ENGLER - FINNES DE?
Av Jan Mehlum

Jentungen som sto i døra og stirret trist på meg var blek, tynn og rundt ti år. Hun var kledd i svart joggedress, som understreket det hvite ansiktet, innrammet av korngult hår med lange fletter. På ryggen hadde hun en skinnransel. Jeg håpet ristingen i den skranglete kroppen bare skyldtes temperaturen. Ute var det kaldt, surt og ufyselig, akkurat så deprimerende som mørke novemberdager kan være langs gullkysten i Vestfold.
     Hun måtte ha sneket seg ubemerket forbi advokatfelleskapet Fredriksen, Frydenberg & Foyns strenge sekretærregime, antakelig fordi hun var så liten at hun bare såvidt rakk opp til skranken i gangen. Hun skvatt da vegguret mitt signaliserte at klokka var halv tre. Hun var sikkert på vei hjem fra skolen.
     "Er du advokat Svend Foyn?" Stemmen var tynn og spinkel, men samtidig veslevoksen og artikulert. Jentungen var seg allerede bevisst sin rolle i småbyens høyere sosiale lag.
     Jeg nikket bekreftende. Navnet sto til og med på kontordøra med gullskrift. Advokat Svend Foyn. MNA. Fredriksen & Frydenberg er nøye på sånt.
     "Jeg heter Henriette. Henriette Steiner," la hun høflig til. Skjelvingen var gått over. Hun svelget nervøst et par ganger. "Kan jeg få komme inn?"
     "Javisst." Jeg svingte beina ned fra skrivebordet, la Dagbladet til side og pekte mot besøksstolen. Den bar ikke preg av slitasje.      
     Ser man det. Kanskje jeg var i ferd med å få en klient. De ble visst stadig yngre. Jeg hadde hørt at det skulle være problematiske forhold i tønsbergskolene. Nye markeder, nye muligheter for driftige advokater.
     "Hva kan jeg hjelpe deg med, Henriette?"
     "Jeg har lest i avisen at du tar saker for barn. Er det sant?"
     Jeg kvalte et smil. Hun tenkte nok på intervjuet Tønsbergs Blad hadde hatt med meg på ungdomssida, der jeg hadde fortalt om barns juridiske rettigheter.
     "Det kommer an på. Jeg tar mange slags saker. For tjuver og kjeltringer som politiet vil sette fast, for forretningsmenn som ikke vil betale skatt, for gamle damer som krangler med kommunen eller har mistet katten sin. De kommer til meg. Men det er ikke alltid jeg kan hjelpe. Dessuten er det svinedyrt med advokater. Og du har vel ikke lyst til å kaste bort sparepengene dine?"
     Hun åpnet sekken og tok ut ei rød postsparebankbok. "Jeg har nesten tre tusen kroner. Er det nok?"
     "Kanskje," sa jeg vennlig, "men kan du ikke heller fortelle meg hva som er problemet, så skal jeg se om jeg kan gi deg et råd. Det er gratis."
     "Du må love å ikke le!" Hun var dødsens alvorlig.
     "Kors på halsen!" Jeg hadde ikke glemt at datteren min en gang også hadde vært ti år. Jeg gjettet på en rømt undulat.
     Hun pustet dypt og tok sats. "Jeg vil du skal finne engelen!"
     Jeg lo ikke. Engler er ikke lette å finne, og de er ikke til å le av.
     Hun så trist på meg. "Engelen som drepte mamma." Hun kjempet mot gråten der hun satt ytterst på stolen. De smale skuldrene dirret, og tårene begynte å renne i smale striper nedover bleke kinn.
     St.Bernarden Hulda våknet brått fra ettermiddagsluren på kontorets skinnsofa. Hverken Hulda eller jeg likte lyder som dette. Det store dyret veltet seg ned på gulvet og stakk snuten trøstende opp i Henriettes fang. Det stoppet gråten. Foreløpig.
     "Jeg må vite mer før jeg kan love deg noe," sa jeg forsiktig. "Er moren din død?"
     "Ja," hvisket hun, "for fire uker siden, akkurat i dag." Hun tok fram en plastmappe fra ranselen og la den forsiktig på skrivebordet foran meg. "Du kan lese det her."
     Jeg brettet forsiktig ut avisutklippene fra mappa. Plutselig forsto jeg hva Henriette snakket om. Bilulykken på E-18 da en kvinne ble drept og en annen hardt skadd på veien mellom Sandeford og Tønsberg.
     2CV'en til Wenche Steiner hadde brått og uforklarlig bremset opp rett før ei fotgjengerbro og hadde sklidd inn i betongen i brokaret. Det var fartsgrense på nitti nedover den bakken der brua lå, og selv den franske jernsenga hadde sannsynligvis hatt en hastighet opp mot dette nivået da et eller annet fikk sjåføren til å panikkbremse. Henriettes mor døde på stedet, mens venninnen hennes såvidt overlevde.
     En stygg hverdagshistorie fra trafikken, hadde det ikke vært for passasjerens forklaring til politiet. Hun hevdet hardnakket at Henriettes mor hadde bremset opp for et engellignende vesen som spratt ut i veien rett foran bilen. En liten engel i hvite klær.
     Jeg husket historien fra avisene, selv om journalisten hadde vært diskret nok til å pakke inn forklaringen slik at den stakkars venninnen ikke framsto som en rein tulling. Historien ble seinere av politiet framstilt som et resultat av sjokket fra kollisjonen og de alvorlige skadene hennes. Heller ikke i den etaten trodde man ikke på engler.
     Av reportasjene jeg nå skummet gjennom framgikk det at de to hadde vært på kino i Sandefjord denne mørke høstonsdagen. Både Wenche Steiner og venninnen var opprinnelig fra Sandefjord og hadde beholdt sine gamle kinovaner da de giftet seg og flyttet til Tønsberg. De hadde sine faste onsdager i Sandefjord sammen med gamle kjente og kjørte vanligvis i bil sammen.
     Men det var mer med denne historien. Det var nemlig ikke første gang uforståelige ulykker hadde forkommet akkurat ved denne gangbrua. Seinest forrige vinter skjedde det også en dødsulykke ved en mystisk utforkjøring på samme sted.
     Kjentfolk påsto at det spøkte der. Etter sigende skulle spøkelset være ei lita jente som ble drept i en trafikkulykke på den gamle veien, som gikk rett ved siden av nye E-18. Journalisten hadde funnet ut at det faktisk skjedde en ulykke der en mørk høstkveld for tredve år siden, men ikke funnet fram til noen som ville innrømme at de hadde møtt spøkelset, som angivelig skulle se ut som en engel. Lokalbefolkningen unngikk både veien og gangbrua etter mørkets frambrudd.
     Jeg så opp fra papirene. Henriette satt helt stille og klappet Hulda mens hun fulgte meg vaktsomt med engstlige øyne. Jeg lo ikke. Dette var ikke noe å le av. En jentunge som hadde mistet moren sin. Stort verre kunne det ikke bli.
     I følge nekrologen hadde Wenche Steiner vært en usedvanlig kvinne, et særdeles aktivt menneske med mange og varierte interesser. Hun var på min egen alder. Tidlig i førtiåra. Jeg hadde aldri truffet henne, men jeg hadde registrert navnet. En samfunnsengasjert type, politisk radikal og usnobbete til tross for sin solide økonomiske bakgrunn. Faren var suksessrik gründer, som etter å ha etablert et ekspansivt og avansert elektronikkfirma gikk bort og døde altfor tidlig, noe som ga datteren en betydelig formue. Den hadde hun sammen med sin ingeniørmann forvaltet svært så bra.
     "Hvordan kan engler gjøre noe sånt?" Henriette Steiner så spørrende på meg, og jeg visste ikke hva jeg skulle si uten å såre jentungen.
     "Kanskje det ikke var noen engel," forsøkte jeg skånsomt , "kanskje moren din bare trodde hun så noe. Kanskje det var et rådyr eller en katt hun ville unngå å skade." Jeg skjønte umiddelbart at det var dumt sagt. Den forklaringen hadde hun hørt før.
     "Du tror ikke på meg du heller!" Hun skjøv bort Hulda og reiste seg foran skrivebordet mitt. Hodet hennes rakk akkurat over kanten. "I avisen sa du at voksne skulle ta barn på alvor og stole på det de forteller. Du er ikke noe bedre enn de andre, du bare later som! " Hulkingen var kommet igjen. "Pappa, for eksempel, han er sånn som deg. Han bare sier at alt vil gå over og at jeg må prøve å glemme, at jeg innbiller meg ting. Og pappa har glemt fort han. Men jeg kan ikke glemme så lenge jeg ikke vet hvorfor den engelen måtte skremme mamma!"
     "Ta d.. d.. det med ro," sa jeg fort, "jeg skal f.. f.. forsøke å hjelpe. Helt sikkert. Vær så snill og sett d.. d.. deg ned igjen." Min ekskone hadde alltid beskyldt meg for å være for bløthjertet for advokatyrket.
     Henriette så forbauset på meg. "Hvorfor stammer du? Pappa sier at de som stammer lyver."
     Faren din er en tosk, tenkte jeg, men holdt klokelig kjeft. Mange barn hadde skrullete foreldre. Det var ikke deres skyld. Og uansett var de lojale mot sitt opphav.
     "Jeg stammer bare når jeg blir ivrig," sa jeg så rolig jeg maktet, "sånn som nå, når jeg gjerne vil hjelpe deg." Det ble for komplisert å forklare en tiåring hvordan det hadde vært å vokse opp i Tønsberg under navnet Svend Foyn.
     "Hva hadde du så tenkt deg at jeg skulle gjøre?" Jeg hadde forlengst mistet kontrollen over denne samtalen.
     "Jo," sa hun snusfornuftig, "hvis du kunne finne engelen, så vil den sikkert snakke med deg som er advokat. Den er vel som andre voksne, den bryr seg sikkert ikke om barn." Akkurat det hørtes fornuftig ut. Jeg var mer skeptisk til ideen om englers gode forhold til advokater. Men dette var kanskje en engel med diabolske anlegg.
     "Jeg har et forslag," sa jeg overtalende. "Nå går du hjem til faren din, gjør leksene dine og forsøker å ikke tenke mer på denne engelen. I mellomtiden skal jeg undersøke saken og ringe deg når jeg vet noe mer. Honoraret mitt kan vi snakke om når vi ser hva jeg har funnet ut. Og la dette bli en hemmelighet mellom oss. Høres det bra ut?"
     Henriette Steiner så lenge på meg. Moren hennes hadde nok vært ei gløgg dame. "Det er en avtale. Hvis du lover at du ser etter der ulykken hendte. For det er der engelen er."
     Jeg fant ingen argumenter mot en så logisk slutning og måtte bare kapitulere.
     Jentungen reiste seg og så litt mindre trist ut da hun klappet Hulda til farvel, tok sekken på ryggen og vandret ut etter å gitt meg telefonnummer og adresse. Jeg hadde virkelig skaffet meg en ny klient.
     Jeg vandret rastløs rundt på kontoret. Klokka nærmet seg fire, og jeg måtte foreta meg noe. Jeg hadde pådratt meg en forpliktelse som jeg var pent nødt til å følge opp. Med et sukk slapp jeg beina ned fra skrivebordet og skremte Hulda ut av sofaen mens jeg greip telefonen.
     Kriminalbetjent Wilhelm Mørk ville elske å drille meg med denne historien. Men han var den eneste av de jeg kjente på kammeret som var villig til å sile nødvendig informasjon til advokater som meg.
     Jeg forsøkte en offensiv tilnærming. "Det er Svend Foyn. Du har vel ikke for mye å gjøre. Jeg trenger hjelp til en enkel sak, bare barnematen for deg." Jeg serverte en redigert versjon der englejakten var behendig utelatt. "Jeg har hatt en henvendelse fra familien, fra en som er usikker på hva som virkelig skjedde ute på E-18 den kvelden." Det var jo ikke direkte usant. "Vi kan vel treffes på Havariet, så river jeg i middag."
     Han gryntet misfornøyd, men jeg stolte på Mørks velutviklede sans for mysterier. Mannen var fortsatt nysgjerrig, etter mer enn tjue år i bransjen. "Trafikkulykker er ikke mitt bord. Men det er greit, jeg skal se på saken."
     Jeg var på plass i god tid før åtte, som vi hadde avtalt. Wilhelm Mørk var av den typen som inntok et lokale når han ankom. Mannen hadde en egen evne til å dominere omgivelsene, og han elsket å plage meg på en merkelig vennlig måte. Det var i hvert fall sånn jeg valgte å tolke det.
     Den svære skikkelsen slapp seg smidig ned i stolen foran meg. "Jeg vil gjerne ha fisk. Steinbittfilét. Og god hvitvin. Hva skal du ha?"
     "Jeg tar det samme. Hva har du funnet ut?"
     Mørk så ettertenksomt på meg. "Du kjenner vel saken fra avisene. En merkelig historie. Men det er altså et fordømt faktum at det har skjedd flere alvorlige ulykker presis på dette stedet. Folk skal ha sovnet ved rattet, sklidd på glatt føre og alt mulig annet. Men nå har vi et vitne som kan fortelle om denne engelen, som i følge den lokale mytologien viser seg akkurat der, helst på mørke høstkvelder når det nærmer seg midnatt."
     "Har du sakspapirene?"
     Han dro opp ei mappe fra veska. "Her er det du trenger. Jeg er redd dette ikke er stort mer enn det jeg allerede har fortalt. Det var ingen vitner til selve ulykken. Men bilen som kjørte rett foran hørte smellet og stoppet. Bilføreren rapporterte at det ikke hadde vært noe som helst å se på veien eller i nærheten. Ingen personer oppholdt seg på gangbrua. Han var helt sikker, fordi han bremset på grunn av en grevling som beveget seg over veien akkurat der smellet skjedde noen sekunder seinere. Hvem er klienten din, forresten?"
     "Dette vil du ikke tro. Hun er ti år og har engasjert meg for å oppklare mysteriet. Hva pokker skal jeg gjøre?"
     Mørk lo heller ikke, men betraktet meg tankefullt. "Datteren altså. Hun har også forsøkt seg hos oss, men ble skysset over til psykologen. Det hadde hun sikkert stor nytte av." Han tente en sigar uten å by meg mens han røykla området rundt oss. Jeg hadde en gang takket nei til en av de vanvittig sterke belgiske stinkadorene hans. Wilhelm Mørk hadde god hukommelse. "Nå er du jaggu kommet i ei skikkelig knipe. Hva har du tenkt å gjøre med det?"
     "Har jeg noe valg? Jeg må rett og slett finne ut hva som hendte med Wenche Steiner." Det hørtes enkelt ut når jeg sa det.
     Vi avsluttet kvelden med et stille parti sjakk, og jeg ble nok en gang slått ned i støvlene. Alt var med andre ord normalt da jeg ruslet hjem til loftsleiligheten.
     Sakspapirene gjorde meg ikke klokere. Det hadde som Mørk sa ikke vært vitner til ulykken, men to naboer hadde hørt smellet og var kommet til unnsetning. Venninnen til Henriettes mor hadde brukket det meste av det som kan brekkes og lå fortsatt på sykehuset. Jeg fikk begynne med henne.
     Vestfold Sentralsykehus var bare en fem minutters spasertur fra kontoret, så neste morgen ignorerte jeg påbudene om fastsatte besøkstider og fant på egen hånd fram til avdeling H, hvor Wenche Steiners passasjer nå hadde vært pasient i fire uker.
     Anne Fjell satt i en rullestol på avdelingens oppoldsrom med begge beina grundig gipset og så ut som hun ble glad over å få besøk. Gleden avtok betraktelig da jeg presenterte meg som representant for familien Steiner. "Det gjenstår enkelte detaljer fra forsikringsselskapets side," løy jeg glatt, "jeg vil gjerne høre historien direkte fra deg."
     "Det er enkelt," sa hun toneløst, "rett før gangbrua dukket det plutselig opp en liten jente i hvite klær midt i veien. Hun så ut som en engel. Wenche forsøkte å bremse og bilen ble kastet rundt. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp her." Hun så bittert på meg. "Jeg har blitt tilstrekkelig latterliggjort av journalister. Nå har jeg ikke mer å fortelle. Jeg vet godt hva jeg så. Jeg drømte ikke, og jeg var hverken full eller søvnig."
     Det lød overbevisende på meg. "Pleide dere ikke å være tre som dro til Sandefjord på onsdagene?"
     "Jo, det var blitt en fast tradisjon for oss. Men akkurat denne onsdagen meldte Else forfall. Hun ringte rett før vi skulle kjøre og fortalte at hun plutselig hadde fått migrene. Noen har englevakt."
     Hun gjorde en pause. "Else Hagen tilhører trekløveret vårt, hun er også fra Sandefjord, men bor nå her i Tønsberg. Jeg har ikke sett mye til henne etter at jeg havnet her. Det kan nesten virke som hun har dårlig samvittighet for at det er meg som sitter her og ikke henne." Stemmen ble flat. "Men jeg klandrer henne ikke, jeg hadde kanskje reagert sånn selv."
     "Fru Steiner kjørte en gammel Citroen 2CV. Hadde ikke hun råd til å skaffe seg et bedre kjøretøy? Det er jo ikke akkurat verdens sikreste bil."
     "Wenche var rett og slett glad i den, hun hadde hatt bilen siden studietiden og nektet plent å kvitte seg med den."
     Jeg var egentlig ikke overrasket, jeg hadde også kjørt 2CV.      
     "Desverre var sikkerhetsbeltet på hennes side i stykker, hun skulle ha fikset det for lenge siden, men det ble aldri gjort. Og nå er det for sent." Stemmen brast.
     "La du merke til noe uvanlig før ulykken skjedde, noe med trafikken, hva som helst?"
     "Ingenting. Det var stille på veien. Vi så nesten ikke en bil på turen fra Sandefjord, bortsett fra en som kjørte rett foran oss og hjalp oss etter ulykken."
     "Hvordan var været?"
     "Det regnet litt, så asfalten var glatt. Og det var bekmørkt, klokka var jo nesten halv tolv."
     Jeg så lenge på henne. "Har du selv noen forklaring på hva dere kan ha vært utsatt for?"
     Tårene var begynt å piple fram i det pene ansiktet. "Hvordan skal jeg vite det?" hvisket hun fortvilet, "jeg vet bare hva jeg opplevde. Og jeg forstår det ikke."
     "Har du fortalt hva som skjedde til Henriette, eller har hun bare fått vite det gjennom mediene?"
     "Hun kom her og spurte, og jeg måtte bare si sannheten, akkurat som det var. Jeg syntes hun hadde krav på det. Var det galt av meg?" Hun var engstelig i stemmen.
     "Absolutt ikke," svarte jeg overbevisende. "Hvilken film så dere den kvelden, forresten?"
     "En tsjekkisk. Kolja. Har du sett den?"
     Jeg nikket gjenkjennende. En nydelig historie om en middelaldrende musiker og en nesten foreldreløs gutt.
     Tanken slo meg umiddelbart. En filmopplevelse til å komme i en spesiell stemning av. Og den handlet om et lite barn. Kunne det være forklaringen? Jeg tok ikke sjansen på å konfrontere henne med den teorien.
     Det var ikke mer å hente. Dama virket overbevisende på meg. Noe uforklarlig syntes å ha skjedd den kvelden. Jeg kunne bare ønske god bedring.
     Jeg dro irritert i kobbelet til Hulda da jeg skuffet returnerte til kontoret. Bikkja hadde som vanlig tenkt seg en helt annen vei, og jeg var ikke i humør til å krangle med dyret akkurat nå. Jeg likte ikke utviklingen i denne saken.     
     Borgerskapet holdt meg sysselsatt med sine skatteproblemer og nabokrangler resten av dagen. Men da stillheten utpå kvelden senket seg over kontoret, fikk jeg igjen tid til å tenke på min nye klient. Jeg hadde avgitt et løfte. Jeg måtte dra på englejakt. Like godt å hoppe i det.
     Kvelden var passelig mørk og dyster da jeg dro Hulda ut i min antikke Jaguar. Dette var egentlig for dårlig vær for den gamle dama, men jeg følte at jeg ikke hadde noe valg der jeg cruiset stille langs E-18. Ved Fukserød svingte jeg inn på den gamle veien, og kjørte forsiktig parallelt med E-18 mot den ulykksalige brua. Jeg følte meg som en idiot. En småbyadvokat på utkikk etter spøkelser, engler eller hva det nå var. Dette var verre enn Hardy-guttene. Jeg var glad jeg var alene.
     Jeg parkerte på veien ovenfor brua og betraktet utsikten mot E-18 et par hundre meter lenger nede, mens jeg fyrte opp en god sigar. Klokka var blitt halv ti, det var mørkt og dystert og trafikken var liten. De få bilene som passerte lyste opp fotgjengerbrua og fikk meg til å grøsse da jeg tenkte på tragedien som hadde utspilt seg her en kveld for fire uker siden.
     Engelen viste seg ikke. Det gjorde heller ikke noen andre. Det var bra ingen så meg nå. Jeg spekulerte på hva slags forklaring jeg skulle servere min unge venninne. Hvordan skulle jeg få en tiåring som så brått og brutalt hadde mistet moren sin til å akseptere at det bare hadde vært en alminnelig bilulykke av det slaget som snart ville ramme de fleste av oss, dersom utviklingen fikk fortsette? Og det fikk den nok.
     Jeg slapp Hulda ut før vi returnerte. Langs veien lå det to hus, som begge var så nær at de som bodde der kunne ha sett eller hørt ulykken. Jeg tok en rask beslutning og ringte på i det første. Gubben som omsider åpnet for meg så ut som han var hundre år, og han hadde en hørsel som var tilpasset alderen. Jeg ga opp og prøvde neste hus.
     Det eldre ekteparet hadde ganske riktig hørt smellet og vært først på ulykkesstedet etter at de klokelig nok hadde varslet politiet. Deres raske reaksjon hadde reddet Anne Fjells liv, det hadde jeg lest meg til i politirapporten.
     "Det æ'kke første gang vi har hatt sånne ulykker, nei. Vi burte vel begynne å bli vant te det. Men det er like fælt hver gang." Det var mannen som førte ordet.
     "Jeg har hørt at det skjer mystiske ting nede ved brua," sa jeg forsiktig, "kjenner dere noe til det?"
     De så på hverandre. "Du æ'kke fra avvisa, vel? Vi h'akke løst te å bli gjort te latter igjen!" Fyren betraktet meg skeptisk, kona var fortsatt taus.
     "Ta det med ro," sa jeg rolig, "jeg vil bare høre hva dere har å fortelle. Dette blir mellom oss." Jeg henvendte meg til fruen i huset, intuisjonen sa meg at hun visste noe.
     "Det spøker der nede," sa hun toneløst, "det er den jentungen som går igjen. Jentungen fra ulykken i seksogseksti. Det var rett der borte." Hun pekte mot gamleveien. "Det var før vi fløtta hit, men jeg har sjølv snakka med dem som så det."
     "Hva var det som hendte?"
     "Det var en familie som kom her på veien en sein kveld. Faren hadde visst drekki, han kjørte altfor fort. I svingen sklei de av veien og rett inn i det svære eiketreet. Bilen tok fyr, og de kom seg ikke ut. Ikke før det var for seint."
     "Hva med jentungen," sa jeg spent, "hva skjedde med henne?"
     "En av naboene åpna bakdøra og fikk halt ut den vesle jenta , ho var bare ti år. De hadde vært i familieselskap, ho hadde på seg en lang hvit kjole. Ho så ut som en engel, bare det at kjolen sto i full fyr. Ho løp skrikande ne'over jordet akkurat der brua er nå før noen fikk hjælpt'a. Ho var død da sjukebilen kom." Hun så beskjemmet ned i gulvet og fortsatte. "Etter detta hendte har vi hørt skrika mange ganger. Og det fins de som har sett jentungen. Heldigvis ha'kke vi vært utsatt for no' sånt. Det er et jærtegn. Da kommer'e te' å skje no' fryktelig med deg, sånn som det som hendte med de som har sett'a nedpå veien!"
     Jeg så meg rundt. Ektemannen var blitt taus, men han protesterte ikke.
     "Er dette alminnelig kjent her?" spurte jeg forsiktig
     De nikket i kor. "Alle veit hva som foregår, men vi snakkær ikke for mye om det." Ektemannen førte ordet igjen.
     Det var som pokker. Jeg var virkelig havnet på spøkelsesjakt. Jeg gjorde et siste forsøk på å bringe saken ned på jorda. "La dere merke til noe annet uvanlig den kvelden, trafikk, folk, hva som helst?"
     De så på hverandre. "Det var en bil her opp på gamleveien. Den kjørte avgårde rett etter at vi hadde hørt smellet. Vi syns det var litt rart at den ikke stoppa. Men det ække sikkert sjåføren hørte no'. Vi veit jo heller ikke hvem det var, ingen som vi kjenner i hvert fall." Det var dama som snakket nå.
     "Hva slags bil var det?"
     "Ei svær varevogn, mørk uten vinduer på sia. Mer veit j'ække. Den bare forsvant. Vi hadde annet å ta oss te."
     Det var da noe. Moderne spøkelser var kanskje utstyrt med varevogn.
     Jeg avsluttet kveldens etterforskning, hentet inn en uvillig Hulda, som hadde tatt mål av seg til å desimere den lokale kattebestanden og satte kursen hjemover. Jeg kjørte forsiktig, kom meg helskinnet til Tønsberg og pustet lettet ut da jeg igjen var hjemme i leiligheten. Ingenting var uvanlig, annet enn i min fantasi. Men der var det til gjengjeld livlige tilstander.
     Jeg våknet brått midt på natta. Det var noe som hadde ligget og murret i underbevisstheten, noe jeg burde ha tatt hensyn til. Det var et eller annet Henriette hadde sagt, men i våken tilstand glapp det unna for meg.
     Jeg hadde trøbbel med å sovne igjen. Redningen ble nok en gang Bache-Gabrielsen utmerkede konjakk. Den gleden førte til at jeg forsov meg kraftig og måtte stille på kontoret neste morgen med en solid hodepine, ute av stand til å komme på sporet av noe som helst.
     Det var nesten en lettelse da Wilhelm Mørk ringte. "Hvordan går det med spøkelsesjakten?"
     "Veldig morsomt. Kanskje du heller kan bidra med noen jordnære opplysninger?"
     "Du aner ikke hvor rett du har," repliserte Mørk lakonisk, "jeg har nemlig nyheter til deg. Wenche Steiners mann, du husker kanskje han? Per Steiner er navnet."
     "Ja hva med han?" spurte jeg utålmodig. Mørk likte å drille meg, og jeg lot meg alltid trekke opp.
     "Fyren har problemer. Eller for å være mer presis; han hadde problemer. Det ser ut til at Per Steiner i de siste par årene har hatt en uheldig hånd med svigerfarens firma. Selv har han bevilget seg feit direktørlønn mens bedriften har hatt trange tider. Der er er han jo i godt selskap. I følge Brønnøysundregisterne var fjorårets underskudd betydelig. Aksjekapitalen er nesten oppspist. Jeg tillot meg også å ta en telefon til selskapets revisor, som kunne bekrefte at bedriften sårt trenger frisk kapital. Men framtidutsiktene er gode, bare de kommer over denne kneika." Han stoppet der.
     "Du har mer på lager. Kom nå med det!" Jeg kjente Wilhelm Mørk for godt.
     "Både Wenche Steiner og mannen hadde meget solide ulykkesforsikringer. Intet mindre enn fem millioner hver. Alt går til den gjenlevende part. Vi har hatt besøk fra forsikringsselskapet."
     "Hva slags råd fikk de?"
     "Han som har saken hos oss mente at det ikke finnes grunnlag for å starte noen etterforskning. Han har snakket med ektemannen og blitt bestyrket i sin oppfatning. Bilvraket ble rutinemessig undersøkt av Tilsynet, som bare fant en eneste feil, den ble til gjengjeld skjebnesvanger for fru Steiner. Bremser, forstilling, hjul, lys, alle vitale deler var i sin skjønneste orden."
     "Men sikkerhetsbeltet var altså defekt?" skjøt jeg inn.
     "Ektemannen ga uttrykk for sterk skyldfølelse på det punktet, men hevder at han gjentatte ganger maste på kona for å få henne til å levere inn bilen og få sikkerhetsbeltet reparert. Han påsto også at det hadde vært komplett umulig å få henne til å vrake den gamle kassa. Selv kjører han en svær Mercedes. "
     "Ble Steiners bevegelser ulykkeskvelden sjekket?"
     "Det var ingen spesiell grunn til det. Han fortalte selv at han hadde vært på jobb i fabrikken. Han drev med laboratorieeksperimenter som måtte utføres om kvelden og natta på grunn av begrensninger i dataanleggets kapasitet. Etter klokka ni hadde han vært helt alene. Sykehuset fikk tak i han der. Datteren var hjemme uten tilsyn." Han gjorde en pause. "Du har jo en jentunge selv. Er det vanlig å la tiåringer være alene klokka halv tolv om kvelden?"
     "Tja, jeg ville ikke gjort det. Men det er jo ikke forbudt." Jeg tenkte raskt videre. "Fabrikken ligger i Sandefjord, ikke sant?"
     "Feil. Den ligger i Stokke kommmune, en ti minutters biltur fra ulykkesstedet." Han var ikke ferdig. "Det er mer. Wenche Steiner hadde særeie. Gjennom en ektepakt eide hun alt. Det var faren hennes som sørget for å ordne det slik. Aksjene i bedriften, huset, hytta. Mannen eide formelt ingenting."
     Jeg ble sittende lenge og tenke mens jeg røykla kontoret med en god Cubana. Dette var spekulasjoner. Ektemannen hadde muligens både motiv og anledning til å rydde sin kone av veien. Problemet var bare det at kona faktisk døde i en helt ordinær bilulykke. Med mindre fyren hadde bedre forbindelser i det hinsidige enn selveste paven, så var denne saken en ikke-sak. Og hvem skulle eventuelt etterforskes; engelen fra Stokke?
     Jeg kunne bare trekke den konklusjon at prosjektet var håpløst. Det samme ville åpenbart politiet mene. Jeg måtte gå den tunge veien til min unge klient og servere henne sannheten om engler, djevler og tilfeldige ulykker. Jeg gledet meg ikke.
     Neste formiddag var jeg opptatt i retten med en annen håpløs sak. Jeg satt og hørte etter med et halvt øre mens aktor argumenterte overbevisende for langvarig innesperring av min klient, noe denne utvilsomt fortjente. Jeg hadde tankene et helt annet sted, og plutselig husket jeg. Jeg greide nesten ikke å vente til prosedyrene var over og en trøtt dommerfullmektig hadde beseglet stakkarens skjebne, før jeg vrengte av meg kappa, hentet Jaguaren og kjørte bort til Henriettes skole. Klokka var akkurat to da jeg parkerte foran utgangen.
     Det var lett å få øye på min lille venninne der hun gikk midt i flokken av unger. En naturlig sosial stjerne, som nå hadde møtt sin første store utfordring i livet. Jeg håpet ikke hun ville få flere av samme slaget.
     Jeg slapp Hulda ut av bilen. Det finnes ikke noe så kontaktskapende som en hund, det har jeg lært meg gjennom tallrike lufteturer. Henriette hang umiddelbart rundt Huldas brede nakke.
     "Kan vi gå en tur?" sa jeg, "det er noe jeg må spørre deg om. Vi kan jo følge deg hjem. Hulda trenger mosjon, hun har sittet i bilen og ventet på meg i hele dag."
     Vi ruslet gjennom det fredelige villastrøket og pratet om alt og ingenting. Det virket usannsynlig at noen skulle så mye som tenke på å begå forbrytelser i dette nabolaget. Henriette så ikke lenger trist ut.
     Jeg kastet meg ut på dypt vann. "Jeg jobber med saken din," sa jeg forsiktig, "men du vet at advokater ikke alltid greier å løse mysterier. Noen ganger må vi bare godta at vi ikke forstår hvorfor ting blir som de blir. Du skjønner det, ikke sant?"
     Jeg kunne se at hun hadde tenkt på det. Hun nikket og smilte tillitsfullt. "Jeg stoler på deg. Du er jo advokaten min."
     "Det er en sak jeg lurer på. Du sa at pappa i hvert fall hadde glemt fort, husker du det? Hva mente du egentlig?"
     Den var vanskelig. Jeg kunne lese henne som en åpen bok. Skulle hun fortelle meg noe ufordelaktig om faren sin?
     "Husk på at jeg er advokat," sa jeg rolig, "til advokater kan du fortelle nesten alt. Vi har taushetsplikt. Vi er nesten som prester."
     Det hjalp. "Jeg tror pappa har fått en ny kjæreste. Det synes jeg er kjempedårlig gjort!" Hun begynte nesten å gråte, og jeg forsøkte så godt jeg kunne å trøste.
     Hun roet seg raskt og ble igjen den veslevoksne tiåringen. "Jeg har hørt han snakke med noen i telefonen, typisk kjæresteprat." Hun fnøs så foraktelig som bare en tiåring kan. "Og jeg tror det har vært noen hos han når jeg har sovet over hos venninnen min."      
     "Hvordan vet du at det var en kjæreste?"
     Hun så trist på meg. "Jeg fant en eyeliner på badet. Og det var i hvert fall ikke mammas gamle!"
     Jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, men forsøkte allikevel. "Det kan jo hende at faren din trenger en å være sammen med. Han er sikkert lei seg. Og du må jo regne med at han en gang kan komme til å få seg en kjæreste, han er sikkert ikke eldre enn meg. Og jeg kan jo godt tenke meg det." Jeg følte meg ikke så helt lite falsk, men jeg var pent nødt til å kjøre dette løpet ferdig.     
     Hun sukket voksent. "Æsj, jeg synes det er så dumt for mammas skyld." Hun skiftet raskt tema. "Men jeg gleder meg til i kveld. Jeg skal til venninnen min og sove over. Vi skal se på video. Og vi får lov å spise gotterier, selv om det ikke er lørdag!"
     Vi lot de ubehagelige temaene ligge og ble enig om at Henriette skulle få passe Hulda en hel dag. "Pappa er også glad i hunder," sa hun fornøyd, "men han sier at vi ikke har tid til å ha en egen. Kanskje når jeg blir større."
     Jeg ble sittende rastløs hjemme den kvelden. Jeg visste hva jeg kom til å gjøre, og jeg likte det ikke. Jeg var havnet i en loyalitetskonflikt. Hva gjorde jeg dersom jeg kom over informasjon som kunne brukes mot Per Steiner? En mann rammet av en tragisk ulykke. Hans personlige relasjoner angikk ikke meg. For alt jeg visste var han uskyldigheten selv. I tillegg var han Henriettes far og eneste omsorgsperson.
     Så snart det var blitt mørkt var jeg klar. Eiendommen til familien Steiner var som skreddersydd for diskret overvåkning. Den lå usjenert til i et av byens gamle villastrøk med store eplehager og god plass. Jeg parkerte Jaguaren slik at jeg hadde full oversikt over inngangen.      
     Jeg slapp å vente lenge. Presis halv ti dukket det opp en dameskikkelse foran huset til Steiner. Hun så seg om før hun åpnet porten og gikk raskt mot inngangen. Jeg lot motortrekket på Pentaxen løpe, men det ville bli vanskelig å identifisere gjesten. Mørket, sammen med lett regn gjorde det umulig å se detaljer. Dama hadde svart regnfrakk og en bred hatt som skjulte ansiktet. Figuren og ganglaget røpet at det ikke var noen gammel dame.
     Hun var tydelig ventet. Det gikk bare noen sekunder før døra ble åpnet og hun forsvant inn. Pokker og! Jeg hadde vært sikker på at eventuelle gjester ville ankomme med bil. Det ville vært lett match. Jeg måtte altså ut i felten.
     Det var enkelt å ta seg inn i hagen og snoke gjennom viduene i første etasje. Jeg klatret opp langs et stativ som holdt slyngplantene langs veggen på plass og fikk god oversikt over entréen gjennom et lite vindu som sto åpent. Jeg knipset løs så snart jeg så de to skikkelsene som tett omslynget passerte rett forbi meg på vei opp trappa til annen etasje.
     Akkurat da jeg trodde jeg hadde situasjonen helt under kontroll skjedde det. En alarm begynte å ule noe jævlig, og jeg datt i forskrekkelsen bakover og ned i rosebuskene under. De stakk som bare pokker. Jeg var antakelig registrert av en sensor da jeg kom i skade for å ta tak i vinduskarmen for å holde meg fast.
     Det var bare å komme seg unna. I mellomtida var utelyset blitt tent rundt hele huset. Jeg var brennsikker på at de to der inne måtte se meg der jeg krysset plenen, hoppet ugrasiøst over gjerdet og gikk på trynet i søla utenfor. Heldigvis fikk jeg med meg kameraet.
     Jeg fikk ikke roet nervene før jeg kunne gli stille vekk i Jaguarens trygge skinnkupé. Jeg trodde ikke noen hadde identifisert meg, men følte meg langt fra trygg. Hvis de hadde sine svin på skogen, ville de nå ha blitt alarmert.
     Jeg tilbrakte resten av kvelden med framkalling av filmen. Resultatet var førsteklasses. En serie med knallskarpe bilder. Dama var virkelig råflott, sist i tredveåra, med mørkt langt hår, slank og elegant. En som visste hva hun var verdt. Jeg hadde aldri truffet henne før, men det var noe kjent med ansiktet. Per Steiner var en tett, maskulin type, yngre enn ventet. Han så sliten ut.
     Jeg satt der med bildene foran meg og lurte på hva slags historie de egentlig fortalte. Tilsynelatende noe så ordinært som to voksne mennesker som var blitt kjærester, som tok hensyn til vesle Henriette og derfor ønsket å holde forholdet skjult inntil jentungen hadde fått tapet av moren mer på avstand. Hvilken omtanke. Riktignok hadde ikke Steiner vært enkemann i mer enn en måned, men vi lever jo i forandringenes tidsalder. Jeg var like klok.
     Neste morgen ringte jeg Wilhelm Mørk og inviterte på lunsj. Vi hadde begge en forkjærlighet for bakeriets kafé på torget, en plass hvor vi var velsignet anonyme mellom fredelige pensjonister, resignerte arbeidsløse og en og annen skoleskulker. Dessuten var kakene gode. På grunn av etablissementets manglende skjenkerett ble vi heller ikke utsatt for et ellers uimotståelig drikkepress.
     Jeg la bildene fra kveldens ekspedisjon på bordet. "Sier dette deg noe?"
     Mørk studerte dama med interesse. Han så ironisk på meg. "Leser du ikke Tønsbergs Blad?"
     Jeg måtte innrømme min uvitenhet. "Har det noen gang stått noe interessant der?"
     "Der har du et poeng," repliserte Mørk, "men hvis du altså hadde fulgt med i det som skjer i denne fillebyen, så ville du ha registrert at denne dama er litt av en lokal kjendis. Jeg tror faktisk hun er i ferd med å bli nasjonal stjerne."
     "Ut med språket Wilhelm! Hvem er hun?"
     "For tiden frilansjournalist. Har blant annet jobbet i NRK. Og i høst debuterte hun som kriminalforfatter. Hun bor i Tønsberg. Du burde lese boka hennes. Kanskje du kunne lære noe om etterforskning. Dessuten er hun nyskilt og ledig på torget."
     Selvsagt. Else Hagen, kulturjournalist og forfatter. Jeg visste jo at jeg hadde sett ansiktet før. Men det var noe annet som også slo meg, noe som stilte saken i et nytt lys. Jeg valgte å holde kjeft foreløpig og lot som ingenting. Det var en jeg måtte besøke.
     Veien til Sentralsykehuset var kort, og akkurat som forrige gang traff jeg Wenche Steiners passasjer i dagligstua. Nå hadde hun kommet seg opp fra rullestolen og humpet rundt på krykker. Hun så ut som hun likte å få besøk.
     "Hei!" smilte hun. "Jeg er i godt humør i dag. Røntgenbildene var fine, jeg slipper snart ut. Og de sier at jeg kommer til å bli som ny!"
     "Det var hyggelig. Jeg skal ikke plage deg lenge. Det er bare en sak jeg må spørre deg om."
     Jeg tok fram et av bildene, et som viste Per Steiner og hans venninne i tett klinsj. Riktignok var både Else og Hagen vanlige navn, men en slik tilfeldig kombinasjon trodde jeg ikke på. "Sier dette deg noe?"
     Hun så sjokkert ut og dumpet ned i rullestolen, tydelig rystet. "Men det er jo Else. Else og Per?"
     "Else Hagen. Deres felles venninne. Hun som hadde engelvakt, ikke sant?" Jeg greide ikke å skjule ironien. "Visste du om dette forholdet?"
     Hun ristet heftig på hodet. "Dette ante jeg virkelig ikke!" Hun tenkte seg om. "Når er dette bildet tatt?"
     "Det er helt ferskt," sa jeg rolig. Det kan jo også forholdet være, for alt jeg vet. Hva tror du?"
     Hun hadde fått noe å tenke på. "Jeg vet virkelig ikke. Men sånt har jo hendt før. Trøst og medfølelse kan gå over til noe mer." Det hørtes ikke ut som hun trodde det selv.
     "Vær snill og hold dette for deg selv," sa jeg inntrengende. "De det angår prøver tydeligvis å holde det skjult, og det forsøket synes jeg ikke vi skal ødelegge. Ring meg hvis du kommer på noe jeg bør vite." Jeg ga henne kortet mitt. "God bedring!"
     Hun hørte nesten ikke hva jeg sa. Jeg hadde visst ødelagt dagen hennes. Men jeg hadde ikke dårlig samvittighet. Derimot hadde jeg mye av det mange ville kalle skitten fantasi.
     Jeg ble sittende på kontoret utover kvelden. Det faktum at Per Steiner hadde slått seg sammen med sin avdøde kones venninne beviste ikke noe. En kunne vel snaut nok kalle det et indisium, særlig hvis forholdet viste seg å være ferskt. Det jeg definitivt ikke likte, var dette avbudet som den samme Else Hagen så beleilig hadde meldt. I siste øyeblikk hadde hun trukket seg fra en skjebnesvanger kjøretur. Du snakker om englevakt. Kanskje hun hadde direkte forbindelse med høyere makter.
     Men hovedpoenget var ikke forandret. Bilkrasjet var og ble ei ulykke, når en så bort fra engler og spøkelser.
     Jeg stanget hodet mot veggen og kom ikke videre. Denne historien luktet ikke lenger. Den stinket. Og jeg kunne ikke gjøre en fordømt ting med det. Kanskje jeg ikke ønsket det.
     Jeg hadde flere alvorlige møter med Wilhelm Mørk den høsten. Han brukte det han hadde av innflytelse i etaten. Men det fantes ikke god nok grunn til å sette i gang utvidet etterforskning, langt mindre til å reise noen tiltale.
     Min lille venninne lot til å ha innfunnet seg med situasjonen. Hun besøkte meg et par ganger på kontoret, men spurte aldri mer om engelen, og jeg lot temaet ligge.
     Det nærmet seg jul. Jeg måtte avvikle denne historien en gang for alle. En ettermiddag ringte jeg Henriette Steiner. Jeg regnet med at faren var på jobb. "Henriette, det er advokaten din. Kan du komme innom meg i morgen på vei hjem fra skolen. Vi har noe å snakke om."
     "Jeg har noe å fortelle deg også," sa hun, "det er en hemmelighet. Men siden du er advokaten min, kan jeg vel si det til deg."
     "Det er klart, til meg kan du fortelle alt." Det var sånne uttalelser som faller lett, men som er desto vanskeligere å følge opp.
     Jeg hadde kjøpt inn brus og kaker for anledningen. Vi satt oss høytidelig ved konferansebordet. Henriette Steiner med sine lange gule fletter, svarte joggedress og skinnransel og advokat Svend Foyn med sin kjedelige kundedress.
     "Nå er det snart gått et kvart år siden du kom hit første gang," begynte jeg forsiktig, "husker du det?"
     Hun nikket alvorlig. "Klart jeg husker! Jeg var litt redd, altså."
     "Det syntes ikke," sa jeg, "du var ganske overbevisende, må jeg innrømme. Men nå har jeg altså gjort alt jeg kan for å finne ut av det som skjedde med din mor, og det er på tide å avslutte saken. Du skjønner det, ikke sant?"
     Det gjorde hun.
     "Det kan godt hende at det var en engel der ute på veien den kvelden," sa jeg forsiktig, "men jeg tror ikke den ville moren din noe vondt. Uansett så er den nå reist tilbake der den kom fra, og jeg tror aldri den kommer igjen." Jeg fylte opp colaglasset hennes. "Du må lære deg å godta at det finnes en masse saker mellom himmel og jord som du ikke forstår og som du ikke kan forstå. Noe av det virker forferdelig urettferdig, allikevel må du akseptere det. Sånn som det som hendte med din mor." Jeg tok handa hennes og klemte den. "Det er det en kaller å bli voksen."
     "Jeg tror jeg har skjønt det," sa hun stille og tok fram en rød jentelommebok fra ranselen. "Hvor mye skylder jeg deg?"
     Jeg så lenge på henne. "Åttini kroner."
     Hun ga meg en hundrelapp og fikk elleve kroner igjen.
     "Hvorfor ble det akkurat åttini?" spurte hun nysgjerrig.
     "Det er min hemmelighet," sa jeg, "men siden det er deg skal jeg fortelle det." Jeg senket stemmen. "Det er prisen på min yndlingssigar."
     "Du burde ikke røyke," sa hun strengt, "pappa har sluttet."
     Jeg skiftet raskt tema. "Hva med hemmeligheten din? Du hadde jo noe du skulle fortelle meg."
     "Pappa har lovt at jeg skal få hund til jul," sa hun gledesstrålende, "vi har alt vært og plukket ut hvalpen. Det er en Golden Retriever. Den er kjempesøt!"
     "Det er fint," sa jeg, "det eneste problemet er at Hulda kommer til å bli sjalu. Men det går fort over."
     Jeg fulgte henne ut. Hun måtte hjem og gjøre lekser, gå på turn og treffe venninner. Hun kom nok til å klare seg bra. Jeg spurte ikke om farens kjæreste. Jeg ville egentlig ikke vite mer. Det var bare plagsomt å vite og ikke kunne handle.     Wilhelm Mørk hadde rett. Ting går over. Det tar bare litt tid.
     Da sommeren nærmet seg, hadde jeg praktisk talt glemt spøkelsesengelen. Henriette Steiner hadde jeg bare sett et par ganger siden jul. Hun var mest opptatt av hvalpen sin og virket ellers fornøyd. Faren og Else Hagen var nå offisielt kjærester. Jeg hadde hørt rykter om at de planla å legalisere forholdet. Kriminalomanen hennes solgte bra. Hun var i ferd med å bli rikskjendis, akkurat som Mørk hadde sagt.
     Per Steiners elektronikkbedrift var på hugget og forlengst over krisene. Alt dette hadde jeg undersøkt i det stille. For langt bak i underbevisstheten hadde jeg fortsatt en gnagende mistanke om at noen hadde begått den perfekte forbrytelse.
     Løsningen kom sånn løsninger på uforståelige problemer alltid kommer. Ikke som et resultat av planlagt og systematisk gransking, men under heftig innflytelse av nikotin, alkohol og musikk.
     Jeg hadde ikke kunnet motstå en invitasjon fra en gammel venn fra studietida, en av dem som faktisk hadde vært ekte hippi i åtteogseksti og som seinere aldri fant seg til rette i en borgerlig tilværelse. Rockens dinosaurer, Pink Floyd, kjørte et megashow på Nya Ullevi, og vi var der. Midt under det gigantiske lys- og lydshowet mens Wish you were here dundret gjennom sommernatta skjønte jeg plutselig hvordan alt hang sammen. Akkurat sånn måtte det ha foregått den mørke novemberkvelden på E-18 mellom Sandefjord og Tønsberg.
     Resten var barnemat. Noen telefoner bekreftet min teori. Utstyr og kunnskap fantes, firmaets testbil var en svær mørk van, proppfull av utstyr. Alt stemte.
     Jeg ringte Wilhelm Mørk, og noen timer seinere satt vi overfor hverandre i leiligheten min. På bordet hadde vi ei flaske av den beste konjakk det norske vinmonopolet var i stand til å framskaffe. Jeg la fram min forklaring, mens Mørk fulgte interessert med.
     "Du har sannsynligvis rett," sa han tankefullt, "men sett at det ikke er slik. Sett at det faktisk var en ulykke. Jeg tviler sterkt på at det du har å fare med er tilstrekkelig til å få noen dømt. Det vil bli lett match for en god advokat." Han gjorde en tenkepause. "Har du vurdert konsekvensene for din lille venninne hvis du går ut med dette?"
     "Hva synes du jeg skal gjøre?"
     "Jeg aner ikke, det er heldigvis ikke mitt problem." Mørk skjenket oss mer konjakk. "Men en sak er jeg forbannet sikker på. Ikke forsøk å leke Vår Herre!"
     Det ble ei lang sommernatt hvor vi løste massevis av problemer. Men da morgenen kom var jeg fortsatt ikke sikker på hva slags råd Wilhelm Mørk egentlig hadde gitt meg.
     Neste dag tok jeg en beslutning. Jeg ringte administrende direktør Per Steiner og inviterte meg til et møte på kontoret hans. Han var svært lite imøtekommende, men noe i stemmen min må ha fått han til å forstå.
     Jeg måtte vente lenge på det elegante forværelset mens han avviklet sine viktige telefoner. Den smellvakre sekretæren betraktet meg surt. Omgivelsene stinket av high-tech og suksess, potente PC'er suste i krokene, mens unge dynamiske menn med blikket rettet mot framtida sirkulerte rastløst i lokalene.
     Per Steiner virket som en sympatisk mann. Han så ikke lenger så sliten ut. Han inviterte meg høflig på kaffe, men bak roen kunne jeg ane sprekker i rustningen.
     Jeg valgte å gå rett på sak. Jeg var lei av å pakke inn ordene i bomull. "Jeg vet hva som hendte da din kone ble drept på E-18. Det var ingen ulykke, men et kalblodig mord!" Jeg feide unna protestene hans. "Bare sett deg igjen." Han hadde vært på vei opp og mot meg.      
     "Nå skal du høre på meg!" Han ble merkbart blekere og hadde allerede krympet i sjefsstolen.
     "Du hadde all verdens motiv, både økonomisk og personlig. Du og din kjendisvenninne. Hun må ha visst hva som skulle skje da hun trakk seg fra kjøreturen. Det har jeg skjønt lenge. Men nå vet jeg også hvordan du fikk det til." Svetteperlene var kommet fram på pannens hans nå.
     "Selskapet ditt har høy kompetanse på laserteknologi, ikke sant. Du har alt nødvendig utstyr for å produsere perfekte laserbilder i lufta. Alt du trengte var et passende sted der du kunne bruke firmaets testbil og en laserkanon." Ansiktsuttrykket hans var god nok bekreftelse for meg.
     "Du satt der i bilen og ventet den kvelden," fortsatte jeg ubønnhørlig. "Du visste når den gamle 2CV'en til din kone ville dukke opp, og du kjente til det manglende sikkerhetsbeltet."
     Jeg lot ham ikke få slippe til med protester. "Den gamle spøkelseshistorien passet godt til planene dine. Du plasserte rett og slett en liten hvit engel på veien foran bilen akkurat da den skulle passere brua. Dermed gjorde du deg til morder!"
     Det var blitt merkelig stille i rommet. Det var som om vi var frakoblet fra omverden. Per Steiner prøvde å si noe, men jeg vinket han av.
     "Jeg er ikke interessert i å høre dine forklaringer, for alt jeg vet hadde dere to et helvete sammen. Det spiller ingen rolle for meg. Du holdt på å ta livet av en helt uskyldig passasjer i tillegg, tenkte du noen gang på det?"
     Jeg ventet ikke på svar, bare fortsatte. "Du kan ta det med ro. Jeg representerer ingen trussel, så lenge du gjør som jeg sier. Det må bli opp til deg selv om du har samvittighet til å leve med det du har gjort. Det jeg nå har fortalt blir mellom oss."
     Jeg hadde ingen problemer med å gjøre meg hard i stemmen. "Men det er to betingelser som gjelder. For det første skal du sørge for at Anne Fjell får en romslig kompensasjon for det hun ble utsatt for. For det andre skal du ta deg av datteren din på en skikkelig måte. Jeg har hørt at du skal være en god far. Fortsett med det. Hvis jeg noen gang får høre om noe galt på det området, er du ferdig! Jeg kommer til å følge med deg."
     Jeg studerte han lenge og grundig. Ingen av oss sa noe. Per Steiner hadde det ikke godt, men det var ikke mitt problem. Tida fikk vise hva slags løsning han kom til å velge.
     Jeg så meg ikke tilbake da jeg trampet ut av kontoret og slengte døra hardt igjen etter meg.
     Jeg var lettet da jeg kom meg ut i Jaguaren og kunne gli stille mot Tønsberg i den varme sommerkvelden. Jeg tenkte på det Wilhelm Mørk hadde sagt da jeg beklaget meg over alle forbrytere som gikk fri og aldri fikk noen straff. Det er ikke det at jeg ikke vet at virkeligheten er sånn. Jeg liker bare så forbannet dårlig å bli minnet på det.
     Han hadde helt rett, som vanlig.