EN GOD HISTORIE
av
Jan Mehlum
1
En god dag var det ikke. Årsakene var mange. Et nytt år virket truende
nærgående, verdenssituasjonen viste ingen tegn til forbedring, været
var usedvanlig surt og Alice taus. Tønsbergs Blad som lå foran meg på
skrivebordet bidro heller ikke til å dempe følelsen av tristesse. Alt
dreide seg om julesalget.
Ingenting blir bedre, Foyn. Alt blir bare verre. Etter å ha mottatt en
velfortjent straff tre dager før jul hadde den tiltalte servert dette
dypt filosofiske utsagnet til sin advokat, i dette tilfelle meg. Og
husk, det gjelder oss alle, hadde han lagt til. Jeg hadde ikke helt
greid å glemme utsagnet. Nå konsentrerte jeg meg om avisens forside.
KVINNE DREPT I TØNSBERG SENTRUM
Overskriften slo mot meg. I går ettermiddag hadde den polske
vaskehjelpen funnet sin arbeidsgiver liggende død på sofaen i huset
sitt i Fjerdingen. Klokken 10.43 hadde hun ringt politiet, som i løpet
av minutter hadde vært der og raskt kunnet konstatere at det dreide seg
om et høyst mistenkelig dødsfall. Selv lokalavisens reporter hadde
greid å trekke den konklusjon at man sto overfor et drap, en ikke
direkte genial konklusjon da dødsårsaken etter alt å dømme var et
knivstikk. I hjertet
Jeg leste videre, nå med fornyet interesse. Åstedet befant seg bare
noen hundre meter fra leiligheten min. Avdødes navn var allerede
frigitt. Katja Schmidt, 40 år.
Det er en liten by. Jeg visste hvem hun var. Ikke bare det, jeg hadde
truffet henne. Vi var på hils, men ikke mer. En mørkhåret skjønnhet,
tidligere gift med en av byens et hundre og åtte privatpraktiserende
advokater. Ett eller annet sted hadde jeg lest at advokatandelen i en
befolkning ga et presist uttrykk for konfliktnivået i den samme
befolkningen. En uvanlig skarpsindig observasjon fra
samfunnsvitenskapelig hold.
Da hun flyttet inn i strøket, hadde jeg ikke kunnet unngå å legge
merke til henne. En fargerik kvinne. Jeg hadde hørt at hun var
kunsthistoriker av utdanning. Men hun var også en habil maler,
representert ved flere sentrale institusjoner. Jeg hadde gått forbi med
Hulda den kvelden flyttebilen hennes ankom og tilbudt meg hjelp til å
bære. Kaffe hadde jeg også fått. Senere traff vi hverandre i
cafékøen på byens bibliotek, den eneste gjenlevende offentlige
arenaen som ikke var invadert av restaurantbaroner og grådige
investorer. Hun hadde sendt meg et innbydende smil da hun forsvant ut.
Noe sa meg at hun var åpen for mer kontakt, men jeg hadde ikke fulgt
opp signalet. Etterpå hadde vi bare nikket til hverandre. Ryktene sa at
hun hadde flådd eksmannen grundig før hun sparket ham ut etter at
affæren hans med sekretæren ble avslørt.
I denne byen var hemmelighetene få.
Saken måtte ha vært på nyhetene i går kveld, men jeg hadde ikke
fulgt med. Jeg var i ferd med å arbeide meg gjennom verdens beste
tv-serie, godt på etterskudd. I går hadde jeg slukt de siste 4
episodene av The Wire. Etterpå hadde jeg inntatt en solid dose god
konjakk. Heller ikke morgenens nyheter hadde jeg fått med meg. Men nå
så jeg at også Aftenposten hadde rettet blikket mot byen på
gullkysten. Alle trives i Tønsberg.
Det var handelsstandens ord.
Engstelige naboer uttalte seg i avisen. Vi hadde aldri trodd at noe
sånt kunne hende i vår fredelig by. De kunne ikke ha vært mye utenfor
sin egen inngangsdør.
Jeg visste at jeg burde ha konsentrert meg om et rettsmøte, papirene
lå pent oppstilt på skrivebordet, akkurat passe langt unna. I stedet
grep jeg telefonen.
”Det er meg,” sa jeg.
Han svarte ikke.
”Hvor befinner du deg?” fortsatte jeg optimistisk.
”Hva tror du?”
Jeg kjente irritasjonen utvikle seg, men greide å nedkjempe den.
”På kammeret?”
”Hva vil du?” Wilhelm Mørk virket uvanlig lite velvillig, selv til
han å være.
”Kvinnen som ble drept,” sa jeg, ”i mitt nabolag. Hva kan du
fortelle meg?”
En kort stund ble det stille før han reagerte. Som vanlig var svaret
et nytt spørsmål. ”Vet du noe?”
”Skulle jeg det?”
”Kanskje.”
Jeg likte ikke tonen hans. ”Hva mener du?”
”Vi fant navnet ditt i adresseboken hennes. Hvis det kan være noen
trøst, så var du ikke alene.”
Nå var det meg som ble taus.
”Hva slags forhold hadde du til henne?” fortsatte han.
”Ikke noe,” sa jeg tvert. ”Hun samlet kanskje på navn over
tiltrekkende menn.”
”Kjøteren din er en mer sannsynlig begrunnelse.”
Hulda så mistenksomt opp fra klientsofaen. Noen ganger mistenkte jeg
dyret for å være intelligent. ”Hva mener du?”
”Hun var et hundemenneske.”
”Jaså?” Jeg hadde ikke sett henne med hund. ”Men hun holdt seg
kanskje ikke med vakthund?”
”Bikkja hennes tok kvelden for bare et par uker siden.”
”Hva var dødsårsaken?”
”Dyrets?”
”Kunne du tenke deg å gi meg et fornuftig svar?”
”En kniv i hjertet, plassert med kirurgisk presisjon. Noe som burde
frikjenne deg,” la Mørk til. ”Og vi har ikke funnet
drapsvåpenet.”
Jeg ignorerte fornærmelsen. ”Når døde hun?”
”I følge den foreløpige undersøkelsen mellom 01 og 03 natten før
hun ble funnet. Hvor oppholdt du deg da, forresten?”
”Hva tror du?” sa jeg syrlig.
”Black & White?”
”Jeg trodde du visste at den bula stenger halv to.”
”Det er jo innenfor tidsrammen.”
”Har dere noen mistenkte, bortsett fra meg?” sa jeg oppgitt.
”Vi arbeider oss gjennom bekjentskapskretsen hennes, som viser seg å
være ganske omfattende. En overvekt av menn, til din orientering.”
”Det skal du få meg til å tro,” sa jeg. ”Hadde hun besøk den
kvelden?”
”Av drapsmannen, ja.”
”Jaså.” Jeg var imponert over min egen selvkontroll.
”Inngangsdøren var ikke låst,” fortsatte Mørk uforstyrrelig.
”Det var bare å gå rett inn fra gaten.”
”Så det kan ha vært en tilfeldig inntrenger?”
”Kanskje. Men siden hun var splitter naken og det ikke fantes tegn til
kamp, er nok det ikke den mest sannsynlige forklaringen. Hun hadde etter
all sannsynlighet drukket mye, obduksjonen vil dokumentere det. En tom
rødvinsflaske sto på bordet.”
”Og flere glass?”
”Bare ett, faktisk.”
”Vet dere hva hun ellers foretok seg den kvelden?”
”Hun deltok i et juleselskap her i Tønsberg og dro alene hjem rett
før midnatt. I følge andre gjester var hun litt beruset, men ikke
overstadig. Det var flere advokater der, etter hva vi har fått opplyst.
Du var ikke på deltakerlisten.”
”Fint at du nevner det,” sa jeg.
”Du pleier kanskje ikke å bli invitert til det gode borgerskaps
seanser?”
”Hva får deg til å anta det?” sa jeg og skiftet tema. ”Var hun
alene i selskapet?”
”Tilsynelatende, ja.”
”Men?” Jeg skjønte at det lå mer der. ”Ankom hun alene?”
”Hun hadde ingen partner med seg, hvis det er det du sikter til. Hun
blir karakterisert som en femme fatal.”
”Av kvinner dere har snakket med, antar jeg?”
”Er det noe du vil fortelle meg?” Mørk var blitt skarp i stemmen.
”Jeg er uskyldig som et lite barn,” sa jeg. ”Når det gjelder
denne saken.”
”Det vil vise seg. Vi har gjort en del funn i huset hennes.”
Med litt uflaks ville de finne spor også etter meg. ”Hva med sex?”
”Ja hva med det?”
Mørk hadde en infam glede av å plage meg. ”Hadde hun sex den
kvelden?”
”Natten, mener du?”
”Hadde hun det?”
”Definer sex.”
Jeg ga opp. ”Så dere fant ikke noe?”
”Det stemmer. Men vi kan ikke utelukke at noe har foregått. Hun hadde
ingen synlige skader, bortsett fra knivstikket.”
”Hva slags kniv var det?”
”En spiss, tynn utgave med tagger på den ene siden. Bladet må ha
vært omtrent tyve centimeter langt. En riktig skarp utgave, ikke helt
vanlig, antar vi.”
”Hørte den til i huset? ”
”Det er godt mulig. Kjøkkenet hennes var godt utstyrt.”
”Har dere sjekket mobildata og nett-trafikk?”
”Nei, det har vi ikke tenkt på. Har du flere gode forslag?”
”Nei,” sa jeg og bestemte meg for ikke å spørre mer.
”Det vi antar,” fortsatte Mørk overraskende velvillig, ”er at hun
har hatt en avtale den kvelden. Hun dro tidlig fra selskapet, lot døren
stå ulåst, kledde av seg og nøt litt vin mens hun ventet på gjesten.
Klærne lå pent plassert over en stol. Og det var varmt i huset, ovnene
var skrudd opp på fullt.”
”Og så gikk noe galt,” sa jeg tankefullt. ”Triste greier. Hadde
hun barn?”
”En voksen sønn fra et tidligere forhold, hun fikk ham når hun var
nitten.”
”Hva med barnets far?” foreslo jeg.
”Hun oppga aldri noen far.”
”Allikevel fantes det en,” fastholdt jeg.
”Du tenker på mulige dna-spor i huset, antar jeg?”
”Hvorfor ikke?” argumenterte jeg. ”Det er av sine nærmeste man
skal ha det.”
”Sier du det?”
”Ja,” sa jeg.
”Jeg skal huske tipset. Du har ikke spurt om noe var stjålet.”
”Var det?”
”Vesken hennes var borte, med lommebok, penger og bankkort, som det
ikke har vært noen bevegelse på.”
”Men du virker ikke helt overbevist,” fastslo jeg.
”Så vidt vi vet, var ikke noe fjernet i huset. Hun hadde en del
verdifulle saker liggende.”
”Noen ville at det skulle se ut som et ran, kanskje?”
”Du skulle vært etterforsker, min venn.”
”Nei takk,” sa jeg.
2
Sentrale medier prioriterte drapet i Tønsberg på topp de nærmeste
dagene. Spekulasjonene florerte. Det ble antydet at Katja Schmidt etter
skilsmissen hadde hatt flere forhold, også til gifte menn. Det lokale
politiet hadde fått bistand fra Kripos, men etterforskerne holdt
kortene tett til brystet. Det hadde vært tett snøfall den kvelden, med
lite folk i gatene. Et vitne mente å ha sett en skikkelse gå inn i
huset rett etter midnatt. Men siden vitnet hadde vært langt fra edru,
var observasjonen usikker. Det kunne vært Katja selv som ankom,
tidspunktet stemte. Gangtiden fra Solvang der selskapet hadde funnet
sted, til Fjerdingen var ikke mer enn tjue minutter, selv for en beruset
person på glatt føre.
Så langt hadde verken dna eller fingeravtrykk bidratt til å avsløre
hemmeligheter. Alt lot seg tilsynelatende forklare. Jeg hadde ennå ikke
vært inne til noen samtale.
Gjestene i juleselskapet ble grundig gransket. Fire menn og to kvinner
som hadde vært der uten partner hadde ikke forlatt selskapet før ved
tretiden om morgenen, de andre parene hadde gjensidig gitt hverandre
alibi.
De fleste av deltakerne i selskapet kjente avdøde, flere av dem hadde
vært på besøk hos henne ved tidligere anledninger. Katja hadde vært
et sosialt menneske, også på nett og telefon. Etterforskerne hadde en
stor oppgave foran seg.
Etter en ukes etterforskning virket det som om saken i stampe.
I følge Mørk vurderte man nå allikevel teorien om en tilfeldig
forbipasserende voldsmann, uten tidligere kontakt med offeret, fristet
av en ulåst dør. Katja kunne ha våknet, gjort anskrik, inntrengeren
hadde fått panikk og ting hadde gått helt galt. En skarp kniv,
liggende tilgjengelig på ordet kunne blitt et drapsvåpen. Et fat med
rester tydet på at offeret hadde spist frukt før hun døde, noe
resultatene fra obduksjonen også viste.
Slike saker er vanskelige. For noen år siden ble en kvinne drept i
leiligheten sin i Tønsberg på den måten. Etter lang tids
etterforskning der kvinnens bekjentskaper var under mistanke, viste det
seg at drapsmannen var en innbruddstyv, en ruset inntrenger som under
basketaket da han ble oppdaget hadde påført kvinnen dødelige skader
og deretter flyktet hals over hode uten å få med seg noe.
Skrittene bortover gangen, mot kontordøren min var forsiktige og pausen
før døren åpnet seg lang. Jeg hadde utviklet en teori om sammenhengen
mellom klienters besøk hos advokater og skepsisen mot de tjenestene vi
tilbød. Det var som hos tannlegen; jo lenger man ventet, dess verre ble
resultatet. Allikevel ble besøket utsatt.
Det var noe kjent med mannen som viste seg i døråpningen, der han
påfallende lenge ble stående før han tok et nølende skritt i min
retning.
Jeg forholdt meg rolig. Klokka var knapt ti, det var mandag, snøen
hadde lagt et tungt, hvitt teppe over vestfoldbyen, og jeg hadde akkurat
drømt meg vekk til en seilas i Karibien, en sykkeltur på Cuba eller
til nød en strand på Kanariøyene.
”Advokat Foyn?” Han hadde stoppet foran skrivebordet og strakt ut en
hånd.
For høflighets skyld reiste jeg meg og lot ham gjennomføre
hilsingsritualet. Men jeg hadde allerede gjenkjent ham. Fyren var
forfatter med en serie av politisk korrekte romaner bak seg. Så vidt
jeg forsto handlet de alle om samfunnets elendighet. Men siden jeg
baserte vurderingen utelukkende på egne fordommer og ikke hadde lest et
ord av verkene hans, bestemte jeg meg for å gi ham en sjanse. Dessuten;
et raskt blikk på regningsbunken foran meg fortalte at jeg trengte en
klient.
”Slå deg ned,” sa jeg og sendte et stygt blikk mot Hulda, som
motvillig fjernet sine nitti kilo fra klientsofaen.
Markus Wasa satte seg nølende. Jeg tvilte på at det var hans virkelige
navn. ”Jeg tror jeg kan trenge en advokat,” sa han. ”Og jeg fikk
deg anbefalt.”
Jeg nikket oppmuntrende. Han var med andre ord i vanskeligheter av det
slaget som advokater flest holdt seg langt unna. En lovende start.
”Hva kan jeg hjelpe deg med?” Jeg spurte ikke hvem som hadde
anbefalt meg. Fortsatt hadde jeg en og annen venn i småbyen. Jeg trodde
ikke det var en av mine kolleger.
Han var en mørk, pen mann, ikke høy, overraskende velkledd. Han svarte
slett ikke til mitt standardbilde av en forfatter. I et glimt innså jeg
hvem han minnet meg om; en større utgave av Erik Fosnes Hansen. Et
velstelt lite flippskjegg ga meg assosiasjoner til Mefisto. Nå kjente
han seg åpenbart utilpass. ”Vel,” kremtet han innledende, ”jeg
går ut fra at du som advokat har taushetsplikt?”
”Ikke uten videre,” sa jeg. ”Bare hvis vi har et formelt
klientforhold.”
”Ja vel, kan vi ordne det?”
”Jeg tror du først bør gi meg en orientering om hva dette
gjelder,” sa jeg.
”Selvfølgelig. Du kjenner selvfølgelig til dette drapet i
Tønsberg?”
”Katja Schmidt?”
”Det stemmer.” Han presset fingrene mot hverandre mens han lente seg
fram. ”Jeg vet noe om den saken, noe jeg ikke har fortalt politiet.”
Det ble stille. En lang stund satt han der, uten å si noe. Plutselig
innså jeg det, noe jeg hadde følt helt fra døren åpnet seg. Dette
var et drama, ikke triviell advokatmat.
Jeg overlot til mannen foran meg å bryte stillheten.
”Kan vi lage en klientkontrakt?” Han så spørrende på meg. ”Nå
med en gang?”
”Ja vel,” sa jeg, fant fram et skjema og lot ham undertegne.
Håndskriften var som mannen, pen, med antydning til svulstighet.
Kanskje han hadde signert for mange bøker.
«Nå,» det var mer enn tydelig at Markus Wasa gjerne skulle vært
denne samtalen foruten, «det har seg nemlig slik,» små svettedråper
var kommet til syne på pannen hans, «at jeg var der den kvelden Katja
ble drept.» Han stoppet og så opp på meg. Klientsofaen var betydelig
lavere enn min kontorstol. Det var ikke tilfeldig.
Jeg vet ikke hva jeg hadde ventet meg, men nikket bare. «Fortsett.»
«Hun levde i beste velgående da jeg forlot huset, du må tro meg.»
Han prøvde hardt, men greide ikke å kontrollere stemmen. «Jeg aner
ikke hva som skjedde etterpå.»
«Så dere kjente hverandre?»
«Ja.»
«Dere hadde kanskje et forhold?»
Han nikket stumt.
«Et kjærlighetsforhold?» Det virket ikke som mannen var forfatter.
Han hadde påfallende vanskeligheter med å uttrykke seg.
Nå vred han seg i stolen. «Jeg vil ikke bruke det utrykket.»
«En affære, da,» foreslo jeg, «et seksuelt relasjon. Passer det
bedre?»
Nå studerte han skoene sine. De ga et eksklusivt inntrykk, men passet
ikke helt til været. «Vi traff hverandre i sommer, helt tilfeldig.»
«Ingenting er tilfeldig,» sa jeg, forbauset over min egen filosofiske
dybde.
Han betraktet meg med undring. «Nå vel, det var faktisk i
båthavnen.»
«Virkelig?» Interessen min steg.
«Vi har begge seilbåt. Katja er,» han svelget nervøst, «var, mener
jeg, en av få kvinner som har egen båt og seiler alene. Jeg kjenner i
hvert fall ingen andre.»
«Så dere fant hverandre gjennom felles interesser?»
«Akkurat.» Jeg innså at ironi var bortkastet.
«Hun inviterte meg ombord, vi drakk for mye vin, ja, du vet hva som da
kan skje.»
«Jeg har en anelse,» sa jeg. Plassen i min tresnekke begrenset
utfoldelsesmulighetene. «Og kontakten fortsatte?»
«Bare noen ganger,» sa han nølende. «Jeg er jo gift, så det ble
vanskelig.»
Jeg tvilte på at det var noen vesentlig hindring for ham, men det
nevnte jeg ikke. «Hvor møttes dere?»
«I båten hennes, i en hytte på Tjøme hun hadde lånt, i bilen, ute i
naturen, aldri hjemme hos henne. Ikke før nå,» la han til og så
trist på meg. Kanskje han virkelig var lei seg på hennes vegne. Jeg
var langt fra sikker.
«Så det finnes sannsynligvis spor etter deg på disse stedene,»
fastslo jeg.
«Jeg tenkte jo aldri på at noe sånt som dette kunne skje, advokat
Foyn.»
Jeg lente meg tilbake i stolen og kikket ut vinduet. Det hadde begynt å
snø igjen, og jeg hadde ikke måket plass foran garasjen.
Veteranjaguarer tåler ikke vær som dette. Dessuten var vinterdekkene
mine nedkjørt. Men problemene til Markus Wasa var større.
«Jeg var også i selskapet på Solvang den kvelden,» fortsatte han
uoppfordret, «sammen med min kone,» la han raskt til.
Det overraskede blikket mitt må ha skremt ham.
«Ja, hadde jeg ant at også Kaja var invitert, ville jeg aldri ha gått
dit.»
«Hva har du fortalt etterforskerne?»
«Ingenting,» sa han lavt. «Bør jeg det?»
Jeg betraktet ham nærmere. Akkurat nå så han ut som en liten gutt,
tatt på fersk gjerning med fingrene i godteriboksen. «De kommer til å
finne det ut,» sa jeg. «Og da vil alt ta seg mye verre ut. Er du blitt
konfrontert med fingeravtrykk eller dna-funn?»
«Jeg forklarte at vi en gang i høst var i selskap hos henne sammen med
en hel masse mennesker, min kone var også der. Jeg har ikke hørt mer
fra politiet.»
«Analysene kan ta litt tid, men de vil garantert finne noe.»
«Det er ikke noe å finne,» sa han brått.
«Å?»
”Katja likte å sex på litt uvanlige steder,» for første gang så
jeg antydningen til et smil hos ham.
«Kan du spesifisere det?» Dette ble stadig mer interessant.
«Helst utendørs, eller på fremmede steder.»
«Og i båten,» minnet jeg han på.
«Den har hun solgt, den havnet i Nord-Norge og er visst fullstendig
pusset opp.»
«Så du mener det ikke kan gjøres funn som vil skade deg der?»
«Det kan jeg ikke tenke meg.»
”Hva med hytta på Tjøme?”
”Vi var vel knapt innendørs, så vidt jeg kan huske. Dessuten var det
ikke hennes hytte. Eieren bor i utlandet størsteparten av året og
Katja hadde nøklene.”
”Og bilen, hva med den?”
”Vi brukte alltid min bil. Ja, jeg forklarte politiet at hun hadde
sittet på med meg ved en anledning,” la han hurtig til. ”Fra Teie
Torg og inn til byen, bilen hennes ville ikke starte, og jeg kom
tilfeldigvis forbi. Det er skjære sannheten, Foyn.”
«Men noen kan vel ha sett dere sammen?» forslo jeg.
Han ristet på hodet. «Vi var aldri ute sammen.» Plutselig virket han
trist. «Det sto ikke på meg. Du forstår, Katja var en spesiell
kvinne, sterk og selvstendig.»
«Så hun knipset med fingrene, og du stilte opp?»
Han så ned. «Slik kan det nok uttrykkes, er jeg redd.»
«Dere må vel ha ringt til hverandre,» sa jeg, «eller brukt nett og
meldinger?»
«Vi gjorde ikke det, hun ville ikke. Katja kunne finne på å sende meg
et kort,» han tok en konvolutt opp av lomma og la den på skrivebordet.
«Jeg fikk flere slike, dette har jeg tatt vare på.» Navnet på
konvolutten var skrevet med jevne blokkbokstaver. MARKUS WASA. Den
inneholdt et kort med skisse av et elskende par. Torsdag 22.00. Ikke
mer. Konvolutten var uten frimerke og ikke poststemplet. «Hun la det i
postkassen min på kontoret. Ja, jeg har et skrivested i byen, et lite
krypinn. Vi var aldri der, Katja ville ikke det.»
”Hvor møttes dere vanligvis?”
”På parkeringsplassen ved båthavnen.”
”Og hvor er det?”
”Utenfor byen, på Jarlsø. Når hun ikke sa noe annet, var avtalen at
vi skulle treffes der.”
”Og du møtte villig opp?”
”Hva ville du gjort? Jeg var som forhekset, Foyn. Jeg greide ikke å
tenke på noe annet.”
Det virket kjent. ”Fortell heller hva som skjedde den kvelden hun ble
drept.”
”Vi snakket ikke sammen i selskapet før etter middagen, jeg sto ute
på terrassen og røkte en sigar. Katja var også der, ja hun likte å
ta seg en sigarillo.” Jeg fulgte oppmerksomt med. ”Da vi gikk inn
igjen, stakk hun en papirlapp ned i jakkelommen min. Ingen kan ha lagt
merke til det, jeg er helt sikker, det var oss to som gikk sist inn.”
”Og din kone var ikke der?”
”Hun rører ikke tobakk.” Det var noe i stemmen hans som røpet
kulde og avstand. ”Jeg gikk ut på toalettet og leste meldingen.
Hjemme hos meg - etter midnatt.”
”Men det var jo noe nytt?”
”Ja,” sa han og slo blikket ned, som om han var sjenert.
”Det er en fin tittel,” sa jeg.
”Hva mener du?”
”After midnight.” C.C. Cale og Clapton. Men fyren hadde nok ikke
sans for god musikk.
Markus Wasa så forvirret på meg før han fortsatte. ”Rett etterpå
gikk Katja.”
”Men dere ble?”
”Bare en kort stund. Vi forlot selskapet rundt halv ett. Min kone
kjørte.”
”Bor ikke dere i byen?” sa jeg forbauset. Fra et avisintervju hadde
jeg merket meg at adressen hans var Træleborg, mindre enn en halvtime
å spasere fra Solvang. ”Var ikke dette et lutefiskselskap?”
Lutefiks uten alkohol virket utenkelig.
”Min kone drikker svært sjelden, så hun kjører gjerne.”
Ikke røyk og alkohol. Jeg lurte på om hun i det hele tatt hadde noen
laster. ”Ja vel,” sa jeg da han ikke viste tegn til å fortsette.
”Og hva skjedde så?”
”Rundt halv to gikk jeg ut.”
”For å besøke Katja,” fastslo jeg. ”Til fots?”
Han nikket. ”Ja, det snødde kraftig.”
”Møtte du noen som kan ha gjenkjent deg? Du må jo ha gått gjennom
byen?”
”Det var ikke mye folk ute, og jeg traff ingen kjente, knapt noen,
faktisk.”
”Hva med din kone? Jeg går ut fra at du ikke fortalte henne hvor du
hadde tenkt deg?”
”Hun sov, det sjekket jeg.”
Jeg så skeptisk på ham. ”Hvordan kan du være så sikker på det?”
”Vi har hvert vårt soverom, jeg kikket innom til henne før jeg dro.
Dessuten,” fortsatte han nølende, ”hun sa hun ville ta en sovepille
da hun gikk til sengs, hun har ofte vanskelig for å sove når hun er
sent opp.”
”Fortsett,” sa jeg kort. Kona hans var en virkelig festbrems.
”Døra hos Katja var ulåst, så jeg gikk bare inn.”
”Låste du etter deg?” spurte jeg.
Han så forvirret på meg. ”Det husker jeg ikke.”
Hvis det hadde vært meg, ville jeg ha låst. ”Og hva skjedde så?”
”Katja lå på sofaen i stuen, hun hadde sovnet.”
”Hun var naken da hun ble funnet,” sa jeg. ”Var hun uten klær da
du ankom?”
”Ja.” Nå hvisket han nesten. ”Jeg prøvde å vekke henne, men det
var ikke mulig.”
”Så du snakket ikke med henne?”
”Jeg prøvde selvfølgelig, men skjønte raskt at det var nytteløst.
Hun må ha drukket for mye mens hun ventet, en flaske på bordet var
tom.”
”Så noe sex ble det ikke?”
Han ristet på hodet. ”Det var ikke aktuelt. Katja var helt
sluknet.”
Jeg merket meg at han omtalte elskerinnen med navn, ikke kona. ”Men
hun levde altså, du er sikker på det?” Nå presset jeg ham.
”Selvfølgelig. Tror du jeg er helt idiot?”
”Hva jeg tror angår ikke saken,” sa jeg hardt. ”Når dette kommer
ut, vil politiet steke deg i ditt eget fett når de griller deg.”
Nå så han skremt ut. ”Kan det virkelig være nødvendig at de får
vite dette?”
Jeg unngikk spørsmålet, kanskje fordi jeg ikke hadde bestemt meg.
”Vekslet du virkelig ikke et ord med henne?”
”Egentlig ikke,” han vred seg i stolen.
”Egentlig?” sa jeg skeptisk. ”Hva mener du med det?”
”Hun ville bare sove.”
”Og det ville ikke du?” Det var noe han ikke fortalte meg. Alle løy
for advokater.
”Det var ikke derfor jeg kom, Foyn.” Nå så han meg for en gangs
skyld rett i øynene. ”Jeg trodde at hun hadde noe å fortelle meg,
noe viktig.”
”Og hva skulle det være?”
”Jeg vet ikke,” sa han lavt. ”Hva som helst, Katja var ingen
forutsigbar kvinne.”
”Men det var altså ingen andre i huset?”
”Jeg så ingen, men jeg var ikke oppe i annen etasje, eller i
kjelleren.”
Nå prøvde han seg visst med ironi. Det hadde han liten grunn til.
”Hvor lenge oppholdt du deg der før du forlot stedet?” sa jeg.
”Et kvarter, kanskje, jeg kan ikke si det sikkert.”
”Og du la ikke igjen noen beskjed til henne?”
Han ristet på hodet. ”Nei,” sa han lavt. ”Det var siste gang jeg
så Katja.”
”Hva med utgangsdøra,” sa jeg. ”Lot du den stå ulåst?”
”Nei, jeg hadde jo ingen ikke nøkkel.”
”Og det som ble drapsvåpenet, kniven? Så du noe til den?”
Han gned seg nervøst i skjegget. ”Jeg husker ikke, Foyn, ærlig talt.
Det kan ha ligget en kniv på fruktfatet, men sikker er jeg ikke.”
”Så du skrelte ikke et eple da?”
”Nei, har jeg sagt. Du må tro meg, Foyn!”
Jeg måtte ikke det, men det sa jeg ikke.
Igjen ble det stille på kontoret. Bare tikkingen fra vegguret
forstyrret oss.
”Møtte du noen på veien hjem?” sa jeg omsider.
”Nei, absolutt ikke, jeg følte meg som en komplett idiot og gikk rett
hjem.”
”Det var sikkert lurt,” sa jeg. ”Hva skjedde da du kom hjem?”
”Jeg gikk til sengs, men det tok lang tid før jeg sovnet. Da hadde
jeg bestemt meg for at dette skulle bli siste gang vi traff
hverandre.” Smilet hans var trist. ”Slik ble det jo.”
”Og din kone?”
”Jeg kikket så vidt inn til henne da jeg kom hjem. Det var stille
der, hun sov tungt.”
”Jeg går ut fra at politiet har snakket med dere begge to?”
”Ja,” nå så han ned. ”Vi sa som det var, at vi hadde dratt rett
hjem fra selskapet.”
”Og blitt der?”
Han nikket.
”Så din kone ga deg alibi?”
”Vi fortalte ikke at vi sover på hvert vårt rom, jeg så ingen grunn
til det.”
”Dere løy altså i avhøret. At du gjorde det forstår jeg, men hva
med din kone, hvorfor sa hun ikke som det var? Hadde dere avtalt det
før samtalene med politiet?”
”Det ble bare slik,” sa han lavt. ”Hun regnet vel med at jeg sov,
som henne.”
”Heldig for deg,” sa jeg. ”Har dere vært gift lenge?”
”I snart tolv år.”
”Hva med andre sidesprang?”
”Har det noe med saken å gjøre?” Igjen vred han seg i stolen.
”Overlat den vurderingen til meg,” sa jeg.
”Noen tilfeldige ganger.”
Fyren var skinnhellig også. ”Og din kone, hva med henne?”
”Hva mener du?”
”Bedrar hun deg?” spurte jeg hardt. ”Eller hva du ønsker å kalle
det?”
”Det kan jeg ikke tenke meg.” Svaret hans kom raskt. Jeg har alltid
undret meg over menns manglende innsikt i kvinners liv. Eller mangel på
fantasi.
”Har du fortalt noen om ditt forhold til Katja Schmidt?”
”Selvfølgelig ikke.” Han så snurt på meg. ”Ingen kjente til
det, absolutt ingen.”
”Det kan du ikke vite,” sa jeg. ”Hun kan jo ha betrodd seg til
noen.”
”Katja var ikke av den typen, Foyn. Du kjente henne ikke.”
”Men det gjorde du?” Han registrerte ikke ironien. ”Har dere
barn?”
”En gutt på ti og en jente på åtte.” Han strøk seg nervøst over
tre dagers skjegget. ”Vi har hatt et godt ekteskap, Foyn.”
Har hatt? ”Tydeligvis,” sa jeg. ”Hva driver din kone med?”
”Hun er økonomisjef i et datafirma,” sa han unnvikende. ”Hun
pendler til Oslo, arbeidsmarkedet for ambisiøse siviløkonomer er ikke
veldig stor her i distriktet.”
”Og du skriver bøker, har jeg forstått?”
Nå lysnet han opp. ”Ja, jeg var ute med min sjette roman i fjor
sommer, på Gyldendal,” la han til og så på meg som om han ventet
applaus. ”Og nå er jeg i ferd med å prøve meg innen en ny genre.”
Jeg innså at jeg burde prøve å utvise litt interesse. Så vidt jeg
visste, hadde romanene hans ikke vært noen salgssuksesser. ”Jaså?”
sa jeg. ”Hva skriver du nå?”
”Krim, i den mer sosialrealistiske stilen.”
”Enda en ny krimhelt?” sa jeg. Stort verre kunne det ikke bli.
”Jeg er blitt spurt om å være med i en artikkelsamling som kommer
til påske,” fortsatte han overraskende forsiktig. ”Sammen med de
mer erfarne i genren,” la han til.
Jeg innså at jeg ikke ville være veldig klokt å kommentere hans
litterære ambisjoner. ”Det er kanskje din kone som står for
familiens økonomi?” sa jeg.
Han så stygt på meg. Jeg greide visst aldri å holde munn. Min mor
hadde advart meg, det kommer til å gå ille med deg, Svend, hvis du
ikke lærer deg til å holde munn. Påpekningen var ikke helt uten
grunnlag. ”Forfatteryrket er vel underbetalt,” la jeg til, i håp om
å blidgjøre ham. Fyren var tross alt nå en klient.
”Vi er to om økonomien,” sa han stivt.
Jeg reiste meg og lot ham sitte der mens jeg stilte meg ved vinduet.
Hundehårene på jakka hans gledet meg. ”Du kom til meg for å få
råd, ikke sant?”
”Ja, absolutt, jeg har aldri vært oppe i noe lignende før. Hva mener
du jeg bør gjøre, jeg har jo ikke foretatt meg noe straffbart?”
”Strengt tatt har du nok det,” sa jeg. ”Du kan tiltales for å ha
løyet og påvirket drapsetterforskningen på en skadelig måte.” Jeg
sendte ham et oppmuntrende smil. ”Hvis det kan være en trøst, vil du
ikke bli straffet for det hvis du tiltales for drap.”
Svetteperlene i pannen hans var blitt tydeligere. ”Men jeg er
uskyldig.”
”Hvis dette kommer fram uten at du frivillig har fortalt det, vil du
framstå som en svært sannsynlig gjerningsmann,” sa jeg. ”Jeg vil
råde deg til å legge alle kort på bordet overfor etterforskerne. Hvis
du er heldig, lager de ikke noe bråk ut av det.”
Han virket skrekkslagen. ”Familien min… ,” han stoppet opp litt,
før han fortsatte, ”vil det komme ut at vi hadde et forhold?” Det
var nok festbremsens reaksjon som bekymret ham.
”Det kan vi ikke vite sikkert,” sa jeg. ”Men mye tyder på det,
på den ene eller andre måten, er jeg redd.” Pressen har mange
sugerør inn i politiet. Og i dette tilfelle kom nok ingen i etaten til
å beskytte ham. Fyren hadde løyet.
”Ingen kjenner jo til det jeg har fortalt deg.”
”Ennå,” sa jeg kaldt. ”Et hårstrå fra deg på avdøde eller et
vitne kan avsløre deg. Du tar en farlig sjanse, men det er din egen
beslutning.” På et vis forsto jeg ham. Han reagerte som folk flest.
Eller; han hadde faktisk gjort det og var smart nok til å prøve å
sikre seg støtte. Hvis han ble tauet inn, kunne han fortelle at han
hadde vurdert å melde seg og derfor hadde henvendt seg nl advokat. Han
kunne håpe at det ville sette ham i et bedre lys. Dessuten; hvis det
ikke fantes andre tekniske bevis eller vitneutsagn, ville han nok gå
klar. Det han nå hadde fortalt, var ikke isolert sett tilstrekkelig for
en tiltale.
Han reiste seg brått, som om han hadde tatt en beslutning. ”Nå vet
du alt,” sa han og rakte fram en hånd. ”Jeg håper vi slipper å
snakke mer sammen. Men hvis jeg skulle bli trukket inn i saken, så
ønsker jeg bruke deg som advokat.” Der kom det.
3
Jeg ble sittende lenge ved skrivebordet etter at han hadde gått. Markus
Wasa hadde kanskje rett. Hvis etterforskningen ikke avdekket spor som
kunne trekke ham inn i saken, ville han gå klar, uten at det spilte
noen rolle for oppklaringen av drapet. Han visste jo ingenting, hvis han
da hadde fortalt hele sannheten. Og hvis han var uskyldig.
Min oppgave som advokat var ikke å oppklare et drap, men å beskytte
klienten.
Katja Schmidts preferanser var vanskelig å begripe.
Men jeg forsto meg ikke på kvinner.
Hvorfor hadde forfatterens kone beskyttet ektemannen ved å lyve? Det
åpenbare svaret ville vært at de elsket hverandre, at hun stolte fullt
og fast på ham og ikke tiltrodde ham noen som helst form for
sidesprang. Men i så fall kunne hun jo bare ha sagt sannheten; at de
sov på hvert sitt rom og at hun selvsagt ikke kunne garantere at han
hadde vært hjemme. Men hun hadde løyet. Og folk lyver når de har en
grunn til det.
Jeg greide ikke å la være å undre meg. Forholdet mellom mann og
kvinne er fullt av hemmeligheter.
Saken sto i stampe. Selv om etterforskerne hadde fulgt alle mulige spor
til de som hadde hatt en eller annen relasjon til Katja Schmidt, kom man
ikke videre. Markus Wasa hadde vært innkalt til avhør der han ble
konfrontert med funn både hjemme hos Katja og i hans egen bil, og de
hadde i følge Mørk noe nølende godtatt forklaringen hans. Sammen med
to andre menn som hadde hatt et kjent forhold til henne og ikke hadde
alibi for drapsnatten, befant han seg fortsatt på en liste over
potensielt mistenkte.
Jeg hadde beroliget forfatteren med at også eksmannen hennes var i
etterforskernes søkelys. Han hadde vært på byen sammen med venner,
det var uklart når de skiltes. Selv hevdet han det hadde vært ved
tretiden, de andre var usikre på tidspunktet. Alle hadde drukket tett.
Og det var et kjent faktum at forholdene mellom de tidligere ektefellene
hadde vært mildt sagt anstrengt.
En uke senere tok saken en ny vending. Katjas veske ble funnet i en
søppelcontainer. Tilsynelatende manglet ikke annet enn bankkort og
penger. Det var framkommet at Katja hadde tatt ut fem tusen fra kontoen
sin et par dager før drapet, og siden man ikke greide å identifisere
større innkjøp eller fant penger i huset, var det rimelig å anta at
hun måtte hatt en del kontanter. Vesken og innholdet var uten spor.
Bankkortet hadde ikke vært forsøkt brukt siden det forsvant.
Teorien om en fremmed inntrenger ble styrket.
Gjennombruddet kom en uke senere. Fyren som ble tatt på fersk gjerning
i ferd med å bryte seg inn i en leilighet i Slottsfjellterrassen, var
en gammel kjenning av politiet. Roy og Roger. De to hang så tett sammen
at de ble sett på som en person. De lignet hverandre til forveksling.
Roy og Roger hadde lenge vært et radarpar i byens slitne dopmiljø,
helt til Roy feilberegnet heroindosen etter å ha sittet inne noen uker.
Roger overlevde, men klengenavnet beholdt han, selv om kompisen var
borte. Roy og Roger.
Rogers problem ble betydelig større da politibetjenten som tømte
lommene hans fant Katjas bankkort. Bedre ble det ikke da han ikke var i
nærheten av å kunne produsere noe alibi for drapsnatten. Tvert i mot,
han hadde vært på kjøret den kvelden, i byen. Det gjorde ikke saken
bedre at han hadde flere dommer for vold på rullebladet.
Etterforskningen viste også at han i dagene etter drapet hadde hatt
påfallende god råd. Selv hevdet han seg fullstendig uskyldig, men
husket lite fra kvelden. Han forklarte at han hadde funnet Katjas veske
i en søppeldunke i nærheten av åstedet samme natt som Katja ble
drept. Etter å ha forsynt seg med penger og bankkort hadde han dumpet
vesken i containeren der den ble funnet. Roger hadde en gang forfrosset
hendene etter å ha sovnet i snøen, og brukte derfor hansker
mesteparten av året. Det forklarte det faktum at man ikke fant
avtrykkene hans verken på vesken eller innholdet.
Men han hadde slett ikke tatt seg inn til Katja og absolutt ikke drept
henne. Det var det han hevdet. Den oppnevnte forsvareren hans hadde ikke
mye å fare med.
Markus Wasa kunne puste lettet ut.
Drapsvåpenet var et problem. Etterforskerne antok at Roger hadde kastet
kniven fra seg, siden de ikke fant noe hjemme på hybelen hans. Kniven
var og ble borte, selv om det ble soknet langs bryggene, der Roger var
blitt observert drapsnatten.
Men selv uten drapsvåpenet lå han svært tynt an.
Da Wilhelm Mørk plutselig sto foran skrivebordet mitt, skvatt jeg så
kraftig at kaffekoppen veltet ut over lesestoffet jeg akkurat hadde
hentet i bokhandelen. Juritzens påskekrim. Våre fremste krimforfattere
gir her påsken et nytt innhold. Hvis jeg ikke husket feil, var
påskefeiringen basert på nettopp et drap.
Markus Wasas bidrag var plassert til sist. Jeg trodde ikke han likte
det, selv om han kunne skylde på alfabetet. Jeg hadde ikke rukket mer
enn tittelen. En god historie.
Mørk beveget seg som en rev på jakt. Selv Hulda hadde ikke registrert
noe før han knipset asken fra den franske sigaretten over dyret. Han
lente seg over skrivebordet, grep boken og gransket omslaget. ”Jeg
visste ikke at du hadde sunket så lavt, min venn.”
”Det er av profesjonell interesse,” sa jeg og gjorde et forsøk på
å tørke opp kaffen.
”Nettopp.” Han dyttet Hulda til side og plasserte seg i sofaen.
”Katjadrapet,” sa han prøvende. ”Har du noe nytt å fortelle
meg?”
”Hva skulle det være?” Jeg hadde for lengst adoptert en av Mørks
uvaner. Ethvert ubehagelig spørsmål besvares med et nytt.
”Du har snoket i saken,” fastslo han. ”Mer enn vanlig.”
Mørk hadde rett. Og jeg hadde aldri forklart hvorfor. ”Jeg kjente
nesten offeret,” sa jeg. ”Er ikke det god nok grunn?”
”Ikke for deg. Hva er den virkelige grunnen?”
”Det er en advokathemmelighet,” sa jeg.
”Jaså?” Jeg fikk en ubehagelig følelse av at Mørk kunne lese
tanken mine. ”Du har en klient,” fastslo han. ”En som er involvert
i saken.”
”Og så?” Jeg aktet ikke å gi ham noe gratis.
”Kreditten din i etaten vår er ikke stor. Pass på så du ikke
bruker opp restene.”
”Siden vi snakker om det,” sa jeg avvergende, ”hvordan står
saken nå?”
”Riksadvokaten kommer til å ta ut tiltale.”
”Mot Roger, antar jeg?”
”Hvem ellers?”
”Spør ikke meg,” sa jeg. ”Det er du som er etterforsker.”
”Hva tror du?” Blikket hans var skarpt.
”Jeg vet ikke,” sa jeg unnvikende. Sannheten var den at jeg var
usikker, svært usikker. Mannen de hadde hektet var den perfekte
syndebukk. Men han passet ikke helt.
Mørk lente seg tilbake i sofaen mans han lot en av sine perfekte
røykringer legge seg over hodet på Hulda. ”Vår mann er knapt nok i
stand til å skjære seg en skive brød,” sa han langsomt. ”Så
spørsmålet er hvordan han greide å plassere en kniv perfekt, som en
kirurg, rett i hjertet på Katja Schmidt. Har du reflektert over det?”
”Hun sov jo,” sa jeg og innså umiddelbart at det ikke var noen
klok kommentar.
”Så det vet du?”
Jeg trakk på skuldrene. ”Det er i hvert fall ikke usannsynlig.”
”Du var kanskje til stede?”
”Absolutt ikke.” Jeg likte ikke utviklingen i denne samtalen.
”Nå vel,” Mørk reiste seg brått. ”Tiltalen vil nok foreligge
før påske. Du har fortsatt et par uker på deg.”
”Til hva da?” Spørsmålet var rettet mot Mørks brede rygg i det
han forsvant ut.
Jeg konsentrerte meg om forfatterens skrivekunst. En god historie.
Etter hvert som jeg leste, steg interessen. Fortellingen tok
utgangspunkt i et bymiljø i en ikke nærmere definert norsk småby,
ikke ulik Tønsberg. Et vellykket ektepar med villa, Volvo og vov-vov,
to søte barn, kulturelle interesser og stort nettverk. Pene mennesker.
Men bak kulissene ulmet og brant det. Etter noen sider slo det meg at
den mannlige hovedpersonen hadde flere sider felles med min klient.
Næringslivleder, men med litterære ambisjoner, i all hemmelighet
skrivende på sin første roman. En kjølig, rasjonell hustru i
bakgrunnen, mest opptatt av jobben som lege. Forholdet dem i mellom var
ikke veldig varmt. Virkelig interessant ble det da en fremmed kvinne ble
introdusert i fortellingen. En sexy femme fatale, en dame med både mot
og vilje. De to innledet et hemmelig, gnistrende forhold med kvinnen som
den sterke. Ektemannen ble dradd mellom to kvinner og så ingen
løsning. Det ante meg hva som var i vente.
Jeg fylte opp mer kaffe. Markus Wasa hadde mer baller enn jeg hadde
forestilt meg. Noen kunne komme til å lese denne historien og tenke
sitt. Kona hans, for eksempel, selv om hun ikke var lege. Men de andre
kriteriene syntes å passe.
Da jeg nærmet meg avslutningen, fikk jeg kaffe i vrangstrupen.
Hovedpersonen hadde avtalt å komme til elskerinnen en sen natt mens
kona var bortreist og ungene plassert hos venner. Rett etter midnatt
snek han seg inn en ulåst dør i huset hennes.
Gangen var mørk som natten, varmen slo mot ham da han tok de første
skrittene inn i stuen, der glør fra peisen kastet lange skygger mot
ham. Dempet musikk lå som et teppe over rommet. Norah Jones. Don´t
Know why. Hun dukket brått opp, naken som Gud hadde skapt henne. Varmen
fra kroppen hennes fikk ham til å glemme all fornuft. Han hadde
forsøkt å stålsette seg, tenke på alt han kunne miste, å gjøre
det slutt. Men han greide det ikke. Akkurat nå blokkerte synet av henne
alt. Han var fortapt.
Sånn fortsatte det. Klisjeene sto i kø. Men fortellingen var ikke helt
uten en sexy nerve. Han var av den typen forfattere som la stor vekt på
å beskrive små detaljer. Interiør, farger, møbler. Alt virket
foruroligende autentisk.
Lenge etterpå, da begjæret hadde sloknet, reiste han seg opp på
albuen i sofaen og betraktet henne der hun lå sovende på ryggen. Som
et uskyldig barn, tenkte han. Men han visste bedre. Hun hadde truet ham,
gjort det klart at hun ville ha alt. Og fikk hun det ikke som hun
ønsket, kunne hun finne på å gå rett til hans kone. Han stirret på
den slanke, smidige halsen hennes. Hvor lett ville det ikke være å
klemme til. Noen minutter, og problemet ville være borte. Ingen kjente
til forholdet deres. Forsiktig grep han en pute, satte seg på skrevs
over kvinnen og trykket puten mot ansiktet hennes. Det tok tid før hun
reagerte, alkoholen måtte ha sløvet henne. Hun vred seg under ham, men
han var for sterk. Små stønn trengte så vidt fram, før hun ble
stille. Etter noen lange minutter slappet han på presset og dro puten
til side. I halvmørket kunne han bare skimte ansiktet hennes. Det så
ut som hun sov. Men da han lette etter pulsen, fant han ingenting. Hun
var død. Han reiste seg langsomt opp. Nå måtte han holde hodet kaldt.
Rydde, vaske, tørke, alle spor måtte fjernes. Dette var første gang
han var i huset hennes. Ikke et hårstrå kunne etterlates, ingen
fingeravtrykk, ingen rester av hud. Han hadde brukt kondom. En
overveldende følelse grep han da han listet seg ut i gangen. Han hadde
greid det. Ingen ville tenke på ham.
I svarte helvete? Hva i all verden hadde idioten tenkt på da han
publiserte dette? Han måtte vel ha innsett at noen ville koble denne
historien til det som skjedde med Katja? Å bruke en slik fersk tragedie
til sitt eget litterære prosjekt var både usmakelig og uetisk.
Jeg leste videre. Etterforskerne var i villrede. Det fantes ingen
vitner. Tekniske spor var fraværende. Menn som kunne knyttes til henne
fikk sine liv gransket. Alt uten resultat. Etter måneder med intensiv
etterforskning ble saken lagt til side. Nye drap skulle forfølges.
Saken red politiet som en mare. Da jeg nærmet meg slutten hadde jeg
trukket den konklusjon at forfatteren aktet å bryte ett av
krimfortellingens viktigste prinsipper; drapet ville gå over i
historien som uoppklart. The bad guy ville vinne. Men på siste side
trakk han kaninen opp av hatten. Gjerningsmannen hadde vært smart og
dyktig. Men på ett punkt hadde han ingen kontroll. Hans
tenåringsdatter hadde til sin forundring sett faren på vei mot byen
den kvelden, da hun selv var i ferd med å snike seg hjem fra fest, god
og full, men ikke så beruset at hun ikke hadde gjenkjent faren. Hun
hadde ikke villet gi seg til kjenne, men fulgt etter ham, fram til
elskerinnens hus og sett ham gå inn der før hun stavret seg hjem og
sluknet. Etterpå hadde synet ridd henne som et eneste stort mareritt,
noe hun ikke kunne tro på. Hadde hun virkelig sett faren? Eller hadde
det vært et syn i alkoholrus? I måneder hadde hun bare fortrengt
opplevelsen. Siden hun konverterte til katolisismen alt før
konfirmasjonen, gikk hun jevnlig til messe og skriftemål. I
fortvilelsen hadde hun røpet seg for presten, som ba henne fortelle
alt.
Du kan ikke leve med løgnen. Sannheten vil frelse deg.
Hun fulgte rådet hans.
4
Forfatteren virket ikke direkte glad da jeg åpnet døra til kontoret
hans. Etter en smule detektivarbeid hadde jeg greid å finne skrivestua,
klemt inn mellom andre anonyme kontorer i en av byens gamle, ærverdige
bankgårder. Han hadde utstyrt det med litterære effekter. Velfylte
bokhyller fra gulv til tak, plakater fra litteraturfestivaler, politisk
korrekte trykk, alt for å understreke sin kulturelle kapital.
En diger Mac tok opp plassen på skrivebordet. Jeg betraktet bildet av
en seilbåt på veggen, bak datamaskinen. En Albin Singoalla med
forfatteren til rors, en klassisk 70-talls seiler, riktignok plast, men
fjernt fra moderne tupperware. Jeg var imponert.
”Hva slags båt hadde Katja?” spurte jeg.
Et øyeblikk var han ikke helt med, før han tok seg elegant inn. ”En
Grinde.”
Jeg nikket. Av en eller annen grunn fant jeg det fullkomment naturlig
at Katja Schmidt hadde eid en virkelig seilbåt, en dansk spissgatter,
designet for jordomseiling.
”Så dette er skrivehulen din?”
Han nikket. ”Her får jeg være fullstendig i fred. Ikke engang
ungene mine har adgang. Heller ikke min kone har satt sine ben her, hun
vet knapt nok hvor det er.”
Heller ikke elskerinnen din, tenkte jeg mens jeg slo meg ned i
kontorets eneste ledige stol. ”Leser hun ikke manusene dine?”
”Hun er ikke interessert og det er like greit. ” Han smilte, men det
var ingen glede i smilet hans. ”Jeg er litt overtroisk på det
området, ingen andre enn redaktøren min får lese det jeg skriver før
det står på trykk.”
”Jaså. Er alt under kontroll?” Fra vesken tok jeg fram årets
påskekrimsamling.
Hvis blikk hadde kunne flytte fjell, ville jeg ikke vært her. ”Hva
mener du?”
”Jeg har utvist litt litterær interesse i det siste,” sa jeg og
åpnet novellesamlingen. ”En god historie. Er det en dekkende
tittel?”
Han vred seg på stolen. ”Det er fiksjon, Foyn. Skjønnlitteratur, om
du vil. Alle forfattere bruker virkeligheten som bakteppe, særlig innen
krimgenren. Det burde vel du vite, du som jobber med kriminalsaker.”
Temaet var tydeligvis plagsomt.
”Jeg har mer enn nok med virkeligheten,” sa jeg. Søppellitteratur
greide jeg meg godt foruten. Men det sa jeg ikke. ”Hvordan kunne du
finne på å benytte drapet på Katja til ditt private formål? Har ikke
dere forfattere noe som kan minne om etiske kjøreregler? Dessuten har
du greid å sette deg selv i et dårlig lys, innser du ikke det?”
”Dette er en jo helt annen historie.”
”Det hevder du, ja.” Mannen irriterte meg mer enn jeg hadde godt
av.
”Hør her, advokat Foyn,” sa han langsomt med vekt på å være
tydelig. Det var som om han skulle snakke til et barn.” Drapssaken er
oppklart. Jeg har ingenting med den å gjøre. Hva jeg skriver i en
skjønnlitterær fortelling spiller vel ingen rolle?”
”Ingen er dømt ennå,” repliserte jeg. ”Og den antatt skyldige
har ikke tilstått.” Rynkene i pannen hans var blitt dype som
vestlandsfjorder. ”Det var i hvert fall ikke meg, Foyn, du må tro meg
på det.”
”Hvorfor det skal jeg det?”
”Jeg har fortalt deg sannheten hele tiden,” stemmen hans var
innbitt. ”Fortellingen du har lest er ren fantasi, langt fra
virkeligheten.”
Han var åpenbart ikke glad for at temaet hadde kommet opp. Men hva
hadde han egentlig ventet seg? ”Også at du drepte henne?” Jeg hadde
ikke tatt ham for å være direkte dum, men nå begynte jeg å tvile.
”Jeg ble inspirert av virkeligheten, det er alt.”
Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle tro. Det virket usannsynlig at
han skulle ha beskrevet et drap han selv hadde begått og publisert det
på denne måten. ”Ja vel,” sa jeg. ”Men særlig klokt var det
ikke å skrive seg selv inn i en drapshistorie. Har du fått andre
reaksjoner på denne novellen?”
Han ristet på hodet. ”Ikke annet enn fra redaktøren min, som er
svært fornøyd. Jeg er blitt bedt om å skrive en full kriminalroman.
Hun mener jeg har anlegg for det.”
Blikket mitt falt på et fotografi på veggen bak ham. En yngre utgave
av forfatteren, sammen med en ung dame som jeg antok var hans kone. Hun
var en vakker kvinne. Men også da hadde hun et litt stramt preg i
ansiktet. Kulissene bak interesserte meg mer. ”Er det tatt i
København?” spurte jeg og pekte på bildet.
Han snudde seg og fulgte blikket mitt. ”Ja visst.”
”Er ikke det tatt i Blågårdsgade?” sa jeg. ”Utenfor Props?”
Cafeen der har alt.
Nå så han forbauset på meg. ”Er du så godt kjent?”
”Ja,” sa jeg, uten å utbrodere det ytterligere. Jeg hadde
problemer med å få Markus Wasa til å passe inn i mine erfaringer fra
det fargerike livet på Nørrebro. Men kanskje jeg hadde tatt feil av
ham.
”Vi bodde der i seks år,” fortsatte han, mer velvillig nå,
”lenger oppe på Nørrebro, med gangavstand til universitetet. Jeg
skrev mine to første romaner der.”
”Studerte din kone i København?”
Han nikket. ”Vi ble veldig glad i den byen. Det var vanskelig å
flytte derfra.”
Jeg betraktet bildet igjen. ”Hun er en vakker kvinne, din kone.”
Nå så han nesten sjenert ut. ”Ja,” sa han bare, som om han tok
sats før han fortsatte, ”du synes antakelig at jeg er håpløs som
ikke greier å holde meg til en.”
”Det har skjedd før,” sa jeg avventende.
”Vi forandrer oss jo alle,” fortsatte han. ”Men det skjedde noe
med henne etter at vi flyttet tilbake til Norge. Kanskje det var jobben
hennes, jeg vet ikke hva. Men hun er blitt så streng, Foyn, rene
prinsipprytteren, hun må ha full kontroll på alt. Hun har alltid vært
et ordensmenneske, men i de siste årene har det tatt overhånd.
Forsiktig med penger har hun alltid vært, men før var det jo en grunn
til det, da vi hadde dårlig råd. Nå har vi penger nok, men det
hjelper ikke. Skjønner du hva jeg mener, Foyn?”
Det gjorde visst godt å få tømt seg. Men jeg aktet ikke å gi ham
gratis støtte. ”Kanskje det,” sa jeg. ”Kan hun ha ant noe om ditt
forhold til Katja?”
”Da ville hun ha konfrontert meg. Bare for å illustrere hva slags
kontrollfreak hun er, så kan jeg fortelle deg at vi hadde en voldsom
diskusjon etter at hun ville installere sporingssystem på mobilene, ja
det begynte med ungene,” han ristet oppgitt på hodet, ”jeg satte
meg i mot det, så det ble ikke noe av. Men selv har hun lastet ned en
slik app.”
”Vel,” jeg var ikke spesielt interessert i å høre mer om hans
ekteskapsproblemer, så jeg reiste meg for å gå, ”så fremt det ikke
skjer mer med denne historien din, er vi vel ferdige med hverandre. Jeg
holder deg orientert om utviklingen hvis det skulle skje mer. Og hvis
noen i politiet finner fantasiene dine så interessante at de henter deg
inn, får du heller kontakte meg.” Jeg trodde egentlig ikke at det
ville skje. Forutsetningen var jo at noen i etaten kom i skade for å
lese annet enn reglementer og rapporter.
Tilbake på kontoret greide jeg ikke å konsentrere meg om dagens
nødvendige arbeidsoppgaver. Ingen uvanlig opplevelse, men denne gangen
var det noe som plaget meg, mer enn vanlig. En følelse av å ha
oversett noe viktig, noe som hadde ligget der, rett foran øynene mine,
noe opplagt. Huldas blikk fulgte meg fra sofaen. Dyret visste at i slike
stunder ville spørsmålet om tur bli reist.
På Slottsfjellet, en halvtime senere, mens en rødlig, tidlig vårsol
lyste over fjorden, fant jeg svaret. I gangavstand fra universitetet.
Forfatterens kone var siviløkonom. Handelshøjskolen i København lå
på en annen kant av byen, langt fra Nørrebro. Institusjonen var
riktignok fordelt på flere campuser, men ingen av dem befant seg i
gangavstand fra Nørrebro. Det gjør derimot en annen del av
universitetet. Det Medisinske Fakultet opptar flere kvartaler i
strøket. Panum. Et forskningsenter for alt som har med medisin å
gjøre. Hva i all verden foretok en økonomistudent seg der?
Nettet ga meg svaret. Facebook er nå blitt voksengenerasjonens
tumleplass, ungdommen har for lengst innsett at det ikke lenger er en
arena for hemmeligheter.
Yvonne Schreiner hadde orden på facebook, også når det gjaldt den
informasjonen jeg var ute etter. Hun hadde startet som medisinstudent.
Hele tre år hadde hun tibrakt på Panum før hun innså at økonomi og
administrasjon passet henne bedre. Overgangen til Handelshøjskolen
hadde tydeligvis vært et lykkelig valg. Hun hadde beholdt pikenavnet
sitt da de giftet seg i København.
Det kirurgiske snittet i offerets bryst.
I løpet av kvelden og natten greide jeg å klekke ut en plan. Jeg
måtte snakke med henne, prøve med en bløff, plante usikkerhet og
kanskje litt frykt. Jeg hadde noen ideer om hvordan jeg skulle gå fram.
Jobben hennes kunne være et passende sted å begynne.
Neste morgen stilte jeg opp til avgangen for pendlertoget med et
fotografi i hånden. Jeg skulle nok greie å gjenkjenne henne, selv en
grytidlig morgen.
Det viste seg å bli enkelt. Jeg så henne på langt hold, passet på
å holde meg i nærheten og klemme meg inn i samme kupé, rett bak
henne. Hun satt selvfølgelig i komfortavdelingen, men det hadde jeg
forutsett og kjøpt billett på forhånd.
Jeg var heldig og greide å okkupere plassen rett bak henne.
Yvonne Schreiner så ut som en ekte siviløkonom. Pent kledd,
velstrøkent hår, diskret sminket. Med pc og et tykt dokument på
bordet hadde hun startet arbeidet lenge før Skoppum.
Jeg hadde bestemt meg for ikke å forsøke noen tilnærming før hun
var framme.
For å få tiden til å gå leste jeg forfatterens novelle enda en
gang.
Rett etter Sandvika reiste fru Schreiner seg og gikk mot toalettet.
Det var da jeg fikk innskytelsen. Anledning gjør tyv. Jeg hadde hørt
påstanden fra mer enn en klient. Bilen sto bare der med motoren i gang.
Inngangsdøra var jo åpen. Sykkelen var ikke låst. Unnskyldningene var
mange, men ikke særlig varierte.
Yvonnes jakke hang over stolryggen med lommene pekende mot meg.
Det var umulig å unngå å se hjørnet på mobiltelefonen som stakk
opp.
Jeg kastet et stjålent blikk rundt meg. Bortsett fra snorking og
rasling med aviser var alt stille, ingen så i min retning. I løpet av
et millisekund var den min.
Etterpå reiste jeg meg rolig og flyttet over til en annen vogn.
Ingen hadde lagt merke til meg.
Samvittigheten plaget meg lite. Dessuten; jeg aktet å levere den
tilbake.
Hun gikk av på Oslo S, og jeg fulgte etter, usikker på hva jeg nå
skulle gjøre. Det virket ikke som hun hadde oppdaget at mobilen hennes
var vekk.
Først da hun gikk inn i vestibylen i kontorbygget på Wessels Plass,
hadde jeg bestemt meg. Dataselskapet der hun var økonomidirektør,
befant seg i toppetasjen.
Under lesingen av Juritzens påskekrim var det en sak som hadde slått
meg, noe jeg slett ikke hadde tenkt på før. Da jeg ringte forlaget,
var det som representant for firmaet som førte regnskapet til
forfatteren Markus Wasa. Jeg trenger å vite datoen for utgivelsen av
årets påskekrim, samt det eksakte tidspunkt for manusets deadline,
altså når siste utkast ble levert forlaget. Ja, det er bare en ren
teknikalitet. Skattehensyn, vet du.
Lite virker så skremmende på folk som mulige skatteproblemer. Det
måtte i så fall være telefoner fra advokater. Svaret kom raskt.
Boken ble lansert 20. februar, men manusets deadline var mer
interessant. 28. november hadde den endelige utgaven fra forfatteren
nådd forlaget, akkurat i tide.
Katja Schmidt ble drept en måned senere.
Markus Wasa hadde løyet, og han hadde snakket usant rundt et svært
sentralt poeng. Han hadde vært innenfor dørene i Katjas hus minst en
gang før drapskvelden. Beskrivelsene i novellen stemte for godt med
virkeligheten. Alle lyver for advokater. Det var bare ett forhold som
kunne forklare den realistiske beskrivelsen av det som skjedde en måned
senere; han hadde planlagt drapet, god tid i forveien og benyttet
anledningen han fikk etter juleselskapet. Katja kunne ha truet med å
avsløre ham, knuse familielykken og ødelegge økonomien hans.
Forfatteren kan ha følt seg så sikker på at politiet ikke ville greie
å avsløre ham at han hadde tatt sjansen på å publisere en fortelling
så tett opp til virkeligheten at det fungerte som en realistisk form
for fiksjon. Og nå som de hadde en drapsmann, var all risiko borte.
Markus Wasa går tett på virkeligheten når han nå har begynt å
skrive krim. Noen forfattere gjør alt for å oppnå suksess. Sånn
kunne det være.
Denne saken var i ferd med å skaffe meg et yrkesproblem. Advokater
skulle beskytte sine klienter, ikke sørge for at de havnet bak lås og
slå. Jeg trøstet meg med at det foreløpig bare var nysgjerrighet som
drev meg. Dilemmaet fikk jeg ta siden.
Jeg hadde undersøkt ekteparets økonomi, det var hun som satt på
pengene, både når det gjaldt inntekt og formue. Hun kom fra en
velhavende akademikerfamilie, han fra ingenting. Markus Hansen, født
på Hokksund, far ukjent, mor arbeiderklassesliter.
Fruens mobiltelefonen tynget i lommen min. Nå trengte jeg den kanskje
ikke.
En avansert Samsung av siste modell. Den var ikke engang sikret med
passord.
Fristelsen til å sjekke den nærmere var for stor.
5
Jeg satte meg på første tog tilbake til Tønsberg. På turen gikk jeg
gjennom adresselisten og samtalehistorien på fruens mobil, uten å
komme over noe av betydning. Katja figurerte ikke der. Men mobilen hadde
bare hatt plass til å lagre de siste tre ukene med samtaler og
beskjeder. Yvonne Schreiner var storforbruker av telefontjenester.
Mens jeg lurte på hva hun foretok seg nå, uten mobil, innså jeg
plutselig at jeg var i faresonen. Hvis hun virkelig hadde lagt inn et
sporingssystem på telefonen, kunne hun også ganske sikkert ved noen
tastetrykk finne ut hvor mobilen hennes nå befant seg.
Raskt skrudde jeg den av og fjernet både batteri og sim-kort.
Her trengtes det ekspertise, og jeg visste hvor den fantes.
Den natten avla jeg Arthur en visitt. Arthur sov seg vanligvis gjennom
dagene og tilbrakte nettene foran dataskjermene sine i foreldrenes
kjeller. En ekte nerd med kunnskaper som kunne ha brakt ham til topps i
det pulserende næringsliv. I stedet hadde han meldt seg ut av den
analoge verden og inn i den digitale, der han pleiet omgang med andre
nerder i et globalt nettverk. Ikke alt de drev med befant seg innenfor
lovens grenser, noe som hadde gitt meg flere interessante utfordringer
som forsvarsadvokat. Store selskaper inngikk mer enn gjerne hyggelige
avtaler for å unngå at blunderne deres slapp ut i offentlighetens lys.
Derfor var Arthur fortsatt på frifot.
”Jeg har en oppgave til deg,” sa jeg, etter å ha trengt meg fram i
rotet hans. For meg framsto det som en gåte at gutten tilsynelatende
hadde full kontroll over det som foregikk her i kjelleren. ”Det er
viktig.”
”Med deg er det alltid det.” Han skyldte meg en tjeneste. ”Klokka
er snart to.”
”Jeg ringte deg ikke for å finne ut det. Jeg vet hva klokka er.”
”Du er ikke helt normal, Foyn. Har du tenkt på det?”
”Ofte,” sa jeg. ”Det er derfor vi to forstår hverandre.”
”Hva er det nå, da?”
”Se her,” sa jeg og rakte ham Samsungen, som jeg hadde lagt i en
plastpose, sammen med sim-kortet og batteriet.
Han betraktet mobilen med utilslørt skepsis. ”Hva er det med den?
Greier du ikke å få slått den på, Foyn?” Han sendte meg ett av
sine sjeldne smil. ”Jeg trodde ellers at du holdt deg til I-phone?”
”Telefonen har sporing,” sa jeg. ”Og jeg må advare deg, den er
varm.”
”Og så?” Det virket ikke som det skremte ham.
”Hvis den blir slått på, kan det tenkes at eieren lokaliserer
den,” sa jeg. ”Og det ville ikke vært så greit.”
”No problem. Var det ikke mer?”
”Jo,” sa jeg. ”Det er et par saker jeg vil du skal finne ut av.”
”Ulovligheter, antar jeg?”
”Det plager vel ikke deg,” sa jeg.
”Bare hvis du har kødda det til så vi blir hekta. Hva har du gjort
nå, Foyn?”
”Ingenting,” sa jeg. ”Ikke mye, i alle fall.” Jeg rakte ham en
papirlapp der jeg hadde notert Katja Schmidts telefonnummer. ”Kan du
finne ut om mobilen har vært i kontakt med dette nummeret, og eventuelt
når det skjedde?”
”Jeg rapper ikke sukkertøy fra barn, Foyn. Dette er så enkelt at
selv du kan fikse det.”
Jeg ignorert fornærmelsen, og ga ham Katjas adresse. ”Neste oppgave
er mer krevende. Har denne dingsen noen gang befunnet seg her? Lar det
seg gjøre å finne ut det?”
Interessen hans var tydeligvis vekket. ”Nå går du over streken,
Foyn.”
”Hvordan det?” sa jeg uskyldig. ”Er det for vanskelig for deg?”
Han svarte ikke, plukket bare mobilen ut av posen, satte inn batteri og
sim-kort, koblet telefonen opp mot en av de mange pc-ene i rommet og
hamret løs på tastaturet. Etter noen minutter snudde han seg mot meg.
”Negativt.”
”Hva er det som er negativt,” sa jeg. Å kommunisere med datanerder
er krevende.
”Ingen kontakt med nummeret ditt.”
”Nei vel. Hva med det andre spørsmålet?”
”Hør er, Foyn.” Han henvendte seg til meg som om jeg skulle vært
et lite barn. ”Jeg har koblet fra sporingen, så du trenger ikke
engste deg for den.”
”Og så?”
”Telefonen er satt opp med en sporingsmekanisme, det stemmer. Gjennom
en nettadresse og et passord kan mobilens posisjon til enhver tid
fastslås utenfra.”
”Så du kan fikse det?”
”Det sa jeg ikke. Dette er ingen spøk, Foyn. Hadde det vært en
I-phone ville data vært lagret i i-cloud, og der er det jaggu vanskelig
å komme inn, det kan jeg love deg.”
”Men det er en Samsung,” sa jeg.
”Bingo. Har du tenkt å legge deg ut med verdens største manipulator
av digitale opplysninger om Gud og hvermann?”
”Hvorfor ikke?”
”Data fra dette apparatet,” han holdt mobilen opp foran ansiktet
mitt, ”de havner in the end hos Google, som bruker informasjonen for
alt det er verdt. Det vil du ikke vite mer om, Foyn.”
Der hadde Arthur et godt poeng. ”Kan du få ut de opplysningene jeg er
interessert i?”
”Det er et stort prosjekt, Foyn, jævlig stort.”
”Det pleier ikke å stoppe deg,” argumenterte jeg.
”Hva er noe sånt verdt?” Når han gliste på den måten, så jeg at
det var lenge siden han hadde vært hos tannlegen. Akkurat nå lot jeg
være å kommentere det.
”Ære og berømmelse. Og kanskje litt rettferdighet, hvis du kunne
tenke deg det.”
”Hva med cash? Jeg må engasjere noen. Å jailbreake mobilen er
enkelt. Men saken er den at da blir hele skitten nullstilt, all den
informasjonen som ligger i minnet. Og det er den vi trenger for å komme
videre. Der ligger problemet, Foyn. Hvem er eieren?” Han pekte på
telefonen.
”Det trenger du ikke vite.”
”Glem det, Foyn. Jeg må vite alt. Navn, adresse, også på
familiemedlemmer, ektefelle, kontakter, alt du vet. Det kan hjelpe meg
til å sortere informasjon som dukker opp.”
”Dette er off the record, Arthur,” innvendte jeg.
”Tror du jeg er helt idiot, Foyn? Dette blir mellom oss. Hvis du vil
at noe skal skje, så gjør du som jeg sier.” Han tok fram et ark og
en penn. ”Du kan notere alt her.”
Jeg resignerte og ga ham det jeg visste. Han hadde nok sine gode
grunner.
Arthur kastet blikk på arket. ”Drap, hva?” Han leste kanskje
aviser. ”Hva er det du driver med, Foyn?”
”Gjør det du må,” sa jeg. ”Og litt brennkvikt. Kompensasjon blir
vi nok enige om.”
Han trakk på de spinkle skuldrene. ”Vi får se. Og du må være klar
over en sak.”
”Hva er det?”
”Sporingssystemer som dette kan kobles fra. Så selv om jeg ikke
skulle finne det du er ute etter, trenger det ikke bety at mobilen ikke
har vært der.”
Et par dager passerte i stillhet. Å mase på Arthur var forgjeves, det
hadde jeg lært meg.
Jeg fordrev tiden med nødvendig pliktarbeid.
Fredag morgen ringte Mørk. ”Vi har en tilståelse.”
Jeg trengte ikke å spørre hvem det gjaldt. ”Jaså?”
Jeg var så jævla rusa og dama så fin, der hu lå, klar som et egg.
Hva faen sku´ jeg gjørra? Mørks imitasjon var skremmende treffsikker.
”Forklaringen hans var litt uklar, men det meste stemmer med det vi
vet. Tiltalen lyder på forsettelig.”
”Så kjekt,” sa jeg. ”Ute etter seks, sju år. ”Han ble kanskje
truet med overlegg?”
”Han likte visst ikke den tanken, nei.”
”Det ville dere ikke greid uansett,” sa jeg.
”Kanskje ikke. Men det finnes folk her på huset som godt kunne tenke
seg en slik løsning.” De han siktet til betraktet typer som Roy og
Roger som et avfallsproblem. Hadde de fått viljen sin, ville de
overlatt problemet til renovasjonsetaten. ”Dette pynter på
statistikken, vet du. Alle blir fornøyd.”
”Sikkert,” sa jeg. Uoppklarte drap tar seg dårlig ut på ledernes
cv.
”Har du kanskje et bedre forslag?”
”Jeg er forsvarsadvokat,” sa jeg. ”Ikke etterforsker.”
”Nettopp.”
”Hva med drapsvåpenet?”
”Vår mann husker ingenting.”
”Er ikke det litt påfallende?” sa jeg. ”Har dere ikke reflektert
over det?”
”Ikke dere. De. Du vet hvem som har leder etterforskningen.”
”Ja,” sa jeg. Kriminalsjefen hadde vært på statistikkurs.
Det banket på døra, i seg selv en uvanlig begivenhet. ”Jeg må legge
på,” sa jeg. ”Klientene står i kø.”
I dagslys var Arthur ikke til å kjenne igjen. Jeg hadde ikke sett
gutten på dagtid siden et rettsmøte for to år siden. Hudkreft var
ikke det han trengte å engste seg mest for. Jeg kastet et blikk på
klokka. ”Jøss,” sa jeg. ”Er det skjedd noe?”
”Du sa jo det hastet.” Arthur hadde utviklet en grunnleggende
mistillit til all form for digital kommunikasjon. De ser deg hele tiden,
Foyn. De registrerer alt. Hvem de var, er litt uklart for meg. Han
hentet fram en papirbunke fra plastposen og slapp alt ned på
skrivebordet mitt før han rygget tilbake mot døra. ”Ikke glem det vi
snakket om, Foyn.”
”Nei da,” sa jeg. ”Du vil bli omtalt i mitt testamente.”
Han stoppet i døråpningen. ”Det er et lite problem her, Foyn. Flere,
faktisk.”
Jeg likte ikke at han uttrykte det sånn. ”Hva da?”
”Den enkleste måte å løse ditt informasjonsbehov på er å invadere
pc-ene deres. Men den Schreinerdama ble vanskelig. Hun er ingen amatør,
Foyn.”
”Sikkert,” sa jeg. Det kom ikke som noen overraskelse. ”Men du
fant nok en annen metode, gjorde du ikke?”
”Kanskje. De bevegelsene du først og fremst er interessert i fant
sted i fjor, ikke sant?”
”Du er inne på noe der,” sa jeg. ”Ble det et problem?”
”Storebror sletter informasjon ved årsskiftet..”
”Å faen,” sa jeg. ”Lar det seg ikke løse?”
”Tvilsomt. Du får greie deg med det har fått.”
Jeg gikk løs på bunken. Samsungen var også med. Telefonens bevegelser
var organisert etter tidspunkter og registrert med koordinater, som ikke
ga noen mening. Men Arthur hadde tenkt på alt. Observasjoner som kunne
knyttes til adresser jeg hadde gitt ham var avmerket med gatenavn og
nummer. Han hadde rett. De ser deg hele tiden.
Yvonne Schreiners bevegelser virket ikke veldig interessante. Hun hadde
aldri vært i nærheten av Katjas hus, heller ikke vist seg på
ektemannens kontor.
Men det var i år. Det var fjoråret som interesserte meg. Nå var jeg
like langt.
Jeg trodde jeg visste hva som hadde hendt, men var ute av stand til å
bevise det. Yvonne tror mannen har et forhold til en annen kvinne. Hun
setter i gang med det mistenksomme ektefeller pleier å gjøre, sjekker
alt hun kommer over. Skrivestua er naturlig sted å lete, men Markus har
vært forsiktig. Av en eller annen grunn leser hun novelleutkastet.
Kanskje hun kjedet seg. For alt jeg visste, kunne hun allerede ha
mistenkt Katja Schmidt. Hun venter på en anledning og overvåker dem i
juleselskapet. Markus Wasa er en naiv mann, åpenbart ukjent med listige
kvinners stålvilje. Da de kommer hjem, later hun som hun sover, men
følger etter ham. Og når han slukøret forlater elskerinnen, slår hun
til, som i novellen. Det eneste som forbauset meg var at hun ikke brukte
den samme metoden. Men som gammel medisinstudent foretrakk hun vel kniv.
Sikrere for den som kan håndtere den slags redskap.
En god historie. Sånn ville dette ende, som en krimfortelling, en
håpløs fiksjon, mens Roger råtnet bak murene. Verden er ikke
rettferdig. Men det har den aldri vært.
I påsken tok jeg en tur til København. Våren var kommet der, gatene
var fulle av folk.
Da jeg satt i sola foran Props Coffee Shop i Blågårdsgade med en kald
øl, greide jeg ikke la være å tenke på forfatteren og hans kone. En
gang hadde de også sittet her, unge og fulle av forventninger, uten å
ane hva som ventet dem. Hvordan hadde de det nå? Katja Schmid var i
ferd med å gå i glemmeboka, ingenting kunne vekke henne til live. Jeg
hadde sett nærmere på tiltalen mot Roger og var kommet til den
konklusjon at en dreven advokat hadde en brukbar sak. De hadde ikke
greid å plassere ham på åstedet, det fantes ikke fysiske bevis,
drapsvåpenet var borte. Lommeboka var det eneste som kunne minne om et
bevis. Men den kunne han ha funnet. Uten tilståelsen ville det ikke
blitt noen tiltale.
En sliten mann i en varetektscelle, en kropp som skrek på dop, en good
cop og en bad cop som etterforskere, time etter time med spørsmål.
Fortell sannheten nå, Roger, da blir alt så mye bedre, et godt måltid
mat og en røyk, det er hva du trenger. Vil du tilbringe resten av livet
ditt på Ullersmo? Hva de hadde lokket og truet med ville vi aldri få
vite.
Den tidlige maidagen var solfylt og så varm at jeg hadde bestemt meg
for å prioritere båtpuss da kontordøra åpnet seg uten varsel. Selv
Hulda hadde ikke merket noe.
Det var noe nytt med ham der han sto foran meg. Noe udefinerbart.
Markus Wasa var en mann under press. Ansiktstrekkene hans var litt
skarpere, ringene under øynene store og markante, han var magrere.
Også holdningen var endret. Han var rettere i ryggen der han så på
meg, ikke som sist, da han stadig slo blikket ned. ”Advokat Foyn,”
sa han lavt, men tydelig. ”Har du litt tid?”
Han gjorde ikke tegn til å ville sette seg, og jeg presset ham ikke,
bare nikket.
Han lente seg fram mot meg. ”Jeg løy for deg, Foyn.”
”Sånt har skjedd før.”
”Det er noe jeg må fortelle deg, noe viktig.”
”Jeg er lutter øre,” sa jeg og forventet en tilståelse.
”Hun var der,” sa han brått.
Jeg må ha virket uforstående, for han skyndte seg å fortsette, ”på
kontoret mitt.”
”Ta det fra begynnelsen,” sa jeg og pekte på sofaen. ”Jeg tror du
bør sette deg.”
Han fulgte rådet. ”Dagen før jeg sendte manuset til forlaget skjedde
det noe.”
”Det var den 27. november, ikke sant?”
Han så forbauset på meg. ”Ja, det stemmer. Den dagen var jeg i Oslo,
på forlaget, og kom ikke hjem før sent på kvelden. Jeg var ikke innom
kontoret i det hele tatt.”
”Fortsett.”
”Dagen etterpå husker jeg at det var noe jeg reagerte på da jeg var
innom på kontoret for å sende manuset.”
”Noen hadde vært der?” foreslo jeg.
”Det var noe som fikk meg til å lure på det, men jeg hadde så mye
å tenke på at jeg ikke gjorde noe nummer ute av det. Jeg kan ha tatt
feil, sånn tenkte jeg da.”
”Så du sjekket ikke mer?”
Han ristet på hodet. ”Ikke før nå, for noen dager siden.” Han
stirret på meg. Til å være ham var blikket uvanlig fast. ”Jeg hadde
mine grunner,” sa han. ”I hvert fall, da jeg sjekket dokumentet,
altså datafilen der novellen min ligger, da så jeg at den var åpnet
den dagen, 27. november, klokken 18.03, for å være helt nøyaktig.”
”Og det var ikke av deg?”
”Absolutt ikke.”
”Hvem har tilgang til kontoret ditt?”
”Ingen,” han nølte umerkelig, før han tok sats, ”bortsett fra
min kone, det vil si, hun har ikke nøkkel, men kan ha funnet
ekstranøkkelen min.”
”Hva med passordbeskyttelse på maskinen?”
Han ristet på hodet. ”Jeg har ikke. Ingen andre enn meg bruker
kontoret.”
Det ble stille. Jeg lot ham ta den tiden han trengte.
”Det var da det gikk opp for meg, hele sammenhengen,” sa han
omsider.
”Ja?”
”Min kone må ha lest manuset og tenkt sitt.”
”Hvordan kan du være så sikker på det?”
”Jo, Foyn, det var andre tegn.” Han hadde fått et innbitt uttrykk i
ansiktet. ”Nå etterpå, når jeg tenker meg om, så ser jeg at jeg
burde ha skjønt det. Hun visste noe, allerede da. På en eller annen
måte hadde må hun ha fått greie på forholdet mitt til Katja.”
Jeg lente meg fram mot ham. ”Du innser vel at det du nå hevder har
alvorlige konsekvenser? Du antyder altså at din kone har begått et
drap?”
”Ja,” sa han lavt.
”Så du henne kanskje i huset til Katja eller på veien den
kvelden?”
”Nei, absolutt ikke, da hadde jeg fortalt det.”
Alle lyver for advokater, tenkte jeg. ”Er det mer jeg ikke vet?”
Han svarte ikke, men åpnet skuldervesken og tok fram et håndkle.
”Jeg har nevnt for deg at min kone er et utpreget ordensmenneske.”
”Ja.” Stemningen på kontoret var blitt fortettet.
”Hun er også svært opptatt av design og kvalitet,” fortsatte han,
”nesten for enhver pris, vil jeg hevde.”
Det hørtes ikke ut som noen usannsynlig kombinasjon.
”På kjøkkenet vårt er alt utstyr av absolutt førsteklasses
kvalitet.”
Det ante meg hva som ville komme. ”Også når det gjelder kniver?”
”Det kan jeg love deg. Hun har basert seg på Lion Sabatier.”
Hun, ikke vi.
”Da jeg gikk gjennom knivsettene fant jeg ut at det manglet en
kniv.” Han stoppet litt før han fortsatte. ”Den som er borte minner
om den som politiet mener ble brukt.”
”Og du har kanskje funnet den?” Jeg stirret på bylten i hånden
hans.
Forsiktig la han håndkledet på skrivebordet og brettet det ut. Kniven
som kom til syne lå i en plastpose. ”Hun hadde gjemt den godt.”
Jeg løftet posen opp og stirret på innholdet i lyset fra
skrivebordslampen. ”Den ser ren ut,” sa jeg. ”Har du tatt i
den?”
”Jeg var forsiktig.”
”Men hvorfor hadde hun ikke kvittet seg med den?” sa jeg undrende.
”Min kone liker ikke å kaste ting, Foyn.”
Kniven passet, både når det gjaldt lengde og form. Særlig taggene
interesserte meg. Det var ikke helt utenkelig at teknikerne kunne finne
dna-spor, selv etter vask.
”Hva skjer nå, advokat Foyn?”
”Det blir et lite helvete,” sa jeg. ”Men det må du vel ha
vurdert?”
”Jeg kunne ikke fortsette og late som jeg ikke visste.”
Jeg studerte forfatteren i sofaen. Et lite helvete. Det var ingen
overdrivelse. Livet hans ville bli vrengt og snudd på hodet. ”Du sa
du hadde løyet for meg. Hva mente du med det?” Så langt jeg kunne se
hadde han jo nå fortalt sannheten.
Markus Wasa reiste seg. ”Jeg elsket Katja, Foyn. Det var det jeg ville
si til henne den kvelden. Jeg ville gå fra min kone, ikke gjøre det
slutt med Katja. Tror du meg?”
”Ja,” sa jeg.
Han virket lettet da han gikk mot døra. ”Jeg går nå,” sa han.
”Det var riktig av deg å si fra,” sa jeg. ”Selv om det har en
pris.”
”Gjør det du må, advokat Foyn.” Han virket lettet da han forsvant
ut.
Én opptur kunne han vente seg. Novellesamlingen ville bli årets
bestselger.
Jeg ble sittende i noen lange minutter før jeg ringte Wilhelm Mørk.
PAGE 28
|