DEN HÅRLØSE KATTEN
Av Jan Mehlum

"Katten vår er stjålet." Jentungen som stirret på meg over skrivebordskanten var kanskje ti år. Hun hadde kommet seg ubemerket inn på kontoret mens jeg satt og bladde i dagens aviser.
      Hulda reagerte først. Hun veltet seg ned fra klientsofaen i en overraskende smidig bevegelse. Fy-ordet katt kunne vekke selv den sløveste sanktbernhardshund.
      Da jeg ikke sa noe, fortsatte piken med anklagende stemme. "Du er jo advokat Svend Foyn, er du ikke?"
      "Jo, det stemmer," sa jeg. "Men katter er ikke min spesialitet."
      Igjen reagerte Hulda instinktivt.
      Piken så forundret på bikkja. "Hva er det med hunden din?"
      "Ingenting," sa jeg. "Den liker bare ikke sånne dyr." Det er en kunst å beskrive vesenet katt uten å uttale ordet. "Hvorfor kommer du til meg?" Hun var liten og spinkel, med rødt hår, fregner og fletter. "Du heter ikke tilfeldigvis Pippi?"
      "Nei det gjør jeg vel ikke!" Hun så sint på meg. "Jeg heter Ida. Heksa stjal katten vår."
      Denne samtalen var i ferd med å ta helt feil vending. Advokater i småbyer leter ikke etter katter. De lager dyre utredninger om uvesentlige konflikter. "La oss ta det på nytt," forsøkte jeg. "Hvorfor går du ikke heller til politiet?"
      "Jeg har vært der. Mamma vet ikke noe, altså." Nå så jeg at hun hadde tårer i øynene. "Det var en mann der som sa jeg skulle spørre deg."
      "En høy, mørk mann?" Jeg hadde en mistanke om hvem som sto bak dette.
      Hun nikket. "Han hadde ikke uniform, men han var politi."
      "Han het kanskje Wilhelm Mørk?"
      Hun nikket på nytt. "Jeg vet hvem du er pappaen til," fortsatte hun alvorlig. "Mari har vært barnevakt for meg."
      "Å?" Dette var virkelig en liten by.
      "Hun sa du kunne ordne alt mulig."
     Denne jentungen ville nå langt. "Fortell meg heller om denne katten," sukket jeg.
     Ida Holme bodde sammen med sin mor. Foreldrene var blitt skilt for et år siden. "De krangler bestandig," sa hun alvorlig. "Pappa er ganske slem. Men han kan være snill også."
      For en uke siden forsvant katten Mons. Den hadde både halsbånd og id-merke, og beveget seg aldri mer enn noen meter hjemmefra. "Heksa tok den med seg." Hun snufset.
      En venninne hadde fortalt Ida at en stygg, gammel dame med stor veske hadde stoppet utenfor huset og klappet katten akkurat den dagen Mons ble borte.
      "Det er sikkert hun som har ødelagt bilen til mamma også. Og blomstene våre. Og som kikker inn vinduene om kvelden!"
      Jeg så alvorlig på henne. "Hva med pappaen din, liker han Mons?"
      Hun ristet trist på hodet. "Det er mammas katt. Pappa liker ikke katter. Pappa er slem."
      Pappa er slem. "Nå skal du høre. Katter blir ofte borte av seg selv, vet du." Jeg skjøv en blokk over til henne. "Skriv ned navnet ditt her. Og navnene på mammaen og pappaen din også. Jeg skal se på saken, så kan du kontakte meg en gang i neste uke."

Wilhelm Mørk tok ikke engang føttene ned fra skrivebordet da jeg uanmeldt troppet opp på kontoret hans i politihuset. "Hva er det du driver med nå?" spurte jeg. "Tenkte du ikke på hvordan den stakkars jentungen ville reagere når du sendte henne til meg?"
      Han betraktet meg med uttrykksløs mine. "Saken er mer komplisert enn det ser ut til," sa han kort. "Jeg antok at den ville interessere deg."
      "Ja vel? La meg gjette; faren er skurken?"
      "Du er inne på noe der, ja. Idas mor har levert gjentatte anmeldelser på eksmannen."
      "Som dere som vanlig ikke har fulgt opp?"
      Mørk plasserte de lange beina på gulvet og tente en av sine avskyelige franske sigaretter. "Vi har forsøkt, men bevisene mangler." Han blåste ut en perfekt røykring, som la seg som en løkke rundt halsen min. "Fyren er et dårlig papir, men han er ikke dum. Vi har ikke greid å få noe på ham."
      "Og så tenkte du jeg kunne ordne det?"
      "Du er snartenkt i dag, hører jeg." Han rakte meg en mappe. "Her har du det du trenger å vite om mannen. Jeg hadde vært takknemlig hvis du ville se på saken. Nå som du har truffet jentungen, mener jeg." Han trengte ikke å nevne at jeg skyldte ham en tjeneste.
     Det var en klassisk historie. Krangling om skilsmissen, om huset, om økonomien og ikke minst, den daglige omsorgen for datteren. Akkurat det var mer uvanlig. Ektemannen var ingen uskyldighet. Trøbbel med tidligere forhold, en promilledom for noen år siden, et par voldsepisoder, for tida arbeidsledig. Mer enn tilstrekkelig til å kunne kverke en katt. Erfaring hadde lært meg at det mange menn i hans situasjon egentlig ønsket, var å straffe eksen. Metoden var uvesentlig.

Johnny Berntsen var ikke helt som jeg hadde forestilt meg der han sto i døra foran meg. En ganske pen ung mann, ikke direkte usympatisk "Ja? Hva gjelder det?" spurte han og betraktet meg skeptisk.
     Jeg presenterte meg som advokat. "Det gjelder datteren din," begynte jeg. "Ja, det er ikke noe galt," sa jeg avvergende da jeg så at han ble redd. "Hun kom til meg med et problem, som du kanskje kan bidra til å løse. Kan jeg komme inn litt?"
     Det var som jeg antok. "Jeg innrømmer gjerne at vi har trøbbel," sa han oppgitt da vi hadde slått oss ned ved kjøkkenbordet. "Og jeg har gjort saker og ting som jeg angrær på, det er rekti’. Men det æ’kke bare min skyld, for pokker. Elisabet nektær meg alt, det eneste hu tenker på er å flå meg. Men katta deres har jeg vel for faen ikke tatt, er’ru helt sprø! Jeg veit hvor glad Ida er i den katten."
     Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Folk foretar seg så mye.
     "Katter forsvinner jo hele tida," argumenterte han. "Det er vel ingen som stjæler katter?"
     Han hadde utvilsomt et poeng der.

Wilhelm Mørk vekket Hulda så brutalt at bikkja i ren forskrekkelse hoppet ned på gulvet og overlot sofaen til ham. En uke hadde passert etter besøket fra Ida Berntsen. Jeg hadde gjort ytterligere undersøkelser om hennes far, uten å komme til noen konklusjon.
      "Har du snakket med jentungens far?" Han lente seg tilbake i sofaen mens bikkja så olmt på ham.
      "Jeg tror ikke det er han som har tatt katten," sa jeg ettertenksomt. "Men han er nok troendes til litt av hvert. Men kattetyv, nei.""
      "Kanskje det tross alt er denne heksa som står bak."
     "Hva mener du med det?"
     Mørk så lenge på meg. "Skogliveien 15. Sier det deg noe?"
      Jeg trakk på skuldrene. "Nei, skulle det?"
      "Familien Berntsen bor der," sa han.
      "Ja, og hva så?"
      "For snart tretti år siden hadde vi et uforklarlig forsvinningsnummer her i byen," sa Mørk langsomt. "En femtenårig pike forsvant sporløst. Det ble en svær historie av det."
      Historien demret svakt for meg. Jeg hadde lest om den. "Det var hun som rømte til København?"
      "Det stemmer. Det var i hvert fall det man til slutt antok."
      Nå husket jeg. Piken, som var fra vestlandet, var flyttet til Tønsberg på grunn av astmaproblemer. Hun hadde vært elev på gymnaset og bodde på hybel her. En stille og rolig jente som holdt seg mye for seg selv. På grunn av allergien måtte hun oppholde seg mye innendørs. En dag var hun ganske enkelt borte.
      "Hun gikk fullstendig opp i røyk," sa Mørk. "Man fant aldri et eneste spor etter henne. Ikke før foreldrene mottok et kort fra København."
      "Som det ble reist noen spørsmål ved, var det ikke sånn?"
      Mørk nikket. "Ekspertene mente at det visstnok var jentungens håndskrift. Hvis ikke, var det i hvert fall en dyktig etterligning. Men det fantes ingen fingeravtrykk på kortet. Dessuten var det en ting til ved denne saken."
      "Ja?"
      "Katten hennes forsvant samtidig."
      "Katten?"
      "Ja, nettopp. Hun hadde nemlig en helt spesiell katt. En hårløs katt, lett gjenkjennelig. Det eneste dyret hun tålte på grunn av allergien. Merkelig nok ble den aldri funnet, den heller."
      "Hun tok den vel med seg, da," sa jeg utålmodig. "Det er jo fullt mulig."
      "Ja visst."
      "Men det er mer, forstår jeg?"
      "Denne piken bodde den gangen i Skogliveien 15, i det samme huset der din lille venninne holder til. Nå uten katt," la han til. "Det later til at katter ikke trives så godt der."
      Vi ble sittende og se på hverandre. Selv Hulda forholdt seg rolig oppe i alt kattepratet.
      "Det er selvfølgelig en tilfeldighet," sa jeg usikkert. "Disse sakene kan jo ikke ha noe med hverandre å gjøre."
      "Nei, selvsagt ikke." Mørk reiste seg brått. "Jeg tenkte bare du ville vite det."

Katten var og ble borte. Vesle Ida måtte bare innse det. Hun besøkte meg en gang til på kontoret. Der snakket vi lenge om foreldre som kranglet, om hekser, om katter og om hunder. Ida ønsket seg et dyr. Og etter hva jeg forsto, var hun blitt lovet en hund hvis de flyttet ut av byen og langt ut på landet, noe moren hadde planer om. Det hørtes fornuftig ut.
      Jeg hadde gått tilbake i gamle papirer og avisoppslag og funnet ut hva som skjedde den sommeren i 1973. Et ungt, barnløst par, Lisa og Frank Carlsen hadde kjøpt huset, og for å spe på økonomien, leide de ut til denne piken fra Øygarden utenfor Bergen. Et gudsord fra landet. Men søt hadde hun vært, mørk og pen med store, brune øyne. Et uskyldig sjarmtroll. Sykkelen hennes ble funnet ved busstasjonen, noen hevdet å ha sett at hun gikk på en buss til Horten, som den gang hadde ferjeforbindelse til København. Men ingen visste noe sikkert. Og ryktene hadde vært mange.
      Paret i huset var det senere gått riktig dårlig med. Et år etter dette dramaet ble den unge mannen, som nettopp hadde etablert seg som tegner i et reklamebyrå, drept i en frontkollisjon med en trailer på E-18. Det ble skumlet om selvmord. Kvinnen fikk et sammenbrudd og havnet på institusjon. Såvidt jeg forsto for lang tid. Ironisk nok hadde hun akkurat arvet en større sum penger.
      Huset var senere blitt solgt til kommunen og hadde i mange år vært brukt som gjennomgangsbolig for sosialklienter. Det sto akkurat som for tretti år siden. Nå skulle det selges på det private markedet, i likhet med det meste av virksomheten i Tønsberg kommune. Det eneste man foreløpig ikke hadde forsøkt å selge, var byens politikere. Men det var vel heller tvilsomt om de representerte noen markedsverdi.
      En journalist i lokalavisa, som fulgte saken nøye, fortalte meg alt dette. Han hadde aldri helt gitt opp denne saken, selv om han forlengst var blitt pensjonist. "Ser’ru Foyn, jentungen var aldri i København. Det var et blindspor, samma hva de sier. Hu gikk på sjøen, det tru nå jeg. Hvis hu ikke blei kidnappa, da. Ingen veit. Det var noe skummelt med det huset hu bodde i. Sånt tar jeg ikke feil av. Folk som har holdt til der etterpå sier det spøker der."

Et par måneder hadde passert da hun ringte. Det var blitt høst, og jeg satt hjemme i halvmørket og hygget meg med sjakkbrikkene. "Nå er heksa der!" ropte hun opphisset. "Du må komme og se."
      Det tok litt tid før jeg kjente igjen stemmen. Ida Berntsen var på besøk hos venninnen i byen, etter at hun og moren hadde gjort alvor av planene og flyttet på landet. "Vi så at heksa gikk inn i huset!" fortsatte hun ivrig. "Kanskje hun har katten min enda!"
      Det var ikke mulig å slippe unna. Litt nysgjerrig var jeg også blitt da jeg parkerte utenfor huset i Skogliveien, som var en blindvei, helt inntil jernbanelinjen. Nummer femten lå innerst for seg selv.
     De to jentene nærmet seg forsiktig da jeg gikk ut. Hulda markerte med all tydelighet at det befant seg interessante skapninger i nærheten. Jeg gjettet på katter.
      "Hva skal vi gjøre nå?" Det var Ida som førte ordet, venninnen var av den tause typen.
      "Vent her," sa jeg beroligende. "Så skal jeg gå inn i hagen og se om det er noen der." Det var bare et par svake lys i huset. Sannsynligvis sto det tomt etter at det var lagt ut for salg.
      Gardinene var trukket for, alt var stille. Mens jeg sto der, fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet meg.
      "Det er ingen her," sa jeg til slutt. "Dere må ha tatt feil. Det er fort gjort i mørket."
      De ga seg ikke, men jeg fikk overtalt dem til å gå hjem og glemme det de mente å ha sett. "Det finnes ikke hekser. De eksisterer bare i fantasien vår, særlig når det er mørkt." Jeg unnlot å nevne spøkelseshistorien. Venninnen skulle fortsatt bo her i gaten.
      Neste dag tok jeg noen telefoner. Eiendomsmegleren kunne fortelle at Skogliveien 15 allerede var solgt, men var uklar når det gjaldt kjøper. "Det ble ordnet gjennom et advokatkontor. Jeg kjenner ikke den nye eierens navn."
      Gjennom kontakter i psykiatrien fikk jeg opplyst at en Lisa Carlsen, bosatt i Skogliveien 15 tidlig på syttitallet, var utskrevet til en vernet bolig i Tønsberg for et år siden.
      Advokaten bekreftet at huset var kjøpt av fru Carlsen, som selv om hun fortsatt var psykiatrisk pasient, nå greide seg selv. Han sa det ikke med noen stor overbevisning. "Hun insisterte på å kjøpe dette huset, og jeg så ingen grunn til at vi skulle motsette oss det."
      "Dere er klar over at hun bodde der en gang for mange år siden, før hun ble syk?"
      Det ble stille i telefonen. "Virkelig? Det ante jeg ikke."
      Det forundret meg ikke. Advokaten hadde vel knapt begynt på skolen da dette skjedde.
      "Men jeg kan ikke se at det endrer noe," fortsatte han forsiktig.
      Jeg kunne høre at han hadde fått noe å tenke på. Han var ikke den eneste.

Samme kveld bestemte jeg meg. Men først sjekket jeg ut en gnagende mistanke.
     Da jeg besøkte lederen for omsorgsboligene, hadde han først vært skeptisk. Men etter at jeg slapp ut deler av historien, ble han mer medgjørlig. "Ja, det er nok riktig. Fru Carlsen er svært opptatt av dyr, særlig katter. Men vi har vært i tvil om hun var i stand til å ta vare på dem. Katter skal jo gå fritt omkring, ikke stå i bur." Han ristet på hodet. "Men da hun kom med denne katten, syntes vi ikke at vi kunne nekte henne det, særlig ikke så lenge hun jo allikevel skulle flytte for seg selv." Beskrivelsen hadde stemt presis på Idas katt.
     Det var blitt seint på kvelden da jeg sto utenfor huset. Fortsatt var det nesten helt mørkt der inne. Denne gangen snek jeg meg lydløst langs veggene. Jeg ønsket ikke å bli sett.
     Brått stoppet jeg opp. Fra et av kjellervinduene kom det en smal lysstripe. Også de var tildekket, men da jeg la øret inntil, hørte jeg banking, som om noen slo noe hardt mot muren.
     Jeg sjekket alle vinduene grundig, uten å finne en måte å komme inn på. Men huset hadde en veranda i annen etasje, tett inntil et stort tre. Det var en smal sak å klatre opp.
     Døra der oppe var låst, men et vindu sto på gløtt. Da jeg var inne i huset, hørte jeg bankingen fra kjelleren enda tydeligere. Med et liten lommelykt som eneste lyskilde snek jeg meg forsiktig ned trappa. Midt på kjøkkengulvet sto en kjellerlem åpen.
     En rasende fresing fikk meg til å skvette så kraftig at jeg slo armen i dørkarmen og mistet lykten på gulvet. En aggressiv katt kan være farlig nok. Jeg burde hatt med Hulda.
     Ette hvert gikk det opp for meg at katten befant seg i et bur.
     Oppdraget mitt var løst. Vesle Ida skulle få katten sin igjen. Denne sprø kattekjerringa hadde virkelig stjålet den. Nå drev hun og hakket løs på gulvet i kjelleren.
     Jeg burde bare ta katten og forsvinne ut. Men noe holdt meg igjen.
     Jeg gikk forsiktig ned de første trinnene mot kjelleren.
     Dama så virkelig ut som en heks. Hun var krokrygget og svartkledd, med et sjal rundt hodet. I hendene hadde hun en hakke, som hun svingte over hodet ned mot betongen med rytmiske bevegelser. Et stort hull i gulvet hadde hun allerede greid å lage. Hun måtte ha jobbet i ukevis for å greie det.
     Hun syntes ikke å merke noe, bare slo og slo. Ikke en gang da jeg rettet lommelykta mot henne og forsiktig spurte: "Fru Carlsen, er det noe jeg kan hjelpe deg med?" reagerte hun.
     Til slutt tok jeg hakken og plasserte henne på en stol. Der falt hun sammen, helt utslitt. Ansiktet var fylt av støv fra sementen, blandet med tårer. Bare øynene var klare. "Han tok den stakkars katten også," hvisket hun. "Jeg ville så gjerne hatt den. Han likte ikke katter."
     Jeg bøyde meg fram og lyste ned i hullet.
     Selv om jeg var forberedt, rygget jeg instinktivt da skjelettet kom til syne. Det lå sammenkrøpet i fosterstilling, som om piken hadde gjort et siste forsøk på å forsvare seg. Tett opptil lå katteliket, rullet sammen som en liten ball.
     "Jeg skjønte det hele tiden," messet kvinnen med monoton stemme mens hun beveget overkroppen rytmisk fram og tilbake. "Han var hos henne hver natt, og jeg visste om det. Hun skulle ha barn." Hun så tomt på meg. "Det var min skyld, alt sammen. Jeg kommer til å brenne i helvete."

Telefonen til Ida ble ikke vanskelig. "Jeg har funnet katten din. Du hadde rett, men den gamle damen visste nok ikke helt hva hun gjorde. Hun savnet vel en katt, hun også, akkurat som deg."
     Samtalen med politiet ble mer komplisert. Men selv nå, etter snart tretti år, trengte noen å få visshet. Det var i hvert fall sånn jeg tenkte da signalene fra utrykningsbilen som stanset utenfor kastet et spøkelsesaktig lys inn i det mørklagte huset der vi satt tause og ventet.