ENGLER -
FINNES DE?
Av Jan Mehlum
Jentungen som sto i døra
og stirret trist på meg var blek, tynn og rundt ti år. Hun var kledd
i svart joggedress, som understreket det hvite ansiktet, innrammet av korngult
hår med lange fletter. På ryggen hadde hun en skinnransel. Jeg håpet
ristingen i den skranglete kroppen bare skyldtes temperaturen. Ute var det kaldt,
surt og ufyselig, akkurat så deprimerende som mørke novemberdager
kan være langs gullkysten i Vestfold.
Hun måtte ha sneket seg ubemerket forbi
advokatfelleskapet Fredriksen, Frydenberg & Foyns strenge sekretærregime,
antakelig fordi hun var så liten at hun bare såvidt rakk opp til
skranken i gangen. Hun skvatt da vegguret mitt signaliserte at klokka var halv
tre. Hun var sikkert på vei hjem fra skolen.
"Er du advokat Svend Foyn?" Stemmen var tynn og
spinkel, men samtidig veslevoksen og artikulert. Jentungen var seg allerede
bevisst sin rolle i småbyens høyere sosiale lag.
Jeg nikket bekreftende. Navnet sto til og med
på kontordøra med gullskrift. Advokat Svend Foyn. MNA. Fredriksen
& Frydenberg er nøye på sånt.
"Jeg heter Henriette. Henriette Steiner," la hun
høflig til. Skjelvingen var gått over. Hun svelget nervøst
et par ganger. "Kan jeg få komme inn?"
"Javisst." Jeg svingte beina ned fra skrivebordet,
la Dagbladet til side og pekte mot besøksstolen. Den bar ikke preg av
slitasje.
Ser man det. Kanskje jeg var i ferd med å
få en klient. De ble visst stadig yngre. Jeg hadde hørt at det
skulle være problematiske forhold i tønsbergskolene. Nye markeder,
nye muligheter for driftige advokater.
"Hva kan jeg hjelpe deg med, Henriette?"
"Jeg har lest i avisen at du tar saker for barn.
Er det sant?"
Jeg kvalte et smil. Hun tenkte nok på intervjuet
Tønsbergs Blad hadde hatt med meg på ungdomssida, der jeg hadde
fortalt om barns juridiske rettigheter.
"Det kommer an på. Jeg tar mange slags saker.
For tjuver og kjeltringer som politiet vil sette fast, for forretningsmenn som
ikke vil betale skatt, for gamle damer som krangler med kommunen eller har mistet
katten sin. De kommer til meg. Men det er ikke alltid jeg kan hjelpe. Dessuten
er det svinedyrt med advokater. Og du har vel ikke lyst til å kaste bort
sparepengene dine?"
Hun åpnet sekken og tok ut ei rød
postsparebankbok. "Jeg har nesten tre tusen kroner. Er det nok?"
"Kanskje," sa jeg vennlig, "men kan du ikke heller
fortelle meg hva som er problemet, så skal jeg se om jeg kan gi deg et
råd. Det er gratis."
"Du må love å ikke le!" Hun var dødsens
alvorlig.
"Kors på halsen!" Jeg hadde ikke glemt at
datteren min en gang også hadde vært ti år. Jeg gjettet på
en rømt undulat.
Hun pustet dypt og tok sats. "Jeg vil du skal
finne engelen!"
Jeg lo ikke. Engler er ikke lette å finne,
og de er ikke til å le av.
Hun så trist på meg. "Engelen som
drepte mamma." Hun kjempet mot gråten der hun satt ytterst på stolen.
De smale skuldrene dirret, og tårene begynte å renne i smale striper
nedover bleke kinn.
St.Bernarden Hulda våknet brått fra
ettermiddagsluren på kontorets skinnsofa. Hverken Hulda eller jeg likte
lyder som dette. Det store dyret veltet seg ned på gulvet og stakk snuten
trøstende opp i Henriettes fang. Det stoppet gråten. Foreløpig.
"Jeg må vite mer før jeg kan love
deg noe," sa jeg forsiktig. "Er moren din død?"
"Ja," hvisket hun, "for fire uker siden, akkurat
i dag." Hun tok fram en plastmappe fra ranselen og la den forsiktig på
skrivebordet foran meg. "Du kan lese det her."
Jeg brettet forsiktig ut avisutklippene fra mappa.
Plutselig forsto jeg hva Henriette snakket om. Bilulykken på E-18 da en
kvinne ble drept og en annen hardt skadd på veien mellom Sandeford og
Tønsberg.
2CV'en til Wenche Steiner hadde brått og
uforklarlig bremset opp rett før ei fotgjengerbro og hadde sklidd inn
i betongen i brokaret. Det var fartsgrense på nitti nedover den bakken
der brua lå, og selv den franske jernsenga hadde sannsynligvis hatt en
hastighet opp mot dette nivået da et eller annet fikk sjåføren
til å panikkbremse. Henriettes mor døde på stedet, mens venninnen
hennes såvidt overlevde.
En stygg hverdagshistorie fra trafikken, hadde
det ikke vært for passasjerens forklaring til politiet. Hun hevdet hardnakket
at Henriettes mor hadde bremset opp for et engellignende vesen som spratt ut
i veien rett foran bilen. En liten engel i hvite klær.
Jeg husket historien fra avisene, selv om journalisten
hadde vært diskret nok til å pakke inn forklaringen slik at den
stakkars venninnen ikke framsto som en rein tulling. Historien ble seinere av
politiet framstilt som et resultat av sjokket fra kollisjonen og de alvorlige
skadene hennes. Heller ikke i den etaten trodde man ikke på engler.
Av reportasjene jeg nå skummet gjennom framgikk
det at de to hadde vært på kino i Sandefjord denne mørke
høstonsdagen. Både Wenche Steiner og venninnen var opprinnelig
fra Sandefjord og hadde beholdt sine gamle kinovaner da de giftet seg og flyttet
til Tønsberg. De hadde sine faste onsdager i Sandefjord sammen med gamle
kjente og kjørte vanligvis i bil sammen.
Men det var mer med denne historien. Det var nemlig
ikke første gang uforståelige ulykker hadde forkommet akkurat ved
denne gangbrua. Seinest forrige vinter skjedde det også en dødsulykke
ved en mystisk utforkjøring på samme sted.
Kjentfolk påsto at det spøkte der.
Etter sigende skulle spøkelset være ei lita jente som ble drept
i en trafikkulykke på den gamle veien, som gikk rett ved siden av nye
E-18. Journalisten hadde funnet ut at det faktisk skjedde en ulykke der en mørk
høstkveld for tredve år siden, men ikke funnet fram til noen som
ville innrømme at de hadde møtt spøkelset, som angivelig
skulle se ut som en engel. Lokalbefolkningen unngikk både veien og gangbrua
etter mørkets frambrudd.
Jeg så opp fra papirene. Henriette satt
helt stille og klappet Hulda mens hun fulgte meg vaktsomt med engstlige øyne.
Jeg lo ikke. Dette var ikke noe å le av. En jentunge som hadde mistet
moren sin. Stort verre kunne det ikke bli.
I følge nekrologen hadde Wenche Steiner
vært en usedvanlig kvinne, et særdeles aktivt menneske med mange
og varierte interesser. Hun var på min egen alder. Tidlig i førtiåra.
Jeg hadde aldri truffet henne, men jeg hadde registrert navnet. En samfunnsengasjert
type, politisk radikal og usnobbete til tross for sin solide økonomiske
bakgrunn. Faren var suksessrik gründer, som etter å ha etablert et
ekspansivt og avansert elektronikkfirma gikk bort og døde altfor tidlig,
noe som ga datteren en betydelig formue. Den hadde hun sammen med sin ingeniørmann
forvaltet svært så bra.
"Hvordan kan engler gjøre noe sånt?"
Henriette Steiner så spørrende på meg, og jeg visste ikke
hva jeg skulle si uten å såre jentungen.
"Kanskje det ikke var noen engel," forsøkte
jeg skånsomt , "kanskje moren din bare trodde hun så noe. Kanskje
det var et rådyr eller en katt hun ville unngå å skade." Jeg
skjønte umiddelbart at det var dumt sagt. Den forklaringen hadde hun
hørt før.
"Du tror ikke på meg du heller!" Hun skjøv
bort Hulda og reiste seg foran skrivebordet mitt. Hodet hennes rakk akkurat
over kanten. "I avisen sa du at voksne skulle ta barn på alvor og stole
på det de forteller. Du er ikke noe bedre enn de andre, du bare later
som! " Hulkingen var kommet igjen. "Pappa, for eksempel, han er sånn som
deg. Han bare sier at alt vil gå over og at jeg må prøve
å glemme, at jeg innbiller meg ting. Og pappa har glemt fort han. Men
jeg kan ikke glemme så lenge jeg ikke vet hvorfor den engelen måtte
skremme mamma!"
"Ta d.. d.. det med ro," sa jeg fort, "jeg skal
f.. f.. forsøke å hjelpe. Helt sikkert. Vær så snill
og sett d.. d.. deg ned igjen." Min ekskone hadde alltid beskyldt meg for å
være for bløthjertet for advokatyrket.
Henriette så forbauset på meg. "Hvorfor
stammer du? Pappa sier at de som stammer lyver."
Faren din er en tosk, tenkte jeg, men holdt klokelig
kjeft. Mange barn hadde skrullete foreldre. Det var ikke deres skyld. Og uansett
var de lojale mot sitt opphav.
"Jeg stammer bare når jeg blir ivrig," sa
jeg så rolig jeg maktet, "sånn som nå, når jeg gjerne
vil hjelpe deg." Det ble for komplisert å forklare en tiåring hvordan
det hadde vært å vokse opp i Tønsberg under navnet Svend
Foyn.
"Hva hadde du så tenkt deg at jeg skulle
gjøre?" Jeg hadde forlengst mistet kontrollen over denne samtalen.
"Jo," sa hun snusfornuftig, "hvis du kunne finne
engelen, så vil den sikkert snakke med deg som er advokat. Den er vel
som andre voksne, den bryr seg sikkert ikke om barn." Akkurat det hørtes
fornuftig ut. Jeg var mer skeptisk til ideen om englers gode forhold til advokater.
Men dette var kanskje en engel med diabolske anlegg.
"Jeg har et forslag," sa jeg overtalende. "Nå
går du hjem til faren din, gjør leksene dine og forsøker
å ikke tenke mer på denne engelen. I mellomtiden skal jeg undersøke
saken og ringe deg når jeg vet noe mer. Honoraret mitt kan vi snakke om
når vi ser hva jeg har funnet ut. Og la dette bli en hemmelighet mellom
oss. Høres det bra ut?"
Henriette Steiner så lenge på meg.
Moren hennes hadde nok vært ei gløgg dame. "Det er en avtale. Hvis
du lover at du ser etter der ulykken hendte. For det er der engelen er."
Jeg fant ingen argumenter mot en så logisk
slutning og måtte bare kapitulere.
Jentungen reiste seg og så litt mindre trist
ut da hun klappet Hulda til farvel, tok sekken på ryggen og vandret ut
etter å gitt meg telefonnummer og adresse. Jeg hadde virkelig skaffet
meg en ny klient.
Jeg vandret rastløs rundt på kontoret.
Klokka nærmet seg fire, og jeg måtte foreta meg noe. Jeg hadde pådratt
meg en forpliktelse som jeg var pent nødt til å følge opp.
Med et sukk slapp jeg beina ned fra skrivebordet og skremte Hulda ut av sofaen
mens jeg greip telefonen.
Kriminalbetjent Wilhelm Mørk ville elske
å drille meg med denne historien. Men han var den eneste av de jeg kjente
på kammeret som var villig til å sile nødvendig informasjon
til advokater som meg.
Jeg forsøkte en offensiv tilnærming.
"Det er Svend Foyn. Du har vel ikke for mye å gjøre. Jeg trenger
hjelp til en enkel sak, bare barnematen for deg." Jeg serverte en redigert versjon
der englejakten var behendig utelatt. "Jeg har hatt en henvendelse fra familien,
fra en som er usikker på hva som virkelig skjedde ute på E-18 den
kvelden." Det var jo ikke direkte usant. "Vi kan vel treffes på Havariet,
så river jeg i middag."
Han gryntet misfornøyd, men jeg stolte
på Mørks velutviklede sans for mysterier. Mannen var fortsatt nysgjerrig,
etter mer enn tjue år i bransjen. "Trafikkulykker er ikke mitt bord. Men
det er greit, jeg skal se på saken."
Jeg var på plass i god tid før åtte,
som vi hadde avtalt. Wilhelm Mørk var av den typen som inntok et lokale
når han ankom. Mannen hadde en egen evne til å dominere omgivelsene,
og han elsket å plage meg på en merkelig vennlig måte. Det
var i hvert fall sånn jeg valgte å tolke det.
Den svære skikkelsen slapp seg smidig ned
i stolen foran meg. "Jeg vil gjerne ha fisk. Steinbittfilét. Og god hvitvin.
Hva skal du ha?"
"Jeg tar det samme. Hva har du funnet ut?"
Mørk så ettertenksomt på meg.
"Du kjenner vel saken fra avisene. En merkelig historie. Men det er altså
et fordømt faktum at det har skjedd flere alvorlige ulykker presis på
dette stedet. Folk skal ha sovnet ved rattet, sklidd på glatt føre
og alt mulig annet. Men nå har vi et vitne som kan fortelle om denne engelen,
som i følge den lokale mytologien viser seg akkurat der, helst på
mørke høstkvelder når det nærmer seg midnatt."
"Har du sakspapirene?"
Han dro opp ei mappe fra veska. "Her er det du
trenger. Jeg er redd dette ikke er stort mer enn det jeg allerede har fortalt.
Det var ingen vitner til selve ulykken. Men bilen som kjørte rett foran
hørte smellet og stoppet. Bilføreren rapporterte at det ikke hadde
vært noe som helst å se på veien eller i nærheten. Ingen
personer oppholdt seg på gangbrua. Han var helt sikker, fordi han bremset
på grunn av en grevling som beveget seg over veien akkurat der smellet
skjedde noen sekunder seinere. Hvem er klienten din, forresten?"
"Dette vil du ikke tro. Hun er ti år og
har engasjert meg for å oppklare mysteriet. Hva pokker skal jeg gjøre?"
Mørk lo heller ikke, men betraktet meg
tankefullt. "Datteren altså. Hun har også forsøkt seg hos
oss, men ble skysset over til psykologen. Det hadde hun sikkert stor nytte av."
Han tente en sigar uten å by meg mens han røykla området
rundt oss. Jeg hadde en gang takket nei til en av de vanvittig sterke belgiske
stinkadorene hans. Wilhelm Mørk hadde god hukommelse. "Nå er du
jaggu kommet i ei skikkelig knipe. Hva har du tenkt å gjøre med
det?"
"Har jeg noe valg? Jeg må rett og slett
finne ut hva som hendte med Wenche Steiner." Det hørtes enkelt ut når
jeg sa det.
Vi avsluttet kvelden med et stille parti sjakk,
og jeg ble nok en gang slått ned i støvlene. Alt var med andre
ord normalt da jeg ruslet hjem til loftsleiligheten.
Sakspapirene gjorde meg ikke klokere. Det hadde
som Mørk sa ikke vært vitner til ulykken, men to naboer hadde hørt
smellet og var kommet til unnsetning. Venninnen til Henriettes mor hadde brukket
det meste av det som kan brekkes og lå fortsatt på sykehuset. Jeg
fikk begynne med henne.
Vestfold Sentralsykehus var bare en fem minutters
spasertur fra kontoret, så neste morgen ignorerte jeg påbudene om
fastsatte besøkstider og fant på egen hånd fram til avdeling
H, hvor Wenche Steiners passasjer nå hadde vært pasient i fire uker.
Anne Fjell satt i en rullestol på avdelingens
oppoldsrom med begge beina grundig gipset og så ut som hun ble glad over
å få besøk. Gleden avtok betraktelig da jeg presenterte meg
som representant for familien Steiner. "Det gjenstår enkelte detaljer
fra forsikringsselskapets side," løy jeg glatt, "jeg vil gjerne høre
historien direkte fra deg."
"Det er enkelt," sa hun toneløst, "rett
før gangbrua dukket det plutselig opp en liten jente i hvite klær
midt i veien. Hun så ut som en engel. Wenche forsøkte å bremse
og bilen ble kastet rundt. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet
opp her." Hun så bittert på meg. "Jeg har blitt tilstrekkelig latterliggjort
av journalister. Nå har jeg ikke mer å fortelle. Jeg vet godt hva
jeg så. Jeg drømte ikke, og jeg var hverken full eller søvnig."
Det lød overbevisende på meg. "Pleide
dere ikke å være tre som dro til Sandefjord på onsdagene?"
"Jo, det var blitt en fast tradisjon for oss.
Men akkurat denne onsdagen meldte Else forfall. Hun ringte rett før vi
skulle kjøre og fortalte at hun plutselig hadde fått migrene. Noen
har englevakt."
Hun gjorde en pause. "Else Hagen tilhører
trekløveret vårt, hun er også fra Sandefjord, men bor nå
her i Tønsberg. Jeg har ikke sett mye til henne etter at jeg havnet her.
Det kan nesten virke som hun har dårlig samvittighet for at det er meg
som sitter her og ikke henne." Stemmen ble flat. "Men jeg klandrer henne ikke,
jeg hadde kanskje reagert sånn selv."
"Fru Steiner kjørte en gammel Citroen 2CV.
Hadde ikke hun råd til å skaffe seg et bedre kjøretøy?
Det er jo ikke akkurat verdens sikreste bil."
"Wenche var rett og slett glad i den, hun hadde
hatt bilen siden studietiden og nektet plent å kvitte seg med den."
Jeg var egentlig ikke overrasket, jeg hadde også
kjørt 2CV.
"Desverre var sikkerhetsbeltet på hennes
side i stykker, hun skulle ha fikset det for lenge siden, men det ble aldri
gjort. Og nå er det for sent." Stemmen brast.
"La du merke til noe uvanlig før ulykken
skjedde, noe med trafikken, hva som helst?"
"Ingenting. Det var stille på veien. Vi
så nesten ikke en bil på turen fra Sandefjord, bortsett fra en som
kjørte rett foran oss og hjalp oss etter ulykken."
"Hvordan var været?"
"Det regnet litt, så asfalten var glatt.
Og det var bekmørkt, klokka var jo nesten halv tolv."
Jeg så lenge på henne. "Har du selv
noen forklaring på hva dere kan ha vært utsatt for?"
Tårene var begynt å piple fram i det
pene ansiktet. "Hvordan skal jeg vite det?" hvisket hun fortvilet, "jeg vet
bare hva jeg opplevde. Og jeg forstår det ikke."
"Har du fortalt hva som skjedde til Henriette,
eller har hun bare fått vite det gjennom mediene?"
"Hun kom her og spurte, og jeg måtte bare
si sannheten, akkurat som det var. Jeg syntes hun hadde krav på det. Var
det galt av meg?" Hun var engstelig i stemmen.
"Absolutt ikke," svarte jeg overbevisende. "Hvilken
film så dere den kvelden, forresten?"
"En tsjekkisk. Kolja. Har du sett den?"
Jeg nikket gjenkjennende. En nydelig historie
om en middelaldrende musiker og en nesten foreldreløs gutt.
Tanken slo meg umiddelbart. En filmopplevelse
til å komme i en spesiell stemning av. Og den handlet om et lite barn.
Kunne det være forklaringen? Jeg tok ikke sjansen på å konfrontere
henne med den teorien.
Det var ikke mer å hente. Dama virket overbevisende
på meg. Noe uforklarlig syntes å ha skjedd den kvelden. Jeg kunne
bare ønske god bedring.
Jeg dro irritert i kobbelet til Hulda da jeg skuffet
returnerte til kontoret. Bikkja hadde som vanlig tenkt seg en helt annen vei,
og jeg var ikke i humør til å krangle med dyret akkurat nå.
Jeg likte ikke utviklingen i denne saken.
Borgerskapet holdt meg sysselsatt med sine skatteproblemer
og nabokrangler resten av dagen. Men da stillheten utpå kvelden senket
seg over kontoret, fikk jeg igjen tid til å tenke på min nye klient.
Jeg hadde avgitt et løfte. Jeg måtte dra på englejakt. Like
godt å hoppe i det.
Kvelden var passelig mørk og dyster da
jeg dro Hulda ut i min antikke Jaguar. Dette var egentlig for dårlig vær
for den gamle dama, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg der jeg
cruiset stille langs E-18. Ved Fukserød svingte jeg inn på den
gamle veien, og kjørte forsiktig parallelt med E-18 mot den ulykksalige
brua. Jeg følte meg som en idiot. En småbyadvokat på utkikk
etter spøkelser, engler eller hva det nå var. Dette var verre enn
Hardy-guttene. Jeg var glad jeg var alene.
Jeg parkerte på veien ovenfor brua og betraktet
utsikten mot E-18 et par hundre meter lenger nede, mens jeg fyrte opp en god
sigar. Klokka var blitt halv ti, det var mørkt og dystert og trafikken
var liten. De få bilene som passerte lyste opp fotgjengerbrua og fikk
meg til å grøsse da jeg tenkte på tragedien som hadde utspilt
seg her en kveld for fire uker siden.
Engelen viste seg ikke. Det gjorde heller ikke
noen andre. Det var bra ingen så meg nå. Jeg spekulerte på
hva slags forklaring jeg skulle servere min unge venninne. Hvordan skulle jeg
få en tiåring som så brått og brutalt hadde mistet moren
sin til å akseptere at det bare hadde vært en alminnelig bilulykke
av det slaget som snart ville ramme de fleste av oss, dersom utviklingen fikk
fortsette? Og det fikk den nok.
Jeg slapp Hulda ut før vi returnerte. Langs
veien lå det to hus, som begge var så nær at de som bodde
der kunne ha sett eller hørt ulykken. Jeg tok en rask beslutning og ringte
på i det første. Gubben som omsider åpnet for meg så
ut som han var hundre år, og han hadde en hørsel som var tilpasset
alderen. Jeg ga opp og prøvde neste hus.
Det eldre ekteparet hadde ganske riktig hørt
smellet og vært først på ulykkesstedet etter at de klokelig
nok hadde varslet politiet. Deres raske reaksjon hadde reddet Anne Fjells liv,
det hadde jeg lest meg til i politirapporten.
"Det æ'kke første gang vi har hatt
sånne ulykker, nei. Vi burte vel begynne å bli vant te det. Men
det er like fælt hver gang." Det var mannen som førte ordet.
"Jeg har hørt at det skjer mystiske ting
nede ved brua," sa jeg forsiktig, "kjenner dere noe til det?"
De så på hverandre. "Du æ'kke
fra avvisa, vel? Vi h'akke løst te å bli gjort te latter igjen!"
Fyren betraktet meg skeptisk, kona var fortsatt taus.
"Ta det med ro," sa jeg rolig, "jeg vil bare høre
hva dere har å fortelle. Dette blir mellom oss." Jeg henvendte meg til
fruen i huset, intuisjonen sa meg at hun visste noe.
"Det spøker der nede," sa hun toneløst,
"det er den jentungen som går igjen. Jentungen fra ulykken i seksogseksti.
Det var rett der borte." Hun pekte mot gamleveien. "Det var før vi fløtta
hit, men jeg har sjølv snakka med dem som så det."
"Hva var det som hendte?"
"Det var en familie som kom her på veien
en sein kveld. Faren hadde visst drekki, han kjørte altfor fort. I svingen
sklei de av veien og rett inn i det svære eiketreet. Bilen tok fyr, og
de kom seg ikke ut. Ikke før det var for seint."
"Hva med jentungen," sa jeg spent, "hva skjedde
med henne?"
"En av naboene åpna bakdøra og fikk
halt ut den vesle jenta , ho var bare ti år. De hadde vært i familieselskap,
ho hadde på seg en lang hvit kjole. Ho så ut som en engel, bare
det at kjolen sto i full fyr. Ho løp skrikande ne'over jordet akkurat
der brua er nå før noen fikk hjælpt'a. Ho var død
da sjukebilen kom." Hun så beskjemmet ned i gulvet og fortsatte. "Etter
detta hendte har vi hørt skrika mange ganger. Og det fins de som har
sett jentungen. Heldigvis ha'kke vi vært utsatt for no' sånt. Det
er et jærtegn. Da kommer'e te' å skje no' fryktelig med deg, sånn
som det som hendte med de som har sett'a nedpå veien!"
Jeg så meg rundt. Ektemannen var blitt taus,
men han protesterte ikke.
"Er dette alminnelig kjent her?" spurte jeg forsiktig
De nikket i kor. "Alle veit hva som foregår,
men vi snakkær ikke for mye om det." Ektemannen førte ordet igjen.
Det var som pokker. Jeg var virkelig havnet på
spøkelsesjakt. Jeg gjorde et siste forsøk på å bringe
saken ned på jorda. "La dere merke til noe annet uvanlig den kvelden,
trafikk, folk, hva som helst?"
De så på hverandre. "Det var en bil
her opp på gamleveien. Den kjørte avgårde rett etter at vi
hadde hørt smellet. Vi syns det var litt rart at den ikke stoppa. Men
det ække sikkert sjåføren hørte no'. Vi veit jo heller
ikke hvem det var, ingen som vi kjenner i hvert fall." Det var dama som snakket
nå.
"Hva slags bil var det?"
"Ei svær varevogn, mørk uten vinduer
på sia. Mer veit j'ække. Den bare forsvant. Vi hadde annet å
ta oss te."
Det var da noe. Moderne spøkelser var kanskje
utstyrt med varevogn.
Jeg avsluttet kveldens etterforskning, hentet
inn en uvillig Hulda, som hadde tatt mål av seg til å desimere den
lokale kattebestanden og satte kursen hjemover. Jeg kjørte forsiktig,
kom meg helskinnet til Tønsberg og pustet lettet ut da jeg igjen var
hjemme i leiligheten. Ingenting var uvanlig, annet enn i min fantasi. Men der
var det til gjengjeld livlige tilstander.
Jeg våknet brått midt på natta.
Det var noe som hadde ligget og murret i underbevisstheten, noe jeg burde ha
tatt hensyn til. Det var et eller annet Henriette hadde sagt, men i våken
tilstand glapp det unna for meg.
Jeg hadde trøbbel med å sovne igjen.
Redningen ble nok en gang Bache-Gabrielsen utmerkede konjakk. Den gleden førte
til at jeg forsov meg kraftig og måtte stille på kontoret neste
morgen med en solid hodepine, ute av stand til å komme på sporet
av noe som helst.
Det var nesten en lettelse da Wilhelm Mørk
ringte. "Hvordan går det med spøkelsesjakten?"
"Veldig morsomt. Kanskje du heller kan bidra med
noen jordnære opplysninger?"
"Du aner ikke hvor rett du har," repliserte Mørk
lakonisk, "jeg har nemlig nyheter til deg. Wenche Steiners mann, du husker kanskje
han? Per Steiner er navnet."
"Ja hva med han?" spurte jeg utålmodig.
Mørk likte å drille meg, og jeg lot meg alltid trekke opp.
"Fyren har problemer. Eller for å være
mer presis; han hadde problemer. Det ser ut til at Per Steiner i de siste par
årene har hatt en uheldig hånd med svigerfarens firma. Selv har
han bevilget seg feit direktørlønn mens bedriften har hatt trange
tider. Der er er han jo i godt selskap. I følge Brønnøysundregisterne
var fjorårets underskudd betydelig. Aksjekapitalen er nesten oppspist.
Jeg tillot meg også å ta en telefon til selskapets revisor, som
kunne bekrefte at bedriften sårt trenger frisk kapital. Men framtidutsiktene
er gode, bare de kommer over denne kneika." Han stoppet der.
"Du har mer på lager. Kom nå med det!"
Jeg kjente Wilhelm Mørk for godt.
"Både Wenche Steiner og mannen hadde meget
solide ulykkesforsikringer. Intet mindre enn fem millioner hver. Alt går
til den gjenlevende part. Vi har hatt besøk fra forsikringsselskapet."
"Hva slags råd fikk de?"
"Han som har saken hos oss mente at det ikke finnes
grunnlag for å starte noen etterforskning. Han har snakket med ektemannen
og blitt bestyrket i sin oppfatning. Bilvraket ble rutinemessig undersøkt
av Tilsynet, som bare fant en eneste feil, den ble til gjengjeld skjebnesvanger
for fru Steiner. Bremser, forstilling, hjul, lys, alle vitale deler var i sin
skjønneste orden."
"Men sikkerhetsbeltet var altså defekt?"
skjøt jeg inn.
"Ektemannen ga uttrykk for sterk skyldfølelse
på det punktet, men hevder at han gjentatte ganger maste på kona
for å få henne til å levere inn bilen og få sikkerhetsbeltet
reparert. Han påsto også at det hadde vært komplett umulig
å få henne til å vrake den gamle kassa. Selv kjører
han en svær Mercedes. "
"Ble Steiners bevegelser ulykkeskvelden sjekket?"
"Det var ingen spesiell grunn til det. Han fortalte
selv at han hadde vært på jobb i fabrikken. Han drev med laboratorieeksperimenter
som måtte utføres om kvelden og natta på grunn av begrensninger
i dataanleggets kapasitet. Etter klokka ni hadde han vært helt alene.
Sykehuset fikk tak i han der. Datteren var hjemme uten tilsyn." Han gjorde en
pause. "Du har jo en jentunge selv. Er det vanlig å la tiåringer
være alene klokka halv tolv om kvelden?"
"Tja, jeg ville ikke gjort det. Men det er jo
ikke forbudt." Jeg tenkte raskt videre. "Fabrikken ligger i Sandefjord, ikke
sant?"
"Feil. Den ligger i Stokke kommmune, en ti minutters
biltur fra ulykkesstedet." Han var ikke ferdig. "Det er mer. Wenche Steiner
hadde særeie. Gjennom en ektepakt eide hun alt. Det var faren hennes som
sørget for å ordne det slik. Aksjene i bedriften, huset, hytta.
Mannen eide formelt ingenting."
Jeg ble sittende lenge og tenke mens jeg røykla
kontoret med en god Cubana. Dette var spekulasjoner. Ektemannen hadde muligens
både motiv og anledning til å rydde sin kone av veien. Problemet
var bare det at kona faktisk døde i en helt ordinær bilulykke.
Med mindre fyren hadde bedre forbindelser i det hinsidige enn selveste paven,
så var denne saken en ikke-sak. Og hvem skulle eventuelt etterforskes;
engelen fra Stokke?
Jeg kunne bare trekke den konklusjon at prosjektet
var håpløst. Det samme ville åpenbart politiet mene. Jeg
måtte gå den tunge veien til min unge klient og servere henne sannheten
om engler, djevler og tilfeldige ulykker. Jeg gledet meg ikke.
Neste formiddag var jeg opptatt i retten med en
annen håpløs sak. Jeg satt og hørte etter med et halvt øre
mens aktor argumenterte overbevisende for langvarig innesperring av min klient,
noe denne utvilsomt fortjente. Jeg hadde tankene et helt annet sted, og plutselig
husket jeg. Jeg greide nesten ikke å vente til prosedyrene var over og
en trøtt dommerfullmektig hadde beseglet stakkarens skjebne, før
jeg vrengte av meg kappa, hentet Jaguaren og kjørte bort til Henriettes
skole. Klokka var akkurat to da jeg parkerte foran utgangen.
Det var lett å få øye på
min lille venninne der hun gikk midt i flokken av unger. En naturlig sosial
stjerne, som nå hadde møtt sin første store utfordring i
livet. Jeg håpet ikke hun ville få flere av samme slaget.
Jeg slapp Hulda ut av bilen. Det finnes ikke noe
så kontaktskapende som en hund, det har jeg lært meg gjennom tallrike
lufteturer. Henriette hang umiddelbart rundt Huldas brede nakke.
"Kan vi gå en tur?" sa jeg, "det er noe
jeg må spørre deg om. Vi kan jo følge deg hjem. Hulda trenger
mosjon, hun har sittet i bilen og ventet på meg i hele dag."
Vi ruslet gjennom det fredelige villastrøket
og pratet om alt og ingenting. Det virket usannsynlig at noen skulle så
mye som tenke på å begå forbrytelser i dette nabolaget. Henriette
så ikke lenger trist ut.
Jeg kastet meg ut på dypt vann. "Jeg jobber
med saken din," sa jeg forsiktig, "men du vet at advokater ikke alltid greier
å løse mysterier. Noen ganger må vi bare godta at vi ikke
forstår hvorfor ting blir som de blir. Du skjønner det, ikke sant?"
Jeg kunne se at hun hadde tenkt på det.
Hun nikket og smilte tillitsfullt. "Jeg stoler på deg. Du er jo advokaten
min."
"Det er en sak jeg lurer på. Du sa at pappa
i hvert fall hadde glemt fort, husker du det? Hva mente du egentlig?"
Den var vanskelig. Jeg kunne lese henne som en
åpen bok. Skulle hun fortelle meg noe ufordelaktig om faren sin?
"Husk på at jeg er advokat," sa jeg rolig,
"til advokater kan du fortelle nesten alt. Vi har taushetsplikt. Vi er nesten
som prester."
Det hjalp. "Jeg tror pappa har fått en ny
kjæreste. Det synes jeg er kjempedårlig gjort!" Hun begynte nesten
å gråte, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å
trøste.
Hun roet seg raskt og ble igjen den veslevoksne
tiåringen. "Jeg har hørt han snakke med noen i telefonen, typisk
kjæresteprat." Hun fnøs så foraktelig som bare en tiåring
kan. "Og jeg tror det har vært noen hos han når jeg har sovet over
hos venninnen min."
"Hvordan vet du at det var en kjæreste?"
Hun så trist på meg. "Jeg fant en
eyeliner på badet. Og det var i hvert fall ikke mammas gamle!"
Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, men
forsøkte allikevel. "Det kan jo hende at faren din trenger en å
være sammen med. Han er sikkert lei seg. Og du må jo regne med at
han en gang kan komme til å få seg en kjæreste, han er sikkert
ikke eldre enn meg. Og jeg kan jo godt tenke meg det." Jeg følte meg
ikke så helt lite falsk, men jeg var pent nødt til å kjøre
dette løpet ferdig.
Hun sukket voksent. "Æsj, jeg synes det
er så dumt for mammas skyld." Hun skiftet raskt tema. "Men jeg gleder
meg til i kveld. Jeg skal til venninnen min og sove over. Vi skal se på
video. Og vi får lov å spise gotterier, selv om det ikke er lørdag!"
Vi lot de ubehagelige temaene ligge og ble enig
om at Henriette skulle få passe Hulda en hel dag. "Pappa er også
glad i hunder," sa hun fornøyd, "men han sier at vi ikke har tid til
å ha en egen. Kanskje når jeg blir større."
Jeg ble sittende rastløs hjemme den kvelden.
Jeg visste hva jeg kom til å gjøre, og jeg likte det ikke. Jeg
var havnet i en loyalitetskonflikt. Hva gjorde jeg dersom jeg kom over informasjon
som kunne brukes mot Per Steiner? En mann rammet av en tragisk ulykke. Hans
personlige relasjoner angikk ikke meg. For alt jeg visste var han uskyldigheten
selv. I tillegg var han Henriettes far og eneste omsorgsperson.
Så snart det var blitt mørkt var
jeg klar. Eiendommen til familien Steiner var som skreddersydd for diskret overvåkning.
Den lå usjenert til i et av byens gamle villastrøk med store eplehager
og god plass. Jeg parkerte Jaguaren slik at jeg hadde full oversikt over inngangen.
Jeg slapp å vente lenge. Presis halv ti
dukket det opp en dameskikkelse foran huset til Steiner. Hun så seg om
før hun åpnet porten og gikk raskt mot inngangen. Jeg lot motortrekket
på Pentaxen løpe, men det ville bli vanskelig å identifisere
gjesten. Mørket, sammen med lett regn gjorde det umulig å se detaljer.
Dama hadde svart regnfrakk og en bred hatt som skjulte ansiktet. Figuren og
ganglaget røpet at det ikke var noen gammel dame.
Hun var tydelig ventet. Det gikk bare noen sekunder
før døra ble åpnet og hun forsvant inn. Pokker og! Jeg hadde
vært sikker på at eventuelle gjester ville ankomme med bil. Det
ville vært lett match. Jeg måtte altså ut i felten.
Det var enkelt å ta seg inn i hagen og snoke
gjennom viduene i første etasje. Jeg klatret opp langs et stativ som
holdt slyngplantene langs veggen på plass og fikk god oversikt over entréen
gjennom et lite vindu som sto åpent. Jeg knipset løs så snart
jeg så de to skikkelsene som tett omslynget passerte rett forbi meg på
vei opp trappa til annen etasje.
Akkurat da jeg trodde jeg hadde situasjonen helt
under kontroll skjedde det. En alarm begynte å ule noe jævlig, og
jeg datt i forskrekkelsen bakover og ned i rosebuskene under. De stakk som bare
pokker. Jeg var antakelig registrert av en sensor da jeg kom i skade for å
ta tak i vinduskarmen for å holde meg fast.
Det var bare å komme seg unna. I mellomtida
var utelyset blitt tent rundt hele huset. Jeg var brennsikker på at de
to der inne måtte se meg der jeg krysset plenen, hoppet ugrasiøst
over gjerdet og gikk på trynet i søla utenfor. Heldigvis fikk jeg
med meg kameraet.
Jeg fikk ikke roet nervene før jeg kunne
gli stille vekk i Jaguarens trygge skinnkupé. Jeg trodde ikke noen hadde
identifisert meg, men følte meg langt fra trygg. Hvis de hadde sine svin
på skogen, ville de nå ha blitt alarmert.
Jeg tilbrakte resten av kvelden med framkalling
av filmen. Resultatet var førsteklasses. En serie med knallskarpe bilder.
Dama var virkelig råflott, sist i tredveåra, med mørkt langt
hår, slank og elegant. En som visste hva hun var verdt. Jeg hadde aldri
truffet henne før, men det var noe kjent med ansiktet. Per Steiner var
en tett, maskulin type, yngre enn ventet. Han så sliten ut.
Jeg satt der med bildene foran meg og lurte på
hva slags historie de egentlig fortalte. Tilsynelatende noe så ordinært
som to voksne mennesker som var blitt kjærester, som tok hensyn til vesle
Henriette og derfor ønsket å holde forholdet skjult inntil jentungen
hadde fått tapet av moren mer på avstand. Hvilken omtanke. Riktignok
hadde ikke Steiner vært enkemann i mer enn en måned, men vi lever
jo i forandringenes tidsalder. Jeg var like klok.
Neste morgen ringte jeg Wilhelm Mørk og
inviterte på lunsj. Vi hadde begge en forkjærlighet for bakeriets
kafé på torget, en plass hvor vi var velsignet anonyme mellom fredelige
pensjonister, resignerte arbeidsløse og en og annen skoleskulker. Dessuten
var kakene gode. På grunn av etablissementets manglende skjenkerett ble
vi heller ikke utsatt for et ellers uimotståelig drikkepress.
Jeg la bildene fra kveldens ekspedisjon på
bordet. "Sier dette deg noe?"
Mørk studerte dama med interesse. Han så
ironisk på meg. "Leser du ikke Tønsbergs Blad?"
Jeg måtte innrømme min uvitenhet.
"Har det noen gang stått noe interessant der?"
"Der har du et poeng," repliserte Mørk,
"men hvis du altså hadde fulgt med i det som skjer i denne fillebyen,
så ville du ha registrert at denne dama er litt av en lokal kjendis. Jeg
tror faktisk hun er i ferd med å bli nasjonal stjerne."
"Ut med språket Wilhelm! Hvem er hun?"
"For tiden frilansjournalist. Har blant annet
jobbet i NRK. Og i høst debuterte hun som kriminalforfatter. Hun bor
i Tønsberg. Du burde lese boka hennes. Kanskje du kunne lære noe
om etterforskning. Dessuten er hun nyskilt og ledig på torget."
Selvsagt. Else Hagen, kulturjournalist og forfatter.
Jeg visste jo at jeg hadde sett ansiktet før. Men det var noe annet som
også slo meg, noe som stilte saken i et nytt lys. Jeg valgte å holde
kjeft foreløpig og lot som ingenting. Det var en jeg måtte besøke.
Veien til Sentralsykehuset var kort, og akkurat
som forrige gang traff jeg Wenche Steiners passasjer i dagligstua. Nå
hadde hun kommet seg opp fra rullestolen og humpet rundt på krykker. Hun
så ut som hun likte å få besøk.
"Hei!" smilte hun. "Jeg er i godt humør
i dag. Røntgenbildene var fine, jeg slipper snart ut. Og de sier at jeg
kommer til å bli som ny!"
"Det var hyggelig. Jeg skal ikke plage deg lenge.
Det er bare en sak jeg må spørre deg om."
Jeg tok fram et av bildene, et som viste Per Steiner
og hans venninne i tett klinsj. Riktignok var både Else og Hagen vanlige
navn, men en slik tilfeldig kombinasjon trodde jeg ikke på. "Sier dette
deg noe?"
Hun så sjokkert ut og dumpet ned i rullestolen,
tydelig rystet. "Men det er jo Else. Else og Per?"
"Else Hagen. Deres felles venninne. Hun som hadde
engelvakt, ikke sant?" Jeg greide ikke å skjule ironien. "Visste du om
dette forholdet?"
Hun ristet heftig på hodet. "Dette ante
jeg virkelig ikke!" Hun tenkte seg om. "Når er dette bildet tatt?"
"Det er helt ferskt," sa jeg rolig. Det kan jo
også forholdet være, for alt jeg vet. Hva tror du?"
Hun hadde fått noe å tenke på.
"Jeg vet virkelig ikke. Men sånt har jo hendt før. Trøst
og medfølelse kan gå over til noe mer." Det hørtes ikke
ut som hun trodde det selv.
"Vær snill og hold dette for deg selv,"
sa jeg inntrengende. "De det angår prøver tydeligvis å holde
det skjult, og det forsøket synes jeg ikke vi skal ødelegge. Ring
meg hvis du kommer på noe jeg bør vite." Jeg ga henne kortet mitt.
"God bedring!"
Hun hørte nesten ikke hva jeg sa. Jeg hadde
visst ødelagt dagen hennes. Men jeg hadde ikke dårlig samvittighet.
Derimot hadde jeg mye av det mange ville kalle skitten fantasi.
Jeg ble sittende på kontoret utover kvelden.
Det faktum at Per Steiner hadde slått seg sammen med sin avdøde
kones venninne beviste ikke noe. En kunne vel snaut nok kalle det et indisium,
særlig hvis forholdet viste seg å være ferskt. Det jeg definitivt
ikke likte, var dette avbudet som den samme Else Hagen så beleilig hadde
meldt. I siste øyeblikk hadde hun trukket seg fra en skjebnesvanger kjøretur.
Du snakker om englevakt. Kanskje hun hadde direkte forbindelse med høyere
makter.
Men hovedpoenget var ikke forandret. Bilkrasjet
var og ble ei ulykke, når en så bort fra engler og spøkelser.
Jeg stanget hodet mot veggen og kom ikke videre.
Denne historien luktet ikke lenger. Den stinket. Og jeg kunne ikke gjøre
en fordømt ting med det. Kanskje jeg ikke ønsket det.
Jeg hadde flere alvorlige møter med Wilhelm
Mørk den høsten. Han brukte det han hadde av innflytelse i etaten.
Men det fantes ikke god nok grunn til å sette i gang utvidet etterforskning,
langt mindre til å reise noen tiltale.
Min lille venninne lot til å ha innfunnet
seg med situasjonen. Hun besøkte meg et par ganger på kontoret,
men spurte aldri mer om engelen, og jeg lot temaet ligge.
Det nærmet seg jul. Jeg måtte avvikle
denne historien en gang for alle. En ettermiddag ringte jeg Henriette Steiner.
Jeg regnet med at faren var på jobb. "Henriette, det er advokaten din.
Kan du komme innom meg i morgen på vei hjem fra skolen. Vi har noe å
snakke om."
"Jeg har noe å fortelle deg også,"
sa hun, "det er en hemmelighet. Men siden du er advokaten min, kan jeg vel si
det til deg."
"Det er klart, til meg kan du fortelle alt." Det
var sånne uttalelser som faller lett, men som er desto vanskeligere å
følge opp.
Jeg hadde kjøpt inn brus og kaker for anledningen.
Vi satt oss høytidelig ved konferansebordet. Henriette Steiner med sine
lange gule fletter, svarte joggedress og skinnransel og advokat Svend Foyn med
sin kjedelige kundedress.
"Nå er det snart gått et kvart år
siden du kom hit første gang," begynte jeg forsiktig, "husker du det?"
Hun nikket alvorlig. "Klart jeg husker! Jeg var
litt redd, altså."
"Det syntes ikke," sa jeg, "du var ganske overbevisende,
må jeg innrømme. Men nå har jeg altså gjort alt jeg
kan for å finne ut av det som skjedde med din mor, og det er på
tide å avslutte saken. Du skjønner det, ikke sant?"
Det gjorde hun.
"Det kan godt hende at det var en engel der ute
på veien den kvelden," sa jeg forsiktig, "men jeg tror ikke den ville
moren din noe vondt. Uansett så er den nå reist tilbake der den
kom fra, og jeg tror aldri den kommer igjen." Jeg fylte opp colaglasset hennes.
"Du må lære deg å godta at det finnes en masse saker mellom
himmel og jord som du ikke forstår og som du ikke kan forstå. Noe
av det virker forferdelig urettferdig, allikevel må du akseptere det.
Sånn som det som hendte med din mor." Jeg tok handa hennes og klemte den.
"Det er det en kaller å bli voksen."
"Jeg tror jeg har skjønt det," sa hun stille
og tok fram en rød jentelommebok fra ranselen. "Hvor mye skylder jeg
deg?"
Jeg så lenge på henne. "Åttini
kroner."
Hun ga meg en hundrelapp og fikk elleve kroner
igjen.
"Hvorfor ble det akkurat åttini?" spurte
hun nysgjerrig.
"Det er min hemmelighet," sa jeg, "men siden det
er deg skal jeg fortelle det." Jeg senket stemmen. "Det er prisen på min
yndlingssigar."
"Du burde ikke røyke," sa hun strengt,
"pappa har sluttet."
Jeg skiftet raskt tema. "Hva med hemmeligheten
din? Du hadde jo noe du skulle fortelle meg."
"Pappa har lovt at jeg skal få hund til
jul," sa hun gledesstrålende, "vi har alt vært og plukket ut hvalpen.
Det er en Golden Retriever. Den er kjempesøt!"
"Det er fint," sa jeg, "det eneste problemet er
at Hulda kommer til å bli sjalu. Men det går fort over."
Jeg fulgte henne ut. Hun måtte hjem og gjøre
lekser, gå på turn og treffe venninner. Hun kom nok til å
klare seg bra. Jeg spurte ikke om farens kjæreste. Jeg ville egentlig
ikke vite mer. Det var bare plagsomt å vite og ikke kunne handle. Wilhelm
Mørk hadde rett. Ting går over. Det tar bare litt tid.
Da sommeren nærmet seg, hadde jeg praktisk
talt glemt spøkelsesengelen. Henriette Steiner hadde jeg bare sett et
par ganger siden jul. Hun var mest opptatt av hvalpen sin og virket ellers fornøyd.
Faren og Else Hagen var nå offisielt kjærester. Jeg hadde hørt
rykter om at de planla å legalisere forholdet. Kriminalomanen hennes solgte
bra. Hun var i ferd med å bli rikskjendis, akkurat som Mørk hadde
sagt.
Per Steiners elektronikkbedrift var på hugget
og forlengst over krisene. Alt dette hadde jeg undersøkt i det stille.
For langt bak i underbevisstheten hadde jeg fortsatt en gnagende mistanke om
at noen hadde begått den perfekte forbrytelse.
Løsningen kom sånn løsninger
på uforståelige problemer alltid kommer. Ikke som et resultat av
planlagt og systematisk gransking, men under heftig innflytelse av nikotin,
alkohol og musikk.
Jeg hadde ikke kunnet motstå en invitasjon
fra en gammel venn fra studietida, en av dem som faktisk hadde vært ekte
hippi i åtteogseksti og som seinere aldri fant seg til rette i en borgerlig
tilværelse. Rockens dinosaurer, Pink Floyd, kjørte et megashow
på Nya Ullevi, og vi var der. Midt under det gigantiske lys- og lydshowet
mens Wish you were here dundret gjennom sommernatta skjønte jeg
plutselig hvordan alt hang sammen. Akkurat sånn måtte det ha foregått
den mørke novemberkvelden på E-18 mellom Sandefjord og Tønsberg.
Resten var barnemat. Noen telefoner bekreftet
min teori. Utstyr og kunnskap fantes, firmaets testbil var en svær mørk
van, proppfull av utstyr. Alt stemte.
Jeg ringte Wilhelm Mørk, og noen timer
seinere satt vi overfor hverandre i leiligheten min. På bordet hadde vi
ei flaske av den beste konjakk det norske vinmonopolet var i stand til å
framskaffe. Jeg la fram min forklaring, mens Mørk fulgte interessert
med.
"Du har sannsynligvis rett," sa han tankefullt,
"men sett at det ikke er slik. Sett at det faktisk var en ulykke. Jeg tviler
sterkt på at det du har å fare med er tilstrekkelig til å
få noen dømt. Det vil bli lett match for en god advokat." Han gjorde
en tenkepause. "Har du vurdert konsekvensene for din lille venninne hvis du
går ut med dette?"
"Hva synes du jeg skal gjøre?"
"Jeg aner ikke, det er heldigvis ikke mitt problem."
Mørk skjenket oss mer konjakk. "Men en sak er jeg forbannet sikker på.
Ikke forsøk å leke Vår Herre!"
Det ble ei lang sommernatt hvor vi løste
massevis av problemer. Men da morgenen kom var jeg fortsatt ikke sikker på
hva slags råd Wilhelm Mørk egentlig hadde gitt meg.
Neste dag tok jeg en beslutning. Jeg ringte administrende
direktør Per Steiner og inviterte meg til et møte på kontoret
hans. Han var svært lite imøtekommende, men noe i stemmen min må
ha fått han til å forstå.
Jeg måtte vente lenge på det elegante
forværelset mens han avviklet sine viktige telefoner. Den smellvakre sekretæren
betraktet meg surt. Omgivelsene stinket av high-tech og suksess, potente PC'er
suste i krokene, mens unge dynamiske menn med blikket rettet mot framtida sirkulerte
rastløst i lokalene.
Per Steiner virket som en sympatisk mann. Han
så ikke lenger så sliten ut. Han inviterte meg høflig på
kaffe, men bak roen kunne jeg ane sprekker i rustningen.
Jeg valgte å gå rett på sak.
Jeg var lei av å pakke inn ordene i bomull. "Jeg vet hva som hendte da
din kone ble drept på E-18. Det var ingen ulykke, men et kalblodig mord!"
Jeg feide unna protestene hans. "Bare sett deg igjen." Han hadde vært
på vei opp og mot meg.
"Nå skal du høre på meg!" Han
ble merkbart blekere og hadde allerede krympet i sjefsstolen.
"Du hadde all verdens motiv, både økonomisk
og personlig. Du og din kjendisvenninne. Hun må ha visst hva som skulle
skje da hun trakk seg fra kjøreturen. Det har jeg skjønt lenge.
Men nå vet jeg også hvordan du fikk det til." Svetteperlene var
kommet fram på pannens hans nå.
"Selskapet ditt har høy kompetanse på
laserteknologi, ikke sant. Du har alt nødvendig utstyr for å produsere
perfekte laserbilder i lufta. Alt du trengte var et passende sted der du kunne
bruke firmaets testbil og en laserkanon." Ansiktsuttrykket hans var god nok
bekreftelse for meg.
"Du satt der i bilen og ventet den kvelden," fortsatte
jeg ubønnhørlig. "Du visste når den gamle 2CV'en til din
kone ville dukke opp, og du kjente til det manglende sikkerhetsbeltet."
Jeg lot ham ikke få slippe til med protester.
"Den gamle spøkelseshistorien passet godt til planene dine. Du plasserte
rett og slett en liten hvit engel på veien foran bilen akkurat da den
skulle passere brua. Dermed gjorde du deg til morder!"
Det var blitt merkelig stille i rommet. Det var
som om vi var frakoblet fra omverden. Per Steiner prøvde å si noe,
men jeg vinket han av.
"Jeg er ikke interessert i å høre
dine forklaringer, for alt jeg vet hadde dere to et helvete sammen. Det spiller
ingen rolle for meg. Du holdt på å ta livet av en helt uskyldig
passasjer i tillegg, tenkte du noen gang på det?"
Jeg ventet ikke på svar, bare fortsatte.
"Du kan ta det med ro. Jeg representerer ingen trussel, så lenge du gjør
som jeg sier. Det må bli opp til deg selv om du har samvittighet til å
leve med det du har gjort. Det jeg nå har fortalt blir mellom oss."
Jeg hadde ingen problemer med å gjøre
meg hard i stemmen. "Men det er to betingelser som gjelder. For det første
skal du sørge for at Anne Fjell får en romslig kompensasjon for
det hun ble utsatt for. For det andre skal du ta deg av datteren din på
en skikkelig måte. Jeg har hørt at du skal være en god far.
Fortsett med det. Hvis jeg noen gang får høre om noe galt på
det området, er du ferdig! Jeg kommer til å følge med deg."
Jeg studerte han lenge og grundig. Ingen av oss
sa noe. Per Steiner hadde det ikke godt, men det var ikke mitt problem. Tida
fikk vise hva slags løsning han kom til å velge.
Jeg så meg ikke tilbake da jeg trampet ut
av kontoret og slengte døra hardt igjen etter meg.
Jeg var lettet da jeg kom meg ut i Jaguaren og
kunne gli stille mot Tønsberg i den varme sommerkvelden. Jeg tenkte på
det Wilhelm Mørk hadde sagt da jeg beklaget meg over alle forbrytere
som gikk fri og aldri fikk noen straff. Det er ikke det at jeg ikke vet at
virkeligheten er sånn. Jeg liker bare så forbannet dårlig
å bli minnet på det.
Han hadde helt rett, som vanlig.