Sammenligner krim med pornobransjen
En av Norges fremste krimforfattere mener at sjangeren holder på å bli altfor grotesk. Og ufrivillig komisk.
Sturle Scholtz Nærø
Oppdatert: 31.mai. 2014 20:46
– Ærlig talt: Rent uhyggelig hvor hyggelig du virker. Hvor mange mord har herr bestselgeren begått, så langt, Jan Mehlum?
– Jeg har ikke talt opp, men det er faktisk ikke noe høyt tall. Som forfatter er jeg veldig inspirert av Gunnar Staalesen. Han tilhører arven fra de store, amerikanske krimforfatterne på 1940- og -50-tallet, der man er veldig nøye med virkemidlene. Nå har jeg nettopp gjort ferdig bok nummer 14 om Svend Foyn. I Norge har bare Gunnar og jeg skrevet flere enn ti krimbøker med samme hovedperson.
– Hverken surklende barnedrap eller omhyggelig parterte innvoller preger handlingen?
– Nei. Alltid passer jeg på ikke å utdype bestialske detaljer. Jeg er fullstendig enig med Ingvar Ambjørnsen i hans kritikk av utviklingen innen krimsjangeren nå. Sinnsforvirrede seriemordere som kun tar livet av kvinner, og av og til barn, finnes ikke i Norge. Slike bøker er brutalt urealistiske. Drap har alltid en forankring i noe. Å finne på virkelighetsfjerne grufullheter, er ikke nødvendig: Jeg får mange henvendelser om faktiske hendelser som er mye verre enn dem jeg klarer å tenke ut selv.
– Suksessforfatteren er også sosiolog. Et kulturelt sykdomstegn, dette?
– Endringene i kriminallitteraturen går parallelt med en tilsvarende utvikling i alle trykte medier. Og i billedmediene. Man kan sammenligne med pornobransjen: Jeg er så gammel at jeg husker bladet Cocktail. I dag må pornoen hele tiden fylle opp med potensering, det vil si stadig sterkere virkemidler. Å forsterke alt mulig, er en del av hele den moderne utvikling. Potenseringen gjør seg gjeldende overalt, nesten.
– Konsekvensene, helt kort?
– Deler av krimbransjen står i fare for å bli ufrivillig komisk. Vi kan få en splæsj-litteratur eller tegneserie-litteratur, der grusomheter overskygger alt annet. Desto viktigere, synes jeg, er det for oss forfattere å være nøkterne og kritiske i forhold til virkemidlene. På 1960-tallet skapte Sjöwall & Wahlöö anerkjennelse for krim som litterær sjanger, også her i landet. Den anerkjennelsen kan forsvinne igjen.
– Nå holdt jammen Svend Foyn, helten din fra Tønsberg, også på å forsvinne. Bøkene slår an, selv om likene aldri henger i juletrær?
– Indirekte vold er egentlig mye sterkere. Leseren skaper bildene selv, akkurat som i Radioteatret. Flere av mine romaner er blitt dramatiserte for radio, med et imponerende flott, detaljrikt resultat. Også jeg skildrer vold og overgrep, men aldri utbrodert. Vel. Det får jo leseren avgjøre selv.
– Og med Foyn går det bra?
– Denne gang blir han lurt inn i et tankemønster som gjør at han kommer feil ut, godt hjulpet av egne fordommer. Og av pressen. Boken er også en pressekritikk. Og en kritikk av Foyn selv. Jeg håper at den kan skape litt refleksjon.