FLUKTEN
Av Jan Mehlum

Gunilla kjedet seg. Det var ikke noen vanlig sommerkjedsomhet, en sånn som skyldes dårlig vær, fraværende venner, uforstående foreldre eller håpløse søsken. Dette er mer alvorlig, tenkte hun dystert mens hun betraktet moren som satt på terrassen og så ut som hun ikke hadde en eneste bekymring i verden. Hvis Gunilla hadde vært voksen, ville hun ha vært deprimert. Men barn er ikke deprimerte, de er bare triste. Eller de kjeder seg og lengter tilbake til byen, til venner og kjente steder.
     Etter at moren hadde kjøpt denne hytta, hadde det ikke vært fred å få en eneste helg. Alltid måtte de reise hit ned til det gudsforlatte Tjøme. Ikke en gang en kino hadde de her. Og hun kjente ingen, absolutt ingen. Ja bortsett fra den dusten Tommy, da. Men han telte ikke. Dessuten var hun sint på ham etter at han i går hadde sviktet henne og dradd på fisketur med de sinnssyke brødrene sine i stedet for å ta bussen til Tønsberg for å gå på kino, sånn som de hadde avtalt. Moren hadde ikke latt henne dra alene. At det gikk an å være tolv år og allikevel være så barnslig! At han var nesten ett år eldre enn henne var simpelthen ikke til å holde ut.
     Gunilla lurte på om det var normalt å hate sin egen mor. Hun sukket dypt der hun satt på utsiktsplassen ovenfor hytta og forgjeves forsøkte å glemme det pinlige opptrinnet i går kveld da morens kjæreste (han var enda ikke offisielt utnevnt, men Gunilla fryktet det verste) hadde forsøkt å anlegge en faderlig stil overfor henne. Fullstendig mislykket hadde det vært. Og nå fryktet hun at han ville forsøke seg igjen. Fjolset hadde ikke forstått noe. Ja, ikke det at det var noe direkte i veien med ham, men Gunilla hadde allerede en far, og det var mer enn nok. Han hadde til og med foreslått at hun skulle få møte datteren hans. Noen ganger var de voksne ufattelig dumme.
      En liten rødkledd skikkelse nærmet seg. Han kom småspringende oppover stien fra campingplassen. Tanken på grillene der nede, fylt til randen av pølser, koteletter og flesk fylte henne med avsky. At de orket! Selv hadde hun forlengst bestemt seg. Aldri mer kjøtt.
     For hundrede gang i dag lot hun tungen gli raskt over tannreguleringen. Tenk om hun hadde vært noen år eldre, sånn som Anja. Storesøsteren var bare atten, men bodde allerede på egen hybel. Gunilla hadde vurdert å be moren om å få være hos Anja i sommer, men hun visste at hun aldri ville fått lov. Barn hadde godt av å kjede seg, påsto de voksne.
      Den rødkledde var kommet så nær at hun kunne skimte fregnene i det runde fjeset. En gang hadde hun forsøkt å telle dem. Det måtte være mer enn tusen. Hun greide ikke å bestemme seg for hva som var mest håpløst med Tommy; fregnene, det røde håret som strittet til alle kanter eller de runde brillene som fikk ham til å ligne Harry Potter.
     Akkurat det siste var ganske søtt, det måtte hun innrømme. Hadde han bare vært litt høyere. Men alle i familien hans var små, nesten som dverger. Det måtte være praktisk når fem mennesker skulle bo i den trange campingvogna. Gammel og stygg var den også. Ikke sånn som de andre luksusvognene med paraboler og terrasser, men det virket ikke som det bekymret den skrullete familien. Gunilla likte dem, selv om moren hadde advart henne. Det ser jo ut som en sigøynerleir hos dem, hadde hun sagt da Gunilla hadde vist henne campingvogna der Tommy bodde hele sommeren. Familien hans reiste aldri noe sted. Enten var de her på Tjøme, eller så var de hjemme på gården utenfor Tønsberg et sted. Gunilla kunne livlig forestille seg hvordan det så ut der.
     Før, da moren og faren fortsatt var gift og Anja bodde hjemme, pleide de å reise til utlandet i feriene, og alltid til nye steder. Og mens foreldrene kranglet om alt og ingenting, satt hun og søsteren klistret til hotellenes tv-skjermer. Det var da de hadde gitt hverandre et høytidelig løfte, hun og Anja; de skulle aldri noen gang gifte seg.
     Gunilla reiste seg og gikk hurtig nedover stien mot sjøen. Hun hadde ikke lyst til å snakke med noen. Hun ville synes synd på seg selv i fred og ro, riktig pleie sine depresjoner.
     "Gunilla!" Det var umulig å late som hun ikke hørte den skingrende stemmen hans bak seg. "Hva gjør du?"
     "Ikke noe," sa hun irritert han da kom løpende opp på siden av henne. "Her er det jo ingenting å gjøre." Tommy kjedet seg visst aldri. Ikke var han deprimert, heller, selv om han hadde all grunn til det. Han med det utseendet. Det virket ikke som han brydde seg. Menn var rett og slett ufølsomme.
     "Blir du med på skattejakt?" Tommy ga seg ikke lett, det skulle han ha. Dessuten hadde han en utrolig frodig fantasi. Spøkelser trodde han også på. Gunilla likte ikke å innrømme det, men hun ble skremt av historiene hans.
     "Hvor da?" spurte hun mistenksomt.
     "I fjæra vel. Etter stormen i natt kan vi finne alt mulig rart."
     Det var sant. Det hadde blåst noe forferdelig. Gunilla hadde vært litt redd der hun lå alene på rommet sitt. Men å krype opp i sengen til moren var ikke mulig, så lenge fjolset var på besøk. Hun ville glemme at han hadde et navn.
     Hun tenkte seg om. Det var lørdag ettermiddag og sommerferien hadde nettopp begynt. Hvis hun skulle holde ut her i tre uker til, måtte noe skje. "Ja vel, da. Men hva skal vi se etter?" De hadde gjort dette før og bare funnet en hel masse uinteressant skrot.
     "Narkotika," sa Tommy lavt og så seg hemmelighetsfullt rundt. "Det flyter narkotika i sjøen. Det er en smuglærbåt som har gått ned, jeg leste det i Dagbladet. De sier at beholdærne kommer te å drive inn her."
     Gunilla tvilte på om Tommy i det hele tatt leste aviser. Dette kom nok fra faren, eller fra en av de tre brødrene. De var like sprø, alle sammen. Gunilla hadde døpt dem om til familien Larkin, men det hadde hun ikke fortalt Tommy. Skjønt hun tvilte på om han hadde noen anelse om hvem Larkin var. De lignet til og med på personene i tv-serien. Faren var liten og tjukk, gikk rundt i en t-skjorte som en gang hadde vært hvit, hadde konstant en ølboks i handa og brummet hyggelig til alle som kom forbi. Moren var det mest moderlige Gunilla kunne tenke seg. Det luktet konstant boller av henne. Nybakte boller og hjemmelaget syltetøy.
     "Narkotika, du! Vet du i det hele tatt hva det er?" Hun så overlegent på ham. Vennene hennes hjemme på Majorstua visste alt om dette temaet. Allikevel var hun blitt nysgjerrig. "Er det virkelig sant? Tror du vi kan finne noe? Hva gjør vi med det?"
     "Gir det til politiet, vel. Men de kommer til å hevne seg. De glemmer aldri!"
     Det hørtes nifst ut. Gunilla likte ikke tanken på hevngjerrige smuglere. "Du tuller," sa hun bestemt. "Men hvis vi finner noe, kommer politiet til å beskytte oss. Kanskje vi får nye navn og hemmelige adresser." Hun var allerede i ferd med å tenke ut et nytt, passende navn. Dette kunne dessuten være en mulighet til å holde det navnløse fjolset på avstand.
     "Kult!" Han løp i forveien ned mot sjøen. "Vi drar te Bukta."
     Bukta var et friområde mellom hytteeiernes private eiendommer og campingplassens overfylte badestrand. Når dønningene sto på etter nattas uvær, kunne det være skikkelig skummelt å vasse i fjæra. Gunilla kunne ikke la være å tenke på hva det mørke havet skjulte. I følge Tommy druknet det en gang en hel familie her, og ingen av dem ble noen gang funnet. Undervannsstrømmene var så sterke at man kunne bli ført langt bort. Gunilla hadde aldri helt trodd på denne historien, men bade her, det gjorde hun aldri. Sjøen var så svart, liksom.

De balanserte forsiktig på de glatte fjæresteinene mens de pirket med hver sin kjepp i tangen. Tommy hadde en egen teknikk der han hoppet raskt mellom steinene. Selv var hun mer forsiktig.
     Først fant de ingenting, ikke annet enn det vanlige sølet som hver dag drev inn til kysten. Det var helt sykt hvor mye søppel som ble kastet i havet. En gang hadde de plukket opp all plasten og samlet den i en stor haug som faren til Tommy hadde kjørt bort med trillebår og fraktet videre til søppelplassen med den gamle varebilen sin.
     Gunilla kjente seg litt mindre deprimert. Selv hos det navnløse fjolset var det mulig å se enkelte gode sider når en gikk sånn og tenkte på ingenting mens kveldssola varmet. Hun var i ferd med å bestemme seg for å være litt mindre sur mot moren da hun brått ble brakt tilbake til virkeligheten av Tommys skingrende stemme som nå var mer enn vanlig opphisset.
     "Gunilla! Kom hit! Skynd deg!" Han snublet i ordene, så ivrig var han.
     Han holdt en blå boks opp foran henne. Den var av plast, innsmurt med svart tjære og kanskje så stor som et malingspann. Tre liter, tenkte Gunilla. De hadde sånne på hytta.
     "Se her!" Tommy skrapte bort litt tjære. Lokket var forseglet med kraftig, brun tape. "Det er sånn de gjør det. Da blir det helt tett, selv narkotikabikkjene kan ikke lukte no’."
     "Det kan jo være hva som helst," sa Gunilla skeptisk. "Skal vi åpne den?".
     Han nikket taust og tok fram lommekniven sin. De satte seg på kne foran boksen og så spent på hverandre. Tommy skar tapen forsiktig bort, løsnet på lokket og pirket det opp med spissen på kniven. De bøyde seg fram og studerte innholdet. Et hvitt, grovt pulver som fyllte opp halvparten av boksen.
     Plutselig virket det ellers så fredelige landskapet truende. Det var ingen i nærheten, bortsett fra en skjærgårdsjeep som gled sakte forbi et par hundre meter fra dem. Om bord var det tre menn som sto oppreist og så inn mot stranda. Det virket som de lette etter noe, for en av dem hadde kikkert.
     Gunilla og Tommy så på hverandre. "Kom," sa Tommy raskt og skrudde lokket på. "Vi stikker. Kanskje de har sett oss."
     Båten satte opp farten og forsvant nå innover fjorden. Gunilla pustet lettet ut. "Vi må heller finne ut hva det er," sa hun snusfornuftig. "Det er jo ikke sikkert det er narkotika."
     "Klart det er. De skal bare hente forsterkningær." Han pekte mot båten. "Har du mobilen med deg?" Tommy hadde ikke mobil, ingen i familien hans hadde det, bortsett fra den eldste broren, da, men han tjente egne penger.
     "Skal du ringe politiet?"
     "Ikke enda. Jeg sjekkær med brutter´n først."
     Gunilla rakte ham motvillig telefonen. Johnny var nesten seksten og visste alt. Det var i hvert fall det han innbilte seg. Gunilla syntes han var ufordragelig, men samtidig måtte hun innrømme at han var den søteste i den familien. Nå ja, det skulle ikke mye til.

Han var der i løpet av ti minutter. De hadde gjemt boksen under en stor stein, selv satt de i skråningen og holdt vakt. Gunilla håpet ikke moren ville bli helt hysterisk når hun fikk høre om dette. Selv om de ikke hadde ikke gjort noe galt, hadde hun hele tiden denne skyldfølelsen overfor moren. Alltid var det noe hun var misfornøyd med.
     Johnny åpnet lokket, ristet litt på innholdet, helte litt ut på steinhellene, rørte i det med en finger og smakte forsiktig. De fulgte spent med.
     "Vaskepulver," sa han til slutt, "helt alminnelig Blenda. Hva hadde dere trudd?"
     Latteren hans ble hengende igjen etter ham. "Les heller eventyr for hverandre," hadde han ropt hånlig. Gunilla syntes ikke lenger han var det minste søt, bare ufordragelig. Selv Tommy så betuttet ut der han gikk og sparket i steinene ved siden av henne.
     Det var da hun fikk øye på den. En helt alminnelig coca i plast som lå og drev i strandkanten. Først var det tanken på panten som hadde fått henne til å stoppe. Da hun bøyde seg med for å plukke opp flasken, så hun det. Den var ikke tom, men inneholdt et stykke papir. Et brevark..
     "Det er flaskepost," ropte Tommy. "Noen har sendt oss en flaskepost."
     "Dummen, det er jo ikke sikkert det er til oss."
     Gunilla plukket ut det krøllete papiret. Flasken virket ikke som den hadde ligget lenge i vannet, den var ren og uten oljeflekker. "TIL DEN SOM FINNER BREVET," leste Gunilla langsomt. Skriften var klar og tydelig, med bred, rød tusjpenn. De så ut som blod, syntes Gunilla og grøsset. "VI ER FANGER HER, VI TØR IKKE GÅ UT, SNART HAR VI IKKE MAT. NOEN MÅ HJELPE OSS, ELLERS ER VI DØDE. PLEASE RING 92265244!"
     De to så forskrekket på hverandre. Sommeridyllen på Tjøme var borte. Et kaldt vindkast kom drivende inn fra sjøen.
     Akkurat da visste Gunilla det. Dette var ingen dårlig spøk. Det var dødelig alvor.
     "Hva skal vi gjørra nå?" Tommy hørtes ut som om han bare var ti år.
     "Vi skal i hvert fall ikke gå til den idiotiske broren din," sa Gunilla bestemt. Plutselig følte hun seg veldig voksen. "Denne gangen skal vi finne ut av det selv. Vi ringer, selvfølgelig."
     "Men hva gjør vi etterpå?" For en gangs skyld virket Tommy usikker.
     "Vi venter og ser." Det var altså sånn det var, det å være voksen, å være litt redd, men måtte late som en ikke var det. Det var akkurat sånn Gunilla kjente seg nå.
     Hun slo nummeret. Det ringte lenge, så lenge at hun var redd for at det ikke var noen som kunne ta telefonen, at de allerede var døde alle sammen, sånn som det sto i brevet.
     Til slutt svarte det i den andre enden. En tynn, liten stemme sa: "Hvem er det?" Det var en merkelig, trist stemme, Gunilla var ikke sikker på om den kom fra en gutt eller en jente. Stemmen hørtes på en måte ikke norsk ut, selv om den snakket norsk. Det var noe med tonen, tenkte Gunilla, noe fremmed. Kanskje hun hadde ringt til et annet land, langt borte?
     "Jeg er Gunilla," sa hun usikkert. "Hvem er du?"
     "Det kan jeg ikke si nå," sa stemmen. "Ikke før jeg har sett deg på ordentlig." Han snakket lavt. Nå hørte Gunilla at det var en guttestemme, en snill og litt redd stemme.
     "Vi fant flaskeposten din," sa Gunilla. "Akkurat nå." Det var så mye hun skulle ha spurt om, men nå visste hun ikke hva hun skulle si. Med ett følte hun seg ikke voksen lenger.
     "Å," sa han bare. "Det var fint."
     Tommy sto ved siden av henne og lyttet.
     "Vi vil gjerne hjelpe deg," fortsatte Gunilla. "Vi, ja det er Tommy og jeg."
     "Vil dere virkelig?" Stemmen var litt mindre trist.
     "Spør hvor han er," hvisket Tommy fra siden.
     "Helt sikkert! Hvor er du? I utlandet?"
     "I Norge, selvfølgelig," sa stemmen.
     Gunilla forsto ingenting. "Er du alene?"
     "Nei," sa han lavt. "Jeg er ikke alene. Men det hjelper ikke."
     "Er det noen som holder deg fanget?"
     "På en måte. Det er vanskelig å forklare. Kan dere komme?"
     Gunilla og Thomas så på hverandre. "Si ja," hvisket Tommy.
     "Ja," sa hun usikkert.
     "Med en gang?" spurte stemmen. "Nå i dag?"
     Gunilla glemte at hun snakket i en telefon og nikket.
     "Vet du hvor Stokke er?"
     "Ja." Det var ikke helt sant, men Gunilla trodde det var i nærheten av Tønsberg.
     "På jernbanestasjonen er det en telefonkiosk," fortsatte stemmen. "Jeg ringer dit akkurat klokka seks. Da kan jeg fortelle mer." Nå hørtes det ut som han skulle begynne å gråte. "Er det helt sikkert at dere kommer?"
     "Helt sikkert!" De sa det i kor.
     "Dere må ikke fortelle det til noen i hele verden!" Alvoret i stemmen skremte Gunilla. "Og dere må komme helt alene. Kan dere love det?"
     "Kors på halsen," sa Gunilla bestemt. Hun hadde begynt å planlegge hvordan de skulle komme seg til Stokke. Klokka var allerede tre.
     "Dere må ikke ringe dette nummeret mer." Han la brått på.
     "Hva var det som hendte?" Tommy så skremt på Gunilla.
     "Kanskje han hadde et kontantkort som snart går ut?" sa Gunilla. Hun visste godt hvor dumt det kunne være. "Han har sikkert ikke penger til å kjøpe nytt."
     "Dæven," sa Tommy. "Har du noe pengær? Jeg er dønn blakk."
     Det var en unødvendig kommentar. Tommy var alltid blakk. "Bursdagspresangen til Anja," sa hun. "De pengene har jeg spart. Hvis vi må, kan jeg ta dem."

De småsprang tilbake. Utenfor hytta stoppet Gunilla. "Nå går jeg inn og henter pengene," hvisket hun til Tommy. "Møt meg på holdeplassen. Det går en buss til Tønsberg om en halv time. Der kan vi spørre noen om hvordan vi kommer oss videre til Stokke." Hun så strengt på Tommy. "Husk at vi lovte å ikke fortelle det til noen!"
     Selvfølgelig satt moren på terrassen sammen med den navnløse da Gunilla forsøkte å snike seg ubemerket ut. "Gunilla, hvor skal du? Vi spiser om en times tid, så du må holde deg i nærheten."
     "Jeg er ikke sulten," sa Gunilla raskt. "Jeg skal treffe Tommy, kanskje jeg spiser noe sammen med ham."
     "Jasså, hva er det dere skal?" Moren så mistenksomt på henne.
     "Noe hemmelig, jeg kan ikke si mer nå." Gunilla likte ikke å lyve for sin mor. "Jeg skal fortelle det senere, kors på halsen. Det er ikke noe farlig." Det siste var hun ikke helt sikker på. Hun forsvant før moren rakk å protestere. Den navnløse vinket og smilte hyggelig til henne. Hun likte at han ikke sa noe.

På bussen telte de pengene. Tre hundre og åtti kroner.
     Det viste seg at toget gikk direkte til Stokke. Da damen i kassa spurte om hun skulle ha tur-retur billetter, var hun et øyeblikk blitt usikker. Tenk om de ikke fikk bruk for billettene, at de måtte rømme eller ble kidnappet eller noe enda verre. Hun lenget nesten til hytta og bestemte seg for å like stedet litt mer når de kom tilbake.
     "Har du tenkt på noe?" sa Tommy da de satt på toget og så etter Stokke stasjon. Det var første stoppested etter Tønsberg. "Kanskje detta er en felle."
     "En felle? Hva mener du?"
     "Det kan være noen som er ute etter pengane dine, ikke sant. De har sendt ut massevis av sånne flasker, åsså håper de at noen er dumme nok te å komma, sånn som oss."
     Gunilla hadde ikke tenkt på det. Stemmen i telefonen hadde virket så ekte.
     "Vi må planlegge detta nøye," fortsatte Tommy. "Du kan stå i kiosken og vente, åsså holder jeg vakt. Jeg må ha mobilen din, sånn at jeg kan ringe politiet hvis noe går gæærnt." Det kunne ligne den feigingen å sende henne ut i krigen mens han selv gjemte seg trygt.
     Tommy leste tankene hennes. "Det var jo deg som snakka me´n. Han veit jo ikke hvem jeg er."
     Han hadde rett, selvfølgelig. Det måtte bli sånn.

Stokke stasjon var ikke noe hyggelig sted. Gunilla syntes det var veldig øde til å være en jernbanestasjon. Ikke var det noe folk der heller. Telefonkiosken sto i en krok på baksiden av stasjonsbygningen, og der var det i hvert fall ingen som kunne se henne.
     Da klokka var blitt fem på seks gikk hun inn i kiosken og lot som hun lette etter et telefonnummer i den fillete katalogen. Plutselig ønsket hun at hun ikke hadde blitt med Tommy til bukta i dag, eller at hun hadde fortalt alt til moren, som akkurat nå virket veldig langt unna. Tommy hadde gjemt seg bak buksene på den andre siden av veien, hun kunne ikke en gang se ham. Med skjelvende hånd grep hun etter røret og for å høre om telefonen virket. Nå var hun virkelig redd.
     Akkurat da ringte det. Gunilla skvatt sånn at hun slo albuen i veggen og fikk støt.
     Det fortsatte å ringe. Hun svelget dypt før hun løftet av røret. Hjertet hamret i brystet.
     "Ja," sa hun tynt. "Det er Gunilla."
     "Er du alene?" Det var den samme stemmen.
     Gunilla nølte. "Ja, Tommy er her altså. Men ingen andre," skyndte hun seg å legge til. "Jeg gjorde akkurat som du sa."
     "Bre bli der du der." Samtalen ble brutt.
     Noen lange minutter passerte. Alt var stille, så stille at Gunilla lurte på om hun hadde drømt alt sammen der hun sto i den trange telefonboksen og nesten ikke våget å røre seg
     Da det banket i glassveggen bak henne var hun så oppspilt at hun ikke en gang skvatt. Hun snudde seg langsomt, redd for hva hun ville få øye på.
     Det var en gutt, en liten, tynn gutt med hornbriller og alt for store, hvite klær. Han så ikke ut til å være mer enn ti år, men øynene hans var gamle. Det mørke håret var glatt, og han hadde skjeve, engstelige øyne. Gunilla trodde ikke han var norsk.
     Med ett var hun ikke engstelig lenger. Hun åpnet døra og gikk mot ham med så bestemte skritt at han rygget tilbake. "Hvorfor ba du oss komme? Og hvorfor skulle alt være så hemmelig? Du er jo ikke fanget?" Hun så seg rundt. Fortsatt var det ingen å få øye på, bortsett fra Tommy, da, som kom forsiktig gående over den åpne plassen.
     Gutten som kalte seg Song så ned. "Det er ikke bare meg, det er hele familien min. Vi må gjemme oss, ellers er vi dødsens."
     "Hva mener du?" sa Gunilla skeptisk. "Hvorfor kan dere ikke bare gå til politiet?"
     "Nei, nei! Du forstår ikke, det er de som er farlige."
     Tommy var nå kommet bort til dem. Han hadde fått med seg det siste. "Er du en ekte forbrytær?" spurte han ivrig. "På flukt fra politiet?"
     "Vi har ikke gjort noe galt," sa gutten trassig. "Men de vil sende oss tilbake. "Og da blir vi drept."
     Det gikk et lys opp for Gunilla. Song var flyktning. "Hvor kommer du fra?" spurte hun.
     "Familien min kommer fra Vietnam. De flyktet med en båt, og da kom de til Burma. Der ble jeg født."
     "Hvor gammel er du?" sa Tommy.
     "Snart tretten."
     "Jøss, det kan ingen se." Noen diplomat kom Tommy aldri til å bli.
     "Hvor lenge har du vært i Norge?" Gunilla skjønte at det var hun som måtte ordne opp i dette. Tommy var til liten hjelp.
     Han smilte blekt. Tennene hans var pene og utrolig hvite. "I snart to år. Vi bodde i Drammen. Pappa jobbet på fabrikk, og jeg gikk på skolen." Han snakket nesten perfekt norsk. Bare tonefallet fortalte at han var en fremmed. Gunilla kunne ikke forstå hvordan noen greide å lære norsk så bra så fort. En av morens psykologkolleger var amerikaner, og selv om hun hadde bodd sikkert tjue år i Norge, snakket hun fortsatt så rart at Gunilla hadde store problemer med å skjønne hva hun sa.
     "Vi trodde vi skulle bli i Norge for bestandig," fortsatte Song dystert.
     "Men hvorfor kan dere ikke det?" Tommy så uforstående på ham. "Har dere ikke noe sted å bo, eller?"
     "Dummen! De har sikker ikke fått oppholdstillatelse. En må ha det for å bo i Norge." Hun så strengt på Tommy. Han visste jo ingenting.
     "Veit jeg vel. Men han sier jo at de ikke er forbryterær," Tommy pekte på Song, "og da kan de vel få bli her. Dere kan jo bare jobbe, så får dere pengær."
     Det virket logisk, Gunilla måtte innrømme det. "Hvorfor er dere her i Stokke?" spurte hun. "Og hvor er familien din?"
     "De er på en hytte."
     "En hytte? Har dere hytte? Kan dere ikke bare selge den?" Tommy tenkte alltid praktisk.
     "Det er ikke vår," sa Song. "Vi bare låner den."
     Han sa det så nølende at Gunilla ble mistenksom. "Har dere lov til det?"
     Han møtte blikket hennes. "Vi har ikke ødelagt noe," sa han trassig. "Vi måtte rømme, for politiet ville kaste oss ut av landet." Han virket plutselig ikke redd lenger. "Mor og far vet ikke at jeg er her, de sier jeg må holde meg ved hytta. Men nå har vi ikke spist ordentlig på flere dager, og lillesøsteren min er syk. Hun har feber."
     Gunilla bestemte seg brått, tok fram pengepungen og ga den til Song "Her er penger," sa hun, "du kan gå i butikken og handle."
     Han ristet bestemt på hodet. "Nei, noen kan se meg. Dere må gå, jeg venter her. Jeg kan skrive liste." Han tok fram en papirlapp og begynte å skrive med de samme store, tydelige bokstavene som de hadde sett før. Ris, melk, te, brød, grønnsaker, barnemat. "Dere må se etter tilbud," sa han høytidelig, "sånn mat som er gått ut på dato." Det var tydelig at han var vant til å handle med lite penger. Gunillas mor kjøpte aldri mat som var gammel.

De brukte lang tid i butikken. Hele tiden måtte de kontrollere priser for å om de kunne finne noe som var billigere og regne ut om de hadde nok penger igjen, og da de spurte etter gamle matvarer, så innehaveren mistenksomt på dem. "Hva skal dere med det? Hvem er det dere handler for?" Det virket nesten som han hadde forstått hvorfor de var der.
     "Vi har ikke så mye pengær hjemme," sa Tommy, "og så ville vi overraske foreldra våre med å vise hvor mye vi kunne greie å få kjøpt for de pengane vi har."
     Gunilla var imponert over fantasien hans.
     Kjøpmannen virket litt mindre skeptisk. "Ja vel, da," sa han. "Vi får se hva vi kan finne til dere."

Gunilla syntes han sto lenge og kikket etter dem da de gikk ut av butikken. Det var nok bra at Song ikke hadde vært med.
     De gikk først i en helt annen retning, før de krysset veien og gikk tilbake til jernbanestasjonen. Posene var tunge, det var så armene verket. Heldigvis var Tommy sterk, selv om han var liten.
     Da de nærmet seg telefonkiosken, fikk de øye på noe skremmende. En politibil sto parkert på stasjonen. I bilen satt det to politimenn med en diger schäfer. Den ene politimannen betraktet stasjonsområdet, mens den andre snakket i telefonen. Song var ikke å se noe sted.
     Som på kommando slapp de posene i asfalten. "Å dæven!" utbrøt Tommy. "De har fakka’n! Nå tar de oss åsså! Hva skal vi gjørra nå, Gunilla?"
     Hun ville løpe, men det var akkurat som beina ikke ville adlyde henne. "Ingenting," sa hun omsider. "Bare lat som ingenting. Hvis vi springer, blir de sikkert mistenksomme. Dessuten har vi ikke gjort noe galt, har vi vel? Vi har jo bare kjøpt mat for våre egne penger. Mine penger, tenkte hun. Hvordan skulle hun nå få råd til burdagspresang? "Vil du ha den hunden etter deg, kanskje?" la hun til.
     Det ville ikke Tommy. Han var redd for hunder, i hvert fall store hunder.
     Politibilen startet opp og kjørte langsomt mot dem der de sto med matvareposene. Like ved dem satte den opp farten, slo på blålyset og freste ut på hovedveien.
     Gunilla pustet lettet ut. Hun hadde vært sikker på at alle, absolutt alle som så dem måtte forstå hva de holdt på med. Men kanskje politiet var på jakt etter noen helt andre forbrytere? De kunne jo egentlig ikke vite noe om Gunilla og Tommy, kunne de vel?
     Song kom krypende fram fra en parkert lastebil. Klærne hans var ikke lenger fullt så hvite. Gunilla syntes plutselig veldig synd på ham.
     "Kom," sa Song brått og grep en av posene. "Vi må gå nå. De kommer tilbake. Noen så oss da vi kom med toget. Så lenge vi hadde penger, gikk far i butikken. De har sikkert sett ham der og meldt fra."

Gunilla syntes de hadde gått i mange timer da Song stoppet opp og ba dem være stille. Hun hadde aldri trodd at Stokke var så stort. Nå var de kommet inn i en skog, og de hadde ikke sett et eneste hus på lenge. De fulgte en smal vei, nesten en sti. Skogen var så tett at det var nesten mørkt. "Der er det," hvisket han og pekte framover. "Rett der borte."
     Nå så de den. En falleferdig tømmerhytte, helt bortgjemt bak kjempemessige grantrær. Den virket ikke større enn annekset deres på Tjøme. Gunilla kunne ikke forstå at noen kunne bo der, og slett ikke en hel familie. Tommy, derimot, virket ikke overrasket. Men han var jo vant til den trange campingvogna.
     Plutselig bråstoppet de. Alle hadde hørt det. En kvist som brakk, skritt gjennom krattet. Det var noen der ute i skogen, noen som kom mot dem. Gunilla holdt pusten og prøvde å gjøre seg usynlig. Tommy sto bare og svelget, mens Song så ut som et såret dyr. Han krøp sammen, klar til å løpe.
     Skrittene stanset. En fremmedartet stemme ropte noe på et merkelig språk, og Song svarte like uforståelig. Det ble stille igjen. Så kom det en mann ut fra buskene. Han var liten og mørk og så sint på dem mens han sa noe hissig til Song.
     Gunilla ville rømme, men greide ikke å flytte bena. Og Tommy bare sto der. Han er for dum til å være redd, tenkte hun. Men det var kanskje litt urettferdig, for Tommy var helt hvit i ansiktet, fregnene hans var tydelige som aldri før.
     "Hvem dere er?" sa mannen på nesten uforståelig norsk. Det var akkurat som han sang når han snakket. Han virket litt mindre sint nå.
     Song kom med en lang forklaring, som Gunilla ikke forsto et eneste ord av. Da han var ferdig, kikket mannen opp i posene og snudde seg mot dem. Gunilla kunne se nå hvordan de to lignet hverandre. Faren hadde de samme triste øynene. "Takk," sa mannen. "Dere gå, få penger senere, gi adresse." Han tok Song i armen og så på dem. "Dere ikke fortelle politi?"
     Fortelle? De skulle vel ikke fortelle noe. Gunilla ristet på hodet. "Æresord," sa hun. "Men vi har ikke tenkt å gå, vi kan hjelpe dere."
     Tommy stemte ivrig i. "Jøss, ja. Det er klart vi ska’ det."
     Mannen ble stående og betrakte dem. "Gå inn og hilse," sa han omsider.

Det var et sjokk å komme inn i den trange, mørke hytta. Noen hytte var det egentlig ikke, mer et skur med ett eneste rom. Langs veggen var det to smale senger. På et skrøpelig bord sto det et kokeapparat, en kjele, noen kopper, tallerkener og kniver og gafler. Det var alt. Ingen gardiner, ingen andre møbler, bare nakne, umalte vegger. Gjennom et lite vindu, nærmest en glugge høyt oppe på veggen kastet kveldsola noen smale lysstrimer inn på de tre som klemte seg sammen i den ene senga.
     En liten, mørk dame med et vakkert ansikt kikket forskremt på dem. Hun var helt kledd i hvitt. Gunilla syntes hun så ut som en engel. To små jenter klynget seg til henne. Den minste hadde små dråper av svette i det lille dukkeansiktet, selv om det absolutt ikke var varmt inne i hytta.
     De ble stående i døråpningen og bare stirre. Gunilla kjente at hun ikke var redd lenger, bare sint. Sånn skulle ikke barn ha det.
     Faren til Song satte posene på gulvet og sa noe til moren. På stemmen forsto Gunilla at det var noe hyggelig. Moren pekte på den andre senga. "Sitte," sa hun og smilte svakt. "Dere snille. Dere hjelpe?"
     Først nå så Gunilla at hun skalv. Hun måtte være fryktelig redd, eller kanskje hun var syk, hun også. Hun snudde seg mot Tommy, som bare sto og stirret. "Ja," sa Gunilla bestemt. "Ikke sant, Tommy?"
     "Jøss, ja." Han snakket så fort at han nesten snublet i ordene. "Det er klart. Dere trenger ikke værra redde lenger. Vi ska’ ordne detta. Jeg kan snakke med faren min."
     Gunilla innså med ett at Tommy ikke hadde forstått noe som helst. Han trodde faren bare kunne komme og fikse dette også, akkurat som når han reparerte ting som gikk i stykker.
     "Vi ikke være her lenger," sa faren til Song dystert. "De bli mer syke." Han pekte på de to småjentene på fanget til moren. "Trenger doktor."
     Gunilla følte seg hjelpeløs. Hvordan skulle de få tak i en doktor?
     Tommy løste problemet. "Det fiksær jeg," sa han overlegent. "Jeg kjenner en."
     Hun så forbauset på ham. Gunilla kunne ikke tenke seg at noen i den skrullete familien hans kjente noen lege. Skraphandlere hadde de nok mye å gjøre med. Men leger?
     "Du spørre?" Faren så skeptisk på Tommy. "Han ikke fortelle politi?"
     "Kors på halsen!" Tommy var i hundre nå. "Han kan sikkert komme i morra!"
     Gunilla kunne ikke annet enn å beundre pågangsmotet hans. Selv var hun helt tom for ideer. "Dere må spise maten," sa hun usikkert og pekte på posene.
     "Vi kommer snart tilbake," sa Tommy. "Da tar vi med oss doktor’n."
     "Vi skal nok finne et annet sted å bo til dere." Gunilla prøvde å virke optimistisk. Egentlig ante hun ikke hvordan de skulle få det til.
     "Jøss da," stemte Tommy i. "Det fiksær vi."
     Moren til Song insisterte på at de måtte bli og drikke te, selv om hun måtte bruke opp en god del av den vesle skvetten med parafin som var igjen på kokeapparatet.

Det var i ferd med å bli mørkt da de åpnet døra og gikk ut av den vesle hytta. De var begge to preget av det familien hadde fortalt. Selv Tommy hadde holdt kjeft og bare lyttet med åpen munn. Det var ikke noen pen historie. Den handlet om krig og nød, forfølgelse og frykt i fattige land der den daglig kampen for tilværelsen handlet om å holde familien sammen og i live. De hadde vært på flukt i flere år gjennom mange land før de kom til Norge, og nå var de livredde for å bli sendt tilbake til et fremmed sted der de ikke kjente eed det tristeste blikket Gunilla noen gang hadde vært utsatt for. "Vi være trygge i Norge, vi begynne å kjenne oss hjemme. Her vi vil være og jobbe." I sitt opprinnelige hjemland hadde han en gang vært en respektert lærer. Nå var han glad for å få jobbe med hva som helst, bare han kunne skaffe det mest nødvendige til familien. De hadde ingen slektninger lenger, alle var døde.

De nærmet seg jernbanestasjonen. De hadde vært nøye på å merke seg veien for å finne tilbake igjen. Song hadde villet følge dem, men de hadde insistert på å gå alene.
     "Jøss," sa Tommy plutselig. Han hadde vært nesten helt stum mens de gikk på stien gjennom skogen. "Har du hørt noe sånt før, Gunilla?"
     Hun hadde selvfølgelig lest om flyktninger, de hadde lært om dem på skolen, og hun hadde sett mange tv-programmer om dem. Men når hun tenkte seg om, hadde hun aldri snakket med noen som virkelig var på flukt. "Nei," sa hun ettertenksomt. "Egentlig ikke. Men nå kjenner vi noen på ordentlig." Ansvaret kjentes tyngende. De hadde lovet å skaffe dem både legehjelp og et annet sted å bo. Hvordan i all verden skulle de få det til? "Hvem er denne legen du påsto du kjente, Tommy? Det var ikke bare noe du fant på, vel?"
     "Vent og se," sa han hemmelighetsfullt.

Gunilla forsøkte forgjeves å liste seg ubemerket inn i hytta. De hadde måttet vente på bussen fra Tønsberg i noe som fortonet seg som en evighet, og klokka var blitt nesten elleve før de var framme. Riktignok hadde hun snakket med moren på mobilen og i alle fall delvis greid å berolige henne, men nå slapp hun ikke unna.
      "Hvor har du vært, Gunilla?" Moren forsøkte uten hell å skjule sin engstelse.
      "Jeg kan ikke si noe nå, mamma. Jeg har lovt det, skjønner du," fortsatte hun da moren så skeptisk på henne. "Det er verken farlig eller ulovlig." Det siste var hun langt fra sikker på. "Jeg skal fortelle deg alt sammen, du må bare vente litt." Hun gikk trassig forbi moren, inn på rommet sitt. Den navnløse satt i sofaen og betraktet opptrinnet. Gunilla syntes han smilte, noe som gjorde henne enda mer irritert. Dette var ikke noe å le av.

Grytidlig neste morgen banket hun på døra til campingvogna. Hun hadde sneket seg ut før de andre var stått opp hjemme. Tanken på familien i den vesle hytta hadde malt rundt i hodet hennes i hele natt.
      Tommy åpnet døra og smatt forsiktig ut i de varme sommermorgenen. "Kom her," sa han ivrig og dro Gunilla med seg.
      "Hvor skal vi?"
      "Te doktoren, vel. Var det ikke det vi ble enige om?"
      Gunilla skjønte ingenting, men småløp etter Tommy.
      Utenfor en campingvogn helt i utkanten av plassen stoppet han. Det var ikke akkurat plassens mest imponerende vogn, snarere tvert i mot. Den var både liten og gammel, presis som bilen. En merkelig, rød bil med tak av tøy. Den så ut som et forvokst lekebil.
     Tommy fulgte blikket hennes. "Det er en Citroen," sa han med overlegent. Biler hadde Tommy greie på. "En 2cv. Faren min sier det er en hippiebil."
     Gunilla hadde hørt om hippier, men forsto ikke hva de hadde med leger å gjøre. "Hva skal vi her?" spurte hun forvirret.
     Tommy svarte med å banke på døra. "Faren min har sagt jeg bare kan snakke me’n om alt mulig. De driver og fiskær sammen, hele sommær’n. Han er doktor, skjønner’u."
     Mannen som sto på trappa foran dem svarte ikke til Gunillas oppfatninger om hvordan en lege så ut. Han virket ikke en gang voksen, han hadde en masse krøllete hår, rødt skjegg og en gullring i det venstre øret, ikke en billig liten dings som alle mulige fjortiser går rundt med, men en stor, ekte gullring. Gunilla syntes han lignet en sjørøver.
     Han gned søvnen ut av øynene og så overrasket på dem. "Jasså, er det Tommy. Hva i all verden er det du driver med så tidlig?" Uten å vente på svar, fortsatte han: "Skal du ikke presentere meg for venninnen din?"
     Gunilla var litt flau, for han hadde nesten ikke klær på seg, bare en shorts. Det var forresten ikke noen shorts, men en avklippet, fillete dongeribukse.
     "Jeg heter Gunilla," sa hun sjenert. "Vi trenger en lege."
     "Ja vel? Dere ser jo ikke spesielt syke ut."
     "Faren min har sagt at jeg kan spørre deg hvis noe er vanskelig," sa Tommy. "At du veit alt mulig, lissom."
     Gunilla syntes ikke den begrunnelsen virket spesielt forklarende. "Det er ikke vi som er syke," sa hun. "Det er noen flyktninger, noen som vi har lovt å hjelpe." Nå var det sagt.
     Legen som ikke så ut som en lege studerte dem med et blikk som plutselig var blitt våkent. "Kom inn," sa han. "Dette må jeg få høre mer om. Jeg heter forresten Peder."
     Opp fra køyesenga på veggen kikket et bustete hode fram. Ved første øyekast trodde Gunilla at det måtte være en på hennes egen alder, men da det viste seg at hun hadde en sovende baby i armene, forsto hun at det måtte være Peders kone, eller kanskje kjæreste.
     "Nå?" Han så avventende på dem. "Hva blir det til?"
      De fortalte alt sammen, det bare ramlet ut av dem. Gunilla visste at hun hadde lovet ikke å røpe noe, men nå kjente hun at hun bare måtte betro seg til noen. "Hva skal vi gjøre?" avsluttet hun gråtkvalt. "Vi må jo hjelpe dem."
      Legen hadde begynt å kle på seg. "Ta det med ro," sa han. Med hvit skjorte og mørke jeans så han plutselig eldre ut da han hentet en stor legeveske. "Vi kjører nå," fortsatte han henvendt til piken i senga, som hadde fulgt oppmerksomt med. "Det kommer nok ikke til å ta lang tid. Dere vet veien?"
      De nikket stumt. Gunilla lovte seg selv at hun skulle slutte å undervurdere Tommy.

Etter å ha skramlet seg fram til Stokke og sneket seg gjennom skogen i det strålende sommerværet, sto de endelig utenfor hytta. Hadde det ikke vært for Tommys sporsans, ville de aldri ha funnet fram. De hadde gått lenge i ring før de endelig fant den.
     Gunilla banket forsiktig på. Det var dørgende stille der inne. "Hallo," sa hun lavt, "det er bare oss. Vi har med oss en doktor, akkurat som vi sa." Hun skjøv døra forsiktig opp.
      Rommet var tomt. Det virket som familien hadde forlatt stedet i all hast, for de hadde ikke fått med seg sakene sine.
      "Hva gjør vi nå?" hvisket Gunilla lavt. Hun hadde fått en følelse av uhygge, som om noe forferdelig skulle hadde skjedd her inne.
      De så rådville på hverandre. "De har stikki av!" Det var Tommy som brøt stillheten. "Hvis ikke politiet har tatt dem, da." Han så oppmuntrende på Gunilla. "Da må vi befri dem, ikke sant?"
     Befri dem! Det var typisk for Tommy. Han innbilte seg visst at han var midt i en cowboyfilm. Den dusten forsto ingenting.
     Legen kjente på en kopp med melk som sto på gulvet. "Hm," sa han tankefullt. "Den er varm. Det kan ikke være lenge siden det var noen her inne."
     Da hørte de det, alle tre. En lav, hikstende lyd. Det var umulig å høre hvor den kom fra. Gunilla begynte å bli skikkelig redd. Både hun og Tommy ble stående musestille og lytte.
     "Kanskje det var en katt," forsøkte Tommy, "eller en rev?" Han så spørrende på legen, som ristet bestemt på hodet, før han gikk ut på trappa og så seg rundt i den tette skogen. "Det var merkelig," sa han og trakk på skuldrene. "Jeg er redd det ikke er mer vi kan gjøre her nå."
     Gunilla var fryktelig skuffet. Nå var de igjen overlatt til seg selv.
     "Gunilla!" Den stemmen kjente hun. Det var Song som ropte. Nå stakk han hodet fram fra en sprekk i hyttetaket. De hadde gjemt seg der, på et smalt kryploft. "Kom tilbake!"

Det tok lang tid før familien greide å roe seg. De hadde hørt bråket i skogen da de gikk rundt i skogen og lette etter hytta og hadde trodd at politiet var kommet på sporet. Selv da de hørte Gunilla og Tommy, hadde ikke faren til Song våget å gi seg til kjenne. De visste jo ikke hvem mannen som kom sammen med dem var.
     "Jeg tro du være politi," sa faren og så alvorlig på legen. "Jeg ikke vite. Du forstå?"
      Peder nikket. Det virket som han forsto. Han satte raskt i gang med å undersøke de to småjentene. Gunilla var imponert over måten han jobbet på. Han snakket rolig til jentene og roet dem ned mens han utførte undersøkelsene sine. Akkurat da bestemte hun seg for at det var lege hun skulle bli. Hun skulle reise rundt i verden og kjempe mot sykdom og nød.
     Hun ble vekket opp av dagdrømmene sine da Peder brått reiste seg. "Dere to får bli her og holde familien med selskap." Han så på Gunilla og Tommy. "Jeg må dra og hente medisiner. Disse ungene har antakelig lungebetennelse, de kan ikke oppholde seg her lenger. Ikke har de rent vann, heller." Han ristet på hodet. "De burde vært på sykehus."
     Faren til Song fulgte nøye med. "Nei, nei," sa han innbitt. "Da politi komme og sende oss rett ut. Da vi være ferdige." Han gjorde en talende bevegelse med handa foran halsen. "Vi heller bli her."
     Tommy og Gunilla så skremt på hverandre. Begge tenkte den samme tanken. Familien måtte bort, til et annet og bedre skjulested.

Mens de ventet, fortalte Song dem mer om hvordan de hadde hatt de disse to årene i Norge. "Først var vi bare glade for å få det trygt, men så ble vi flyttet rundt til mange mottak. Vi rakk aldri å bli kjent med noen andre. Det var ikke bra. Først da lillesøsteren min ble født, fikk vi lov å bli i Drammen, og jeg begynte på Fjell Skole."
      "Vi har også bodd i Drammen," sa Gunilla. "Før vi flyttet til Oslo."
      Song viste dem et album der han hadde skrevet historien om familien sin, om flukt gjennom mange land, limt inn bilder av leiligheten i Dammen, av skolekameratene og farens arbeidskolleger. "Alle prøvde å hjelpe, de skrev i aviser og sendte brev, mange brev. Men til slutt måtte vi bare rømme."
      Gunilla fikk plutselig en idé. Den var sprø, men det var den eneste hun hadde. "Kan jeg få låne albumet ditt?" spurte hun. "Det er for å hjelpe dere."
      "Du må ikke miste det?" Song så usikkert bort på faren sin, som nikket. "Gi henne."
      Tommy hadde fulgt med uten å si noe, men nå måtte han spørre: "Hvorfor må dere egentlig reise, er det noen som har fortalt det?"
      "Det er reglene som er sånn," sa Gunilla.
      "Reglene, du lissom. De greide seg jo sjølv og folk ville ha dem der. Hvorfor skulle noen kaste dem ut av landet? Jeg skjønner ingenting a’ det. Gjør du, Gunilla?"
      Han hadde rett, hun forsto det egentlig ikke, hun heller.

På veien tilbake gjennom skogen var de tause alle tre. Da de kom fram til bilen, så legen alvorlig på dem. "Hør her," sa han. "I morgen må jeg reise tilbake på jobb, jeg skal helt til Bergen, og da kan jeg ikke hjelpe dere mer. Denne familien må ha medisinsk hjelp og et annet sted å bo snarest. Hvis dere ikke finner en løsning, må dere melde fra til kommunelegen i Stokke. Er det en avtale?"
      De nikket i kor. "Vi skal nok finne på noe," sa Gunilla trassig. Hun hadde en plan.
     Da de parkerte på campingplassen, løp hun opp mot hytta etter å ha avtalt å møte Tommy senere. Klokka var allerede blitt tolv, og hun var skrubbsulten.
     Legen hadde i tillegg til medisiner også kjøpt inn mer mat og fylt opp Songs telekort. Alt hadde han lagt ut av egen lomme, enda Gunilla var sikker på at han slett ikke var rik.

Moren og den navnløse satt på terassen og spiste lunsj da Gunilla forsøkte å snike seg ubemerket inn med Songs utklippsbok under armen. Den planen fungerte dårlig.
      "Gunilla!" Moren hadde den stemmen som Gunilla likte aller dårligst; en blanding av engstelse og irritasjon. "Hva holder du egentlig på med? Vi ser jo aldri noe til deg mer!"
      Gunilla slo seg ned og smurte på en skive. Morens venn så ertende på henne, men sa ingenting. Det var lurt av han, tenkte hun. "Vi hjelper noen," sa hun og forsøkte å virke uforstyrret. "Forresten, er det greit at Tommy og jeg tar toget til Oslo og besøker Anja i morgen?"
      Moren så overrasket på henne. "Til Oslo? I dette fine været? Du vet jeg ikke liker at du driver rundt i byen på egen hånd. Og Anja jobber jo om dagen." Hun tenkte seg om. "Vi kan snakke om det senere. Spis maten din nå."

Litt senere, da Gunilla satt fordypet i telefonen og skrev opp navn, adresser og telefonnummer, ble hun plutselig oppmerksom på den navnløse. Hun hadde trodd at han var gått ut for å bade sammen med moren, men i stedet hadde han sittet inne på det lille rommet de kalte kontoret og overhørt telefonsamtalene hennes. Hun hadde forsøkt å ringe departementene, justisministeren, utlendingsdirektoratet og hun visste ikke hva. Og det eneste hun hadde oppnådd var å bli sendt videre. Ingen hadde tatt henne alvorlig, det var sannheten.
      "Nå?" sa han overraskende rolig. "Er det noe du vil fortelle?"
      Da hun ikke svarte, fortsatte han: "Kanskje jeg kan hjelpe. Du vet at jeg er advokat?"
      Hun nikket taust.
      "Vi advokater jobber med slike saker. Ja, sånne som du holder på med."
      Da greide ikke Gunilla mer. Plutselig begynte hun å gråte. Hele den triste historien veltet opp i henne. Hun kjente seg maktesløs. Og enda verre, hun visste at hun var det.
      Hun fortalte ham alt det som hadde hendt dem de siste dagene. "Og nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre," hikset hun til slutt. "Jeg hadde tenkt vi skulle reise til Oslo og snakke med de som bestemmer om Song. Men det er ingen som vil høre på meg, verken på meg eller Tommy."
      Advokaten hadde hørt nøye etter. Han hadde forresten et navn. Svend het han, Svend Foyn. "Hvis du vil, kan jeg bli med deg," sa han langsomt. Det virket nesten som han var redd for å bli avvist. "Hvis moren din synes det er ok, selvfølgelig. Du må snakke med henne."
      Det viste seg å bli enkelt, for akkurat da kom hun inn. Moren så forskrekket på dem. "Nå? Hva er det jeg må vite?"
     Nedover Gunillas brune kinn rant fortsatt tårene. Hun så nesten ikke moren, for brillene var helt tåkete. "Det er så urettferdig!" hulket hun. "Vi må gjøre noe!"
     Litt etter litt fikk moren hele historien ut av henne.

De ble enige om å reise til Oslo i morgen tidlig, Svend Foyn, Tommy og hun selv. Moren hadde også tilbudt seg å være med, men advokaten hadde protestert. "Kanskje det er like bra at du ikke er med. Nå skal vi gjøre dette helt formelt. Gunilla og Tommy er mine klienter og jeg tar et oppdrag for dem. Vi blander ikke inn foreldre, ikke enda. Men du må informere Tommys familie, Gunilla og få deres tillatelse til at vi gjør det sånn. Stol på meg."
     Moren hadde motstrebende gitt etter. "Du vet at jeg er stolt av deg, Gunilla," sa hun og strøk henne ømt over håret. "Du har gjort det helt rette."
     Svend Foyn dro inn til Tønsberg den ettermiddagen. Han hadde en del arbeid å gjøre og noen telefoner han måtte ta, sa han hemmelighetsfullt. Heldigvis tok han med seg sanktbernhardshunden sin. Det var ikke det at Gunilla ikke likte hunder, tvert i mot. Men Hulda, som hun het, var så utrolig sær. Og dessuten ville hun bare være sammen med eieren.

De kjørte i bilen til advokaten. Tommy hadde gjort store øyne da han fikk se veteranbilen. "Jøss, Gunilla, en Jaguar! Kult, altså!"
      Gunilla var like glad. Hun var ikke spesielt interessert i biler. Hun hadde ligget våken i hele natt og tenkt på det de hadde planlagt. De skulle forsøke å få et møte med direktøren i Utlendingsdirektoratet. Det var det de kalte seg. Svend Foyn hadde påstått at han kjente noen der. Og hvis ikke det skulle gå, hadde han tenkt seg at de skulle besøke selveste justisministeren. "Du må forberede deg godt, Gunilla. Dere får ikke mer enn fem minutter, hvis vi er heldige," hadde han sagt. "Og jeg har kanskje en overraskelse til dere."
     Mer ville han ikke røpe.
      Gunilla og Tommy satt sammen i baksetet på veien til Oslo og gikk gjennom Songs utklippsbok mens de forsøkte å bli enige om hva de skulle si for å få de som var sjefer til å skifte mening. Det måtte være ganske ensomt å sitte sånn og bestemme over andre menneskers skjebne. Vanskelig måtte det også være. Umulig, tenkte Gunilla, det var umulig. Alle hadde jo sine grunner til å ønske å få bli i Norge. Og det var jo bare de som var på flukt som visste hvordan det egentlig var, ingen andre.

Da de kom til Oslo, kjørte advokaten først opp til Majorstua. Gunilla kjente seg med ett mye modigere enn hun hadde gjort på lenge. Her var hun hjemme.
      Men de stoppet ikke der, ikke før de svingte opp foran det store NRK-huset på Marienlyst. Gunilla hadde vært utenfor her mange ganger, men aldri inne i det huset, der de lagde alle programmene, der alle kjendisene opptrådte. Skulle de inn der?
      "Se der, Gunilla!" Tommy falt nesten ut av vinduet, så langt ut lente han seg. "Sjefen over alle sjefer!"
      "Dummen, Asgeir kan ikke hjelpe oss, det må du vel forstå! Det er ikke sånne sjefer vi skal snakke med." Noen ganger var Tommy bare så ufattelig barnslig.
      I resepsjonen måtte de vente lenge før det omsider dukket opp en vennlig dame. "Nå, her har vi altså aktivistene fra Tjøme." Hun hilste høflig på dem alle tre. "Dere får bli med opp og snakke med Viggo. Vi har ikke mye tid hvis vi skal få dette til."
      Gunilla og Tommy så på hverandre. Hva var det de skulle få til?
      Det skulle de snart få svar på. Det viste seg at advokaten hadde fått tv-teamet med på å lage et program om historien deres. Det var flaskeposten som hadde tent dem. "Dere skal først forsøke å få snakke med UDI-sjefen," instruerte programlederen. "Vi er rett bak dere."
     Etterpå skulle de prøve seg på justisministeren. Begge var tilgjengelige utenfor de godt beskyttede kontorene sine i dag; justisministeren åpnet en utstilling og direktøren skulle holde en innledning på et seminar om menneskerettigheter. Der var de ikke beskyttet av sekretærer og vakter. Og pressen var til stede.
     Opptakene skulle vises som en innledning til et debattprogram samme kveld. Utklippsboken til Song ble kopiert opp sånn at Gunilla og Tommy kunne dele ut informasjon.

Det ble en suksess. Da UDI-direktøren var ferdig med innlegget sitt på seminaret i det store auditoriet på universitetet og spørsmålene fra salen skulle stilles, masjerte Gunilla og Tommy opp foran talerstolen og framførte klagene sine. Hvorfor måtte en ærlig arbeidende og godt integrert familie som Songs kastes ut av landet vårt etter å ha vært på flukt gjennom mange år? Og kunne vi ikke i Norge ta oss råd til å vise såpass medmenneskelighet at denne familien kunne få bli i et lokalmiljø som hadde tatt godt i mot dem?
     Bak dem gikk tv-teamet og zoomet inn hele episoden, både direktørens overraskelse og bildene fra Songs album, mens opptakslederen gned seg i hendene. Dette var godt tv.
      Like bra gikk det hos justisministeren, som hadde åndsnærværelse nok til å ta en samtale med dem på sparket og ble presset til å si at saken kanskje kunne tas fram igjen.
      Gunilla var overrasket over hvor godt Tommy greide seg. Det virket ikke som han var mye plaget av oppstusset, han bare plapret i vei akkurat som han pleide å gjøre. Selv var hun innerst inne livredd, selv om advokaten roste henne og påsto at hun gjorde det helt fint.

I bilen på vei hjem til Tjøme sovnet de begge to, helt utslitt. De våknet ikke før advokaten kjørte inn på campingplassen og parkerte foran vogna til Tommy. "Innslaget kommer fem på halv ni," sa advokaten til Tommys foreldre, som sto spent i døra og ventet. Selv de overlegne brødrene hans var stumme av beundring, Tommy skulle på tv!
      I hytta hjemme hos Gunilla benket de seg rundt tv’en i god tid før programmet begynte. Moren hadde disket opp med varm sjokolade og nybakte boller. "Du aner ikke hvor stolt jeg er av deg, Gunilla!" hadde hun sagt da Gunilla hadde stormet inn, breddfull av nye opplevelser.
      Hun var litt skuffet da det viste seg at innslaget med dem var kuttet ned til et kort minutt, og at mesteparten av det hun hadde greid å få sagt ble helt borte. Gunilla vurderte allikevel nå om hun skulle bli journalist i stedet for lege.
      "Avisene kommer sikkert også til å ta opp dette," sa morens venn trøstende. Gunilla hadde nå gått helt over til å tenke på han som en person, ikke som en navnløs figur. Hun var egentlig litt skamfull over måten hun hadde behandlet han på. "Dere gjorde en kjempejobb, mer kan ingen vente." Men han sa ingenting om det de tenkte alle tre; ville dette hjelpe familien til å få bli i landet? Og ville de slippe å ligge i skjul i en ussel hytte?

Telefonen ringte et sted langt borte og dro henne langsomt ut av søvnen. Hun snudde seg i senga og kikket forbauset på klokka. Halv åtte. Ingen var stått opp enda. Da gikk det opp for Gunilla at det var hennes mobiltelefon. "Ja?" sa hun søvnig da hun endelig hadde funnet den.
      "Er det Gunilla?" Det var en voksen, myndig kvinnestemme.
      "Ja," hvisket hun.
      "Det er Adelé Frisvold som ringer. Det var du som var på tv i går, ikke sant?"
      Gunilla var blitt lys våken. "Ja visst."
      "Godt," konstaterte stemmen. "Nå skal du høre. Slik kan vi ikke ha det!"
      "Hva mener du?" spurte Gunilla, litt skremt. Denne damen var åpenbart ikke til å spøke med.
      "Vi kan jo ikke behandle folk på denne måten, kan vi vel? De kan få bo på mitt sommersted, så lenge de vil. Du virker som en fornuftig pike, kan du ordne det? Selv er jeg blitt så gammel at jeg må holde meg i leiligheten her på Frogner. Ikke kan jeg kjøre bil heller. Og ingen bruker stedet lenger, det står bare der ubenyttet. Der vil de finne alt de trenger."
     Fru Frisvold ga Gunilla en detaljert beskrivelse av hvordan hun skulle finne stedet, som lå utenfor Lillesand. "Dere kan kjøre helt frem, ingen kommer til å se dere, for det er helt usjenert der. Nøklene ligger gjemt i den store blomsterpotten til høyre for inngangen. Og alarmkoden må du ikke glemme." Hun var så bestemt i stemmen at Gunilla ikke våget å spørre om noe mer. "Lykke til, Gunilla," avsluttet fru Frisvold. "Du kan vel kanskje ringe meg og fortelle hvordan det går?"
     Gunilla forsto plutselig at fru Frisvold var en ensom gammel dame. "Ja," sa hun bestemt. "Jeg kan komme og besøke deg når jeg kommer tilbake til Oslo. Det er der jeg bor."

Allerede før de andre hadde stått opp hjemme, banket hun på nede i campingvogna. Men først hadde hun syklet helt opp til bensinstasjonen for å kjøpe avisene. Både VG og Dagbladet hadde en reportasje om Song og måten hun og Tommy hadde kuppet maktpersonene på.
     Hele familien hadde trengt seg på plass rundt det bittelille kjøkkenbordet. Der var det ingen tvil, Tommy var dagens helt. "Guttungen kunne jaggu svare for seg på tv," humret faren fornøyd så den store magen disset. "Du var ikke borte, du heller Gunilla." Han lo og så beundrende på moren til Tommy. "Det må være mødrene de får det fra."
     Gunilla visste ikke riktig om hun skulle ta det som et kompliment. Hun la avisene på bordet foran dem. "Det står om oss her også."
     Brødrene kastet seg over avisene, mens Gunilla henvendte seg til Tommy. "Jeg må snakke med deg." Hun hadde ikke lyst til at brødrene hans skulle få høre om fru Frisvolds generøse tilbud. De var så sleivkjeftet at de godt kunne finne på å fortelle det til noen av de teite kameratene sine. Dette var en strengt hemmelig operasjon.
     De gikk utenfor, og Gunilla fortalte om telefonsamtalen.
     Tommy gjorde store øyne. "Dæven døtte! Har du ringt te Song og fortalt det?"
     Gunilla skjønte ikke hvorfor han alltid måtte banne sånn, men det var visst vanlig i den familien. "Nei," sa hun nølende. "Jeg vet jo ikke hvordan de skal komme seg til Lillesand."
     "Er det langt?"
     "Nesten til Kristiansand," sa hun spisst. Tommy hadde visst aldri åpnet en geografibok. "Og de kan ikke ta toget. Kanskje jeg kan få advokaten til å kjøre dem?"
     "I den veteranbilen? Gi deg, Gunilla, det er ikke plass der. Jeg har en bedre idé. Faren min kan kjøre dem i varebilen vår. Der er det ikke vinduer, heller, så ingen kan se dem. Jeg kan spørre’n med en gang." Han stakk hodet inn i vogna og ba faren komme ut.
     Det var greit. Men han kunne ikke greie det før sent samme kveld.
     "Det er sikkert lurt, Gunilla. Vi må vente til det blir mørkt, så ingen kan se oss."
     Tommy hadde rett. På dagtid ville de ikke greie å hente familien uten å bli observert.
     "Jeg ringer til Song og ber dem gjøre seg klar. Kan vi si klokka tolv?" Gunilla hadde ikke tenkt å be moren om lov. Hun måtte bare gjøre dette, uansett hva de andre sa.
     Faren til Tommy betraktet dem skeptisk. "Har dere to tenkt å være med? Jeg vet ikke helt om jeg likær detta. Hva gjør dere hvis politiet kommer?"
     "Pøh, vi æ’kke no’ redd for dem. Og vi kan gjemme familien i bilen, kan vi ikke? Vi fyller bare opp med pappesker og sekker bak, åsså sitter vi foran sammen med deg." Tommy kikket bedende på faren, som til slutt måtte gi seg. "La gå, da," brummet han. "Men bare hvis du får lov av moren din." Han så strengt på Gunilla.

Det ringte lenge, så lenge at Gunilla fryktet at noe var galt. Da stemmen til Song lød i mobilen, ble hun så lettet at hun nesten begynte å gråte. "Det er meg," sa hun stotrende. "Vi har funnet et sted dere kan bo. Vi kommer og henter dere sent i kveld, etter at det er blitt mørkt. Er det greit?" spurte hun engstelig da Song ikke svarte med en gang.
      Hun hørte stemmer i bakgrunnen, det var tydelig at de diskuterte. Til slutt kom faren i telefonen. "Du sikker?" spurte han på sitt merkelige språk. "Vi være trygge der?"
      "Ja, ja, helt sikkert," skyndte hun seg å si. "Og vi har snakket med justisministeren, han lovte at de skulle se på saken en gang til."
      "Godt. Vi være klar." Gunilla ble nesten litt irritert over at han ikke en gang spurte om hvordan de hadde greid det. Ikke var han interessert i å høre hva avisene hadde skrevet heller.
      Det virket nesten som han hadde lest tankene hennes. "Ikke lenger tro på rettferdighet," sa han lavt og la på røret.
      Moren hadde først nedlagt forbud mot at Gunilla skulle være med, men gitt seg da advokatvennen foreslo at de kunne kjøre bak med bilen hans, sånn at de kunne gripe inn hvis noe skulle gå galt. "De vil nok ikke våge å bli med hvis ikke Gunilla er der," argumenterte han nøkternt. "Disse menneskene er redde for livet sitt, husk det."

Gunilla hadde et øyeblikk glemt at alt som familien til Tommy eide var temmelig lurvete, men da han kom kjørende opp foran hytta deres med varebilen, ble hun nesten målløs. Det var ikke bare det at den var rusten og bulkete, i tillegg var den malt i alle mulige farger. De ville i hvert fall bli lagt merke til.
     Det virket ikke som det bekymret Tommy, som tronet stolt i forsetet ved siden av faren. Han åpnet en knirkende dør. "Hopp inn," sa han ivrig. "Jeg har gjort alt klart bak."
     De humpet i vei mot Stokke. Kvelden var mørk, med lett duskregn. Skikkelig guffent var det. Men det ville ikke være mye folk ute i dette været. Gunilla kunne kikke inn i varerommet bak gjennom et lite vindu. Der hadde Tommy stablet opp pappesker og tomsekker. Stakkars de som skulle sitte der i mørket i flere timer!
     Moren og advokaten fulgte etter. Gunilla syntes det var trygt å se de gule frontlysene der bak, og da de stoppet ved jernbanestasjonen i Stokke, parkerte Jaguaren diskret bak en trailer. Avtalen var at Tommy og Gunilla skulle gå gjennom skogen og hente familien, mens de andre ventet. De likte de ikke, men Gunilla hadde stått på sitt. "Hvis de ser noen de ikke kjenner, kan de finne på å stikke av," hadde hun argumentert. "Vi må gjøre det alene."
      Med en gang hun hadde sagt det, så angret hun. For tanken på at hun og Tommy skulle bevege seg helt alene der ute, var skremmende. Det hjalp ikke at de hadde hver sin kraftige lommelykt. Men nå kunne hun ikke snu. Hun renset stemmen, så den ikke skulle høres altfor engstelig ut. "Hvis det hender noe, ringer jeg." Hun hadde tastet inn morens nummer på mobilen. "Hvis vi ikke er tilbake innen en halv time, må dere komme og se etter oss."
      Tommy sa ingenting, men Gunilla kunne se at han var litt redd, han også.

De gikk raskt over jordene. Først når de kom inn i skogen, ble det vanskeligere. Men Tommy hadde en forunderlig evne til å finne fram i mørket. Han var akkurat som en røyskatt, smøg seg bortover stien og visste presist hvor han skulle gå. Gunilla måtte bare stole på ham. Hun prøvde å konsentrere seg om stien og retningen og forsøkte å unngå å se på de lange skyggene fra trærne, lukket ørene for alle mystiske lyder mens hun hele tide gjentok for seg selv at mørket ikke var farlig og at det ikke var noen andre der inne i den mørke skogen
      Det gikk forbausende fort. Plutselig sto de foran den vesle hytta. En liten, blafrende lysstrime kunne skimtes gjennom dørsprekken. De ble stående utenfor og lytte. En tynn barnegråt, stemmer som snakket fort og opphisset.
      Gunilla banket på døra, og det ble brått stille der inne. "Det er bare oss," sa hun forsiktig. "Gunilla og Tommy. Er dere klare til å dra?"
      Døra gled opp. Faren til Song sto der med en slitt koffert i handa. På senga bak ham satt Song sammen med moren og småsøsknene. Alle var klare til å dra. Rommet var ryddet og rent, det var ikke lenger mulig å se at en hel familie hadde bodd her. "Vi gå nå," sa han med utrykksløst ansikt. "Dere ha bil?"
      Gunilla forklarte hva de hadde planlagt. "Dere kan stole på oss, faren til Tommy kommer ikke til å si noe." Hun fortalte ikke om bilen som skulle følge etter dem.

Trærne bøyde seg over dem da de gikk gjennom den mørke skogen. Tommy gikk først, mens Gunilla dannet baktroppen. For hvert eneste skritt hun tok, syntes hun at hun kjente pusten fra noe fremmed og skummelt i nakken. Hun prøvde å fortelle seg selv at mørket ikke var farlig, at ingen var ute etter dem, at alt ville gå bra. Men angsten grep tak i henne hver gang hun hørte en ukjent lyd, og de var det mange av. Tommy hadde sagt at de måtte være forsiktig med lys. Noen kunne se dem og fatte mistanke. Hun hadde vært enig da de snakket om det, men angret hun.
      Ingen sa et ord, småsøsknene til Song hang stille rundt halsen på foreldrene. Av og til kom det noen små hikst fra dem. Akkurat da de nærmet seg jordene, skjedde det hun hadde vært livredd for. Noe grep henne bakfra i jakka. hun falt bakover og skrek høyt. Alle stoppet brått opp mens ekkoet fra skriket slo tilbake fra skogen.
     Gunilla ble liggende som lammet og se opp på den mørke, truende himmelen, helt til hun så det bekymrede ansiktet til Song over seg. "Gunilla, hva er det?"
     Nå var også Tommy der. Han lyste rundt med lommelykta. "Det var bare en grein, Gunilla," sa han beroligende. "Det er ingen her."
     Gunilla forsto ikke hvordan han kunne opptre så rolig. Det irriterte henne voldsomt at hun skulle være reddere enn han. "Det gjør ingenting," hun prøvde å virke overlegen, men det var ikke særlig vellykket. "Jeg bare snublet," mumlet hun. "Vi kan gå videre nå."
     Gunilla hadde ikke trodd at hun noen gang skulle bli glad over å se en sånn skraphaug av en bil som kassebilen til faren til Tommy. Hun hadde bare lyst til å storme bort til bilen og kaste seg inn i den. Men synet av den vesle familien som sto der midt på parkeringsplassen og så seg usikkert rundt, fikk henne til å besinne seg. Hun måtte bare være modig.
     Faren til Tommy kom ut. Han hilste vennlig på alle sammen, og det var tydelig at de stolte på ham. Selv de to jentene i foreldrenes armer så mindre redde ut da de stirret på ham med store, mørke øyne. "Dere får prøve å finne dere en plass her bak," brummet han. "Jeg er redd det ikke er særlig behagelig. Ikke er det lovlig heller. Men det bryr vi oss ikke om nå, gjør vi vel?"
     Faren til Song grep handa hans. "Vi takke deg," sa han lavt. "Vi aldri glemme, aldri."

Det var nesten ikke trafikk på E-18 da de kjørte sørover. Kassevogna skramlet og gikk i seksti kilometer i timen. Gunilla var redd for at bilen skulle ramle sammen og stoppe for godt. Men faren til Tommy skrudde på radioen, sang med og virket så ubekymret at også Gunilla begynte å slappe av. I speilet så hun at bilen med moren og advokaten lå trygt noen hundre meter etter dem. Alt virket sikkert, og om tre timer ville de være framme. Hun håpet hun ikke hadde glemt noen av fru Frisvolds anvisninger.
     Hun hadde nesten sovnet da hun merket at farten saknet. Banningen fra faren til Tommy vekket henne helt. "Pokker også, jaggu er det kontroll her. Og på denne tida av døgnet! Har ikke disse politifolka annet å gørra?" De hadde akkurat passert avkjøringen til Risør. Han svingte inn til veikanten. "La meg ordne detta," sa han og så strengt på Tommy og Gunilla. "Dere kan bare late som dere sover. Han banket i vinduet til passasjerene bak. "Vær helt stille, detta ska’ nok gå bra."
     Gunilla forsto ikke hvordan han kunne ta det så rolig. Han var akkurat som Tommy, det lå visst til familien. Hun lente seg tilbake og betraktet dramaet gjennom halvlukkede øyne.
     Faren til T ommy tok fram noen papirer fra dashbordet og gikk ut. "God kveld," sa han godslig til de to politifolkene. "Er det noe galt?"
     "Tja, den ser jo skrøpelig ut, denne kjerra." Den ene politimannen pekte på kassevogna. "Hva er det du frakter?"
     "Bilen er god nok. Den trenger bare litt lakk. Vi skal ned på Sørlandet for å hente noe jordbær, og jeg tok med unga. De sover, så dere får værra litt stille."
     Den andre politimannen så skeptisk på ham. "Førerkort og vognkort, takk. Og du kan åpne bakdøra, så vi får se hvordan dette vraket tar seg ut på innsiden."
     Gunilla fikk nesten hjertestopp. Nå ville de bli avslørt!
     Faren til Tommy røsket litt i døra, men ga fort opp. "Jeg er redd den sitter litt fast," sa han unnskyldende. "Det er ikke så ofte jeg åpnær’n."
     Begge politifolkene nærmet seg bilen, adskillig mer mistenksomme nå, syntes Gunilla.
     Da hørte hun bilen. Den gamle jaguaren kom kjørende sørover. I rasende fart, med bare parkeringslysene på, dundret veteranbilen til Svend Foyn forbi dem.
     Politifolkene ble stående et øyeblikk og se på hverandre, før de løp bort til utrykningsbilen, kastet seg inn i den og raste etter Jaguaren.
     De var målløse, alle tre. Det ble faren til Tommy som brøt stillheten. "Dæven døtte!" utbrøt han. Gunilla hadde for lengst skjønt hvor Tommy hadde lært alle bannordene. "Han der redda oss ut av ei knipe, ja." Han klødde seg i hodet. "Jeg trur vi kjører inn på en sidevei og tar oss en blund til det roær seg her," sa han fornøyd.
     "Men hva med de andre?" spurte Gunilla. "Hva hender med dem nå?"
     "Ikke no’ særlig. Jeg antar de får en feit bot. Åsså blir de vel testa for promillekjøring, tenker jeg. Men jaggu tok de oppmerksomheten bort fra oss, ja." Han humret og startet opp.

Resten av turen gikk smertefritt. Gunilla våknet brått da faren til Tommy dyttet borti henne. "Vi er snart framme, nå må du følge med på veien. Det er bare deg som veit hvor denna plassen ligger."
      Etter at hun hadde ringt til moren og blitt forsikret om at ingenting galt ville skje med de to i Jaguaren, var Gunilla helt utslitt falt i søvn. "Vi må bare en tur innom politistasjonen i Risør. Og Svend får nok en klekkelig bot, antar jeg. Bare dra videre, dere," hadde moren sagt. Hun gned seg i øynene og forsøkte å huske hva fru Frisvold hadde sagt. Først til venstre, så andre vei til høyre, deretter et par kilometer gjennom en skog. Da skulle de komme til en privat avkjørsel, som førte fram til eiendommen.
      Det var nå like før det ble lyst. Den vakre, fredelige sørlandsnaturen fikk henne nesten til å glemme at de var på flukt med en hel familie som fryktet for sine liv. Det er så uvirkelig, tenkte Gunilla mens hun speidet etter avkjørselen, akkurat som et eventyr. Et ondt eventyr. Hun kunne bare håpe at det ville ende like godt som andre eventyr.
      Tommy sov. Han var som en katt, kunne sove hvor som helst og når som helst.
      Fra varerommet bak hørtes det ikke en lyd. Da hun kikket inn det vesle vinduet, kunne hun se at de sov. Alle bortsett fra Song, som satt urørlig med bena i kors og så ned på fingrene sine, som var foldet som i en bønn. Han hadde fortalt at de var kristne, de var katolikker, noe som var en av grunnene til at de var blitt forfulgt. Gunilla lurte på om Gud kunne se dem. Hvis det i det hele tatt fantes noen Gud, burde han nå gripe inn. Hun bestemte seg for å gi ham en sjanse. Hvis han ikke grep den, ville hun heller bli hedning.
      Først da de svingte inn på tunet foran sommerhuset til fru Frisvold, våknet Tommy. Alt stemte. Allikevel ble Gunilla forskrekket. Huset var ikke noen vanlig sommerhytte, det var nesten som et palass, svært, hvitt og med en praktfull beliggenhet. Det lå innerst i en bukt, med skog på alle kanter og var virkelig usjenert.
      De ble stående et øyeblikk utenfor og gni seg i øynene. "Jøss, det må jeg si," sa faren til Tommy imponert. "Det er jaggu litt av noen venner du har, Gunilla."
      Hun svarte ikke, gikk bare mot den store blomsterpotta for å finne nøkkelen mens hun gjentok alarmkoden inne i seg. 190426. Min fødselsdag, hadde fru Frisvold sagt.
      Faren til Tommy åpnet bakdøra på kassevogna. "Nå er vi framme! Dere kan bare glede dere," la han til. "Her får dere sikkert være i fred."
      Huset var utstyrt med alt de kunne trenge. To frysere var fulle av mat, og i tillegg hadde moren til Gunilla forsynt dem med flere bæreposer med matvarer.
      De gikk forsiktig rundt i huset. Foreldrene til Song virket engstelige over alt de så. "Du helt sikker at vi kan bli her?" Faren så nesten mistenksomt på Gunilla.
      "Helt sikkert," sa hun ivrig. "Fru Frisvold sa dere bare kunne bruke alt sammen, akkurat som deres eget. Hun sa at ingen andre bruker det."
      De avtalte at Song skulle slå på mobiltelefonen klokka tolv hver dag, sånn at Gunilla kunne få tak i dem. "Advokaten skal følge opp saken deres," sa Gunilla. "Kanskje dere snart kan få reise tilbake til leiligheten."
      Det virket ikke som de trodde noe på det. På en underlig måte forsto Gunilla at de nesten hadde gitt opp. Song og familien hans trodde ikke lenger på noen rettferdighet.
     "Vi kommer igjen neste uke." Det var Tommy som forsøkte å muntre dem opp. "Da kan vi kanskje bli her en stund, vi også." Han kikket på Gunilla, som nikket. "Det er en kjempegod idé. Da kan vi fiske og bade. Det er sikkert en båt her, jeg skal spørre fru Frisvold om vi kan få låne den."
     Da de kjørte, sto hele familien på trappa og så etter dem. Det var bare Song som vinket. Ingen av dem smilte. Gunilla kjente at tårene sprengte seg fram, og hun kunne se at Tommy hadde det på samme måten.
     Brått fikk hun en forferdelig forutanelse, en følelse av at hun aldri noen gang ville få se dem igjen, at de ville bli borte for alltid. Da greide hun ikke lenger å holde gråten unna. Det var utrolig godt å kunne lene seg inn til den trygge faren til Tommy og la tårene renne. Det fikk ikke hjelpe at Tommy så henne sånn.
     Etterpå sovnet hun, fullstendig utslitt og våknet ikke før Tommy dro henne i armen. "Gunilla! Vi er hjemme!"
     Hun tumlet ut og så seg forvirret rundt på campingplassen, der kassevogna nå hadde parkert. Det var som om hele natta bare hadde vært en eneste lang drøm.
     Hjemme på hytta satt moren klar med en forsinket frokost. Da kom reaksjonen. Gunilla kastet seg i armene hennes mens hun fortalte alt. "Ikke sant, mamma, vi må reise dit snart?" avsluttet hun. Det var like før tårene kom igjen.
      "Det er klart vi skal det. Og denne gangen vil jeg også bli med." Hun smilte. "Den kjøringen kostet Svend fem tusen kroner. Dessuten var det bare såvidt han fikk beholde sertifikatet sitt. Du skylder han en stor takk."
      Gunilla var smertelig klar over det. Hun lovte seg selv dyrt og høytidelig at hun aldri mer skulle være ekkel overfor morens kjærester, særlig ikke hvis de oppførte seg som denne.

Gunilla syntes det var vanskelig å late som ingenting og bare fortsette å feriere. Været var surt, og hun ble urolig og rastløs når hun tenkte på familien der ned på landstedet. Hun ventet bare på at klokka skulle bli tolv, så hun kunne få ringt.
      Han svarte med en gang. "Ja?" sa den tynne stemmen. Ikke noe mer.
      "Det er meg, Gunilla. Går det bra?"
      "Ja." Han svarte fort, altfor fort. "Alt er bra."
      Hun var ikke overbevist.
      "Jeg må gå nå. Ha det, Gunilla. Hils Tommy." Samtalen ble brutt.
      Gunilla var blitt urolig, hun visste ikke hvorfor. Selvfølgelig kunne ikke Song snakke lenge i mobiltelefonen. De hadde avtalt å bare bruke mobilen til å gi korte beskjeder. Faren til Song var redd for at politiet skulle spore opp samtalene og finne dem, selv om Gunilla hadde forsøkt å overbevise ham om at det ikke var mulig. Songs telefon hadde jo bare et anonymt betalingskort, ingen visste hvem som eide telefonen. Det hadde bare ikke nyttet å si det.

Hun var urolig hele dagen, greide ikke å finne på noe og visste ikke hva hun skulle gjøre.
     Avisene skrev ingenting i dag om Song. Hun var redd for at de raskt ville glemme hele den historien. Hun måtte heller stole på at advokaten kunne hjelpe. Han var tilbake på jobb og ville ikke komme hit ut før til helgen.
     Gunilla ønsket at sommerferien snart kunne være over og at hun igjen kunne treffe vennene sine i Oslo. Men hun hadde en følelse av at ingenting ville bli som før etter denne sommeren. Kanskje det var sånn det var å bli voksen.
      Neste dag telte hun timene til klokka ble tolv. Det hadde heldigvis blitt bedre vær, hun hadde vært og badet sammen med Tommy. Men selv om de hadde forsøkt å late som ingenting og gjøre akkurat det samme som før, hadde de ikke riktig fått det til.
      Tommy hadde insistert på å være der når hun ringte.
      Ingen svarte, selv om hun forsøkte gang på gang. Bare den metalliske stemmen, mobiltelefonen er avslått eller befinner seg utenfor dekningsområdet.
      De så på hverandre. "Kanskje han har glemt tida," forsøkte Tommy.
      De visste begge at det ikke kunne være tilfelle. Song var ikke den som glemte avtaler.
      Gunilla prøvde igjen, flere ganger den dagen, alltid med samme resultat.
      Neste dag skjedde det samme. Ingen kontakt.
      Gunilla fikk ikke lenger sove om kvelden. Hun engstet seg nesten syk, selv om både moren hennes, faren til Tommy og advokaten hadde kommet med mange forklaringer på den manglende kontakten. Mobilen er i stykker, batteriet er utladet, dekningen er faktisk dårlig.
      Ingenting hjalp. Gunilla var utrøstelig. "Jeg vet at noe er galt! Vi må dra ned og hjelpe dem," hadde hun ropt til moren da det heller ikke den tredje dagen var mulig å oppnå kontakt.

Den samme kveld befant de seg alle sammen på veien mot Lillesand i veteranbilen til advokaten. Moren til Gunilla satt foran. Selv satt hun i baksetet sammen med Tommy og faren. Som vanlig utstrålte han en rolig sikkerhet, og Gunilla følte seg utrolig trygg sammen med denne bamsen av en mann, helt forskjellig fra de mannfolkene Gunilla hadde truffet før. De hadde enten vært leger, advokater eller noe annet fint. Ingen av dem hadde vært tjukke, ubarberte og med svarte never. Det eneste problemet med faren til Tommy var at han tok så forbasket stor plass i bilen. Men Gunilla var mer enn villig til å overse det.
      Da de nærmet seg eiendommen, var det allerede blitt tussmørkt. Skogen, havet og de øde heiene virket ikke lenger idyllisk. Gunilla syntes alt så truende ut, som den mørke sjøen varslet død og ulykker. Hun kunne ikke vente da de svingte opp foran inngangen, men løp ut av bilen med en gang de hadde stanset.
     Inngangsdøra var låst. Hele huset var mørklagt. De så på hverandre. "Det virker ikke som det er noen her," sa advokaten tankefullt. "Men kanskje de bare gjemmer seg. De kan ha hørt at vi kom og slukket lysene. Ingen skal jo vite at de er her." Han henvendte seg til Gunilla. "Vet du om det finnes nøkler noe sted?"
     "Nei, de fikk jo faren til Song." Hun tenkte seg om litt, og løp så bort til blomsterpotten og begynte å grave i jorda. Plutselig kjente hun noe kaldt og hardt og dro opp nøkkelknippet. "Her er nøklene," sa hun forvirret. "Noen har lagt dem tilbake på plass."
     De låste seg forsiktig inn. "Pass på alarmen." Gunilla gikk bort til panelet for å skru den av. Tallkombinasjonen satt som spikret i hukommelsen.
     Alarmen var ikke slått på.
     Gunilla likte det ikke. Hun var temmelig sikker på at Song hadde lagt merke til de tallene hun hadde tastet inn. Han hadde stått rett ved siden av henne, og hun følte seg overbevist om at Song var en gutt som ville huske noe så viktig.
     De gikk fra rom til rom med det samme resultatet. Tomt, alt var tomt. Det var ikke så mye som et eneste spor å finne. En hel familie på fem mennesker, hvordan kunne de bare forsvinne? Det var nifst og uhyggelig. Gunilla følte seg som midtpunkt i et eventyr der alt kunne skje, der skillet mellom fantasi og virkelighet var opphevet. Hadde hun virkelig vært her for bare tre dager siden? Var Song og familien hans bare fantasi?
     Hun kunne se på Tommy at han hadde det på samme måten.
     Faren hans må ha lest tankene deres. "Ta det med ro, ungær. Jeg så dem, jeg åsså. De var her, alle fem, sammen med oss. Detta mysteriet må ha en forklaring. Den ska’ vi finne."

Etter en stund måtte de gi seg. De hadde lett overalt. Gunilla og Tommy hadde til og med vært nede ved stranda og lett etter spor. Hun hadde stirret ned i det mørke vannet ved brygga og tenkt dystre tanker. Kanskje de var druknet, alle fem. Kanskje de ikke kunne svømme.
     "Ikke tull," hadde Tommy sagt. "Hvem skulle da ha rydda opp i huset?"
     Han hadde rett, selvfølgelig.
     "Vi drar tilbake," sa advokaten endelig. "I morgen tidlig skal jeg sjekke med mine kontakter i politiet. Hvis det er der de er havnet, så finner jeg ut av det."
     De var tause og triste på veien hjem. Bedre ble det ikke da Tommy hadde forsøkt seg med en ny teori. "Kanskje de er bortført av nazistær. På tv har jeg sett at det ska’ værra mange a’ dem her på Sørlandet. Stemmer ikke det, kanskje?" Han kikket bort på faren.
     Advokaten grep inn. "Det er nok rasister og nynazister her, ja. Men de finnes også der vi bor. Dessuten stemmer det dårlig med de manglende sporene."
     Gunilla trøstet seg med det. Det måtte være en annen forklaring.

Dagene gikk uten at de fikk noe svar. Svend Foyn påsto hardnakket at politiet ikke kunne ha sendt familien ut av landet i hemmelighet. "For dem er de fortsatt etterlyst, Gunilla," hadde han forklart. "Familien står på lista over asylsøkere som er rømt etter avslag på søknad om oppholdstillatelse. Politiet har ikke peiling på hvor de befinner seg, det er jeg helt sikker på."
      Det hjalp bare så lite, så lenge Gunilla ikke visste hva som var hendt med dem. Noen ganger tenkte hun at det vært bedre å få beskjed om at de var døde, at de var druknet eller drept av nynazistene, hva som helst, bare hun fikk en slags visshet. Men dagene ble til uker.
      Kvelden før morens sommerferie var over og de skulle reise tilbake til Oslo igjen, kom advokaten innom. "Jeg har noen nyheter til deg, Gunilla," sa han. Han virket ikke spesielt glad, så Gunilla forsto at det ikke var gode nyheter. "Jeg har gjort litt detektivarbeid de siste dagene. Søknaden deres er blitt behandlet på nytt."
      "Ja?"
      "Det ble avslag igjen, desverre. Det hjalp ikke saken deres at de nå er forsvunnet. Myndighetene tror de er gått i dekning." Han så ned.
      Gunilla ble kald inni seg. "Er det mer?"
      "Kanskje. Fra en kilde i politiet i Kristiansand har jeg fått vite at faren til Song visstnok skal ha hatt kjente i et spesielt innvandrermiljø der nede, folk som opprinnelig kommer fra det samme distriktet i Vietnam."
      "Hvordan spesielt?"
      "Det ser ut til at noen av disse kan være farlige kriminelle. Det er et svært lukket miljø, ingen utenfra får innpass. Ja, de ville ganske sikkert ikke skade noen av sine egne," la han raskt til da han merket Gunillas reaksjon. "Jeg syntes jeg måtte fortelle deg det. I all fortrolighet har jeg også måttet orientere rette vedkommende om vår lille dekkoperasjon."
      Gunilla forsto. Det var ikke lenger viktig å holde det skjult.
      "Dessuten er det en annen sak. Det viser seg at kvelden etter at dere var nede på landstedet med familien ble det observert en stor, mørk bil som kjørte rundt i gatene i Lillesand. To unge menn med asiatisk utseende skal ha stoppet på en bensinstasjon seint på kvelden og spurt etter veien."
      "Etter veien til fru Frisvolds hus?"
      "Det vet vi ikke. Han som jobbet på bensinstasjonen kunne ikke huske hva de ville."
      "Har de blitt bortført?"
     Advokaten ristet på hodet. "Ingenting tyder på noe sånt. Men jeg skal være ærlig med deg, helt sikre kan vi ikke være. Derfor måtte jeg informere politiet."
     Gunilla så lenge på Svend Foyn. "Men hvorfor?" hvisket hun. "Hvorfor reiste de bare, når vi ville hjelpe dem?"
     "Faren til Song visste nok hva han gjorde."
     "Hva mener du?"
     Foyn la sine kraftige never rundt skuldrene hennes. "Hør her, Gunilla," sa han alvorlig. "Han visste at vi i lengden ikke var i stand til å gi familien beskyttelse. Før eller seinere ville de blitt oppdaget og sendt ut, uansett hva vi hadde gjort. Det er politikerne som bestemmer, sånn er virkeligheten. Faren til Song gjorde det han måtte, han kunne ikke ta hensyn til våre følelser. Mennesker på flukt må tenke sånn. Han gjorde nok det eneste rette."
     Akkurat der og da bestemte Gunilla seg. Det var politiker hun skulle bli.

Hun kom aldri til å glemme denne sommeren. Det var da hun ble voksen. Noen ville vel si at det var altfor tidlig, men det syntes ikke Gunilla.
      Selv om alt tilsynelatende var som før da hun kom tilbake til leiligheten på Majorstua, vennene og skolen, var det bare på overflaten. Ingenting var som før, ikke nødvendigvis verre, men ikke som det hadde vært. Noe var forandret.
      Etter som månedene gikk, kunne det dager uten at hun tenkte på Song og familien hans. Men hun glemte dem aldri.
      En dag, det var mandag etter første søndag i advent, ropte moren ned til henne i gården da hun kom hjem fra skolen. "Gunilla, det er kommet et brev til deg fra utlandet!"
      Hun løp opp trappene, rev til seg brevet og låste seg inne på rommet sitt.
     Det var en stor, gul konvolutt med noe tykt inni, mer enn bare et brevark.
     Hun gransket konvolutten nøye. Den hadde franske frimerker. Poststempelet var fra Marseille. Gunilla visste hvor den lå, en stor, internasjonal havneby sør i Frankrike.
     Forsiktig åpnet hun konvolutten. Et gulnet fotografi ramlet ut. Et bilde hun en gang hadde sett i Songs utklippsbok. Hele familien stående foran rekkehuset i Drammen, smilende til fotografen.
     Hun kikket ned i konvolutten, men den var tom. Ikke noe brev, ingen forklaring.
     Forvirret holdt hun bildet opp. På baksiden hang det fortsatt rester av papir og lim, men det som var skrevet der med store, presise bokstaver var tydelig nok.

KJÆRE GUNILLA OG TOMMY
VI HAR DET BRA, GLEM OSS IKKE
VI GLEMMER ALDRI DERE

Gunilla visste ikke hvor lenge hun hadde sittet på sengen sin med bildet i handa, men brillene hennes var fortsatt tåkete da hun tok opp telefonen og slo nummeret til Tommy.