SVEND FOYN OG JAKTEN PÅ KULTUREN
Av Jan Mehlum

Han hadde ikke banket på der han lente seg over skrivebordet mitt mens han kremtet diskret.
      Jeg sukket, børstet vekk det verste griseriet og lente meg tilbake i kontorstolen mens jeg betraktet mannen foran meg. Overrettssakfører Salvesen var ikke stor av vekst. Men han hadde en udefinerbar pondus, et signal om gamle tiders storhet, den gang slekta kontrollerte byen og ett eneste ord fra hans far ville vært nok til sette hvem som helst på plass. Den siste Salvesen tilbrakte nå dagene på småbyens brune etablissementer.
     "Nå, du sitter her og dagdrømmer? Som vanlig," la han uskyldig til. "Med andre ord, du kunne ha trengt et skikkelig oppdrag?" Han studerte meg med et skarpt blikk. En gang hadde Christian Salvesen vært en fryktet skrankeadvokat.
     "Jeg har nok å gjøre," sa jeg i noe som var ment som en overlegen tone. "Sant å si vurderer jeg å få tak på en assistent. Kanskje det kunne vært noe for deg?"
     Han ignorerte meg fullstendig der han overtok Huldas plass i gjestesofaen og tente en av mine sigarillos. "Jeg har et oppdrag til deg." Han sa det med en mine som om han skulle kommet rett fra justisministeren. "Et uhyre viktig oppdrag, må jeg presisere."
     "Ja vel. La meg gjette. Du er blitt snytt på regningen på puben."
     Han så på meg med en oppgitt mine. " Jeg har fått i oppdrag å realisere et menneskes siste vilje."
     Mot min vilje var jeg begynt å bli interessert. "Siste vilje?"
     "Denne personen," han smattet misfornøyd på sigarilloen, "var hele sitt liv opptatt av kulturspørsmål. Derfor smertet det ham usigelig å betrakte den senere tids utvikling i den byen han elsket så høyt."
     "Ja vel? Hva har jeg med det å gjøre? Og hvem er så denne personen?"
     "Navnet kan jeg ikke røpe. Men det spiller ingen rolle for oppdraget ditt."
     Denne samtalen beveget seg i en retning jeg ikke likte. "Vent litt nå. Såvidt jeg vet, har jeg ennå ikke påtatt meg noe oppdrag."
     "Det vil du nok. Min klient har avsatt femti tusen til dette formålet."
     Det forandret saken. "Kan du spesifisere problemet?"
     Han trakk på skuldrene. "Er ikke dette klart nok? Mange mener at byens kultur er borte. Du skal finne ut hva som er skjedd." Han så på meg med et lystig blikk. "Halve honoraret utbetales nå, resten når du finner ut hva som er skjedd. Er det greit?" Salvesen la en overfylt konvolutt på skrivebordet foran meg. Tusenlappene presset seg ut.
     Jeg lente meg fram for å nyte synet på nært hold. "Hvorfor meg? Hadde det ikke vært mer naturlig med noen med forstand på politikk?"
     "Du har visst enda ikke forstått, Foyn." Han ristet oppgitt på hodet. "Dette dreier seg om mulige kriminelle handlinger. Det er advokatmat. Og siden kulturkriminalitet enda ikke er kommet på påtalemyndighetens dagsorden, må vi ta saken i våre egne hender, ikke sant? "
     Salvesen var sprø, selvsagt. Alle visste det. Men det var noe i stemmen hans som advarte meg mot å le.
     Kulturkriminalitet. "Såvidt jeg kan se, blomstrer kulturlivet." Jeg slo ut med armene. "Sommerrevyer, Tønsberg-dager, nattåpne butikker. Kan du vente deg mer?"
     "Noen hadde større forhåpninger til denne byen, ja."
     "Ja vel, gjerne for meg." Tanken på honoraret forhindret meg fra å skifte tema. "Når skal dette så ha skjedd?" Jeg forsøkte å ikke virke altfor ironisk. "Skal jeg gå tilbake til vikingtida?"
     "Det holder med siste generasjon. Det var da forfallet startet."
     "Sikter du til noe spesielt?"
     "Tja, du kan jo begynne med å se hva som hendte da handelsstanden overtok styringen. Kanskje du finner en sammenheng der, hva vet jeg?"

Da han forsvant ut døra etter å ha etterlatt seg pengebunken, ble jeg sittende og glo tankefullt ut i lufta. Selv om jeg kjente godt etter, kunne jeg ikke finne noe som helst tegn til juridisk arbeidslyst. Av alle de underlige oppdrag jeg hadde påtatt meg siden jeg etablerte praksisen, tok dette prisen. Men sedlene virket ekte nok. Jeg bestemte jeg meg for å gjøre et forsøk på å gå kulturlivet nærmere etter i sømmene.
      Etter at jeg hadde sjekket telefonkatalogen på jakt etter kulturkontoret, som av en eller annen grunn var så hemmelig at det ikke en gang var oppført der, vekket jeg Hulda og startet min jakt på kulturen.
     Enhver by med respekt for seg selv må ha en kulturdirektør. Selv om altså kulturkontoret var overført til stjernehimmelen. Tønsberg Horisont hadde de kalt institusjonen. En by med slike perspektiver måtte ha et storslått forhold til kulturen.
     I den gamle praktvillaen var det foruroligende stille. En velvillig sjel gjorde meg oppmerksom på at hele etablisementet var flyttet til Rådhuset. "Sammen med ledelsen i kommunen," la han til. "Alle sjefene sitter der."
     Det lød oppmuntrende. Kulturen var altså flyttet nærmere maktens tinder.

Kulturdirektøren var utvilsomt en pen mann. I sin beste alder, ville min eks-svigermor sikkert ha uttrykt det. Hun ville ganske sikkert også ha satt pris på hans gode manérer. Han hadde i hvert fall ikke latt meg vente mer enn en time.
     Direktøren reagerte bare med å heve øyebrynene høflig da jeg framførte mitt noe uklare ærend: "Hva har egentlig skjedd med kulturen i denne byen?"
     "Hvorfor spør du meg om det?" Han virket nesten snurt.
     "Er ikke du kulturdirektør? Du må da vite noe om kulturen?"
     "Vi har vært tidlig ute og solgt ut slike aktiviteter," sa han litt stivt. "Da blir det lettere for oss i administrasjonen å drive effektivt."
     Jeg må ha sett ut som et spørsmålstegn. "Solgt?"
     Han nikket. "Det gjorde vi allerede for flere år siden."
     "Vi?"
     "Jeg mener politikerne. De vil at kultur skal lønne seg." Han lød litt trist i stemmen.
     "Så det er ikke deg som bestemmer over kulturpolitikken?"
     "Jeg følger jo med på det som skjer." Han holdt Tønsbergs Blad opp foran meg. Avisen var slått opp på siden med kunngjøringer. "Her står det alt sammen."
     Det slo meg plutselig at det var påfallende stille i korridoren. Kontordørene sto åpne, men ikke et menneske var å se. Ikke andre enn kulturdirektøren. "Si meg," sa jeg undrende. "Er det ikke flere enn deg som jobber i denne kulturetaten?"
     Han lente seg fram over det praktfulle mahogniskrivebordet mens han så seg skremt rundt. "Egentlig er det en til." Nå hvisket han. "Men han er utlånt. Nå er det bare meg igjen."
     "Hvordan får du egentlig dagene til å gå?" Jeg hadde senket stemmen ned til hans nivå. "For du er vel på jobb hver dag?"
     "Ja visst. Det er nok å gjøre."
     "Som hva?"
     "Vi innstiller til kulturstyret, forbereder saker, utvikler budsjetter. Tiden går fort."
     Jeg tvilte ikke på det. "Men kulturen finner jeg altså ikke her?"
     Han ristet bedrøvet på hodet. "Det er ikke min skyld. Du får heller prøve på turistkontoret. Hvis det er noen der, da," la han pessimistisk til. "De skal visst legges ned. De lønner seg ikke, de heller."
     Beliggenheten til Tønsberg Horisont, midt på Brygga var oppmuntrende, men inne i lokalene virket det som horisonten var langt unna. Ingen reagerte da jeg trommet med fingrene på disken i resepsjonen.
     "Kultur? Var det noe spesielt du tenkte på?" Fyren som jeg hadde trengt meg ubedt inn til kastet et irritert blikk opp over sjakkbrikkene som var oppstilt på skrivebordet. "Her driver vi med moderne markedsføring. Produkter, kunder og lønnsomhet." Det virket som han som han ikke en gang trodde på det selv.
     "Dere har ikke en sjef her da? En med ansvar for kulturaktiviteter?"
     "Direktøren, mener du? Eller kanskje styreformannen?"
     "Det greier seg med direktøren. Hvor mange er det som arbeider her, forresten?"
     "Tja, det kommer jo litt an på hva du mener. De som er ansatt, de som arbeider med noe, eller de som gjør nytte for seg?" Mannen hadde humoristisk sans.
     "Glem det," sa jeg. "Hvor finner jeg så denne direktøren?"
     "Du var heldig nå. Han lunsjer med noen av sponsorene. Du finner dem vel i restauranten på Klubben, antar jeg." Han vendte tilbake til sjakkbrettet.
     Siden det var lunsjtid, passet det bra med et besøk på hotellet, et gedigent monument over sekstitallets framtidsoptimisme. Selv ikke arkitekten våget å kalle det vakkert.

Selv om jeg ikke visste hvem jeg skulle se etter, falt det ikke vanskelig å identifisere kulturledelsen. Direktøren kjente jeg igjen fra presseomtale. Han befant seg i et selskap sammen med tre dynamiske typer, en kvinne og to menn. Selv dama hadde slips.
     Jeg slo meg diskret ned ved nabobordet. Kanskje jeg kunne lære noe om kulturlivet
     "Dere må være villig til å yte noe, dere også!" Direktøren var opphisset. "Vi har jo ingen inntekter. Her stiller vi opp og arranger en helt unik kulturfestival, og dere vil bare ta i mot! Fortsetter det sånn, må vi vel snart legge ned." Det var visst like før han begynte å grine.
     De tre herrene likte seg tydeligvis ikke. "Hva er det egentlig pengene skal gå til?" Det var den yngste av dem som var mest aggressiv. "Dere må lære dere å bli lønnsomme og effektive, sånn som oss i det private næringsliv!"
     Nummer to grep inn. "Denne festivalen, hva slags kultur er egentlig det?"
     "Og vil den lønne seg? Det er hovedspørsmålet." Den tredje av bukkene bruse lente seg skeptisk fram i stolen. "Har ikke dere et eget budsjett, forresten?"
     Direktøren vred seg i stolen. "Det er ikke på så mange millioner."
     Forsamlingen snudde seg forbauset da jeg reiste meg, dro en stol inn til bordet og slo meg ned. "Mitt navn er Foyn. Advokat Svend Foyn. Jeg er ute på et viktig oppdrag."
     "Ja vel?" Det var direktøren som svarte. "Vi er opptatt. Hva gjelder det?"
     "Kulturen," sa jeg. "Hvor er den egentlig? Og hvem er det som bestemmer over den?"
     De så uforstående på meg.
     "Opera og slike ting mener du?" Den minste av bukkene betraktet meg, nå enda mer skeptisk. "Den slags kultur er jo ikke for folk flest. Vi gir publikum det de vil ha."
     "Vi har investert mye i markedsundersøkelser," skjøt direktøren inn. "Så vi vet akkurat hva folk ønsker seg. Problemet er å få næringslivet til å betale for tilbudene." Han så stygt på de tre bukkene. "Snart må vi innstille virksomheten. Hvordan skal det gå med kulturen da?"
     "Jeg sikter ikke nødvendigvis til opera. Det ville vel vært å ta litt hardt i. Men hva med vanlige kulturformer, sånn som teater, musikk og dans, for å nevne noe?"
     "Har ikke folk tv?" Den mellomste bukken var direkte aggressiv. "Hvis de ikke vil betale for seg, kan de jo ikke vente at vi andre skal gjøre det."
     "Kanskje du skulle snakke med politikerne, dette må jo være deres ansvar." Den største bukken hadde forholdt seg taus. "Her holder vi ikke på med kultur. Her driver vi med salg!" Argumentasjonen lød overbevisende.

Jeg bestemtee meg for å begynne på toppen. Ordføreren måtte vel ha greie på kultur, siden kommunen skulle markedsføres som kulturby.
     "Ja? Var det noe?" Mannen bak skrivebordet så ut som en kloning av Tony Blair og Bill Clinton.
     Jeg tok et skritt mot ham. "Mitt navn er Foyn. Advokat Svend Foyn."
     Det virket ikke som det gjorde noe inntrykk. Bak meg pustet sekretæren meg i nakken. "Han trengte seg bare inn," pep hun anstrengt.
     "Jeg vil gjerne snakke med deg om kulturen her i byen," begynte jeg.
     "Kulturen?" Han så ut som et spørsmålstegn. Dessuten hadde han nå fått et engstelig uttrykk i det pene ansiktet. "Kulturen?" gjentok han og smakte på ordet.
     "Ja nettopp." Jeg motsto fristelsen til å stave ordet. "Hvem har ansvaret for kulturen?"
     "Kulturdirektøren?" forsøkte han forsiktig. "Har du prøvd ham?"
     "Ja visst. Han vet ingenting."
     Tausheten senket seg i rommet mens ordføreren tenkte. "Som du kanskje vet, arbeider vi på en ny og moderne måte her i kommunen." Han så oppmuntrende på meg uten å få hjelp. "Vi tror at private investorer er best skikket til å ta seg av slikt."
     "Men har dere ikke noen kulturpolitikk?"
     "Politikk og politikk." Han vred seg i stolen. "Som jeg sa, vi har mange oppgaver, og en god administrasjon krever ressurser. Politikk, det får andre drive med. Vi har ikke tid."
     "Men et kulturbudsjett har dere vel?"
     "Ja, ja, selvsagt. Et godt budsjett, vil jeg si. Vi har en veldig god saksbehandling her i kommunen. Og budsjettdisiplinen er strålende." Han lyste opp. "Men du bør vel snakke nærmere med ekspertene våre om det. Lederen i kulturstyret er rett mann."
     "Representerer ikke du et slags sosialdemokratisk parti?"
     "Jo." Han så enda tristere ut.
     "Men er ikke dere tilhengere av offentlig styring? Husk, du er jo ordfører," la jeg til. Det var kanskje litt brutalt uttrykt, for det var like før han begynte å gråte.
     Han lente seg mot meg. "Det er ikke vi som har makten," hvisket han. "Det er de som bestemmer. De vil legge oss ned."
     "Hvilke andre?" Jeg hadde senket stemmen til hans nivå.
     Han ristet på hodet. "Det er ikke trygt å snakke åpent her." Nå var hviskingen blitt nesten uhørlig. Han tok fram et blankt ark, skrev noe på det og holdt det opp for meg mens han holdt fingeren over leppene. Klubbselskabet. "Du har ikke hørt det fra meg."

Utvalgslederen var til de grader til stede. Den svære kroppen truet med å sprenge hele den trange tarmen av et kontor. Han satt urørlig bak skrivebordet med beina på bordet. Dagens utgave av Tønsbergs Blad dekket mesteparten av ansiktet.
     Et øyeblikk trodde jeg han var død. Nøkkelpersonen var simpelthen ikke blant de levendes rekker. Endelig en forklaring på kommunens manglende engasjement.
      Plutselig rørte han på seg, og avisen falt ned på gulvet. Den hadde vært oppslått på de samme sidene som kulturdirektørens. Kunngjøringer. Det var tydeligvis der man kunne finne spor etter kulturen.
      Han virket ikke forbauset over å se meg. "Jeg har nok hørt hva du holder på med," sa han dystert. "Og det bør du slutte med snarest. Vi trenger ikke noen advokat til å rote i våre saker. Dette er en mønsterkommune. Vil folk på liv og død ha kultur, får de betale." Han kastet et overbærende blikk på meg. "Også kultur må lønne seg, det har vi forlengst lært oss i vårt parti."
      Det hørtes kjent ut. "Si meg, vi har jo fått et nytt bibliotek her i byen. Lønner det seg?"
      "Vi var mot det," sa han raskt. "Men det ble bygget av private investorer."
      "Som leier det tilbake til kommunen for en ublu pris," fortsatte jeg. "Er det den slags arrangementer du kaller lønnsomme?"
      "Vi forsøker så godt vi kan å spare inn på driften," sa han stivt. "Neste år kommer vi til slutte å kjøpe inn bøker. Det er den største utgiftsposten." Han virket fornøyd med å ha gjort den oppdagelsen.
      Jeg skiftet tema. "Hva med teater og dans? Er det ikke interesse for det her i byen?"
      Han lyste opp. "Jo visst. Og det beste av alt er at de som driver med det greier seg uten støtte. Slik er det med musikken også. Og siden vi har alle de festlige sommerrevyene, føler vi i kulturstyret at vi er meget godt dekket, uten at det koster oss noe. De kommer til og med fra andre kommuner for å lære av oss," avsluttet han og lente seg fornøyd tilbake i stolen.
     "Vent litt," sa jeg. "Dere er jo ferd med å bygge kulturhus. Det må vel bli kostbart?"
      "Det vet jeg ikke noe om," sa han raskt. "Det er ikke mitt bord."
      "Ikke det? Hvem sitt bord er det da?"
      "Snakk med eieren av prosjektet," sa han grettent. "I vårt parti var vi mot hele prosjektet. Stygt er det også. Og utsikten er borte. For ikke å snakke om alle parkeringsplassene." Han lyste opp. "Parkeringskulturen, derimot, er vi svært fornøyd med. Etter at vi fikk privatisert parkeringen, er alt blitt meget bedre."
      Det var vel å dra det utvidete kulturbegrepet vel langt. "Det finnes vel en kulturskole her?" fortsatte jeg. "Hvordan driver dere den?"
      "Kulturskole?" Han trakk på skuldrene. "Det er fullt mulig for foreldrene å skaffe privatundervisning. Det er mange som gjør det. Vi er for private skoler, da blir kvaliteten bedre. Billigere blir det også."
      Jeg snudde meg og åpnet døra. "Si meg, det er bare én sak til jeg lurer på."
      "Ja?"
      "Hva gjør dere egentlig i kulturstyret?"
      "Vi reiser selvfølgelig på studieturer, og andre politikere kommer hit. Dessuten er det mye møtevirksomhet." Han sa det uten så mye som et snev av ironi.

All etterforskningen hadde gjort meg sulten. Jeg orket ikke tanken på en trist middag hjemme, og bestemte meg for å gi byens restaurantkultur en sjanse. Den eldste av bryggerestaurantene hevdet å ha et velutviklet kjøkken. Sant og si var det ytterst sjelden jeg spiste der. Støynivået var vanligvis ulidelig, køene uendelige og prisene ubegripelige.
      Jeg var ute før kveldsrushet. Dessuten hadde sommertrafikken ikke satt inn for alvor. Det var derfor forbausende å registrere at ingen fra etablissementets serveringspersonale viste noe som helst tegn til reaksjon, selv da jeg gjentatte ganger ved hjelp av tegn, små utrop og til slutt direkte truende blikk forsøkte å tiltrekke meg oppmerksomheten.
      Man serverte ikke ved bordene. Det hadde jeg helt oversett. Damen bak bardisken regnet meg som et håpløst tilfelle da jeg høflig gjorde henne oppmerksom på det faktum at det skulle finnes restauranter flere steder i landet dert sånt faktisk forekom, særlig dersom en tok prisnivået i betraktning. "Gi meg en halvliter så lenge," sa jeg til slutt oppgitt.
      "Vi serverer ikke halvlitere."
      Svake erindringer fra min tidlige ungdom dukket opp. Den gangen fikk damer ikke servert den slags, bare øl i glass. "La meg få et glass, da."
      Det skulle vise seg at man bare hadde krympet innholdet, ikke prisnivået. I følge Dagbladet var Tønsbergs ølpriser på landstoppen. Det samme kunne ikke sies om servicen.
      I en krok innerst i lokalet gjenkjente jeg en kvinne som skilte seg ut fra resten av klientellet. Jeg hadde sett henne tidligere i dag, i lokalene til det privatiserte kulturkontoret.
      Jeg tok med meg halvliteren som ikke var en halvliter og gikk bort til bordet hennes. "Får jeg slå meg ned?"
      Hun så forbauset opp på meg. "Hvorfor ikke?"
      "Jeg så deg på kulturkontoret," sa jeg da jeg hadde fått presentert meg. "Du vet kanskje noe om kulturen her i byen?"
      "Jeg syntes jeg kjente deg igjen, ja. Vi har nok hørt hva du holder på med. Har du funnet ut noe?"
      "Ikke stort. Ikke annet enn at ingen liker å snakke om kultur i denne byen. Det virker som selve ordet kultur vekker ubehagelige assosiasjoner."
      "Når jeg hører ordet kultur, trekker jeg min pistol." Hun så meg inn i øynene. "Dette er en sted for vikinger. Visste du at vikingene egentlig var handelsmenn?"
      Det hadde jeg ikke tenkt på. Men det hørtes riktig ut.
      "Jeg har bodd i Leipzig. Der brukte Mozart å spille. Göthe var ofte innom, det samme var Schiller. Skjønner du hvor jeg vil?"
      Det ante meg, ja
     "Etterpå oppholdt jeg meg mange år i Lübeck. Og i Brügge i Belgia. Har du vært der?"
      Jeg nikket.
      "Da vet du hva det vil si å ta vare på gammel bykultur." Hun så trist ut. Alle de jeg hadde truffet fra kultursektoren så triste ut. "De innbiller seg at dette er pen by."
      "Er det ikke det?"
      Hun så seg rundt og ristet heftig på hodet. "Nei, langt i fra. Den er stygg. Alt det som en gang var verdifullt, er for lenge siden ødelagt. Det er de som står bak."
      "Hvem sikter du til?"
      "De som bestemmer, de som vil legge oss ned."
      "Og hvem er det?" Jeg hadde følelsen av å nærme meg noe viktig.
      Hun svarte ikke med en gang. "Er det ikke tirsdag i dag?" spurte hun plutselig.
      "Jo visst."
      "Den første tirsdagen måneden. Det er da de treffes."

Det var ikke det faktum at de alle var menn. Heller ikke at samtlige rundt bordet forlengst hadde passert middagshøyden der de satt i sine mørke dresser. Det var uttrykket i øynene deres som skremte meg. Som på kommando snudde de ansiktene mot meg da jeg trådte over dørterskelen. En fyr med gullkjede rundt halsen var i ferd med å utbringe en skål.
      "Hm," kremtet han og stirret forbauset på meg. Det virket ikke som han likte det han så. "Dette er et lukket selskap. Jeg er redd du har gått feil."
      Da jeg ikke viste tegn til å følge oppfordringen, tilføyde han betydelig mer irritert: "Er det noe du vil?"
      "Jeg er på jakt etter kulturen, og det har blitt meg fortalt at dere er de rette å snakke med."
      "Kulturen?" Han så ut som et spørsmålstegn. "Den vet ikke vi noe om."
      En liten sprett med trill rundt, skallete hode hadde nå reist seg. "Det er ikke helt riktig. Det er egentlig bare oss i næringslivet som driver med kultur," sa han og pekte hissig på meg. "Her bygger vi ut så godt vi kan, og alt vi får igjen er grov kjeft og store regninger."
     "Var det ikke dere som sørget for å rive den gamle kinoen?" spurte jeg uskyldig. "Noe som skaffet dere billige tomter og mer ølservering? Det var vel ikke direkte ulønnsomt?"
     Nå grep en ny deltaker inn. Da han reiste seg i sin fulle størrelse, virket han dobbelt så stor som bøtteknotten. "Det var meg som var ordfører den gangen," sa han spist. "Vi trengte ikke noen kino. Og banken krevde jo mer plass."
      Nå gjenkjente jeg ham. Den gangen den praktfulle funkiskinoen ble revet, var han blitt parodiert i et demonstrasjonstog som bar en byste med mannens lett gjenkjennelig profil gjennom byen. Han hadde aldri glemt den fornedrelsen.
      "Dere glemmer at vi fikk mye fint ut av den tomten!" brølte han. "Kulturtorg, det fikk vi! Har dere glemt det?"
      Kulturtorg. I planene var det blitt definert en åpen plass som hadde fått den betegnelsen. Nå fungerte den som parkeringsplass. Vittige tunger hadde hevdet at man hadde planlagt å sette opp en salgsautomat med kulturmelk der. Selv den var uteblitt.
      "Det finnes ikke noen bedre kultur enn Tønsbergkulturen," doserte han videre. "De som påstår noe annet, vet ikke hva de snakker om. De er bare misunnelige. Har vi ikke i alle år hatt en kultursal på hotellet, kanskje?"
      "Såvidt jeg vet er den bygd opp med kommunale midler. Allikevel tar hotellet seg grovt betalt nå noen ønsker å bruke den til kulturformål. Hvordan forklarer du det?"
      Det virket som han godt kunne ha tenkt seg å gripe et av torskehodene som var stablet opp på fatene på bordet og slenge det etter meg. Han slet hardt for å beherske seg. Stemningen rundt bordet var nå i ferd med å bli opphisset. "Har vi ikke fylkets beste parkeringskultur? Skal ikke det telle?" Det var direktøren i parkeringsselskapet som hadde grepet ordet. " Det er mye kultur i det å parkere pent."
     Det han ikke nevnte, var at det samme selskapet hadde innført parkeringssatser som var på nivå med New York, og at direktørens gasje lå på et tilsvarende nivå.
     Jeg så meg rundt i lokalet. Medlemmene var begynt å snakke i munnen på hverandre.
     "Alle trives i Tønsberg!" En eldre, distingvert herre med en manke av grått hår pekte på meg med sigaren. "Kjenner du ikke til slagordet vårt?"
     "Handelsstandens motto," stemte naboen i. "Det var oss som fant på det." Han lente seg tilfreds tilbake i stolen. "Det er mange år siden nå, og det har virket hver dag."
     "Dere har sannelig noe å være stolte av," sa jeg. Ironien kunne jeg ha spart meg her.
     "Varehuskulturen er unik her i byen, er du klar over det?" En lang, mørk slåpe hadde reist seg. Elvissleiken hans fascinerte meg. "Jeg tror ikke dere forstår hvilken betydning kjøpesenterne har hatt for denne byen. Er ikke det god kultur, kanskje?"
     "De som slipper inn, mener du?" Det var en kjent sak at de private vekterne drev en utstrakt siling av alle som kunne tenkes å forstyrre glansbildet. Det var ikke få.
     Han fnyste iltert. "Folk blir fornøyd når de handler hos oss. Hva mer kan de egentlig ønske seg? Vi har både messer, aktivitetsdager og nattåpent. Ja, til og med eget tog for barn kan vi tilby. Hvorfor kommer du hit til oss?"
     Resten av forsamlingen stemte unisont i. "Vi legger oss aldri opp i stell og styre."
     Hovmesteren, som nå var kommet in sammen med et par kelnere, tok meg bryskt til side. "Enten forsvinner du nå frivillig, ellers får jeg politiet til å fjerne deg. Politimesteren er selv medlem," sa han truende og pekte mot bordet. Jeg hadde allerede registrert at sentrale folk fra politietaten og de store advokatkontorene var representert i forsamlingen.
     Da jeg sto ute i gangen og tente en sigarillo, hørte jeg en forsiktig kremting bak meg.
     Jeg snudde meg.
     "Advokat Foyn? Har du litt tid?" Fyren som stirret beskjemmet på meg hadde tydeligvis sneket seg ut. Jeg hadde lagt merke til ham, fordi han var en av de få der inne som ikke hadde hevet stemmen. Såvidt jeg kunne huske hadde han ikke ytret så mye som et ord.
     "Ja?" sa jeg avventende. "Var det noe?"
     "Jeg driver en forretning i Storgata," sa han unnskyldende. "Du har sikkert sett den. Ja, det er et lite familieselskap. Selv er jeg tredje generasjon."
     Jeg kjente til butikken. Den tilhørte den utdøende rasen av selvstendige, små forretninger med personlig service.
     Han senket stemmen. "Jeg ville bare nevne en sak for deg," fortsatte han nølende. "Kanskje det kan være av interesse for din etterforskning."
     "All informasjon kan være interessant. Vet du kanskje noe om kulturen her?"
     Han nølte. "Jeg har lurt på en sak. Hvis det er slik at kultur alltid skal lønne seg, hvordan kan det da ha seg at det alltid har fantes store kunstnere, slike som var fattige og ikke tjente penger mens de levde? For det er jo fortsatt mange av dem, ikke sant?"
     "Utvilsomt."
     "Men hvis også de skulle fulgt rådene fra oss, ville det ikke blitt noe kunst og ikke noe kultur, ville det vel? Hvis de alltid skulle være lønnsomme, mener jeg."
     "Du har nok rett i det, ja."
     "Det er det de ikke har forstått," sa han overraskende heftig. "Kulturen er vekk." Han så opp på meg. "Den forsvant den gangen de overtok. Det er det som er sannheten."
     Han var ikke den første som hadde vist til de mystiske de. "Hva tenker du på?"
     "Alt vi driver med her i byen. Ikke noe av det er kultur. Ikke i nærheten av det en gang. Sannheten er at de ikke vil ha noe kultur her."
     "Så ille er det vel ikke," sa jeg trøstende. "Det skjer jo tross alt en masse her. Noe av det må vel være god kultur?"
     Han ristet på hodet. En liten tåre rant nedover det bleke kinnet og langs haken før den forsvant ned i hulrommet mellom snippen og den tynne halsen. "Det kommer aldri til å bli noe bedre, selv ikke med dette nye huset."
     "Du tenker på kulturhuset?"
     "Det er frekt, ikke sant? Å kalle det kulturhus. De burde heller sagt som sant er."
     Noen fra broderskapet dukket opp lenger borte i korridoren. "Jeg må gå nå," hvisket han nervøs. "Si fra hvis du skulle finne den." Han ga meg et forsiktig smil. "Man kan jo alltid håpe på et mirakel, kan man ikke?"
     Jeg ble stående og betrakte den spinkle ryggen da han forsvant i flokken. Sett at han hadde rett? At det simpelthen ikke fantes noe kultur lenger i denne byen, at alt det som på overflaten kunne se ut som kultur var noe helt annet?
     Den utviklingen var i ferd med å gjøre oppdraget mitt umulig.

Den kvelden greide jeg å oppspore gamle Salvesen på byens minste, men billigste pub.
     "Du ser bekymret ut, Foyn." Han løftet glasset, smilte uforstyrrelig og lokket de siste dråpene ut. "Slå deg ned. Er det noe som plager deg?"
      "Denne kulturjakten, det er et håpløst oppdrag," sa jeg mismodig da vi hadde fått et par halvlitere på bordet. "Ingen vet hvor kulturen finnes, om det i det hele tatt er noe sånt her. Og hvem er egentlig denne oppdragsgiveren din?"
      "Det skulle du nok. Men det er hemmelig." Han smilte lurt. "Du får prøve å holde deg. Kanskje jeg forteller det en gang. Har du ikke blitt noe klokere?"
      "Niks."
      "Jeg kan si deg såpass at dette ønsket ble uttrykt for lenge, lenge siden," sa han lurt. "Og ikke nødvendigvis i den formen det nå har fått. Det var dessuten ikke tilfeldig at det havnet hos deg," la han til og tømte glasset i en lang slurk. "Det måtte bli deg, vil jeg si."
      Jeg må ha sett usedvanlig skeptisk ut.
      "En gang vil du forstå det," la han trøstende til. "Vi rekker et glass til, ikke sant?"
     Kvelden ble lang og fuktig. Da jeg kom til hektene neste dag, hadde jeg bestemt meg for å følge ett av rådene fra herregruppa. De aktive representantene for kulturen måtte vite noe, de som daglig jobbet med sånt.

Fyren som åpnet for meg så ut som en forhenværende proffbokser. Men han hadde snille øyne. Denne gangen hadde jeg forberedt meg. Mannen skulle angivelig ha lang erfaring fra det lokale kulturlivet.
      "Ja?" Han betraktet meg med et søvnig blikk over slåbrokken. "Hva gjelder det?"
      Jeg kastet et blikk på klokka. Det var ikke så tidlig. "Mitt navn er Foyn," sa jeg. "Advokat Svend Foyn. Jeg etterforsker en sak du har kjennskap til." Han gjorde ikke noe tegn til å slippe meg inn. "Det gjelder kulturen her i byen. Hva vet du om den?"
      "Kulturen?" I likhet med alle de andre jeg hadde truffet, smakte han lenge på ordet, som om det skulle var et uvanlig begrep. "Kulturen?" gjentok han og studerte meg med et mistenksomt blikk. Han virket plutselig ikke så søvnig lenger. "Kommer du fra kommunen?"
      "Absolutt ikke."
      Han nikket fornøyd. "Hva er det så du vil vite?"
      Jeg gikk rett på sak. "Hvordan er det å jobbe med kultur her? Du har jo mange års erfaring, har jeg forstått. Og du har jo fått til mye." Teater, musicaler, merittlisten var lang.
      Han så tankefullt på meg.
      "I kommunen er de stolte over all den kulturen som produseres her," fortsatte jeg. "De markedsfører Tønsberg som en vellykket kulturby. Hva er din kommentar til det?"
      "Det er sant at det skjer mye," sa han og gliste trist. Igjen var den der, denne merkelige tristessen jeg hadde observert hos absolutt alle som drev med kultur i denne byen. "Mer enn de fleste steder." Han ble alvorlig igjen. "Har du noe greie på pedagogikk?"
      Jeg trakk på skuldrene. "Ikke mer enn de fleste, antar jeg. Bare som offer."
      "I det faget finnes det en retning som kalles frustrasjonspedagogikk."
      Jeg forsto ingenting. "Ja?"
      "Det går ut på at eleven, eller den som skal utsettes for pedagogikkens virkninger, blir utsatt for flest mulig frustrasjoner. Motvilje, sommel, mistenksomhet, ressursmangel, forhåndsdømming, mistenkeliggjøring, alt som virker nedbrytende og kan få en til å miste troen på seg selv og sitt eget prosjekt."
      Jeg begynte å ane hvor han ville.
      "Like viktig er det å sørge for at ressursene tørker inn. Bevilninger, budsjetter, bistand, alt skjæres ned på."
      "Og så?"
      "Da forsvinner nesten alle ideer og prosjekter, ikke sant?"
      "Jeg antar det."
      "Og hva oppnår man da?"
      "Dreper alle gode ideer?"
     "Noen ganger blir det noe igjen. Det må være virkelig bra, og de som skal drive med det må være besatt. Dessuten blir det billig. Genialt, ikke sant?"
     "Kulturlivet eksisterer til tross for og ikke på grunn av kulturpolitikken, mener du?"
      "Det stemmer. De som ikke har forstått det, gir bare opp."
      Det var en deprimerende konklusjon. "Er det ikke mer å si?"
      Han trakk på skuldrene. "Ikke annet enn at jeg fortsatt etter så mange år lurer på om dette er bevisst politikk eller bare tilfeldige resultater av manglende politisk styring."
      Jeg betraktet ham oppgitt. "Hva med media? Lokalavisa må vel mene noe om dette?"
      "Må de? Du kan jo spørre dem," sa han uten håp i stemmen.

Da jeg parkerte utenfor avishuset, var jeg fast bestemt på ikke å gi meg før jeg hadde fått et svar til å bli klok av. Tønsbergs Blad hadde dominert medialandskapet i flere generasjoner.
      Vanskelighetene begynte allerede i resepsjonen. "Jeg skulle gjerne snakke med sjefen for kulturavdelingen," begynte jeg.
      Bombenedslaget bak disken stirret uforstående på meg. "Hva sa du? Kultur?" Hun smakte på ordet. Det virket ikke som hun likte det. "Vi har ingen sånn avdeling."
      "Men dere har vel noen som skriver om kulturspørsmål?"
      Hun reagerte ikke.
      "La meg få snakke med redaktøren, da!" fortsatte jeg oppgitt.
      Hun løftet røret motvillig og slo et nummer. "Det er en mann her som vil snakke med deg om kultur. Skal jeg slippe ham inn?" Etter å ha mottatt en beskjed henvendte hun seg irritert til meg igjen. "Du kan gå inn. Men redaktøren har dårlig tid."
      Damen som tok i mot meg på det romslige kontoret så snill ut. Men hun gransket meg på akkurat samme måte som min mor pleide å gjøre. Instinktivt glattet jeg på skjortekragen før jeg tok et skritt mot redaktøren. "Navnet er Foyn. Svend Foyn."
     Hun rynket pannen og så skeptisk på meg. "Advokaten? Hva vil du?"
     "Hva vet du om kulturen her i byen?"
     Hun så forundret på meg. "Kulturen? Hva mener du?"
     Det forekom meg at jeg hadde hørt den kommentaren før.
     "Har dere ikke noen kulturdekning?"
     Hun må ha registrert ironien i stemmen min. "Selvfølgelig," sa hun spisst.
      "Men dere har ingen kulturjournalister?"
      "Kulturjournalister? Alle arrangementer blir annonsert hos oss."
      Jeg forsøkte en annen vinkling. "Det virker som kommunen har privatisert kulturlivet fullstendig. Noen mener at de har stjålet kulturen. Mener dere ikke noe om det?"
      "Mener og mener. Det er vel ikke vår jobb å mene noe." Hun så nysgjerrig på meg. "Er det sant?"
      "Hva mener du?"
      "Har de virkelig stjålet kulturen?"
      "Er ikke dette en nyhetsavis?"
      Hun så beskjemmet ned. "Jo, vi burde kanskje det. Men det er ikke så enkelt. Det er lang vei inn til byen. Vi kan ikke dekke alle saker, det må du jo forstå. Og det er få som er interessert i kultur her i distriktet. Dessuten liker de ikke at vi spør og graver så mye."
      "De?"
      "Ja. De som bestemmer."
      "Og hvem er så det?"
      Hun hadde reist seg fra sjefsstolen. "Du vet det ikke, du heller?"
      Jeg ristet på hodet. "Egentlig ikke. Selv om jeg begynner å få en anelse."
      "Jeg lurer ofte på det," sa hun stille og så ned. Hun hadde pene sko.
      Denne samtalen gjorde meg deprimert.
     
     Tilbake i byen parkerte jeg utenfor kinoen. En ung, usedvanlig pen mann sto og klistret opp plakater foran bygget da jeg nærmet meg. Kinosjefen i den private kinoen måtte være rett person. "Her drives det vel mye god kultur?" begynte jeg.
      Han snudde seg overrasket mot meg. "Hva behager?"
      "Jeg er på jakt etter kulturen," sa jeg opplysende. "Her må det vel være noe sånt?"
      "Vi ligger akkurat på budsjett," sa han. Han hadde fått et skremt uttrykk i øynene.
      "Det var ikke det jeg spurte om. Jeg lurte på hvordan det står det til med filmkulturen?"
      "Svært bra. Vi ligger faktisk litt over budsjett, hvis jeg skal være helt ærlig."
      "Har dere virkelig et kulturbudsjett?"
      Han så trist på meg. Han også. "Vi driver ikke med kultur. Vi driver forretning. Du må unnskylde, jeg har det travelt. Møter med de svenske revisorer. Lykke til med jakten." Han senket stemmen. "Du har påtatt deg en håpløs oppgave. De står bak, og du finner dem aldri."
      Siden jeg først var i gang, burde jeg sjekke med den andre private kinoen, utenfor byen. Eieren hadde nylig gått ut med høy sigarføring og proklamert bygging av et gigantisk nytt kultursenter, en lenge etterlengtet oase for bykulturen.
      Gründeren var en entusiastisk, middelaldrende mann som hadde vært ærlig nok til å presentere seg som kremmer. Han var den første som hadde vært villig til å bruke uttrykket. Det virket som han var stolt over betegnelsen.
      "Kinokultur?" Han slo ut med armene. "Dette blir mye mer. Kiosken blir på flere hundre kvadratmeter, bowlinghallen nord-europas største, klatreveggen gigantisk, drive-in restaurantene spektakulære og spilleautomatene av ypperste klasse. I tillegg til springvann og fontenér, selvfølgelig. Kan noen ønske seg mer?"

et nye private kulturhuset raget mot horisonten og fyllte bybildet med et massivt inntrykk av truende tyngde der jeg beveget videre langs kaien. Dette monumentale bygget måtte vel komme til å få innvirkning på kulturlivet, som åpenbart manglet fysiske samlingspunkter. Et lite skår i gleden var det kanskje at mesteparten av bygget skulle fungere som hotell. Men trakk man det langt nok, kunne vel også den slags defineres som kultur. Hotellkultur.
      Mens jeg sto og betraktet bygget, ble jeg oppmerksom på en lekker, ny Jaguar som kom lydløst glidende forbi meg og stanset noen meter borte. Ved rattet skimtet jeg entreprenøren selv. Sidemannen gjenkjente jeg som arkitekten.
     Jeg gikk bort til den luksusbilen og banket forsiktig på sidevinduet. Sjåføren snudde seg og så skeptisk på meg. Han var en kraftig, mørk mann med lite hår, men mye pondus.
      Begge var menn i femtiåra, velkledde og selvsikre. Det virket ikke som om de satte pris på å bli forstyrret. De var sikkert opptatt med viktigere saker.
      Vinduet gled lydløst ned. "Ja? Hva gjelder det?" Blikket hans var usedvanlig skarpt.
      "Det gjelder kulturen," begynte jeg nølende.
      Han himlet med øynene. "Jeg har sagt alt som er å si. Storsalen blir stor, velutstyrt og kostbar. Vi skal nok greie å tjene penger på den. Er det mer du vil vite?"
      Det gikk en djevel i meg. "Jeg leter etter kulturen. Du skulle ikke ha møtt den, vel?"
      "Her? I denne byen?" Han hadde det samme ulvesmilet som Jack Nicholson i Wulf. Når jeg så nærmere etter, lignet han virkelig på Jack.
     "Spøker du?" Smilet hans var nå blitt virkelig diabolsk.
      "Skal ikke dette bli et kulturhus?" Jeg pekte på kolossen.
      "Kulturhus? Hva er det?" Han snudde seg mot sidemannen. "Har du hørt om det?"
      Arkitekten studerte skoene sine. De var elegante, blankpusset og ganske sikkert kostbare. "Hørt og hørt," begynte han forsiktig.
      I det samme ringte sjefens mobiltelefon. "Ja? Det er meg." Han lyttet irritert. "Selvfølgelig, alt er til salgs. Men noe under tre hundre mill er uaktuelt."
     Arkitekten hadde tatt fram en kalkulator og var allerede i gang med å gjøre sine beregninger. Det virket som han var fornøyd med det han kom fram til.
      Jack Nicholson klappet mobilen sammen og snudde seg igjen mot meg. Han virket vennligere stemt nå. "Så, nå er det snart avgjort. Jeg tipper vi får en avgjørelse før åpningen."
      Jeg kunne ikke beherske meg. "Er det ikke litt tidlig å selge nå?"
      "Han så overbærende på meg. "Money talks, bullshit walks. Det lærte jeg allerede på BI. Man får det man betaler for. Sånn blir det også i dette tilfellet. Var det noe mer du lurte på? Er det deg som er Svend Foyn, forresten?"
     "Det spiller ingen rolle," sa jeg trøtt. Dette oppdraget var uløselig.

Som ventet fant jeg Christian Salvesen ute på byen. Han virket usedvanlig fornøyd der han hang ved bardisken. "Ser man det. Hva bringer deg hit, Foyn? Går det fortsatt tregt med etterforskningen?" Han hadde et lurt glimt i øynene. "River du i en runde?"
      Jeg himlet med øynene, noe som han umiddelbart tok som et ja. .
     "Jeg er redd jeg må si fra meg dette kulturoppdraget," sa jeg stramt.
     "Å? Jeg trodde ikke du ga opp så lett."
     "Det finnes ikke noe kultur i denne byen. Bare en masse kremmere som misbruker ordet." Jeg tok fram en konvolutten med tusenlappene. "Her har du forskuddet. Jeg kan desverre ikke gjøre mer for denne mystiske oppdragsgiveren din."
     Han skjøv den tilbake. "Behold pengene. Du har jo allerede trukket en konklusjon. Nå gjenstår det å fastslå hva som kan gjøres med situasjonen."
     Jeg trakk oppgitt på skuldrene. "Hva med en revolusjon?"
     Han overhørte meg. "Jeg har hørt at du har vært i kontakt med kulturhusgründeren."
     "Og så?" sa jeg mistenksomt. "Hva er det egentlig du har på gang?"
     "Som jeg nevnte," doserte Salvesen. I et kort glimt så jeg ham foran meg slik han var i sine velmaktsdager, "så går historien ba dette oppdraget langt tilbake i tid."
      "Ja, du har nevnt det."
     "Det har seg nemlig slik at et bortglemt fond har kommet fram i dagens lys. Det dreier seg om en god sum penger, investert i aksjer, opprinnelig øremerket til kulturformål, penger som har vokst jevnt og trutt gjennom mange år."
     Salvesen hadde fått beholde ett av sine mange styreverv, i en humanitær stiftelse.
     Han leste tankene mine. "Det stemmer, pengene kommer via stiftelsen. Men det er ikke bare derfor du ble utpekt til dette oppdraget."
     Jeg kjente meg urolig. "Jaså?"
     "Det er nemlig slik at man ved hjelp av dette nye fondet skal sette i gang en helt ny kulturpolitikk i denne byen."
     "Etter hva jeg nå har brakt på det rene, må et sånt fond i så fall være enormt stort," repliserte jeg tørt. "Her ligger jo alt nede."
     "Tampen brenner, min kjære Foyn. Men det er mer."
     "Ja?" Av erfaring visste jeg at det ikke hjalp å mase. Salvesen kjørte alltid sitt eget løp.
     "Dette arbeidet skal skje i samarbeid med det nye kulturhuset. Man har for en gangs skyld gjort et smart grep i kommunen." Han gliste fornøyd. "Et lite juridisk knep, om jeg må uttrykke det slik."
     "Har du vært blandet inn i det?"
     "Som du vet, er jeg ikke helt uten erfaring. Så da rådmannen ba meg om et lite råd, ordnet vi dette på kammerset. Ja, du vet vel at jeg kjenner familien hans?"
     Det ante jeg ikke. Men ingenting forundret meg når det gjaldt Salvesens forbindelser.
     "Hva går så dette grepet ditt ut på?"
     "Det er ikke offentlig kjent enda. Men i korthet kan jeg si at kommunen får rett til å overta hele kulturhuset kostnadsfritt når det står ferdig. Eieren er bare ikke klar over det. Men han får jo beholde hotellet," la han uskyldig til. "Det blir sikkert fint, det også."
     Jeg betraktet Salvesen skeptisk. "Du har ikke drømt dette, da?"
     Han overhørte den bemerkningen. "Det skal etableres et styre for denne nye, helt unike institusjonen som da får kulturhuset fritt til disposisjon. I den forbindelse blir det viktig å få tak i den rette person som styreleder. Et uredd, handlekraftig menneske med innsikt i hvordan det lokale kulturlivet fungerer. En uavhengig person med sterk integritet." Han så oppmuntrende på meg. "Du er foreslått. Og nå vet du jo hva som skal til."
     "Det er jo smigrende. Men mine funn antyder ikke nettopp at dette vil bli noen lett jobb," sa jeg sarkastisk. "Ingen vil frivillig påta seg et sånt ansvar, det gjelder også meg. For å lykkes ville man sikkert trenge en milliard. For å få utrettet noe, måtte man vært helt uavhengig. Både politikere og næringsinteresser måtte settes på sidelinjen."
     "Der sa du det." Salvesen gliste rått. "Fondet er på nøyaktig en milliard norske kroner. Bare avkastningen vil være på seksti millioner årlig. Skal vi si at det er en avtale?"

Akkurat da våknet jeg av en ru, våt hundetunge som slikket meg systematisk over ansiktet.
     Jeg reiste meg forsiktig opp fra klientsofaen og kikket forvirret på klokka mens Hulda så forventningsfullt på meg, klar for ettermiddagsturen. Jeg kikket ned på gulvet. Tønsbergs Blad lå ved siden av sofaen. Forsideoppslaget lyste mot meg:

KULTURHUSÅPNING I FARE
Kommunen trekker midlene til åpningsarrangementet tilbake
Vi har ikke råd til bruke kommunale midler til denne type arrangementer, uttaler formannen i bystyrets nest største parti. Alt tyder på at det blir politisk flertall for hans forslag. Vi vil invitere til samarbeid med næringslivet, sier lederen i det største partiet. De har lang erfaring med vellykkede kulturtiltak, hevder ordføreren og sier seg helt enig. Kulturdirektøren toer sine hender og skylder på små budsjetter. Vi har bare midler til å drive administrativ virksomhet, hevder han.

Litt lenger nede var det et annet oppslag:

SØRLANDSKULTUREN SKAL BLOMSTRE
Den nyopprettede kulturstiftelsen for Kristiansand-regionen er nå opprettet med 1.8 milliarder i kapital etter at det interkommunale kraftselskapet ble solgt til private eiere. Styreleder blir tidligere kulturminister Ellen Horn.

Den ettermiddagen ble jeg stående lenge opp på Slottsfjellet og betrakte byen under meg før jeg gikk hjem. I et kort øyeblikk syntes jeg den så nesten vakker ut.