Av Jan Mehlum

Reisen hadde vært en katastrofe fra første øyeblikk. Jeg hadde ant det allerede da jeg nølende syntes jeg måtte takke ja til invitasjonen.

Etter å ha vært det han kalte lykkelig gift i femten år, var min gamle studiekamerat fra jussen blitt stadig mer oppsatt på å bidra til at noe tilsvarende kunne ramme meg.

Vi så hverandre bare en sjelden gang, men hadde nylig møttes i en erstatningssak, der min klient hadde tapt så det suste.

Noen dager senere hadde han ringt og tilbudt meg en førjulsweekend i Amsterdam. En forretningsforbindelse hadde spandert fire billetter, og jeg var utpekt. For sent hadde jeg gjennomskuet opplegget, den fjerde plassen var til en av hans kones nyskilte venninner.

Det måtte gå galt.

Da vi endelig ankom flyplassen søndag ettermiddag for å reise tilbake til Oslo, hadde vi to funnet fram til en slags forståelse. Det eneste vi hadde felles, var at vi begge var lettet over at vi skulle slippe å se hverandre mer så snart denne turen var over.

Julaften var bare noen dager unna, og Amsterdam var full av nisser. En invasjon av rødkledde, maskerte skikkelser hadde inntatt byen.

På Schipol hadde jeg demonstrativt plassert meg ved et bord med kaffe, konjakk og Dagbladet mens mine tre reisevenner gjennomførte de siste juleinnkjøpene. Også her var julenissetettheten foruroligende høy, det samme var forekomsten av uniformert politi.

Tvers overfor meg satt en ung mann, også han med Dagbladet foran seg. Fra navnelappen på skuldervesken registerte jeg at han var på vei mot Gardermoen. Han hadde avvist mitt forsøk på være hyggelig, satt bare og stirret ned i avisen. Av og til kastet han et blikk rundt seg. Han virket ikke helt frisk, tørket stadig svette av pannen. Og det så ikke ut til at han følte seg helt komfortabel i blådressen. Kanskje det var børsens kursfall som bekymret ham. Men selv om han kunne se ut som en aksjemegler, trodde jeg ikke han var det. Han hadde visst heller ikke noe til overs for julenisser, for hver gang en av dem nærmet seg, dro han avisen opp foran ansiktet.

Da jeg tok en tur på toalettet, nikket jeg til ham. ”Holder du et øye med sakene mine?” spurte jeg høflig. Jeg hadde etterlatt Dagbladet og noen tidsskrifter på bordet, for å holde på plassen.

Han stirret bare taust på meg.

”Du må gjerne kikke i dem,” fortsatte jeg.

Han svarte ikke da heller.

Da jeg kom tilbake etter å ha tilbrakt et kvarter i kø, var han borte. Tidsskriftene også. Men Dagbladet mitt lå fortsatt på bordet. En ti, tolv personer hadde vel oppholdt seg i den lille cafeen da jeg gikk for å utføre mitt nødvendige ærend. Nå var det helt tomt. Heller ikke bak bardisken så jeg noen.

Før jeg rakk å reflektere over dette, kom meldingen over høyttaleren. Utvalgte passasjerer med NB 0683 til Oslo ble bedt om å kontakte innsjekkingen. Jeg registrerte at mitt navn ble nevnt, sammen med mine tre reisefeller. Siden de andre fortsatt var fanget i taxfree-fellen, beveget jeg meg alene mot skranken. Frykten for eventuelt å måtte tilbringe enda en kveld i dette selskapet drev meg til å småløpe. Dagbladet brettet jeg sammen og stakk ned i skinnjakkas rommelige innerlomme.

Det var som jeg hadde ant. Flyet var overbooket, og vi hadde vært sist ute. Men bare én av oss måtte bli igjen i Amsterdam, på flyselskapets bekostning.

Nå så jeg muligheten til å oppleve i hvert fall én fin kveld på denne turen. Dessuten fikk jeg anledning til å vise storsinn ved heroisk å ofre meg for andres interesser.

En halvtime senere satt jeg på toget, på vei tilbake mot sentrum. Før jeg installerte meg på Hotel van Maardam, som flyselskapet så varmt hadde anbefalt, skulle jeg innom en pub, sjekke ut kveldens jazzkonserter og besøke en tobakksforretning med et utvalg av Henry Clay-sigarer som du bare kan drømme om. I mitt reisefølge var det ingen som røkte.

Overalt var det fullt av folk. I den lokale puben i Kattengat, der jeg startet min private sightseeing, hadde julefeiringen allerede begynt denne søndagskvelden. Også her hadde julenissetyranniet sneket seg inn. Eieren bak disken var riktignok ikke utstyrt med hvitt skjegg. Men ellers manglet han ingenting. Jeg hadde likt ham bedre uten rød lue.

Etter et par øl med tilhørende genever var jeg blitt i bedre humør. Mye bedre. Selv julenissene var kommet i et mer forsonende lys da jeg gikk ut for å ta en liten handlerunde, før jeg installerte meg på hotellet.

I en sidegate, like ved Red Light District, ble jeg stoppet av en fyr som stilte seg foran meg mens han gestikulerte på et for meg uforståelig språk. Fyren var svær og kraftig. Og det virket ikke som han hadde funnet julestemningen, selv om han var kledd som nisse. Men siden gata var full av folk, følte jeg meg trygg. Helt til jeg forsto knepet. Mens vi to forgjeves forsøkte å kommunisere, hadde en annen nisse listet seg innpå meg bakfra. Jeg rakk så vidt å kjenne at skuldervesken min ble borte, før de begge forsvant i mengden og blandet seg med et helt opptog av julenisser.

Jeg følte meg som en ekte turist der jeg sto forvirret igjen, uten papirer, penger og mobil. Mitt forhold til nisser hadde alltid vært komplisert. Julenisser skal gi gaver, ikke ta.

Det eneste jeg hadde igjen, var Dagbladet.

Jeg ble stående rådvill en stund før jeg bestemte meg for å dra til hotellet og melde tyveriet derfra. I lomma hadde jeg noen euro, tilstrekkelig til trikkebilletten og en øl eller to. Denne kvelden hadde ikke begynt bra.

På trikken forøkte jeg å holde meg på god avstand fra alt som kunne minne om nisser. Selv der var det noen av dem.

Hotel van Maardam var en enorm, utrivelig kasse i stål og betong. Akkurat det kunne jeg leve godt med for en natt. Det var dekorasjonene jeg hadde problemer med. Dette hotellet måtte være byens absolutte julehotell. Alt var pyntet til julefeiring. Personalet var utkledd som julenisser, alle som en. Pakkene dinglet fra trærne.

Jeg trakk pusten dypt og gikk inn. I resepsjonen drev et reisefølge og sjekket inn, så jeg slo meg ned ved baren.

Det var en opplagt mulighet for at jeg nå var i ferd med å utvikle paranoide trekk, men jeg hadde en bestemt følelse av at to julenisser utviste en spesiell interesse for meg. Hvis jeg ikke tok helt feil, var de ankommet med samme trikk som meg. Riktignok kunne jeg ikke observere blikkene deres bak maskene, men jeg var temmelig sikker på at de betraktet meg. Og da jeg reiste meg for å besøke toalettet, viste de tegn til å følge etter.

Situasjonen forekom meg noe absurd. Var jeg forfulgt av julenisser? Og i så fall, hvorfor? Jeg fant ikke noe svar, gikk bare raskt mot nærmeste toalett, som viste seg å ligge i annen etasje. Inne på toalettet smatt jeg inn i et avlukke. Der ble jeg stående og lytte. Jeg hørte ingenting.

Til slutt bestemte jeg meg. At jeg var blitt robbet på åpen gate av et par kreative julenisser, kunne ikke bety at all verdens nisser var ute etter meg. Dette hotellet var trygt som banken. Det var meg det var noe i veien med. Denne helgen hadde blitt for mye for meg.

Da jeg åpnet døren og tok et par nølende skritt mot utgangen, kjente jeg noe hardt i ryggen. På film bruker det å være en pistol.

Kjappe hender gled over meg, åpenbart på jakt etter våpen mens jeg ble presset opp mot veggen, uten mulighet til å studere plageåndene nærmere. Men ut fra de røde jakkeermene antok jeg at det fortsatt dreide seg om aggressive julenisser. Og det var minst to av dem. De sa ikke et ord.

Siden jeg allerede var fratatt praktisk talt alle eiendeler, fant de ingenting.

Presset i ryggen lettet, akkurat nok til at jeg greide å snu hodet.

Det skulle jeg visst ikke ha gjort. Pistolløpet, for nå så jeg at det virkelig var en pistol, ble stukket inn i ryggen min med fornyet kraft.

Da skjedde det noe uventet. Et helt selskap dukket opp i døråpningen. En fem, seks røslige typer i god stemning. En av dem var tydeligvis i ferd med å fortelle noe morsomt, for hele gjengen lo og moret seg. Det hjalp ikke mye på mitt humør, som nå nærmet seg det absolutte nullpunkt.

Trykket fra pistolen lettet. Og da de sist ankomne presset seg forbi oss, benyttet jeg anledningen og kjørte albuen med all kraft inn i vommen til fyren bak meg.

Han krøkte seg sammen og slapp taket i armen min. Kompanjongen forsøkte å sperre veien, men nå var jeg virkelig kommet i siget. Jeg langet ut et slag mot julenissemasken hans, ventet ikke på resultatet, men trengte meg fram mellom festglade mennesker, ut døra, bortover gangen, ned mot skiltet som markerte en trapp og utgang. Jeg ville bare hurtigst mulig vekk fra dette sinnssyke hotellet, julefeiring og julenisser i særdeleshet.

Nederst i trappa ventet en ny utfordring. Fyren som sperret veien for meg tilhørte samme kategori. Den eneste forskjellen var at denne utgaven av julenissearten ikke var taus.

”Polizei!” ropte han og pekte truende mot meg med noe som muligens var et skilt. ”Halt!” fortsatte han optimistisk. ”You must stop!” Han var tydeligvis språkkyndig.

Jeg hadde for lengst mistet evnen til å tenke logisk, så jeg grep det nærmeste våpenet, en vase som sto plassert på en søyle i trappeoppgangen. Da jeg klasket vasen i nissehodet, hørtes en ekkel lyd, og han falt bakover, nedover trinnene.

Jeg håpet det bare var vasen som ble knust.

Masken hans ramlet av og nissedrakten åpnet seg. Synet var ikke behagelig. Det var en politimann som lå der i trappa, med blodet strømmende fra et sår i hodet. Jeg rakk å erkjenne at det utvilsomt ikke var noen fordel for meg, før jeg stakk. Lenger oppe i trappa dukket det nå opp flere rødkledde.

Heldigvis løp jeg rett på en nødutgang. I løpet av noen sekunder var jeg i en mørk gatestump. Jeg ventet ikke på forfølgerne, sprang bare mot sentrum.

Bak en parkert bil noen hundre meter lenger ned fant jeg en ulåst sykkel, og snart var jeg på trygg avstand fra Hotel van Maardam. Men først da jeg etter en halvtimes sykling på kryss og tvers fant fram til området rundt hovedbanegården, skjønte jeg at jeg hadde greid å riste forfølgerne av meg. I tillegg til julenisser, måtte jeg nå holde meg unna politiet.

Jeg bestemte meg for å holde på sykkelen og slo meg ned på en kneipe der jeg kunne holde øye med den. Pengebeholdningen holdt akkurat til en kopp kaffe.

Først nå fikk jeg tid til å tenke gjennom det som hadde skjedd.

Det ble ingen hyggelig erkjennelse. Jeg var i vanskeligheter. Alvorlige vanskeligheter.

Fornuften tilsa at jeg burde gå til politiet og fortelle min historie, akkurat som den var. Men jeg hadde skadet en politimann, kanskje alvorlig. Og han hadde faktisk forsøkt å gi seg til kjenne. Det var jeg som ikke hadde vært i stand til å høre advarselen hans. Vitner ville utvilsomt kunne bekrefte det hendelsesforløpet. Det ville ikke se bra ut.

Spørsmålene sto i kø. De andre nissene, hadde de også vært politimenn? Og hvorfor i huleste hadde de vært ute etter meg?

Det hele måtte skyldes en forveksling. De hadde tatt feil av meg og en eller annen gangster. Men det var noe underlig med denne aksjonen; de som truet meg inne på toalettet opptrådte slett ikke som politifolk. Og hvorfor i all verden hadde de brukt julenissedrakter?

Så vidt jeg kunne forstå, kjente de ikke min identitet. Jeg hadde ikke rukket å gi meg til kjenne på hotellet, voucheren jeg hadde fått fra flyselskapet lå fortsatt i lomma. Andre papirer hadde jeg ikke.

Helst ville jeg bare raskt tilbake til Norge. Derfra kunne jeg gjøre de nødvendige undersøkelser før jeg eventuelt meldte fra til myndighetene. Spørsmålet var bare hvordan jeg skulle komme dit. Jeg visste ikke om det lenger var noe som het noteringsoverføring. Og foreløpig aktet jeg å holde meg langt unna alt som smakte av offentlige institusjoner.

På veggen utenfor hang det en reklameplakat som forkynte et uslåelig tilbud. Fergeforbindelsen mellom Amsterdam og Sverige var forsterket med ytterligere en avgang i døgnet, og prisene var nå så latterlig lave at selv jeg nesten ville hatt råd til en billett.

Det var kanskje ikke noen dårlig idé. Jeg kunne fortsatt rekke kveldsavgangen. Fra Gøteborg ville det være enkelt å komme seg videre. Eventuelt kunne jeg jo haike.

Et par små problemer gjensto. Litt penger og et pass. Men hvis jeg virkelig var etterlyst, ville jeg uansett bli stoppet ved ombordstiging dersom jeg reiste under eget navn.

Jeg greide ikke å gi slipp på tanken der jeg satt og betraktet trafikken. Av en eller annen grunn var julenissetettheten nå betydelig redusert. Til gjengjeld var det skremmende mange politibiler å se. Hver gang de passerte med ulende sirener, skjulte jeg ansiktet bak Dagbladet. For alt jeg visste, hadde jeg knust skallen på politimannen.

Da et nytt opptog med syngende og spillende julenisser dukket opp på fortauet, fikk jeg en sprø idé. De var tydeligvis engasjert av handelsstanden. Etter plakatene å dømme var de på vei til et varehus. Jeg nedkjempet motviljen overfor nisser og fulgte etter opptoget. Avisen krøllet jeg sammen og kastet. Det var ikke nødvendig å vise noen at jeg var norsk.

Inne hos Peek & Choppenburg spredte opptoget seg rundt i forretningene. Det var et sant kaos av nisser, barn og foreldre, alt akkompagnert av julesang.

Da det verste levenet hadde lagt seg, la jeg merke til at en av nissene skiftet i et prøverom. Han lot utstyret sitt være igjen der inne. Det viste seg å være i min størrelse.

På sykkel tok det meg ikke mer enn en halvtime å finne fergekaia der båten til Gøteborg lå klar for avgang. Fergen ruvet foran meg som en opplyst skyskraper.

Det var utrolig enkelt. Ingen reagerte da jeg iført julenisseutstyr, med sekk på ryggen, full av skrot jeg hadde plukket opp fra en container på kaia, passerte rett gjennom kontrollen. Betjeningen regnet vel med at jeg var en av de ansatte, klar for utdeling av julepakker. Ingen sjekket meg. Det var flere politimenn ved inngangen, men de verdiget meg ikke et blikk.

Straks jeg var om bord på gigantfergen, gjemte jeg utstyret under en benk på dekket. Det eneste problemet jeg nå hadde, var å unngå å vekke for mye oppmerksomhet under overfarten. Fergen skulle ankomme Gøteborg kl 0900 neste morgen.

I baren ble jeg raskt kjent med en hyggelig gjeng bakfulle svensker, på vei hjem etter en særdeles våt helg i Amsterdams gledeskvarter. De identifiserte meg gjennom Dagbladet, og viste stor forståelse for min noe diffuse forklaring om overfall og tjuveri, om trøbbel med politiet og penger som ikke lenger var der de burde være. De spanderte gjerne på en slagen nordmann. Det endte med at jeg fikk overnatte i en ledig køye i deres lugar og låne fem hundre kroner til bussen.

Neste morgen var jeg tidlig oppe. Jeg rakk til og med å få i meg frokost før jeg iført nisseutstyr gjentok suksessen. Denne gangen hadde jeg visst ikke trengt forkledning, for kontrollen med passasjerene som gikk i land var nærmest ikke-eksisterende. Bortsett fra de som var så uheldige å ha en annen hudfarge enn nordeuropeere. Julenissen gikk i alle fall klar. Bare et par søvnige svenske konstabler viste seg ved landgangen.

I ankomsthallen etterlot jeg nisseutstyret på toalettet. Mine nye svenske venner var ikke å se. Etter alt å dømme hadde de ennå ikke våknet.

Først da jeg befant meg trygt på gaten i god avstand fra fergeterminalen kunne jeg puste lettet ut. Bussen til Oslo vurderte jeg som en ren transportetappe. Med mindre jeg var ettersøkt, var det ingen kontroll med folk som meg ved ankomst til bussterminalen.

Jeg fikk helt rett. Klokka fire kunne jeg sette beina på norsk jord. Den eneste form for sjekk var narkospanernes våkne blikk på passasjerer som kunne se ut som dopsmuglere. At de ikke fant noe, burde ikke være egnet til å forundre noen.

Før jeg ringte banken og forsikringsselskapet for å smøre sammen en troverdig historie om vesketyveri, sjekket jeg dagens aviser. Ingen kunne rapportere om noe som minnet om mine opplevelser i Amsterdam. Ingen nordmann var ettersøkt av nederlandsk politi. Det var som om hele denne historien aldri skulle ha funnet sted.

Sånn tenkte jeg da jeg satt på toget til Tønsberg. Og det var bare fire dager igjen til jul.

Kontoret mitt virket urørt da jeg avla det et besøk samme kveld. Ingenting var skjedd der de dagene jeg hadde vært borte. Ikke da heller, kunne det med en viss rett hevdes.

Jeg plasserte meg bak skrivebordet med beina over haugen med regninger mens jeg for hundrede gang forsøkte å finne en forklaring på hendelsene i Amsterdam.

Da jeg stakk hånden ned i innerlomma på skinnjakka i håp om å komme over en gjenglemt sigarillo, fant jeg vouceren til julehotellet. Jeg betraktet den med avsky, før jeg lot den gå i papirkurven.

Men det var mer der. En grå konvolutt i format C-6 med tre norske 6 kroners frimerker. De var plassert temmelig usymmetrisk på konvoluttent. Overfrankert måtte den også være, for innholdet var ikke så tungt. Konvolutten var ikke poststemplet. Den var adressert til en Hassan Mohammed, Urtegata 3C, 0187 Oslo. Ingen avsender.

Det virket som navnet og adressen var skrevet med forskjellige penner, adressaten med jevne, trykte bokstaver, adressen med tynn, skjelvende skrift, som om underlaget skulle ha vært ujevnt eller adressen påført etter at innholdet var plassert i konvolutten.

Jeg holdt konvolutten opp mot lyset fra skrivebordslampen. At den var krøllet og full av flekker, skyldtes sannsynligvis oppholdet i min lomme. Så vidt jeg kunne forstå, inneholdt den et par tynne gjenstander og en noe tyngre dings, i tillegg til minst ett ark.

Det kritiske spørsmålet var hvordan den hadde havnet i min lomme.

Selv etter å ha ransaket hukommelsen så grundig jeg var i stand til etter helgens begivenheter, var jeg overhodet ikke i stand til å finne noen forklaring. For alt jeg visste, kunne den ha befunnet seg der i flere dager. Men jeg var sikker på at den ikke var der da jeg reiste. Og på flyet hadde jeg hatt jakka på hele tiden. Jeg kunne heller ikke forestille meg noen som helst grunn til at mitt reisefølge skulle ha plassert konvolutten, heller ikke mine svenske redningsmenn. Dessuten, hvorfor skulle de ha operert med norske frimerker?

Til slutt ble jeg sittende igjen med bussturen fra Gøteborg som en mulighet. Jeg hadde hengt jakka over stolen. Rent teoretisk kunne noen ha lagt konvolutten der mens jeg var på toalettet. Det samme kunne ha skjedd på toget mellom Oslo og Tønsberg.

Mysteriet måtte ha en logisk forklaring. Jeg resonnerte videre. Bak meg på bussen hadde det befunnet seg et eldre par, der mannen hadde vært vennlig og pratsom, men åpenbart temmelig surrete. Han kunne ha mistet konvolutten på gulvet og deretter stukket den feilaktig ned i min jakkelomme. Eller; en annen passasjer kunne ha mistet den i nærheten av min plass, han hadde plukket den opp, trodd det var min og glemt å informere meg. Sånn måtte det ha foregått. Når jeg tenkte meg om, hadde fyren flere ganger rotet rundt på gulvet etter ting han mistet underveis. Jeg hadde hjulpet ham med å finne brillene minst én gang.

Det eldre paret så ikke ut som de kjente noen med et så fremmedartet navn. Ut fra dialekten deres ville jeg ha gjettet på Toten. Men kanskje jeg tok feil. Kanskje de hadde en svigersønn fra Libanon.

Jeg ble sittende og veie konvolutten mellom hendene. Den var godt limt igjen. Men enhver guttunge vet hvordan lim på konvolutter kan oppløses. Ingen ville merke noe hvis jeg limte den igjen og etterpå droppet den i nærmeste postkasse. Den ville til og med komme fram i god tid før jul.

Min mor hadde advart meg mot overdreven nysgjerrighet. Uten resultat.

Jeg koblet til vannkokeren.

Mens den suste, ringte jeg Wilhelm Mørk. Han svarte nesten før jeg hadde slått nummeret ferdig. ”Nå?” sa han henslengt. ”Det ble ingen suksess, forstår jeg?”

Jeg skvatt til, før jeg forsto at han siktet til koblingsforsøket, som jeg i et svakt øyeblikk hadde informert ham om. ”Hvordan visste du det?” spurte jeg matt.

Han overhørte spørsmålet. ”Jeg hørte du ble robbet også.”

Igjen ble jeg urolig. ”Den etaten du tilhører lekker som en sil,” sa jeg syrlig. Riktignok hadde jeg av hensyn til forsikringsselskapet vært innom politiet og innlevert en anmeldelse. Men det var for mindre en time siden. Ut fra politiets vanlige prioritering regnet jeg ikke med at passasjerene ville bli utsatt for ubehagelige mistanker. For å unngå problemer hadde jeg fortalt at tyveriet sannsynligvis måtte ha skjedd på bussen. ”Det er en annen sak jeg vil du skal sjekke for meg.”

”Og det var?”

”Om det har det vært noen større politiaksjon i Amsterdam de siste dagene. Hva som helst. En politimann skal ha kommet alvorlig til skade.” Jeg hørte selv hvor uklart det lød.

Han ble stille en stund. ”Jaså, du har havnet i trøbbel igjen,” fastslo han.

”Det var ikke det jeg sa,” protesterte jeg. ”Det er bare et spørsmål.”

Et øyeblikk trodde jeg det selv. At det hele hadde vært en vond drøm. Jeg sukket. ”Kan du ikke sjekke om noe uvanlig har skjedd. Har ikke du kontakter der?” Mørk hadde i en periode vært tilknyttet Interpol og vært stasjonert i Nederland. ”Du kan vel bare ta noen telefoner.”

”Hm,” gryntet han. ”Og dette skal skje med den nødvendige diskresjon, antar jeg?”

”Bare finn ut av det,” sa jeg. ”Det greier du nok.”

Det gikk greit å få åpnet konvolutten, selv om vanndampen sved meg på fingrene.

Ut av den ramlet det fire ting ned på skrivebordet.

Først et id-kort med identifikasjon og bilde, et sånt som du også kan trekke gjennom en kortleser, gjerne kombinert med en tallkode.

Jeg kikket nysgjerrig på bildet. En ung, pen mann stirret alvorlig på meg med brune øyne. I følge kortet het han Abdul Shankar, var rengjøringsassistent, født 11/2 1977 og ansatt i firmaet Servicetjenester as. Han så ikke ut som noen vaskehjelp. Men det var langt fra uvanlig. Det ville ikke forundret meg om han var ingeniør eller jurist. Han hadde vel bare feil navn og feil utseende for det norske arbeidslivet.

Bilnøkkelen var merket med den karakteristiske stjernen til Mercedes. Den måte være noen år gammel og virket slitt. Jeg greide å tyde et firesifret nummer med bokstaven C foran. Tallrekka var nesten identisk med min visakode. 0679.

Simkortet var av standardtypen.

Julekortet var fra Amnesty. Jeg kjente et stikk av dårlig samvittighet ved tanken på de kortene jeg ikke hadde kjøpt inn, langt mindre skrevet.

Dear friend! We wish you a merry Christmas and a happy New Year. Our Celeberation will start at 8.30 pm on the 23rd. Love from your beloved friends.

Jeg trodde ikke muslimer feiret jul. Men Hassan M hadde kanskje konvertert. Hvis ikke det var Abdul som skulle motta en sånn innholdsløs julehilsen. Men feire skulle de tydeligvis.

Jeg holdt det tynne simkortet mellom fingrene. Fristelsen ble for stor.

Da jeg hadde plassert det i min egen mobil, kunne jeg konstatere at det inneholdt en eneste opplysning; et mobilnummer med bokstavene NI lagret på initialene.

Da jeg ringte, fikk jeg beskjed om at nummeret var utilgjengelig.1880 kunne fortelle at nummeret var registrert på en Hans Andersen, Kirkeveien 10, 0266 Oslo.

Ifølge folkeregisteret bodde det en person med dette navnet der. Da jeg ringte det fastnummeret jeg fikk fra opplysningen, fortalte en telefonsvarer at Hans Andersen var bortreist. Etter den sprukne gammelmannsstemmen å dømme, hørtes det ut til å være for evig.

Ikke før jeg hadde lagt på, ringte kontortelefonen.

”Hvorfor har du ikke mobilen på?”

Jeg gjorde ikke engang et forsøk på å forklare årsaken.

”Var hun kul?” I et svakt øyeblikk hadde jeg betrodd min datter om Amsterdam. Det var hun som hadde overtalt meg til å ta imot tilbudet.

”Tja,” begynte jeg.

Hun avbrøt meg uten å vente på noen ytterligere forklaring. ”Du er jo helt håpløs.”

Samtalen fortsatte i samme spor. For å avlede oppmerksomheten fra denne konversasjonens ubehagelige kjerne, plukket jeg ut simkortet, tastet inn det ukjente nummeret på min egen mobil og fant fram en limstift mens jeg hørte etter med et halvt øre.

Da Mari endelig var kommet fram til sitt egentlige ærend, lå konvolutten limt igjen foran meg. Mitt problem var at jeg ikke forsto at et par vanlige jeans måtte koste en tusenlapp.

Konvolutten postet jeg på jernbanestasjonen, akkurat tidsnok til at den rakk kveldstømmingen av postkassen. Med litt flaks, ville den være fremme allerede i morgen.

Dagen etter måtte jeg en tur til politihuset i Oslo i forbindelse med en fengslingssak, som var over på noen minutter. Min klient ble sikret et høyst fortjent juleopphold på statens bekostning. At jeg iherdig hadde protestert, hjalp ikke det minste.

Hulda hadde måttet vente i Jaguaren. Før vi kjørte hjemover, trengte hun lufting. En tur i Grønlands eksotiske landskap måtte passe bra for en sanktbernardshund.

Urtegata 3 lå ikke langt fra moskeen. Det var en sliten bygård, ennå ikke rammet av ambisiøse investorers rehabiliteringsprosjekter. Inne i bakgården fant jeg fram til oppgang C. En trengte ikke være sosialantropolog for å forstå at det ikke bodde mange etniske nordmenn her.

Jeg gransket ringeklokkene. Egentlig visste jeg ikke hvorfor jeg hadde gjort denne ekspedisjonen. Sannsynligvis var det bare alminnelig nysgjerrighet. Kanskje lå konvolutten nå i en av postkassene foran meg.

Ingen av dem var merket med noen Hassan M, heller eller Abdul S.

Mens jeg sto der og gransket navnelappene, kom to menn ut fra oppgang C. De stoppet brått opp da de fikk øye på meg. Med mørke frakker, slips og dress kunne de se ut som forretningsmenn. De var begge unge, og de tilhørte våre nye landsmenn.

”Ser du etter noen?” Den høyeste av dem henvendte seg til meg. Han var høflig i stemmen. Men det var allikevel noe truende med ham. Min aversjon ble styrket da Hulda flekket tenner og dro i halsbåndet. Den andre fyren sa ingenting, sto bare og betraktet meg taust med begge hendene i frakkelomma. Et øyeblikk lurte jeg på om han hadde et våpen der. Så slo jeg det fra meg. Èn sak var det å ha noia for julenisser. Det er tross alt bare et kortvarig sesongproblem. Verre er det med antipati overfor folk fra andre verdensdeler.

”Tja,” jeg dro litt på det. ”Hassan Mohammed, bor han her? Eller Abdul Shankar?”

De to vekslet raskt blikk. ”Aldri hørt om dem.” Det var den tause som nå svarte. ”Hva gjelder det?”

”Det er p… p… personlig,” sa jeg og kjente at jeg var i ferd med å bli lettere irritert.

De to nærmet seg, men stoppet opp da Hulda knurret. Vi var midt i tjukkeste Oslo, det var lyse dagen, på gata utenfor var det fullt av julepresanghandlende folk. Det var ingen grunn til å føle seg utrygg. Allikevel var det nettopp det jeg gjorde. Nervene mine var visst helt i ulage. Jeg dro bikkja med meg og gikk raskt ut på gaten. Blikkene deres kjente jeg i ryggen.

På veien hjem brukte jeg mobilen til å utnytte noen av mine kontakter i visse offentlige etater. Konklusjonen var interessant; i følge folkeregisteret var verken Hassan eller Abdul bosatt noe sted i Oslo. Og hos firmaet Servicetjenester as var det ingen som tok telefonen. En telefonsvarer anmodet meg på langt fra perfekt norsk om å legge igjen en melding i fall jeg skulle ha noe viktig å fortelle. Der hadde de åpenbart ikke tatt noe kurs i moderne markedsføring.

Ingen av dem var registrert som brukere av telefoner. Men i postverket fikk jeg endelig napp. En Hassan Mohammed var midlertidig registrert med en c/o-adresse hos M. Nilsen i Urtegata 3 C. Endelig noe som stemte.

Men Abdul burde også hatt en adresse, siden han angivelig skulle være ansatt som rengjøringsassistent. Heller ikke ligningskontoret i Oslo kjente til denne mannen. Men han kunne jo være bosatt i en av omegnskommunene. Der hadde jeg ingen nyttige forbindelser.

Jeg ble sittende lenge og gruble den kvelden. Og Wilhelm Mørk lot ikke høre fra seg

I morgen var det dagen før lille julaften.

Min julefeiring skulle foregå i all stillhet. Jeg var aller nådigst invitert til julemiddag hos min ekskone, en begivenhet jeg svært gjerne skulle ha vært foruten. Men av hensyn til Mari aktet jeg å gjøre gode miner til slett spill. Resten av kvelden ville jeg å tilbringe i mitt eget selskap.

Jeg brukte neste dag til å gjøre ferdig noen saker som var blitt liggende, ryddet kontoret, vasket over gulvene hjemme og kjøpte inn de siste julepresangene. Fra øvrigheten hørte jeg ingenting. Også Mørk var påfallende taus.

Jeg kunne ikke la være å fortsette å gruble over opplevelsene i Amsterdam. Jeg hadde fått det for meg at det måtte være en slags forbindelse mellom julenisseangrepet, det mystiske brevet og de unge mennene på Grønland. Men jeg var temmelig sikker på at de som angrep meg på toalettet på hotel van Maardam ikke hadde plantet konvolutten. Det ville jeg ha lagt merke til. Dessuten; hvorfor skulle de ha gjort noe sånt?

Ekspeditøren hos Mercedesforhandleren virket grunnleggende likegyldig da jeg henvendte meg der rett før rett før de stengte. Ingen kjøper bil på en sånn dag.

Jeg smurte sammen en fantasifull forklaring om en pågående rettssak der det var tvingende nødvendig for meg å finne en bestemt bil. Takket være visakortet husket jeg fortsatt tegnene på nøkkelen.

Etter å ha lyttet til historien min, ristet han på hodet mens han betraktet meg skeptisk. ”Hm. Det var som faen. Jeg må hente en manual.” Han forsvant inn på bakrommet, muligens for å tilkalle psykiatrisk hjelp. Kanskje det var det jeg trengte.

Etter en stund kom han ut igjen, nå med et litt mindre tvilende uttrykk i ansiktet. ”Nå var’u jaggu heldig. Jeg har en kompis hos importør’n, og han vak’ke gått hjem. Det dreier seg om en 124 personbil, antakelig en åttifiremodell. En todørs coupé.” Han pekte på en gammel reklameplakat på veggen. ”Akkurat den utgaven er nokså sjelden.”

Jeg var imponert. ”Kan du si meg eksakt hvilken bil det er?”

Han betraktet meg med et overbærende blikk. ”Ei så gammal kjerre? Glem det. Du kan jo sjekke med tilsynet,” la han oppmuntrende til. ”Det fin’s nok fortsatt et par hundre a’ dem på veien.”

Det tok litt tid før jeg fikk tak i Wilhelm Mørk. Han var fortsatt på kontoret, men tydeligvis travelt opptatt med ett eller annet. ”Du må hjelpe meg med en sak,” begynte jeg uten ytterligere innledning. ”Jeg trenger en liste fra biltilsynet over eiere av en bestemt biltype.” Jeg ga ham de nødvendige opplysningene. ”Du har jo direkte tilgang der. Bare send det over på mail, jeg må ha den med en gang.”

Han gryntet misfornøyd. Jeg tok det som en bekreftelse. ”Har du forresten hørt noe fra dine forbindelser i Amsterdam?”

”Noe er visst på gang, ja. Mer vet jeg ikke. Min kilde har vært uvanlig tilbakeholden.” Han gjorde en talende pause. ”Er du egentlig klar over hva du holder på med, Svend?”

Jeg kjente meg plutselig urolig. ”Vi kan diskutere det senere,” sa jeg spakt. ”Det er noe jeg må undersøke først. Bare se nå å få tak i denne oversikten. Og ring meg med en gang hvis du før høre noe. Dessuten, det var en annen ting også.”

”Ja?”

”Det gjelder et firma som kaller seg Servicetjenester as, sannsynligvis i rengjøringsbransjen. Jeg tror de befinner seg i Oslo. Kan du finne ut hvem som står bak og hva de driver med? Jeg har prøvd å ringe, men det er ingen som svarer der.”

Han la på røret. Men jeg regnet med at han hadde fått det med seg.

I løpet av tjue minutter var listen der. 205 utgaver var registrert av denne modellen. .

Jeg eliminerte først de som ikke hørte hjemme i Oslo-området. Da ble jeg sittende igjen med 37 biler. Bare én av dem tilhørte en mann med bosted på Grønland.

Ahmed Bouziki bodde riktignok ikke i Urtegata, men like i nærheten, i Heimdalsgata 5. Kanskje han hadde mistet bilnøklene sine. Nå, da han hadde fått dem igjen, ville han nok være fornøyd. Han skyldte meg en takk.

Neste morgen våknet jeg usedvanlig tidlig. Det var lille julaften.

I løpet av natta hadde jeg bestemt meg. Opptakten til julefeiringen hadde vært uvanlig. Jeg kunne like gjerne fortsette på samme måten. Egentlig syntes jeg julen var kjedelig.

Mannen som stirret på meg i dørsprekken virket ikke spesielt glad for å se meg. Det burde han ha vært, siden det var jeg som hadde sørget for at han fikk tilbringe julen i frihet. Hadde det vært noen rettferdighet her i verden, ville han befunnet seg bak lås og slå. Men da han ble tatt på noe påtalemakten hevdet var fersk gjerning, i ferd med å bryte seg inn i en ny BMW, fikk jeg dommeren til akseptere det faktum at en så dreven biltjuv som Goffy aldri ville ha forsøkte seg på en bil med et så avansert låsesystem. Han var da tross alt proff.

Kanskje han ventet på julenissen. Men jeg innbilte meg at nissen ikke ville prioritere Goffy på julepresanglisten. ”Hva vi´ru nå, Foyn?” Julestemningen var visst milevis unna.

”Jeg trenger hjelp fra en ekspert,” sa jeg optimistisk. ”Selv om det er jul.”

”Hm.” Han betraktet meg med et mistenksomt blikk. ”Du er i trøbbel, forstår jeg.”

Goffen hadde sjelden vært så nær sannheten. ”Jeg trenger en nøkkel,” sa jeg. ”En som kan passe til en Mercedes coupé, åttifiremodell. Ikke spør hvorfor.” Jeg tok fram lommeboka. Stemningen ble med ett noe lettere.

”Vent her.” Han gjorde ikke noe forsøk på å hekte av de to sikkerhetslenkene. Når du har stjålet så mange biler som Goffy, har du få venner og mange fiender.

Etter noen minutter var han tilbake. ”Ta dissa. Det blir fem hundre.” Han rakte meg et nøkkelknippe. ”Og jeg må ha dem tebake, det skjønner´ru vel?”

Det forsto jeg. ”Du får vente til over jul. God jul, forresten.”

Han gryntet noe uforståelig. Jeg valgte å tolke det som en vennlig hilsen.

Litt før fire parkerte jeg Jaguaren i Grønlandsleiret. Det hadde begynt å snø kraftig.

Heimdalsgata 5 var en modernisert gård med porttelefon og avstengt bakgård, der jeg kunne skimte parkerte biler som snøen var i ferd med å dekke til. En av dem kunne være en eldre Mercedes coupé. Navnet til eieren sto ikke på postkassene, men ikke alle var merket.

Jeg måtte vente lenge før jeg fikk sjansen til å smette inn da en eldre dame med hijab låste seg inn porten. Jeg studerte navneskiltene mens hun forsvant inn, uten å finne noen Ahmed Bouziki. Men også her var flere av postkassene navnløse.

Det sto flere Mercedeser i bakgården, alle eldre. Coupeen jeg så etter var sølvgrå.

Det var helt stille der. Snøfallet var nå så tett at jeg tok sjansen.

Bilen hadde sett sine beste dager. Den var skitten og småbulket, men virket kjørbar.

Den var dessuten låst. Men den tredje nøkkelen på knippet passet.

Bilen inneholdt verken vognkort eller andre ting som kunne fortelle meg noe om eieren. På gulvet bak fant jeg noe sammenkrøllet papir og rester av en plastpose, innsauset med de samme mørkebrune flekkene som setet var dekorert med.

Også bagasjerommet var tilsølt med brune flekker. Det luktet absolutt ikke godt.

Plastposene så nye ut. En fra Clas Ohlsson, en fra Vitusapoteket, en fra Felleskjøpet.

Ut fra Huldas snusing og sikling antok jeg at bilen hadde inneholdt noe spiselig. Men det kunne være litt av hvert. Hunder er åtselsdyr.

Det var en annen der lukt også, noe skarpt som jeg ikke greide å identifisere.

Jeg låste Mercedesen og kikket opp mot vinduene i gården. Klokka var nå blitt nesten fem. Jeg burde ikke ha vært her, i en ukjent bakgård på Grønland på lille julaften.

Det var fristende å avlegge Ahmed et besøk. Selv om han nå hadde fått nøkkelen sin, trodde jeg ikke det ville bli noen biltur på ham denne julen.

Jeg stilte meg foran inngangsdøra og benyttet anledningen da nestemann dukket opp. Denne gang var det en eldre, skrøpelig mann, som forsøkte å takke meg på et språk jeg ikke forsto da jeg holdt døra oppe for ham.

I tredje etasje, bak en grønn, malingsslitt dør fant jeg skiltet. Et nøytralt, sort skilt med hvite bokstaver. A. Bouziki. Ikke noe mer.

Jeg ringte på. Ikke bare én gang. Mange ganger. Jeg visste ikke hva det kom av, men jeg hadde en bestemt følelse av at det befant seg noen der inne, rett bak døra.

Da jeg bøyde jeg med ned og forsøkte å kikke inn gjennom et gammeldags nøkkelhull, så jeg ingenting. Men lukten kjente jeg igjen. Den samme stramme lukten jeg hadde merket i Mercedesens bagasjerom. Nå trodde jeg at jeg visste hva den minnet om.

Bikkja reagerte igjen, denne gangen med en truende knurring mot den lukkede døra.

Kanskje de hadde katt.

Motvillig ga jeg opp. På denne tiden tok normale folk den siste sjekken på juletreet.

Jeg bestemte meg for å dra hjem, men jeg var sulten.

Akkurat da jeg hadde satt meg til rette med en matbit på en eksotisk snackbar et sted i Grønlandsleiret, ringte Wilhelm Mørk. Mannen tok visst aldri juleferie. ”Det stemte, det du antok,” sa han uten omsvøp. ”Spørsmålet er hvordan du kunne vite det?”

”Vite hva?”

”At det pågikk en større politiaksjon i Amsterdam på det tidspunktet du nevnte. Og at en politimann kom alvorlig til skade da ettersøkt person skulle pågripes.”

Noiaen jeg hadde kjent de siste dagene slo ut i full blomst. ”Hva m… m… mener du? Hvordan gikk det med politimannen?”

”Han er visst på bedringens vei. Men du svarte ikke på spørsmålet.”

Det hadde jeg heller ikke tenkt å gjøre. ”Hva slags aksjon var dette?”

”I den hemmeligheten er jeg foreløpig ikke innviet. Men såpass kan jeg si deg, det skal være visse forbindelser til våre trakter.” Han gjorde en megetsigende pause. ”Dessuten, det var dette rengjøringsfirmaet du spurte meg om.”

Jeg var glad for å kunne skifte til et mer nøytralt tema. ”Ja?”

”De er svært lite meddelsomme.”

”Det kunne jeg ha fortalt deg selv,” sa jeg spydig. ”Har du ikke mer?”

”Jo. Det er noen hos oss har vist en viss interesse for dette firmaet.”

”Hos oss? Hva mener du med det?”

”Jeg jobber med saken. Men foreløpig vet jeg ikke noe konkret. Gjør du?”

Jeg ble svar skyldig. ”Ring meg med én gang hvis du finner ut mer.”

Det var mindre enn fire timer til den omtalte feiringen skulle begynne.

Plutselig fikk jeg en idé. Mitt uheldige reisefølge, kvinnen som måtte holde ut med meg i Amsterdam, hun var en høyt kvalifisert kjemiker med forskerjobb på Blindern.

”Hvem er det, sa du?” I bakgrunnen hørtes julemusikk og barn som lo. ”Svend Foyn? ”Jeg er litt opptatt nå, som du kanskje forstår.” Å hevde at hun virket glad over å høre fra meg, ville vært en grov løgn.

”Ja, ja,” sa jeg unnskyldende. ”Jeg beklager tidspunktet. Det var b… b… bare et enkelt spørsmål jeg gjerne skulle ha svar på. Og du er jo ekspert.”

Det blidgjorde henne noe. ”Hva gjelder det, da?”

”Ammoniakk,” sa jeg. ”Kan det brukes til å produsere sprengstoff?”

Nå trodde hun åpenbart at jeg hadde mistet siste rest av forstand. Men hun greide å beholde en profesjonell tone. ”Ikke ammoniakk. Ammoniumnitrat. Lukten er den samme. Sammen med de riktige syreforbindelsene, kaliumnitrat og salpeter kan det enkelt lages. Ingrediensene kan kjøpes åpent, av hvem som helst med nødvendige kunnskaper.” Det virket som hun var alvorlig bekymret for min psykiske helse. ”Er det ikke litt upassende å drive med sånt i julen? Du burde vel i alle fall vente til nyttårsaften.”

Jeg overhørte den. ”Jeg mener å ha lest at slike eller tilsvarende blandinger har blitt brukt av terroristorganisasjoner. Er det riktig?”

”Det stemmer ja. Senest av disse galningene som sprengte de fire bombene i London.” Hun var blitt alvorlig i stemmen. ”Hvorfor spør du om dette?”

Jeg hadde ikke noe skikkelig svar. ”Takk for hjelpen,” sa jeg. ”Og god jul.” Klokka var halv seks, det var lille julaften, og jeg satt med ikke bare ett, men flere dilemmaer. Skulle jeg kontakte politiet? Grunnlaget var syltynt. Ville noen tro meg hvis jeg meldte fra anonymt? Og hvis jeg sto fram med hele historien, hva slags vanskeligheter ville jeg da selv komme opp i? Dessuten ante jeg ikke hva som eventuelt var planlagt, bare at noe muligens skulle skje om tre timer. For eksempel at julefeiringen skulle starte.

Jeg ringte telefonnummeret jeg hadde funnet på simkortet på nytt. Fortsatt var abonnenten uten kontakt med omverden. NI. Bokstavene ga ingen mening. Det kunne være hvem som helst med de initialene. Men tydeligvis ikke innehaveren av telefonen.

Mørk var ikke lenger på kontoret. Men da jeg prøvde mobilen, svarte han raskt. Det hørtes ut som han satt i bilen. ”Det gjelder dette rengjøringsfirmaet,” begynte jeg. ”Er overvåkingen innblandet i etterforskningen? Var det PST du siktet til?”

Det ble stille en kort stund. ”Noe sånt.” Han var kort i stemmen. ”Men før jeg forteller mer, må du komme fram med alt du vet. Er du i nærheten?”

”Det er komplisert,” sa jeg oppgitt. ”Og jeg befinner meg i Oslo.”.

”Jeg møter deg der om en drøy time.”

”Da må du bruke blålyset. Vi har jævlig dårlig tid.”

Rett før sju bremset han opp i Urtegata. Jeg hadde ventet utålmodig i Jaguaren utenfor 3C. ”Vi prøver her først,” sa jeg og forklarte raskt hvorfor. ”Hassan Mohammed, han som skulle ha brevet jeg postet, skal angivelig holde til her.”

”Du hadde for øvrig rett,” sa Mørk mens jeg ringte på hos M. Nilsen. Ingen svarte. Vi valgte en tilfeldig ringeklokke for å få noen til å åpne for oss. ”Det var en aksjon i Amsterdam, styrt av amerikanerne, i samarbeid med nederlandsk sikkerhetspoliti. De tok én kurér på Schipol, like før han satte seg på flyet til Oslo. Men den andre kom seg unna.”

Døra åpnet seg foran oss før jeg rakk å kommentere det. Jeg var blitt forvekslet med en terrorist. Terrorpolitiet hadde vært forkledd som julenisser.

Den unge mannen ved bordet mitt. Det må ha vært ham de var ute etter. Hvis de hadde overvåket ham, hadde de også sett at vi førte en slags samtale. Og mens jeg var på toalettet, slo de til. Det var derfor det var tomt i kafeen da jeg kom tilbake. Så hadde de fulgt etter meg fra flyplassen før de slo til på hotellet.

Vi småløp opp trappa.

Det kom ingen reaksjon da vi ringte på. Mørk ventet ikke lenge, før han tok fram en solid samling med nøkler og dirker. Etter noen lange minutter var vi inne.

Leiligheten var ytterst sparsomt møblert. Det virket ikke som om noen bodde der. Ingen personlige eiendeler, bare noen gamle møbler som så ut til å være hentet fra et loppemarked. Det luktet nyvasket.. Selv kjøleskapet var tomt og rent. Heller ikke noen M. Nilsen fant vi spor etter.

”Hm,” Mørk betraktet meg skeptisk. ”Det ser ut til at fuglen er fløyet. Har du ikke flere muligheter?” Mens vi gikk gjennom leiligheten, hadde jeg gitt ham et kort resymé.

”Vi prøver hos bileieren,” sa jeg og kastet et bekymret blikk på klokka. Den nærmet seg halv åtte. ”I Heimdalsgata. Jeg innbiller meg at det var noen der tidligere i dag. Dessuten, det var noe påfallende med den bilen.”

”Jaså.” Han virket ikke overbevist. ”Og hva var så det?”

”Den stinket,” sa jeg. ”Nærmest råttent. Og den var full av rødbrune flekker.”

”Hm. Men du fant altså ingenting konkret der” fastslo Mørk mens han saumfarte kjøkkengulvet ved hjelp av en lommelykt. ”Vent nå litt.” Han reiste seg opp og viste meg noen små biter av tynn kabel, sånt som spretter rundt når du kutter med en avbitertang.

Ved nærmere gransking av gulvet fant vi også rester av isolasjonstape.

Vi så på hverandre. ”Burde du ikke kontakte politiet nå?” spurte jeg. ”Noe kan komme til å skje om en halv time.”

”Jeg er politiet. Vet du mer?”

Jeg ristet på hodet. ”Ikke annet enn det jeg allerede har fortalt.”

Mørk bjeffet noen korte beskjeder inn i mobilen mens vi løp ned trappa. Både PST og Oslopolitiet måtte orienteres. Problemet var bare det at vi ikke ante hva som skulle skje.

”De lagret komponentene til en bombe i den gamle Mercedesen.” Jeg snakket til meg selv der vi tok trappa i lange klyv. ”Et sted der ingen ville lete. De ville unngå å ha sakene i leiligheten. Derfor lå bilnøkkelen i brevet. Jeg lurer på hvor M. Nilsen befinner seg.”

”Det er ikke sikkert at det finnes noen. Eller så er denne Nilsen for lengst ekspedert.”

Vi rakk Heimdalsgata før politistyrken. Også der var det tomt, da vi hadde dirket oss inn. Men denne leiligheten var i alle fall bebodd. Og den skarpe lukten hang fortsatt igjen.

Dagbladet lå på kjøkkenbordet. Klokka var fem minutter over åtte.

Akkurat da skjønte jeg det.

Avisa var nøkkelen. Mannen på Schipol, terroristen ved bordet mitt, han hadde forstått at han var i ferd med å gå i en felle, at det bare var spørsmål om minutter før han ville bli tatt. Han regnet med at jeg skulle hjem til Norge. Han satt på en konvolutt med noe som ikke kunne ikke sendes med posten fra Amsterdam. Han hadde rablet ned adressen til mottakeren i full fart, frankert brevet romslig og stukket det inn i mitt Dagblad.

En velmenende turist. Han hadde tenkt helt riktig.

Da jeg hadde stappet avisen i lomma, hadde konvolutten selvfølgelig glidd ut og blitt liggende der. Hvis jeg ikke hadde kommet meg unna på hotellet, ville jeg vel ha vært trygt plassert på Guantanomo Bay nå, tatt på fersk gjerning med lomma full av terrorinstrukser.

Dagbladet var oppslått på debattsidene, der oslobiskopen var avbildet. Rundt artikkelen hadde noen trukket opp en tjukk, rød strek med tusjpenn. Ole Christian Kvarme så ut som en fredelig mann der han var avbildet utenfor bispegården. Men hans synspunkter hadde ikke skapt mye fred så langt, selv om han i dette intervjuet inviterte nettopp til det..

Mørk grep telefonen igjen. Bispegården måtte sikres.

Fortsatt hadde ingen fra politiet dukket opp. Kanskje de hadde tatt juleferie.

Han snudde seg mot meg. ”Hva var det nøyaktige innholdet i julekortet?”

Jeg husket det ordrett. Dear friend! We wish you a merry Christmas and a happy New Year. Our Celeberation will start at 8.30 pm on the 23rd. Love from your beloved friends.

Vi kikket begge på klokka. Et kvarter igjen.

Mørks mobil ringte. Han lyttet, først ergerlig, så mer interessert.

Han så på meg. ”Servicetjenester as jobber for NRK.”

Jeg grep Dagbladet og bladde raskt over til programopplysningene. Lille julaften er vanligvis belagt med de samme programmer fra år til år. Men denne gang hadde et debattprogram sneket seg inn, midt på lille julaften. Sikkert på grunn av den opphetede diskusjonen som lenge hadde pågått om konflikten mellom islam og kristendom. NRK hadde derfor invitert sentrale aktører til en fredelig samtale om julens tradisjoner.

Det var da jeg forsto. Programtidspunktet var annonsert til 2030. Our Celeberation will start at 8.30 pm. De aktet å gå rett inn i et tv-program. En direktesendt terroraksjon.

Jeg grep Mørk i armen. ”Kjør til kringkastingshuset!”

Vi raste gjennom Oslos julegater, mens jeg gang på gang forsøkte å oppnå kontakt med noen som kunne gripe inn, uten å lykkes. Mobilnettet er midlertidig overbelastet.

Jeg hentet fram nummeret fra simkortet i konvolutten på min mobil. ”Bomber kan utløses gjennom et mobilsignal, ikke sant?”

Mørk nikket og økte farten ytterligere. ”En velkjent metode. Sprengladningen utløses ved å ringe et bestemt nummer. Det skal ikke være spesielt komplisert å ordne.”

Det var sju minutter igjen til sending.

Jeg tenkte høyt. ”Bokstavene NI. Kan det være noe annet enn initialer? Kan det rett og slett stå for tallet 9?”

”Det er mulig, ja.” Mørk kuttet fortauskantene i Majorstuekrysset. ”For å forhindre uhell, går ladningen først av etter 9 signaler. Ringelyden kan man slå av. Er nettet fortsatt nede?”

Jeg prøvde igjen. Samme resultat.

Vi skled på to hjul opp foran hovedinngangen og kastet oss ut av bilen.

Takket være meg hadde den falske rengjøringsassistenten fått tilgang til kringkastingshuset. Abdul Shankar var nok ikke hans virkelige navn. Og Servicetjenester as var sikkert en del av konspirasjonen. Et firma opprettet for å slippe uhindret inn i NRK. De hadde hatt folk både i Amsterdam og Oslo. Denne aksjonen måtte ha vært planlagt over lang tid. De hadde ventet på en passende anledning. Lille julaften var ikke noe dårlig tidspunkt.

Jeg lurte på hvor han hadde plassert bomben. Om fire minutter var den klar til å gå av.

Vi løp inn i resepsjonen. ”Hvor går debattprogrammet som starter halv ni?” glefset Mørk mens han stakk politiskiltet opp i ansiktet på en forvirret resepsjonsmedarbeider..

”I Studio fem. Rett der borte.” Hun pekte mot trappa ned til underetasjen.

Utenfor studioet brøytet vi oss fram gjennom sminkerommet og skjøv et par forvirrede typer til side før vi kunne åpne døra. Det røde skiltet med Sending pågår stoppet oss ikke.

Det var ett minutt igjen til sending.

De satt klar rundt bordet mens de siste lydprøvene ble gjort. Viggo Johansen for en gangs skyld i en forholdsvis kledelig dress. Biskopen ved siden av ham, i fullt utstyr.

Det var en hel gjeng av dem. Religionsviteren Kari Vogt, islamkritikeren Ibn Warraq, en representant for det islamske trossamfunnet, en katolsk prest, inkluderingsministeren selv, en ung kvinne med hijab. De hadde hentet inn Kjell Magne Bondevik også.

Teknikerne hadde stilt inn kameraene. Det var klart for opptak.

Stillheten var øredøvende da vi stilte oss foran det ovale bordet.

Mørk løftet en hånd med politiskiltet mot programlederen. ”Avbryt sendingen. Sett opp en feilmelding så lenge. Det kan være en bombe i dette rommet.”

”Sjekk lommene deres,” fulgte jeg opp. ”Er det noe der som ikke tilhører dere?”

Noen lange sekunder passerte. Mørk hadde bøyd seg ned for å undersøke stoler og bord. Viggo Johansen satt på plassen sin, uten å røre seg. De andre gjorde som jeg sa.

De fant ingenting.

”Ut herfra, alle sammen!” Mørk skjøv deltakerne mot døra. Ute i korridoren hørtes tunge politistøvler og bjeffende hunder.

I korridoren utenfor befant det seg en flokk med sjokkerte ansatte, klemt opp mot veggen. Ett ansikt kjente jeg igjen. Rengjøringsassistent Abdul Shankar sto rett foran meg.

Jeg plasserte pekefingeren i brystet hans. ”Ta med dere denne fyren,” sa jeg henvendt til lederen for innsatsstyrken. ”Han er innblandet.”

To mann kastet seg øyeblikkelig over ham og slepte ham med seg.

En time senere var alt over. Bombehundene hadde snust seg gjennom hele bygget. Terrorpolitiet hadde påbegrepet Hassan Mohammed og Ahmed Bouziki. Begge hadde oppholdt seg i moskeen i Urtegata, der det fant sted et religiøst møte som hadde begynt presis 2030. Temaet var angivelig biskop Kvarmes siste medieutspill. De to leilighetene var blitt støvsugd, og den gamle Mercedesen ville aldri bli som før etter at ekspertene hadde plukket den i småbiter.

Men de fant ingenting.

Etter å ha forklart meg et utall ganger, var jeg blitt plassert i et ledig kontor på politihuset. Ingen hadde direkte beordret meg til å bli der. Og døra var ikke låst. Men jeg hadde en bestemt følelse av å møte enda mer trøbbel hvis jeg gikk. Så jeg ventet.

Da Mørk åpnet døra, begynte klokka å nærme seg halv tolv.

Han rakte meg et kaffekrus. ”Har du noe å si til ditt forsvar?”

Jeg nedverdiget meg ikke til å svare, men tok imot kaffen.

”De har sluppet fyren i Amsterdam.”

”Hva mener d… d… du?”

”Feil mann,” sa Mørk lakonisk. ”Det er sånt som skjer. Etterretningen mente de hadde kommet over noe stort, et attentat som skulle foregå et sted i Skandinavia. Så de satset på Oslo. Stakkaren skulle jo til Norge på juleferie. Han jobber for tiden i Amsterdam.”

Jeg ristet på hodet. ”Jeg tror det ikke. Hva med brevet? Hvorfor ga han det til meg?”

”Han gjorde ikke det. I forvirringen som oppsto på flyplassen, tok han tilfeldigvis din avis, mens hans ble liggende til deg. I den lå brevet han aktet å sende til en kompis. Og siden han var booket inn direkte videre til Trondheim fra Gardermoen, hadde han funnet ut at han ville poste konvolutten når han kom fram til Gardermoen.” Mørk smilte lurt.” ”Men du lurer kanskje på hvorfor han brukte forskjellige penner til navn og adresse?”

”Jeg vil ikke høre det. Hvordan vil du forklare innholdet?”

”Abdul hadde glemt igjen en veske i Amsterdam da han var på besøk hos sin gode venn. Der lå alt sammen. Han hadde akkurat kjøpt den gamle Mercedesen av Ahmed.”

Jeg ristet dystert på hodet. ”Den tomme leiligheten i Urtegata, da? Hva med den?”

Mørk trakk på skuldrene. ”De hadde vasket ned begge leilighetene fordi de skulle flytte ut. Og den i Heimdalsgaten tok de sist. Du har kanskje hørt om god, gammeldags salmiakk?” Han ventet ikke på svar, bare fortsatte forelesningen. ”Og hvis du lurer på det, kan jeg nevne at Martin Nilsen, eieren av Heimdalsgata 5, han lever i beste velgående. Dessuten, disse ledningsbitene, de var fra et modelltog.”

”Et modelltog?”

”En julepresang til Hassans lille sønn. Noe var galt, så det måtte fikses, derfor posen fra Clas Ohlsson. Hans kone er forresten alvorlig syk og går på sterke medisiner. Og Ahmed, han er svært opptatt av kjøkkenhagen sin. Det er visst fantastisk, det han får ut av den vesle flekken. Han satser nok på god gjødsel.”

Jeg kunne ikke tro det. ”Hva med simkortet? Hans Andersen, det navnet var vel fake?”

”Akkurat på det punktet hadde du rett. Disse folkene setter pris på anonyme mobiler. Derfor bruker de falsk identitet. Det kvalifiserer nok til en bot, ville jeg tro. Bokstavene NI var initialer, ikke tall. Nasser Ibraham. Ahmeds svigerfar, til din orientering.”

Jeg ga opp.

”Men på ett punkt hadde du faktisk rett,” fortsatte Mørk ustoppelig. ”Din mann hadde grunn til å være en smule nervøs. Han må ha skjønt at han var i søkelyset.”

”Ja vel?” Jeg visste ikke om jeg ville høre mer.

”Du husker de mørkebrune flekkene i Mercedesen?”

”Det var vel tomatketchup, antar jeg?”

”Feil. Det var blod.” Han så fornøyd på meg. ”Fra en sau,” la han til.

”En sau? Ikke fortell meg at de var tjuvslaktere.”

”Du er inne på noe der. De smuglet kjøtt.”

”Kjøtt?”

”Har du noen gang besøkt Nordbysenteret ved Svinesund?”

Jeg verdiget ham ikke noe svar.

”Det burde du prøve. Denne gjengen er storkunder der. Hver uke har de fylt opp bilen med varer til visse forretninger i Oslo. Tollvesenet har lenge hatt dem under oppsikt. Nå var de i ferd med å satse større og utvide produktspekteret med halalslaktet kjøtt fra Nederland, der det er en stor greie. Og som du vet, er det et godt samarbeid mellom tollvesen og politi.” Mørk så oppmuntrende på meg. ”Men denne saken har sine lyse sider. Din del av historien kommer ikke til å bli offentlig kjent. Og det er vel like greit, tror du ikke?”

Jeg nikket taust.

”Selv om den vil spre seg i etaten,” la han til. ”Men der har du jo allerede et rykte. Nå har du greid å ødelegge mitt også.” Det virket ikke som det plaget ham nevneverdig da han åpnet døra for meg. ”Du kan gå nå. Og det lille opptrinnet i Amsterdam kan du glemme. Fyren du slo ned er ute av sykehuset. De kommer ikke til å forfølge saken. Men jeg tror ikke du bør satse på Amsterdam som feriemål med det første, hvis du skjønner hva jeg mener.”

Jeg hadde ingen planer om det.

”Jeg skulle hilse fra operasjonslederen. Politiet setter pris på borgere som engasjerer seg. Selv om han gjerne ser at du kontakter etaten før du foretar deg noe overilet neste gang. Og at du kanskje bruker litt mindre tid på dårlige amerikanske tv-serier.” Han smilte ironisk. ”God jul, forresten. Hva skal du finne på nå?”

”Så lite som overhodet mulig.” Jeg reiste meg og gikk mot døra. ”Vi sees.”

Bikkja voktet Jaguaren. Hvis ikke, hadde den vel vært stjålet.

Klokka passerte akkurat midnatt da jeg startet opp og vendte nesa mot Tønsberg. Noen direkte julestemning kunne jeg ikke kjenne.

Julaften ble jeg vekket av telefonen. Jeg hadde ligget lenge våken etter at jeg kom hjem. Klokka var bare elleve. Det kunne ikke være nødvendig å ringe på et sånt tidspunkt..

”Jeg ville bare høre hvordan det står til.” Stemmen lød unnskyldende. Han må ha skjønt at han tok meg på senga. ”Det var synd at du måtte tilbringe en ekstra natt i Amsterdam, men du fikk vel tiden til å gå, tenker jeg?”

”Jo da.” Jeg greide ikke å finne noen drepende formulering.

”Det ble kanskje litt lite action for en som deg,” fortsatte han ustoppelig.

”Det kan nok diskuteres,” repliserte jeg syrlig.

”Jaså?” Ironi hadde aldri vært hans sterke side. ”Forresten, jeg hørte du hadde tatt kontakt. Du er litt interessert allikevel, da?”

”Det var en faglig henvendelse,” sa jeg stivt.

”Kjært barn har mange navn,” humret han. ”Men altså, ha en riktig god jul. Vi sees.”

Jeg håpet det ble veldig lenge til.

Det var bare èn sak jeg måtte ordne før julen satte inn. Jeg overførte tusen kroner til min svenske redningsmanns konto. Han trengte nok et tilskudd. Selv om han sikkert hadde glemt meg.

Julemiddagen begynte kl 1800. Jeg hadde planlagt å være presis, så jeg satt klar hjemme foran tv og fikk med meg hele julerepertoaret.

Jeg sto med fjernkontrollen i hånden, klar til å skru av og gå, da nyhetsredaksjonen brøt inn. En festpyntet, men likblek reporter leste stivt fra et papir. En bombe er akkurat gått av på Københavns Hovedbanegård. Et ukjent antall mennesker er såret og drept. Reportasjen svingte så over til jernbanestasjonens inferno. Bildene flimret over skjermen.

Jeg hadde kjent det på meg. Det ville ikke bli noen gledelig jul.