Det gjentar seg hvert år. Først ved påsketider. Siden utover hele høsten. Mord og drap. Vi får visst aldri nok av sånt i dette landet. Hardkokte, psykologiske, thrillere, kriminalromaner i alle varianter. Kjartan Fløgstad, Jan Kjærstad, Lars Saabye. Én sak har de felles. Blant mye annet skriver de også krim. Hvorfor? Og hvorfor leser vi disse merkelige, urealistiske fortellingene? Om seriemordere og andre gærninger? Hvor sannsynlig er det at vi skulle bli blandet inn i noe så sært som et drap? Og er det nå egentlig noe som skiller kriminalromanen fra annen skjønnlitteratur? Er ikke dette bare romaner der forbrytelsen inngår som en del av handlingen?

Ett poeng er det fristende å trekke fram. Krim selger bra. Det forklarer noe, men ikke alt. Kanskje er dette formålsrasjonelle samfunnet så forutsigbart og fantasiløst at vi trenger pustehullene? Kanskje er det spenningen, det nifse, vissheten om at det finnes noe annet der ute et sted som skaper suget og utøver en morbid tiltrekning på oss. Og kvinnene er i ledelsen.

Eller er det metahistoriene styrke? Tekstenes indre liv, skriften mellom linjene, det samfunnsmessige engasjementet, det som blir liggende igjen i leserens bevissthet etter at plottet forlengst er glemt? Er denne interessen et uttrykk for at kriminallitteraturen tar sitt samfunnsansvar på alvor? En besnærende tanke. Hvis det ikke simpelthen dreier seg om perfect time killing, da. Noe skal man jo lese når tv-programmene blir tilstrekkelig håpløse.

Kanskje det er jakten på litt sannhet. Helten skaper orden i kaos, forståelse i det uforståelige, rettferdighet i det urettferdige. Detektiven er vår tids ridder, alltid på de svakes parti i kampen mot samfunnets onde krefter. The good guy mot the bad guyes. Utfallet er gitt.

Kan det være kriminalromanens stramme, forutsigbare form som er svaret? Den klare kontrakten mellom forfatter og leser? Den gammeldagse, episke historie, fortalt fra begynnelse til slutt? Eller kan det være åpningen for identifikasjon; leseren som blir helten?

Hvis det ikke rett og slett dreier som om kjendiseri. For krimromaner skriver de, nesten alle sammen. Kanskje håper vi på å få et lite glimt inn i deres verden, den som er så langt vekk, men allikevel så nær. Når kommer kronprinsessens far med sin variant? Eller skikongens mor?

Nå er påsken snart her igjen og fortsatt er jeg uten svar. Ingen av oss drar lenger til øde fjellhytter uten underholdning. Allikevel må vi åpenbart fortsatt ha denne påskekrimmen.

Det er bra for oss forfattere som utgis på denne tiden av året. Min siste krim - En nødvendig død - er i bokhandelen rundt 1.mars. Kanskje finner du svaret der.

God påske!