DETEKTIVENS (OG SOSIOLOGENS) UUTHOLDELIGE MELANKOLI

Krimhelter er en underlig rase. Av fag – i den grad de i det hele tatt har tilknytning til noen form for profesjon – er de gjerne utbrente politifolk, slitne advokater, ja selv en frustert sosialarbeider er det plass til i dette merkelige typegalleriet. Det er høyst forståelig at detektivvirksomheten deres sliter tungt.

Spørsmålet er om vi ikke nå trenger rekruttering fra helt nye grupper. Og her faller det naturlig å vurdere sosiologene som særlig interessante. Med den nødvendige dose samfunnsvitenskapelige teori og praksis som ballast, kunne Hanne Wilhelmsen oppklart drapene rett fra skrivebordet, Thygesen ville sluppet utrolig mye lettere fra strabasene, Konrad Sejer kunne konsentrert seg om hunden Kolberg, Harry Hole kunne brukt mer tid på møtene i AA, Cato Isaksen tatt bedre vare på familien sin, ja selv Gunnarstranda kunne holdt seg hjemme hos gullfisken i stedet for å slite med å få sannheten ut av løgnerne.

En nærmere analyse av forutsetningene for å utøve detektivyrket på en profesjonell måte, viser mange paralleller mellom sosiologen og krimhelten:

• Begge løser gåter: Hvorfor går folk på kino? Og hvem drepte Orderudfamilien?
• Begge kan bidra til en slags rettferdighet: Hvem er de virkelig fattige? Ble Fasting Torgersen utsatt for et justismord?
• Begge besitter teorier om mennesket og samfunnet: Tok Marx bare feil? Lyver Gamal Hussein??
• Begge er avhengig av empirisk kunnskap om virkeligheten: Hvem stemmer på FrP – og hvorfor? Hvem havner i virkeligheten på Ullersmo?
• Begge har blikk for detaljer: Hva betyr hvite skolisser? Kan blikk drepe?
• Begge interesserer seg for marginale aktiviteter: Hvorfor er utslåtte misbrukeres fortellinger mer interessante? Hvorfor er Tor Erling Staffs venner på gal side av loven?
• Begge betrakter verden med et skjevt blikk: Er Svend O. Høiby bare en ufarlig klovn eller er han undercover agent for den republikanske bevegelse?
• Begge ser virkeligheten nedenfra og oppover: …somliga går med trasiga skor- sej hva beror det på? Jævelen som i helvete bor, får seg et godt skratt då…
• Begge er i bunn og grunn utstyrt med en viss moralsk standard: Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv…
• Begge har eksentriske særtrekk: Mye kan sies om Johan Galtung, men begrepet normal er ikke det som er mest dekkende. Hva ville Bergen ha vært uten Varg Veum? Og Tønsberg uten Svend Foyn?

Men først og fremst; begge er fanget inn i en uutholdelig følelse av melankoli. Hvordan kan man ellers forholde seg til den innsikt i mennskesinnets innerste irrganger og mørke kroker som de i kraft av sin profesjon og erfaring nødvendigvis må skaffe seg?

Rainer Fassbinder, som tok sitt eget liv før han fylte førti og allikevel rakk å lage like mange spillefilmer, formulerte dillemaet presist: Ingen er den de er. Alle er annerledes. Tro meg.

Både sosiologen og detektiven besitter denne grunnleggende kunnskap. Og hva gjør de når de virkelig må ta inn over seg det faktum at vi alle kunne vært drapsmenn? Når de erkjenner at grunnen til at vi her og nå framtrer som vellykkede representanter for den dannede og herskende klasse, uplettet av mørke krefter, skyldes en lett blanding av direkte flaks, rene tilfeldigheter og en dose arv?

De blir melankolske.