år eldre seg selv.

folie?

Eller: I hans diett inngikk nok …

For å unngå gjentakelse av ”aldri”

Lyder å høre litt overflødig?

For å unngå ”leilighetene operererte”

For å unngå 2 ”visste”

Går ut fra at dette er fortsettelsen av Foyns replikk?

Se også tidligere kommentar. ”hørt om han” sånt som ofte blir sagt, kan evt. bruke ”han” i objektsform konsekvent i replikker, men helhetsinntrykket blir da litt rotete i en såpass kort tekst

Eller ”noen luksus var det ikke her,”

står ovenfor at hun valgte å bli hos faren, står ingenting om at hun flyttet, forslaget er for å gjøre dette klarere

evt. ”omgikkes ikke privat”

hvor stor hjelp han var – mer muntlig

for å unngå gjorde + gjøre

stemmer? For å gjøre det klarere.

Ellers peker ”hans” tilbake på Christensen

For å rasjonere ”Snart”

For å rasjonere ”ville”

Vurder komma og da helst liten j i ”jeg” (på engelsk er praksis stor forbokstav etter komma i slike tilfeller, på norsk er malen utropstegn + stor forbokstav etterpå. Men utropstegn for lystig i et selvmordsbrev)

Gjentar det som er sagt rett før.

”han” her peker grammatisk på Hans Gran

Retter Cecilie på Foyn her? Blir klarere med kursiv?

For å unngå gjentakelse av ”utenfor”

Antar han sier ”så” med trykk?

Har nevnt dette i begynnelsen av novellen også

Gjør grammatisk klarere hvem som fingrer

”vel” fordi dette er noe C antar

”mens” passer til prosess (som tar tid)

Enklere konstr.

Spekulativt betyr beregnende

Komma hvis du mener ”menn som er både søte og unge”, ikke komma hvis du mener ”unge menn som er søte”

Siden ”jeg” er underforstått subjekt her

Obs! Både juss og jus er brukt. Begge deler er riktig, men velg en skrivemåte konsekvent – Søk og Erstatt

Stor F når bare ”Facebook” (eggennavn), men gjerne liten f i sammensetninger – facebooksiden

Det som menes?

PAGE 28