DEN TREBENTE HUNDEN
Av Jan Mehlum

Seilbåten kom brått og lydløst ut av natta. Klokka var halv to, og augusthimmelen var på sitt mørkeste. Det var overskyet, vinden var økende fra sydvest.
      Jeg hadde akkurat slukket en Henry Clay og tømt den siste skvetten med Bache Gabrielsen der jeg satt i strandkanten på vestsiden av Ormøya. Den gamle tresnekka var begynt å kaste på seg i bølgene.
     Sanktbernharden Hulda hadde våknet, og stirret urolig ut i sundet mot skuta som passerte oss, bare et steinkast fra land. Ingen andre båter var å se. Det virket som fjorden var utdødd. Sikten var dårlig, men månen lå bare gjemt bak skyene og sendte av og til små lysglimt over fjorden. Seilbåten lenset raskt nordover.
      Hulda var gått over til klynking.
      Det var noe som ikke stemte med denne seilasen. Det var ingen å se om bord, verken i cockpiten eller på dekk.
      Det var en gammel trebåt på en seks- syvogtyve fot, sannsynligvis en folkbåt. Den seilte uten lanterner. Seilene sto stramt, fokka var satt med spribom, og kursen var stø.
      Skipperen lå vel under dekk og sov, kanskje var han full. Det var natt til søndag, og han var i så fall ikke den eneste i vestfoldskjærgården som befant seg i den tilstanden.
      Båten levde farlig. Et par graders kursendring, og den ville gå i steinene nord for Ormøya. Jeg håpet skipperen ville våkne. På den kursen og med denne farten ville han snart komme i ubehagelig nærkontakt med land.
      Jeg likte ikke det jeg så, og vurderte om jeg skulle hive meg i snekka for å vekke skipperen, men kom til at jeg ikke ville greie å ta igjen seilbåten som gjorde minst seks knop i den sterke vinden. Den var allerede i ferd med å forsvinne i mørket. Nå kunne jeg bare glimtvis skimte de hvite seilene.
      Plutselig var det blitt kaldt. Jeg bestemte meg raskt, pakket sakene mine, fikk lokket en skeptisk Hulda ombord og kastet loss. Bikkja klynket fortsatt.
      Da jeg hadde fått opp dreggen og dradd i gang Sleipnermotoren, var seilbåten for lengst ute av syne. Jeg skulle egentlig ha gått rett vest, inn Husøysundet, over Træla og inn til Tønsberg. Men jeg satte kursen nordøst, i kjølevannet av folkbåten som måtte befinne seg et sted inne i mørket foran meg.
      Vinden hadde økt kraftig, og snekka slingret ubehagelig der vi seilte på bølgene innover fjorden. Jeg passerte stakene vest for Torgersøya og nærmet meg Vallø. Jeg hadde en mistanke om at folkbåten kunne være på vei mot båthavna i Surka, selv om den kursen båten hadde hatt da den passerte meg var litt vel østlig.
      Jeg hørte blafringen fra seilene før jeg så seilbåten igjen. Den lå nå og vugget på grunna, øst for båthavna. Storseilbommen svingte voldsomt fra side til side i takt med båtens bevegelser.
      Noen hadde hatt flaks med denne kursen. Området der den hadde gått på var bare sand. Det var den eneste stedet i nærheten hvor en førerløs båt kunne få landkjenning uten å bli ødelagt.
      Hvis jeg bare kunne få festet et slepetau og berget seilene, var det ikke utenkelig at jeg ville greie å hale skuta ut før den gravde seg helt fast i gjørma. Fortsatt var det ingen å se om bord.
      Jeg så meg om etter hjelp. Fjorden var tom for båter, og jeg hadde lagt mobiltelefonen igjen hjemme.
      Ved å hive den store dreggen min langt ute og slippe snekka langsomt ned mot seilbåten, kom jeg så nær at jeg greide å hoppe om bord.
      Lugaren var tom. En autopilot, montert på rorkulten, forklarte den stabile kursen. Autohelmen jobbet fortsatt med å holde roret i posisjon.
      Med litt plunder fikk jeg beslått seilene. Ved å starte motoren, la den gå i revers og bruke snekkas ti hester som drakraft, greide jeg utrolig nok å få trukket skuta av grunnen.
      Hele operasjonen kunne ikke ha tatt mer enn en halvtimes tid.
      Jeg var sliten da jeg forsiktig tøffet inn i båthavna med folkbåten på slep. Dette burde kvalifisere for æresmedlemskap i Redningsselskapet. Men tanken på mannskapet bekymret meg. Alt tydet på at det hadde skjedd en ulykke på fjorden i natt, så jeg fikk vakten i båthavna til å alarmere politiet.
      Etter en stund var hele redningsapparatet i gang. Båter, helikopter, mannskaper. Papirer som ble funnet ombord viste at eieren var en Edvard Meyer, bosatt på Narverød, ikke langt fra sandbanken der folkbåten hadde strandet.
      Kona ble varslet. Hun kunne fortelle at mannen var på seiltur sammen med en bekjent. De var ikke ventet tilbake før i morgen.
      Politiet fikk også kontakt med seilerkameraten, som kunne fortelle at han hadde gått i land på Torød på Nøtterøy halvannen time før jeg observerte spøkelsesskuta ved Ormøya. Skipperen hadde insistert på å seile båten hjem alene, en strekning som normalt burde være unnagjort på under en time. Såvidt kameraten visste, hadde båteieren ikke for vane å bruke redningsvest.
      Jeg kranglet meg til en plass i politiets patruljebåt sammen med Hulda, og ble med på et søk langs strendene på den aktuelle kursen. Den gamle folkbåten kunne teoretisk ha seilt på autopilot helt fra Mågerøflaket, nordøst av Tjøme, hvis skipperen hadde valgt leden på utsiden av Årø.
      Vi fant ingen spor etter nattas drama, og det ble langt utpå søndags formiddag før jeg omsider kunne bevilge meg noen timers velfortjent søvn. Edvard Meyer var gått inn i drukningsstatistikken.

I advokatfirmaet Fredriksen, Frydenberg & Foyn var jeg for en gangs skyld dagens helt da jeg kom på kontoret mandag morgen. Tønsbergs Blad hadde i en dramatisk reportasje fått med seg min heroiske bergingsinnsats.
      Båteieren var fortsatt ikke funnet. Det ble spekulert i sterke, sydgående strømforhold, som kunne ha sendt stakkaren rett til havs.
      Jeg ble sittende utover ettermiddagen og gruble over papirhaugene, som i dag virket enda mer uoverkommelige enn normalt.
      Jeg kunne ikke forstå hvorfor Meyer hadde seilt på autopilot i det trange farvannet midt på natta. Heller ikke skjønte jeg hvorfor han hadde gått med slukte lanterner.
      Det kunne heller ikke på noe tidspunkt i Edvard Meyers siste seilas ha vært mer enn maksimum et par hundre meter til nærmeste holme. I følge politiet hadde fyren vært mer enn normalt svømmedyktig, og vannet holdt fortsatt 16 grader. Hvorfor hadde han da ikke greid å komme seg i land?
      Akkurat da jeg hadde tenkt ut plausible svar på disse spørsmålene, ringte telefonen. Det var kriminalbetjent Wilhelm Mørk.
      "Jaså, Foyn. Ikke en gang når du er på fisketur, greier du å unngå å rote deg opp i trøbbel."
      "Har dere funnet båteieren?"
      "Niks. Vi er så godt som sikre på at han ikke har drevet i land. Enten flyter han opp i løpet av et par dager, eller så kan det ta langt tid. Hvis vi overhodet finner noe lik."
      "Har du ansvaret for denne saken?"
      "Dette er ikke noen sak. Det er en ulykke, og den er snart ferdigbehandlet fra min side."
      Jeg skiftet tema. "Hvem var denne seilervennen?"
      "Egil Vegard, trettiåtte år, bosatt i leilighet på Hårkollen, lektor på Nøtterøy Videregående Skole, skilt, to barn i skolealder, kollega med kona til Meyer, tidligere idrettsmann. Landslaget i svømming." Han leste tydeligvis opp fra papirene sine. "Holder det?"
      "Hadde han noe av interesse å fortelle om båtturen," spurte jeg utålmodig, "hva med autopiloten og de slukte lanternene, for eksempel?"
      "Vegard hevdet at han ikke har peiling på båter. Han trodde lanternene hadde vært tent, men var ikke helt sikker. Autopiloten hadde han ikke lagt merke til. Fyren er fra Rørås," fortsatte Mørk. "Planen var å overnatte ombord, men de ombestemte seg i løpet av kvelden. Fyren har en gummibåt med påhenger, som de brukte som slepejolle. Da de passerte Mågerø på veien innover, tok han den inn til brygga, mens båteieren seilte videre. Han hevdet at Meyer insisterte på at de skulle gjøre det sånn."
      "Jasså," sa jeg. "Vet du om de hadde drukket?"
      "I følge Vegard hadde de bare tatt et par små drammer."
      "Hva med skipperen?" Jeg hadde registrert at Edvard Meyer hadde vært betjent ved tollvesenet, og at han såvidt var rukket å bli førti år.
      "En stille og rolig fyr, helt anonym. Inntil for tre måneder siden var livet hans helt uten dramatiske begivenheter."
      "Hva mener du?"
      "Husker du hobbyfiskeren som fikk en koffert med heroin i garnet?"
      Jeg plystret stille. "Var det Meyer?"
      "Han ba innstendig om å få være anonym, så vi beskyttet selvfølgelig identiteten hans. Hadde enda alle borgere vært like lovlydige."
      Jeg kjente historien. Det gikk rykter om at det var mye stoff på avveie etter noe som syntes å være et kriminelt oppgjør i ytre Oslofjord. Likene av to uidentifiserte menn med skuddsår var drevet i land ved Bollærne.
      "Edvard Meyer hadde tydeligvis bare tre interesser her i livet," fortsatte Mørk. "Den ene var båten, som han pusset på til alle døgnets tider."
      Det hadde jeg forståelse for. "Hva med de to andre?"
      "Han tilba visst sin kone," sa Mørk med en kynisk undertone og fortsatte: "Men denne vil du like. Meyer hadde en gammel kjøter som fulgte ham som en skygge. Bikkja døde for et par uker siden."
      Skipperen framsto som stadig mer menneskelig. "Kanskje det var derfor han mistet grepet på båtlivet," sa jeg. "Hadde de barn?"
      "Ingen barn. Kona er en del yngre, i begynnelsen av tredveårene. Lektor med hovedfag fra Idrettshøgskolen. Svømmeekspert, hun også."

Jeg var i ferd med å glemme hele ulykken da telefonen ringte seint fredag kveld. Jeg satt hjemme over sjakkbrikkene, fordypet i en av Kasparovs geniale dronningrokkader.
      "Foyn? Kan du komme ned på krimmen? Jeg har noe som vil interessere deg." Wilhelm Mørk var en mann av få ord.
      Før det var gått ti minutter, satt jeg i besøksstolen. Den trange tarmen av et kontor virket kvelende. Jeg fyrte opp en sigarillo for å dempe lukten av Mørks franske sigaretter.
      Han la en kopi av et brev på skrivebordet foran meg. Det var satt sammen av ord og bokstaver klippet ut fra avissider.

Til dem dette angår
      Fruen til Edvard Meyer, mannen som nylig på en så tragisk måte plutselig forsvant på sjøen, tar ikke tapet tungt. Det gjør heller ikke hennes elsker, herr Egil Vegard. De gleder seg nok til sammen å overta Edvard Meyers verdier. Kan dette være tilfeldig?
      En bekymret nabo

"Brevet ble postlagt i Horten et par dager etter ulykken. Ingen avtrykk." Mørk så granskende på meg. "Hva tror du?"
      "Stemmer dette?" sa jeg langsomt og pekte på brevet.
      "I denne jobben hører man fra alle slags skrullinger." sa Mørk langsomt. Han tok seg god tid med å tenne en sigarett. "Men jeg gjorde allikevel noen diskrete undersøkelser. Det tok meg ikke lang tid å få bekreftet at disse to lenge har hatt et hett forhold gående."
      "Det er jo heldigvis ikke kriminelt," sa jeg ettertenksomt. "Men det er kanskje mer?"
      Han nikket. "Ekteparet Meyer bodde i en stor, gammel villa med strandtomt. Edvard Meyer arvet eiendommen for ti år siden etter sin onkel hvalskytteren. Ikke bare er huset verdt millioner. Eiendommen omfatter også et tomteområde av stor verdi."
      "Og Edvard Meyer hadde særeie?" gjettet jeg.
      "Det stemmer. Fru Meyer eier ingenting."
      "Hva nå?" sa jeg spørrende. "Har du hentet turtelduene inn til grilling?"
      Han ristet på hodet. "Det er for tidlig. Teknikerne jobber med seilbåten. Etter ulykken gikk vi over den med harelabb uten å finne noe unormalt." Han reiste seg. Audiensen var forbi. "Du lar dette bli mellom oss."
      "Det er greit," sa jeg. "Og du holder meg orientert, ikke sant? Jeg er jo nesten part i saken."

Det tok ikke lang tid før saken om den flyvende hollender, som mediene døpte historien, igjen preget avisoverskriftene.
      I folkbåtens cockpit ble det funnet ferske blodflekker av Meyers type. Fordi han nylig hadde avgitt blodprøve i forbindelse med en helsesjekk, kunne det fastslås at blodet faktisk kom fra Edvard Meyer. Dessuten viste det seg at folkbåtens to solide ankere med tilhørende kjetting var forsvunnet.
      Letingen etter liket ble gjenopptatt, og det ble gjennomført omfattende søk i hele den aktuelle delen av ytre Oslofjord.
      Enken og hennes elsker holdt seg hardnakket til sin opprinnelige historie. De visste ingenting. Da politiet satte dem under press, måtte de innrømme at de hadde et forhold. I følge mediene hadde Meyers ekteskap lenge vært turbulent. Etter sladderen i lokalmiljøet å dømme, måtte Egil Vegard ha vært omtrent den eneste som ikke kjente til konas sidesprang.
      Et par dager etter ulykken hadde Egil Vegard meldt sin gummmibåt med 15 hk motor stjålet fra båthavna på Torød. Meldingen var blitt registrert som en en normal tyverisak, men var nå kommet i et nytt lys.
     
     En uke seinere hadde jeg Wilhelm Mørk på tråden igjen. "Foyn? Har du litt tid, jeg kommer innom deg." Han ventet ikke på svar.
      "Hyggelig sted du har her." Mørk betraktet kontoret mitt fra besøksstolen. "Hva kan det komme av at enhver idiot av en advokat velter seg i luksus mens skikkelige politifolk blir avspist med luselønn?"
      "Ikke spør," sa jeg avvergende. "Det er ikke alt du trenger å vite. Kom heller med nyhetene."
      "Kripos har overtatt," sa han lakonisk. "Vi har funnet gummibåten. På femti meters dyp, med punkterte pontonger, surret inn i ett av folkbåtens ankere og med noe som kan være blodflekker i trebunnen."
      "Drap, altså?"
      Han nikket. "Ser sånn ut, ja."
      "Men ikke noe lik?"
      Han ristet på hodet. "Jeg tror ikke vi finner noe. Kripos mener Vegard fraktet liket bort i gummibåten og senket det på dypt vann. Et vitne har meldt seg og fortalt at han observerte en båt som kan ha vært folkbåten liggende for anker ved Nordre Årø omtrent en time før du møtte den."
      Han rynket pannen. "Det pussige er at et annet vitne, en av de gamle sjøulkene som henger rundt i småbåthavna, hevder å ha sett folkbåten gå inn til kaia på Torød omtrent samtidig. Problemet er bare det at gubben ikke har vært edru på ti år."
      "Så KRIPOS' teori er at Vegard dreper ektemannen, ankrer opp, surrer liket i det ledige ankeret og dumper stakkaren midtfjords ved hjelp av gummibåten."
      Mørk nikket bekreftende. "Det høres sannsynlig ut, ikke sant?"
      "Deretter pakker han gummibåten inn i det andre ankeret og lar den gå til bunns. Så setter han seil, kobler inn autopiloten og svømmer til land." Jeg lente meg tilbake i godstolen. "En kald fisk, hva? Var det ikke sånn at fyren ikke var båtvant?"
      "Det er hva han hevder, ja. Men det trenger jo ikke være sant." "Ikke dårlig. Har du enda mer?"
      "Edvard Meyer hadde en ulykkesforsikring på to millioner, tegnet da de giftet seg. Kona er den begunstigede."
      "Gratulerer," sa jeg ironisk. "Dette må jo være barnemat for dere. Hva er problemet?"
      "Liket, for eksempel. Dessuten har vi ingenting på fru Meyer, så lenge Vegard holder kjeft. Og han benekter alt. Det samme gjør hun." Han ristet på hodet. "Tanken på at dama ser ut til å komme seg unna med gevinsten plager meg."
      "Hva gjør dere med det?"
      Han trakk på skuldrene. "Hva tror du? Passene deres er beslaglagt, de blir kjørt gjennom tøffe forhør, omgangskretsen er endevendt, vi forsøker å spore opp flere vitner. Vi gjør alt vi kan."

Et par dager seinere besluttet statsadvokaten å reise tiltale mot Egil Vegard. Han ble fengslet, mens fruen slapp av kroken. Mørk fikk rett, de hadde ikke nok på henne. Rene antakelser ville ikke holde i retten.
      Liket av ektemannen var fortsatt ikke funnet da saken kom opp i slutten av november. Summen av indisier, sammen med det udiskutable motivet og de tekniske funnene, plasserte Vegard i en umulig situasjon. Det var dessuten åpenbart at fyren skjulte noe. Det samme inntrykket fikk man etter fru Meyers opptreden i vitneboksen. Under behandlingen kom det fram at den tiltalte og skipperen aldri tidligere hadde vært på båttur sammen og at de i det hele tatt hadde hatt lite med hverandre å gjøre før den fatale natta. Det eneste de hadde hatt som felles interesse, var skipperens kone.
      Egil Vegard hevdet hardnakket at det var Meyer som hadde insistert på å gjennomføre båtturen, og at han selv hadde vært redd for at det kunne ha skjerpet ektemannens mulige mistanker og sjalusi hvis han hadde takket nei. Historien lød ikke troverdig.
      Til forsvarerens fortvilelse viste det seg at blodflekkene på gummibåten stammet fra Edvard Meyer.
      Det hjalp heller ikke på mannens muligheter til å bli trodd at påtalemyndigheten kunne produsere et vitne, en kollega, som fortalte at Egil Vegard ved flere anledninger skulle ha antydet at det beste for alle ville vært om Edvard Meyer bare forsvant. Selv avskrev han det som fyllerør.
      Slik kan ikke juryen ha vurdert det. Ikke nok med at han ble kjent skyldig i overlagt drap, han fikk også lovens maksimumsstraff. Selvfølgelig anket Vegard, men uten nye og vesentlige opplysninger, var han sjanseløs.
      Etter å ha fulgt saken, fikk jeg en følelse av at han ble dømt ekstra strengt nettopp fordi han ikke hadde vært villig til å røpe konspirasjonen. En tilståelse kunne kanskje ha kokt det hele ned til et slagsmål og et spørsmål om uaktsomt drap. Men Egil Vegard hadde ikke innrømmet noe som helst. Han måtte følgelig være usedvanlig fordervet.
      Enken slapp tiltale, men i lokalsamfunnets øyne var hun skyldig som bare pokker. Kaldt og kynisk hadde hun utnyttet ektemannen, for så å bruke en hodeløs elsker til å kvitte seg med problemet og innkassere gevinsten. Stort verre kunne det ikke bli.
      Statsadvokaten hadde heller ikke gitt opp håpet om at elskeren skulle sprekke og tilstå sammensvergelsen som påtalemakten fortsatt trodde fullt og fast på. Det var nok ikke helt enkelt å være i enkefru Meyers sko.

Tilfeldighetene gjorde at Wilhelm Mørk og jeg avviklet vårt årlige julebord på Håndtverkeren dagen etter at dommeren hadde plassert mestersvømmeren i samfunnets forvaring for de neste fjorten årene.
      "Hva sier du, Foyn? Tror du det var verdt innsatsen?"
      Jeg lot meg ikke provosere. "Bruk fantasien, Mørk," sa jeg. "Sett at Egil Vegard faktisk fortalte sannheten. Hvordan ville du ha følt deg i hans sted?"
      "I så fall er det en rekke mysterier som må oppklares. Blodet, den ødelagte gummibåten, ankerne, skipperens forsvinningsnummer."
      "De foklaringene har jeg ikke," sa jeg langsomt, "men du har nok tenkt på det du også. Hvem er det som i alle fall teoretisk kan ha hatt interesse av å plassere de to elskende i et sant, lite helvete?"
      Han ble svar skyldig.
      Vi løste etterhvert opp skepsisen i alkohol, en særdeles dårlig opptakt til morgendagens intellektuelle utfordring. Da skulle jeg nemlig spille i sjakk-klubbens juleturnering mot stormesteren selv, en gammel veterinær som med styrke pleide å hevde at bikkjer og sjakk var det eneste som gjorde livet verdt å leve.
      I denne klubben ble det ikke utvekslet unødvendige kommentarer. Mesteren feide meg raskt av banen. Etterpå ble vi sittende i stillhet og nyte en sigar over konjakken. Jeg forsto at det var noe som plaget ham.
      "Kom nå med det," sa jeg nysgjerrig, "jeg ser at du har noe på hjertet." Jeg visste at at den gamle hedersmannen ikke ville plage meg med trivialiteter. Han var en klok mann med mye livserfaring.
      "Jo, ser du Foyn, jeg har fått et loyalitetsproblem, og jeg vil høre din mening før jeg foretar meg noe." Han studerte meg gjennom sigarrøyken. "Du husker Edvard Meyer, mannen som ble drept av konas elsker?"
      Jeg skjerpet meg.
      "Han var en sann hundeelsker," fortsatte den gamle veterinæren langsomt. "Du vet kanskje at han hadde en hund, en som døde rett før mannen selv forsvant?"
      Det visste jeg.
      "Det var ikke en hvilken som helst hund, forstår du. En bastard, mest border collie. En helt usedvanlig hund, var det. Særdeles intelligent. Og dette dyret var spesielt på flere måter. Bikkja hadde nemlig bare tre ben."
      "Hva?" sa jeg overrasket.
      "Jeg opererte den selv for fem år siden. Den ble påkjørt og fikk ødelagt den ene forbenet. Eieren ba meg innstendig om å berge dyret. Og det viste seg å fungere utmerket. Den greide seg godt med sine tre ben."
      Jeg skjønte ingenting, men lot ham fortsette i eget tempo. "Meyer gikk til jevnlig kontroll hos meg med bikkja. Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet var skeptisk til amputasjonen, derfor var jeg interessert i å følge hundens utvikling."
      Han beordret et par glass til av Bache-Gabrielsens utmerkede brygg. "To uker før han døde kom Meyer til meg med hunden. Han oppførte seg meget uvanlig. Han hadde bestemt seg for at den måtte avlives. Bikkja var riktignok begynt å trekke på årene, men det var ingenting i veien med dyret."
      "Ga han deg ingen forklaring?"
      "Nei. Men Meyer var ikke seg selv, det skjønte jeg. Han mumlet noe om kona." Stormesteren fnøs foraktelig. Han hadde for lenge siden avskrevet hunkjønn som upålitelige og uforutsigbare individer. "Selvfølgelig visste jeg at hans kone avskydde hunden. Hun syntes den var ekkel. Men det var gammelt nytt. Dessuten var følelsen gjensidig." Han humret stille. "Nå ja, jeg gjorde som han sa. Og det var den siste kontakten jeg hadde med Edvard Meyer."
      Jeg forsøkte å fordøye denne informasjonen.
      "Det jeg har lurt på," fortsatte den gamle veterinæren ettertenksomt, "er om Edvard Meyer visste han snart skulle dø, og at han ville unngå at det stakkars dyret skulle overlates til kona."
      Han studerte meg under buskede øyebryn. "Og det er ikke hele historien. Han ba meg uttrykkelig aldri å nevne for noen at hunden var avlivet uten konkret årsak. Offisielt var det på grunn av sykdom."
      Jeg nikket. "Du vurderte vel å fortelle denne historien under rettssaken," sa jeg tankefullt. "Det er forståelig. Men jeg tror ikke det ville spilt noen rolle for sakens utfall."
      "Synes du jeg burde informere politiet nå?"
      Jeg var skeptisk. "Ikke foreløpig. Ikke uten at du vet mer. Politiet og påtalemakten vil ikke uten meget tungtveiende grunner være motivert for å grave i saker de anser for avsluttet."
      Stormesteren så lettet ut. Jeg hadde derimot fått noe å gruble på. Edvard Meyer's tre interesser her i livet skulle være hunden, båten og kona. Dama sto jeg inntil videre over, og bikkja visste jeg allerede nok om. Jeg fikk prøve båten.
     Dagen etter ringte jeg Mørk. "Det er noen saker jeg vil du skal finne ut av," begynte jeg forsiktig. "Ikke spør hvorfor."
      Han godtok det.
      "For det første, hvor er det blitt av Meyers seilbåt? Og når du har funnet ut av det, kan du gi skaffe meg CV'en hans."
      Mørk gryntet misfornøyd, men han var nysgjerrig. "OK, jeg skal se hva jeg kan greie."
      To dager seinere lå det en tykk konvolutt i postkassa. Edvard Meyer hadde levd et velordnet og tilsynelatende kjedelig liv. Enebarn, far ble tidlig drept i en ulykke. Selv ble han boende hjemme hos moren i en leilighet til han var nesten tredve. Da døde hun også, og Edvard flyttet inn i huset han hadde arvet fra onkelen.
      En middelmådig artium, ingen forsøk på å skaffe seg høyere utdanning. I noen år han før han begynte i tollvesenet hadde han hatt en sivil stilling i politietaten som kontorassistent. Pass, utlendingssaker og hittegods.
      I tollvesenet var han for et par år siden blitt parkert i en betydningsløs jobb som tollbehandler, etter å ha vært gjennom en lang og kompromissløs personalkonflikt med sjefen. Han var tydeligvis ikke den som ga seg så lett. Før det hadde han hatt en slags karierre i etaten, gjennomført videreutdanning og deltatt på en rekke kurs i forbindelse med forebyggende arbeid, blant annet gjennom et EU-prosjekt med basis i Amsterdam.
      Jeg bladde videre i papirene. Mørk hadde skaffet meg et rikt utvalg av vitnemål og attester, som ga meg et bilde av mannen.
      Mørk hadde tatt feil på ett punkt. Fyren hadde hatt flere enn tre interesser. Som ung hadde han tilbrakt et år på dramalinjen ved Romerike Folkehøgskole. Den interessen hadde han såvidt jeg kunne se ikke fulgt opp.
      Edvard Meyer hadde også hatt andre kunsteriske evner. Han hadde gått på flere malerkurs ved Akademiet i Rauland og fått gode uttalelser fra lærerne. Et potensielt talent med store utviklingsmuligheter.
      Mannen framsto som noe annet enn en anonym og betydningsløs funksjonær. Portrettfotografiet som Mørk hadde lagt ved understreket dette inntrykket. Et uskyldig, nesten naivt ansikt med klassiske trekk og pene, brune øyne.
      Bildet måtte være noen år gammelt. Det var vel utseendet som hadde skaffet ham kona, som var blond, slank og søt. Jeg hadde studert henne i retten. Men jeg hadde fordommer mot idrettsfikserte typer.
      Folkbåten var solgt for et par måneder siden. Kona hadde ikke ønsket å ta på seg bryderiet med vinteropplaget. Hun hadde visst ikke sansen for gamle trebåter. Mørk hadde notert navnet på den nye eieren.

Gubben som hadde kjøpt seilbåten var lett å finne. Han var i femtiåra, uføretrygdet og bodde i en trang, liten leilighet ute ved båthavna der folkbåten nå sto trygt på land. Han hadde uten nøling gått med på å treffe meg samme kveld. Noe sa meg at han ikke hadde for mange avtaler, og det nærmet seg jul.
      Jeg var blitt invitert inn på en kopp kaffe, selv om jeg ikke hadde gitt ham noen forklaring på min interesse for Meyers gamle båt. Jeg visste ikke selv hva jeg var ute etter.
      "Jo, serru, Foyn," han la et surt dekke med piperøyk over oss. "Jeg kjente godt båten te Meyer. En helt original folkbåt er'e, bygd hos Berg-Olsen i femogfemti. Det æ'kke lett å finne en sånn båt i da'. Kona ga'n jo nesten bort. Jeg kunne ikke si nei te et sånt tilbud. Forresten," han så ivrig på meg, "jeg har en del gamle saker etter Meyer, ting jeg fant i båten. Kjerringa va'kke interessert. Stakkars jævel." Han sukket trist, reiste seg og halte fram en pappeske fra et garderobeskap. "Kanskje du vi' kikke på sakene før jeg hiver'em?" sa han håpefullt.
      Det meste var skrot, sånt som samler seg opp i en gammel båt. Men skisseblokkene interesserte meg. Uttrykksfulle og særegne strektegninger, mest portretter. Edvard Meyer hadde hatt talent.
      Jeg tømte esken. Helt i bunnen fant jeg en brosjyre, datert i år. Castella Utleiebyrå. Leiligheter og hus i Competas. Angivelig et paradis for kunstnere som ville oppsøke stillheten og freden i en original, sydspansk landsby, utenfor turiststrømmen. Noen hadde understreket teksten og føyd til et par telefonnummer.
      Båteieren var lettet da jeg påtok meg ansvaret for hele esken.
      Tilbake i leiligheten ble jeg sittende lenge utover kvelden med Edvard Meyers etterlatte arbeider foran meg. Han hadde en svært spesiell strek. Skissene var signert med karakteristiske initialer. EM. Kanskje han hadde hatt en Munch i magen.
      Det var bare en uke til jul. Jeg hadde begrensede planer for de helligdagene. Alle skilte menns mareritt. Min fjortenårige datter skulle sammen med sin mor forsøke en alternativ julefeiring til fjells i den nye samboerens hyttepalass på Hafjell. Jeg var ikke invitert.
      Competas. Det lød eksotisk. Spansk julefeiring virket plutselig fristende. Ingen svarte på telefonnummerne fra brosjyren, men dette var jo utenom alle åpningstider.
      Jeg sjekket atlaset, logget meg resolutt inn på internet og booket flybilletten før jeg rakk å få kalde føtter og la fornuften ta overhånd.
     @@@
     Tidlig på kvelden den 22. desember befant jeg meg i en skranglete Fiat Panda, som jobbet hardt med å henge med i den tette trafikken på den sleipe og regnfylte motorveien. Jeg kjørte i nordøstlig retning, mot middelalderbyen Nerja. Der måtte jeg følge en lokal vei noen mil innover i landet for å komme fjell-landsbyen Competas. Fyren fra bilutleiefirmaet i Malagas lufthavn hadde problemer med å forstå hva jeg skulle foreta meg i en sånn avkrok på denne tida av året.
      Det hadde sant og si jeg også.
      Humøret lysnet litt da jeg fikk det første glimtet av Competas. Utsikten fra den stupbratte og svingete veien ned i dalen foran meg var imponerende. En kritthvit, liten by som klynget seg til fjellsidene. Det regnet ikke lenger, temperaturen var som en norsk vårdag og vegetasjonen grønn og frodig.
      Jeg tråklet Pandaen fram gjennom trange smug, forbi svartkledde, gamle damer, lekende unger og bikkjer som med suveren dødsforakt glefset etter dekkene, før jeg fant en parkeringsplass foran kirken på torget.
      I baren vis a vis fikk jeg min første skuffelse. Utleiebyrået som jeg hadde satset på, viste seg å være stengt. Eieren var på ferie på ubestemt tid. Bareieren må ha syntes synd på meg, for etter å ha konferert med en gjeng kaklende kjerringer i bakrommet, kom han ut og tilbød meg et værelse til spottpris. Konversasjonen foregikk ved en blanding av min mangelfulle innsikt i spansk og hans enda mer sparsomme kunnskaper i engelsk og tysk.
      Da jeg hadde fått installert meg, pakket ut bagasjen og desinfisert fordøyelsesorganene med lokal brandy, lå landsbyen innhyllet i mørke. Jeg var blitt plassert i annen etasje, rett over baren, med rik anledning til å følge med i kveldens sportsending. TV'en hadde tydeligvis bare ett lydnivå. Larmen ble nesten uutholdelig da gubbene langs bardisken røk opp i krangel om en eller annen fotballtrener. Jeg trodde ikke det var Drillo.

Merkelig nok syntes ingen å ta notis av meg da jeg dagen etter ruslet rundt i landsbyen for å se meg om. Competas var større enn jeg hadde forestilt meg. I følge mine opplysninger, skulle byen ha to tusen innbyggere, som stort sett levde av druedyrking på de små gårdene langs fjellsidene, utenfor selve landsbyen. I turistsesongen var de velsignet med en del tilreisende, mest spanjoler. Noen tyskere og en og annen engelskmann holdt til i traktene på mer permanent basis.
      Ingen av de jeg spurte hadde hørt om noen nordmann.
      Da kvelden kom og fjernsynet i baren igjen tok over kommunikasjonen, måtte jeg rømme unna den vennlige verten, som nå begynte å bli bekymret for min manglende sportsinteresse.
      I utkanten av byen greide jeg omsider å oppspore ei kneipe uten fjernsyn. Jeg vakte utvilsomt en viss oppmerksomhet da jeg slo meg ned i en krok med min brandy og en sigar. Jeg lurte på hva i huleste som hadde fått meg til å realisere dette sinnsvake innfallet. Én sak var det å ha en mistanke. Å forfølge den på denne måten var noe helt annet. Jeg var i ferd med å bli sentimental. Det var tross alt lille julaften.
      Jeg ble sittende lenge i baren den kvelden. Brandyene ble lange og mange. Her brukte de ikke måleglass når de fylte begerne, og etter at jeg hadde spandert en runde på det faste klientellet, manglet det ikke på nye venner. Jeg begynte å se lysere på tilværelsen.
      Da jeg tok en siste runde innom toalettet før jeg skulle returnere til fjernsynet, måtte bareieren ha bestemt seg for å stenge sjappa, for han skrudde på flomlyset. Lokalet ble ikke penere av den grunn. Men det var noe annet som tiltrakk seg min oppmerksomhet. Jeg hadde ikke lagt merke til det i halvmørket. På hedersplass over pissoaren hang det et portrett av sjefen sjøl. Det var tegnet med kullstift, med en særegen strek. Signaturen EM i høyre hjørne var lett gjenkjennelig.
      Jeg ble nesten edru av bare opphisselse. "Hva er det der?" Jeg tok bareieren i armen og pekte på portrettet.
      Han så stolt på meg. "Det er pent, ikke sant?"
      "Jada," sa jeg utålmodig, "men hvem har tegnet det?"
      "Si, si. Senor Milfeldt. Ebbe Milfeldt. Den store, danske maleren."
      Ebbe Milfeldt? Jeg hadde aldri hørt om ham. "Bor han her i Competas?"
      "No, no. Han leier gården til Miguel. Oppe i fjellet." Han pekte oppover i mørket. "En stor kunster, er han."
      Etter hvert fikk jeg detaljene ut av verten. Den store maleren hadde dukket opp i Competas i slutten av august i år, kommet over den ledige haciendaen til Miguel, som hadde flyttet til sin sønn i Tyskland, og slått seg ned der oppe blant fjellgeitene med malersakene sine. Han kom bare ned til landsbyen av og til for å handle og ta seg en barrunde. På en av disse turene hadde han byttet til seg ei kasse lokal vin mot å lage dette portrettet.
      Jeg hadde åndsnærværelse nok til å få med meg en beskrivelse av veien til Miguels hacienda før jeg tok kvelden. For første gang på lenge så jeg fram til julaften, som startet med hodepinetabletter og fortsatte med lang frokost foran julefjernsynet. Pensjonatverten var bekymret for denne merkelige nordmannen som godt kunne tenke seg å tilbringe julekvelden alene på rommet, så han inviterte meg til familiefest i baren.

Pandaen krabbet langsomt oppover en bratt kjerrevei, som til slutt ble så hullete at jeg fant det tryggest å gi opp kjøringen og ta meg fram de siste par kilometerne til fots. Det var allerede blitt ettermiddag, og det var julaften.
      Miguels hus var det eneste i den vakre dalen. Det var lett å forstå at en mann med kunstnerisk sans hadde villet slå seg ned her. Utsikten var overveldende. Landsbyen en halv mils vei under meg så ut som en lilleputtby, omkranset av grønne, frodige åsrygger med små hvite haciendaer raust strødd ut over landskapet i bakgrunnen.
      Utenfor huset sto en gammel Landrover parkert. To svære hunder av ubestemmelig opprinnelse kom velvillig logrende mot meg da jeg gikk forsiktig inn på tunet. Eieren ville nok ikke møte meg med samme entusiasme.
      Jeg kikket inn gjennom et åpent vindu, rett inn i et stort, hvitt rom, fylt av staffelier, malersaker og lerretter. Den høye skikkelsen som satt bøyd over et arbeidsbord midt i rommet lignet ikke mye på min mann, og det gikk først et støkk i meg. Håret hans var langt, bundet opp i en hestehale, og han hadde stort, gråsprengt skjegg. Han var kledd i en lang, kjortelignende frakk. Fyren så ut som en yngre utgave av Odd Nerdrum. Da han plutselig snudde seg mot meg, gjenkjente jeg ansiktet.
      Han så overrasket på meg gjennom vinduet.
      "Edvard Meyer, I presume?"
      Fyren falt litt sammen. "Kom inn," sa han resignert. "Jeg visste dere ville komme. Jeg hadde bare håpet at det skulle ta lengre tid."
      "Jeg er ikke det du kaller dere," sa jeg rolig. "Foyn er navnet. Advokat Svend Foyn. Det var meg som berget båten din."
      Vi slo oss ned ved et stort kjøkkenbord. Bikkjene strøk seg seg rundt beina mine mens Meyer skjenket opp to bredfulle glass med lokal brandy. Merkelig nok var jeg ikke det minste engstelig for å bli forgiftet.
      "Jeg leste om deg," sa han unnskyldende, "jeg fikk tak i noen gamle, norske aviser nede ved kysten. Dessuten hører jeg på utenlandssendingen av og til. Det var en bra jobb du gjorde der. Skål."
      Vi tømte glassene.
      "Hvordan fant du meg?"
      "Du gjorde et par tabber," sa jeg rolig. "Den alvorligste var å avlive bikkja." Jeg studerte ham i det lave ettermiddagslyset. "Men jeg ville ha gjort det samme." Han krympet seg.
      "De andre gjaldt den gamle folkbåten din," fortsatte jeg. "Kursen du valgte ut på autopiloten var ikke tilfeldig, var den vel? Den eneste kursen som ikke ville sende skuta rett i fjellet."
      Han nikket bekreftende.
      "Dessuten ville du aldri ha seilt på autopiloten i det farvannet på den tida av døgnet. Og uten lanterner? Du ville forsikre deg om at ingen skulle få øye på båten etter at du hadde svømt i land. Jeg tipper det var på Husøy?"
      Jeg skjønte jeg hadde truffet spikeren på hodet.
      "Etter at rivalen din dro inn til Torød med gummibåten, lå du og ventet til kysten var klar. Så gikk du inn og stjal jolla hans, ikke sant? Du hadde vel kvittet deg med det savnede ankeret på forhånd, det retten trodde du var festet til."
      "Du vet visst mye," sa han stille og skjenket opp to nye glass.
      "Blodsporene," fortsatte jeg ubønnhørlig. "Du kuttet deg selv, ikke sant?"
      Han holdt fram den venstre handa og smilte selvironisk. Det var et stort arr på pekefingeren. "Jeg kom i skade for å ta litt hardt i."
      "Du hadde utplassert en stjålet sykkel sammen med klær og utstyr," fortsatte jeg ubønnhørlig. "I løpet av natta kom du deg til Horten, postet tipsbrevet og forsvant med første Bastøyferge etter å ha maskert deg og skiftet utseende. Deretter var det lett match videre sydover. Stemmer det?"
      "Ja, i grove trekk." Han så ned.
      "Pass da," spurte jeg. "Hva med det? Du hadde kanskje noen på lager etter jobben ved hittegodsen? Eller fikk du produsert deg et ekstra mens du jobbet i politiet, ett med de rette initialene?"
      "Det var det minste problemet. Som EU-borger trenger jeg knapt nok å vise pass. Og her oppe," han slo ut med armene, "her er det ingen som bryr seg." Han så alvorlig på meg. "Det eneste jeg er interessert i, er å få male. Det kan vel ikke plage noen?"
      "Si ikke det," sa jeg provosert. "La oss ta finansieringen, for eksempel. Det var mer stoff i den kofferten du fant, ikke sant? Med kontakter i Amsterdam var det ikke vanskelig å få avsetning på noen kilo brunt sukker, var det vel? Har det ikke slått deg at du har finansiert denne interessen med andres elendighet?" Jeg pekte på malerutstyret. Denne ansvarsfraskrivelsen provoserte meg.
      "Du tar feil! Det var ikke sånn." Han ristet oppgitt på hodet.
      "Informer meg, da," svarte jeg kaldt. "Hvordan foregikk det? Du tømte kanskje den røde boka i Postsparebanken?"
      "Det var to kofferter. Den andre var full av sedler, pakket i containere. Over to millioner. Det var den jeg beholdt."
      Jeg lot denne informasjonen synke. "Jasså," sa jeg forbauset. Narkopenger, selvsagt. Men allikevel noe annet enn stoff. "Hvordan fikk du med deg alle pengene?"
      "I kofferten. Ingen sjekket bagasjen. Med mitt forbruk her nede har jeg det jeg trenger i årevis. Og siden," han trakk på skuldrene, "det gir jeg sant å si blaffen i. Bare jeg får male."
      "Du har glemt noe," sa jeg og så på klokka. Det nærmet seg kirketid. Dette var årets verste tidspunkt i fengselet. "Akkurat nå venter din tidligere rival på julemiddagen sin. De prøver å stelle pent med fangene på Ullersmo i kveld. Særlig de som sitter på langtidsavdelingen." Jeg så oppgitt på ham. "Synes du ikke livstid er en drøy straff for et eventyr med en annens kone?"
      Hvis det skulle være prisen, var vi flere som lå tynt an. "Det var deg som burde sittet der," fortsatte jeg strengt. "Det kan du ikke leve med."
      Det var helt stille rundt oss. Sola var i ferd med å gå ned over fjellsidene. Lyset minnet om Åsgårdstrand.
      "Du vet ikke alt," sa Edvard Meyer etter en lang pause. "De var ikke så uskyldige, de heller." Han sa det helt uten bitterhet. "Jeg forstår dem bedre nå. Den gangen var jeg bare fortvilet. Jeg kunne gjort hva som helst for å få hevn."
      "Fortell meg nå heller hele historien," sa jeg forvirret.
      Han hentet en ny flaske brandy til oss. "Jeg kom over dem tilfeldig. Jeg ante ingenting." Han ristet på hodet og smilte selvironisk. "At det går an å være så blind." Han tok en kraftig slurk av glasset. "Jeg kunne ikke unngå å høre at de snakket om meg."
      "Det var vel ikke så unaturlig," skjøt jeg inn. "Hun ønsket vel skilsmisse?"
      Meyer ristet trist på hodet. "De ville ha det hele. Eiendommen, forsikringen, alt sammen. De planla å kvitte seg med meg."
      Nå begynte jeg omsider å forstå. Edvard Meyer var offeret som ble bøddel.
      "De visste at jeg aldri brukte redningsvest. Hun skulle sørge for at Vegard ble med meg på båttur. Ved en passende anledning skulle han slå meg ned, la meg gå i sjøen og forklare det som et uhell. Bommen i hodet. Selv var han jo ikke båtkyndig og ville ikke greid å få meg opp igjen. Sånt skjer, vet du." Han smilte trist og fortsatte: "Jeg kom han i forkjøpet med en invitasjon. Et tilbud han ikke kunne avslå. I mellomtiden hadde jeg gjort alt klart."
      Vi tente hver vår sigar og røkte i taushet. Det var blitt kjølig i det luftige rommet.
      "Jeg ga ham aldri noen mulighet. Og da vi returnerte, la jeg ikke skjul på at jeg visste hvorfor han var blitt med." Meyer lo stille. "Han fikk det travelt med å komme seg i land. Det virket som han angret."
      "Det har han jo fått rikelig anledning til," sa jeg tørt. "Synes du ikke han har lidd nok nå?"
      Meyer nikket. "Du har rett. Han fortjener det ikke. Han var vel like dum som meg."
      Min venn veterinæren kunne neppe ha uttrykt det tydeligere.
      Meyer klappet bikkjene. De kikket hengivent opp på sin eier. "Skal vi dra?" Han så resignert ut.
      "Dra?" sa jeg langsomt. "Skal du ut og reise?"
      Han stirret forvirret på meg. "Det er julaften," sa jeg rolig, "og jeg har en avtale i landsbyen. Om et par dager drar jeg hjem og glemmer at jeg noen gang har vært i Competas."
      Jeg tok Aftenposten opp av veska. Den var datert 22. desember. "Send en en oppklarende julehilsen til påtalemyndigheten og til Vegards forsvarer. Du kan jo nevne hvor det savnede ankeret befinner seg." Jeg holdt avisa opp foran ham. "Her har du brevpapir. Og sørg for å få noen til å postlegge brevene et nøytralt sted."
      Jeg reiste meg før jeg rakk å forandre mening. "Det ville ikke vært så dumt om du plasserte ut noen fingeravtrykk. Og husk på å tørke av mine, er du snill."
      Jeg snudde meg ikke da jeg gikk tilbake til bilen. Jeg visste hva Wilhelm Mørk ville ha sagt. Ingen er den de ser ut til å være.
      Han hadde helt rett, som vanlig.