RINGEN

Kriminalbetjent Wilhelm Mørk rynket på nesen mens han holdt telefonen på avstand. Den opphissede damestemmen skar gjennom rommet, like tydelig som om fru Engelschøn selv skulle ha stått der.
     "Jeg forlanger at politiet øyeblikkelig tar affære! Det er en skam hvordan skikkelige borgere blir rundstjålet, mens dere er opptatt med trafikkkontroller."
     Mørk slapp røret og så oppgitt på mannen i besøksstolen. "Du hørte hva hun sa. Blir du med?"
     Advokat Svend Foyn gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin skadefryd. "Er ikke dette en politisak?" sa han uskyldig. "Et stjålet arvesmykke, det må da vel være noe for deg? Du vet vel at mannen hennes står i samme losje som politimesteren?" la han nådeløst til. "Snart har du nok sjefen selv på døra."

På veien forbi Farmandstorget så de den vanlige gjengen. En seddelbunke skiftet lynraskt eier da de passerte. På et øyeblikk hadde flokken spredd seg. En ung mann i hvite, nye joggesko løp opp nærmeste sidegate da Mørk stoppet opp.
     "De hadde det jaggu travelt i dag," bemerket Foyn.
     Mørk trakk bare på skuldrene. "Det er lite stoff i byen og prisene har gått til himmels. Vi kan lese det av på innbruddsstatistikken."
     Ingen av dem sa noe mer før Mørk svingte inn oppkjørselen. De hadde kjent hverandre lenge. Begge visste når det var best å holde kjeft.
     Fruen sto i døren. På armen hadde hun en glefsende liten puddel. "Så, så, Fido," sa hun. "Disse to herrene skal hjelpe oss. Håper jeg," la hun til.
     Da Mørk ville legitimere seg, vinket hun ham utålmodig av. "Ja, ja," sa hun skarpt. "Vi har jo truffet hverandre før. Det er ikke første gang vi er blitt utsatt for disse kriminelle. Men hvem er han der?" Hun pekte på Foyn.
     "Advokat Svend Foyn," sa Mørk. "Vi samarbeider om denne saken."
     Foyn smilte oppmuntrende uten at det syntes å blidgjøre henne. "Dere får komme inn. Jeg forlanger at dere straks finner ringen."
     "Fortell heller hva som er skjedd," begynte Mørk og tok fram en svart notisbok. De var blitt vist inn i en enorm stue, møblert med gamle stilmøbler.
     "Diamantringen ble stjålet fra mitt eget kjøkken!" Hun betraktet dem fra en stor skinnsofa. Politimannen og advokaten var blitt henvist til to spinkle, men sikkert kostbare stoler. Fru Engelschøn var rik, eksentrisk og en lidenskapelig samler av antikviteter. "Midt på dagen, til og med."
     "Når skjedde dette?" Det var Mørk som førte ordet.
     "Mellom klokken tolv og halv ett. Jeg var oppe og hadde min formiddagslur, og da jeg kom ned, var ringen borte. Jeg hadde lagt den på kjøkkenbordet. Jeg vet at den lå der, for jeg husker at jeg gikk tilbake for å se om fru Sørensen hadde pakket ut kjøttet til Fido. Han forlanger at maten blir skikkelig behandlet."
     Foyn kvalte et smil. "Ja vel," kremtet Mørk. "Var dørene låst?"
     "Selvfølgelig." Hun fnyste forarget. "Nu for tiden må man alltid låse."
     "Men vinduet," Mørk pekte mot kjøkkenet. "Det sto kanskje åpent?"
     "Selvfølgelig. Fido lå og sov i kurven sin, og han trenger mye frisk luft."
     "Så noen kan ha klatret inn vinduet," fortsatte Mørk tålmodig og betraktet puddelen med vemmelse. "Ville Fido ha varslet?"
     "Fido er ingen vakthund. Det må være denne Petter som står bak," fortsatte hun skråsikkert. "Han har prøvd seg før. Hvis ikke det er fru Sørensen selv som er tyven, da. Det skulle ikke forundre meg det minste. Selv ikke tjenestefolk kan man stole på i disse dager."
     "Og hvem er så Petter?" Det var Foyn som brøt inn.
     "Sønnen til hushjelpen, fru Sørensen. Han er en av disse narkomane, vi har hatt ham her på dørene mange ganger."
     Mørk og Foyn så på hverandre. Petter Sørensen kjente de altfor godt. Han var en av dem de hadde observert på Farmandstorget.
     "Vi skal nok snakke med ham, ja," sa Mørk. "Er det noen andre du mistenker?"
     Fruen rynket pannen. "Jeg hater å måtte innrømme det, men det er denne niesen min. Jeg var lettsindig nok til å låne henne husnøklene da jeg var i Italia i fjor, og hun har aldri levert dem tilbake. Fru Sørensen mente hun hadde sett henne her i formiddag."
     "Har du noen grunn til å mistenke henne?" spurte Foyn.
     "Hun har aldri greid å få orden på livet sitt," fnyste fruen irritert. "Hun er snart tredve år og har aldri gjort et arbeidsslag, selv om hun er utdannet smykkedesigner. Hun omgir seg bare med slabbedasker."
     Mørk reiste seg. "Vi vil gjerne se oss om litt," sa han.
     "Gjør som dere vil." Hun viftet ham vekk med en oppgitt bevegelse. Hun reiste seg møysommelig, tok den feite puddelen under armen og ringte med en bjelle. "Nå kan dere snakke med fru Sørensen. Jeg må hvile."

Hushjelpen var en kvinne i femtiårsalderen. "Ja," begynte hun. "Jeg hørte at frua mistenker oss, men vi ha’kke gjort no’. Det er rekti’ at Petter kom og ringte på, men jeg slapp’n ikke inn." Hun så nervøst på dem.
     De hadde undersøkt vinduet og fastslått det var ferske spor etter joggesko utenfor, store sko.. Og en som sto på utsiden, ville ha sett ringen på bordet.
     "Det virket som om sønnen din hadde flust med penger da vi så ham i byen i dag," sa Mørk. "Hvordan forklarer du det?"
     "Han fikk noen kroner av meg," sa fru Sørensen trassig. "Jeg har vinni i Lotto. Er det forbudt, kanskje?"
     "Hva med denne niesen?" skjøt Foyn inn. "Hva vet du om henne?"
     "Jeg så’a i by’n i da’. Hver gang hu er her, ender det med krangling."
     "Hva heter hun?" spurte Mørk.
     Fru Sørensen tok fram en papirlapp. "Jeg har skrivi det opp her. Charlotte Frydeberg, hu bor i Oslo." Hun så triumferende på dem. "Hvis hu var her i strøket, hvorfor har’a da ikke gitt seg te kjenne?"
     "Vi skal nok snakke med henne," sa Mørk beroligende.
     "Denne puddelen," sa Foyn. "Er det ikke litt underlig at bikkja ikke varslet hvis noen kom inn, enten det nå var gjennom døren eller vinduet?"
     "Det dyret er bare opptatt av mat," fnyste fru Sørensen. "Fido spiser bedre mat enn de fleste mennesker jeg kjenner. Hver morgen må jeg gå til slakteren og kjøpe et ferskt stykke indrefilet til den hunden, enda han er så grådig at han ville ha slukt hva som helst. Han skal ha formiddagsmaten servert presis klokka tolv. Og ferskt skal det være, ikke noe ferdigmat, nei."
     "Fikk han kjøttet sitt i dag?" spurte Foyn.
     "Hvis ikke hadde ikke jeg sitti her nå. Da hadde frua gitt meg sparken direkte. Jeg ga ham maten, og han slukte det i seg som han pleier. Det var akkurat da Petter ringte på, så jeg måtte ut og snakke me’n."
     Mørk hadde reist seg og ringt inn en beskjed til stasjonen. Nå snudde han seg mot oss og så strengt på fru Sørensen. "Er det noe mer du vil fortelle oss?"
     Fru Sørensen så ned. "Ja, det er vel like godt dere får det fra meg," sa hun resignert. "Jeg hadde litt trøbbel en gang, jeg også."
     "Ja vel?"
     "Ja, det var bare et butikktjuveri," sa hun lavt. "Jeg trengte de penga."
     "Sønnen din trengte dem," mener du vel?" sa advokat Foyn rolig. "Vi kjenner den historien. Du stjal en kostbar klokke, gjorde du ikke?"
     Hun nikket. "Jeg æ’kke stolt over det. Men hadde jeg ikke betalt langerne, så ville de drept sønnen min. Men sånt skjønner vel ikke folk som dere?"
     Advokat Foyn studerte fru Sørensen. "Du skulle ikke ha kastet noe i dag vel, slik at ringen kan ha blitt borte ved et uhell?"
     "Langt i fra," sa hun bestemt. "Søppelet blir nøye sortert her i huset. Og jeg kastær det to ganger i uka, og bare da. Du kan se sjølv." Hun pekte på søppelkurvene under vasken. "Det er ikke no’ der, jeg har leita overalt."
     "Hvem er det som går tur med hunden?" spurte Foyn. "For det er vel ikke fruen, antar jeg?"
     "Det er meg," sa fru Sørensen bestemt. "Hver morra presis klokka ni må han luftes. Og hver ettermiddag. Vanligvis blir klokka fem før han er klar."
     "Og i ettermiddag har Fido ikke vært ute?"
     Hun ristet på hodet.

Mens Mørk konfererte med kollegene på politihuset i telefonen, tok Foyn seg en runde i huset, som var fylt av antikviteter og kostbare gjenstander. En inntrenger ville hatt rikelig tid til å forsyne seg. Allikevel var bare ringen forsvunnet.
     Mørk klappet mobilen sammen og så på Foyn. "Denne Charlotte har et langt rulleblad. Det er ikke første gang hun har vært i kontakt med politiet. Og Petter Sørensen sitter nå på stasjonen. En av våre folk fant det påfallende at fyren så plutselig strødde om seg med penger. Og han har skonummer 47."
     De så på hverandre. Han måtte ha solgt ringen kjapt, men i det velorganiserte helerimiljøet i Tønsberg var alt mulig.
     "Vi drar," sa Mørk bestemt. "Her har vi ikke mer å gjøre. Nå gjelder det bare å finne ut hvor denne ringen er havnet."
     Foyn løftet armen. "Det er et par saker jeg vil sjekke. Og jeg må ta en telefon. Jeg kommer innom deg etterpå."
     Mørk trakk på skuldrene. "Som du vil. Men saken er jo opplagt. Og denne gangen har vi flere som kan være skyldige. Hvem gjetter du på?"
     Advokaten svarte ikke. Da kriminalbetjenten var forsvunnet, begynte Foyn sine undersøkelser. Han tok først for seg stuene, uten å finne tegn til noe mistenkelig. Ingenting var i uorden. Gangen og kjøkkenet virket like urørt.
     Han tok han fram de tre søppelbøttene under vasken og gikk gjennom innholdet. Alt var nøye sortert. Papirboksen inneholdt bare en melkekartong og en pappeske. På gulvet utenfor fant han en liten papirbit av den typen som man pakker inn kjøtt i. Det var sammenkrøllet og vått, med rester etter noe rødt.

Mørk vinket da Foyn åpnet døra til kontoret. Kriminalbetjenten satt i telefonen. Han vinket ivrig. "Jeg fikk akkurat inn en melding. Charlotte Frydenberg ble tatt for råkjøring på E-18 på vei mot Oslo for to timer siden. Hun har innrømmet at hun var hos tanten i Tønsberg."
     "Har hun tilstått tyveriet?"
     "Nei. Hun hevder at hun ombestemte seg og aldri gikk inn."
     "Sa hun hvorfor?"
     "Hun ville be om penger, men mistet motet. Da hun sto utenfor for å ringe på, så hun en fyr som stakk over plenen, en ung mann med hvite joggesko."
     Foyn så lenge på kriminalbetjenten. "Jeg tror du kan avblåse denne etterforskningen. Jeg vet hvem den skyldige er."

HVEM STJAL RINGEN? HVORDAN KUNNE FOYN VITE DET?