DEN HÅRLØSE
KATTEN
Av Jan Mehlum
"Katten vår er stjålet."
Jentungen som stirret på meg over skrivebordskanten var kanskje ti år.
Hun hadde kommet seg ubemerket inn på kontoret mens jeg satt og bladde
i dagens aviser.
Hulda reagerte først. Hun veltet seg
ned fra klientsofaen i en overraskende smidig bevegelse. Fy-ordet katt
kunne vekke selv den sløveste sanktbernhardshund.
Da jeg ikke sa noe, fortsatte piken med anklagende
stemme. "Du er jo advokat Svend Foyn, er du ikke?"
"Jo, det stemmer," sa jeg. "Men katter er
ikke min spesialitet."
Igjen reagerte Hulda instinktivt.
Piken så forundret på bikkja.
"Hva er det med hunden din?"
"Ingenting," sa jeg. "Den liker bare ikke
sånne dyr." Det er en kunst å beskrive vesenet katt uten å
uttale ordet. "Hvorfor kommer du til meg?" Hun var liten og spinkel, med rødt
hår, fregner og fletter. "Du heter ikke tilfeldigvis Pippi?"
"Nei det gjør jeg vel ikke!" Hun så
sint på meg. "Jeg heter Ida. Heksa stjal katten vår."
Denne samtalen var i ferd med å ta helt
feil vending. Advokater i småbyer leter ikke etter katter. De lager dyre
utredninger om uvesentlige konflikter. "La oss ta det på nytt," forsøkte
jeg. "Hvorfor går du ikke heller til politiet?"
"Jeg har vært der. Mamma vet ikke noe,
altså." Nå så jeg at hun hadde tårer i øynene.
"Det var en mann der som sa jeg skulle spørre deg."
"En høy, mørk mann?" Jeg hadde
en mistanke om hvem som sto bak dette.
Hun nikket. "Han hadde ikke uniform, men han
var politi."
"Han het kanskje Wilhelm Mørk?"
Hun nikket på nytt. "Jeg vet hvem du
er pappaen til," fortsatte hun alvorlig. "Mari har vært barnevakt for
meg."
"Å?" Dette var virkelig en liten by.
"Hun sa du kunne ordne alt mulig."
Denne jentungen ville nå langt. "Fortell
meg heller om denne katten," sukket jeg.
Ida Holme bodde sammen med sin mor. Foreldrene
var blitt skilt for et år siden. "De krangler bestandig," sa hun alvorlig.
"Pappa er ganske slem. Men han kan være snill også."
For en uke siden forsvant katten Mons. Den
hadde både halsbånd og id-merke, og beveget seg aldri mer enn noen
meter hjemmefra. "Heksa tok den med seg." Hun snufset.
En venninne hadde fortalt Ida at en stygg,
gammel dame med stor veske hadde stoppet utenfor huset og klappet katten akkurat
den dagen Mons ble borte.
"Det er sikkert hun som har ødelagt
bilen til mamma også. Og blomstene våre. Og som kikker inn vinduene
om kvelden!"
Jeg så alvorlig på henne. "Hva
med pappaen din, liker han Mons?"
Hun ristet trist på hodet. "Det er mammas
katt. Pappa liker ikke katter. Pappa er slem."
Pappa er slem. "Nå skal du høre.
Katter blir ofte borte av seg selv, vet du." Jeg skjøv en blokk over
til henne. "Skriv ned navnet ditt her. Og navnene på mammaen og pappaen
din også. Jeg skal se på saken, så kan du kontakte meg en
gang i neste uke."
Wilhelm Mørk tok
ikke engang føttene ned fra skrivebordet da jeg uanmeldt troppet opp
på kontoret hans i politihuset. "Hva er det du driver med nå?" spurte
jeg. "Tenkte du ikke på hvordan den stakkars jentungen ville reagere når
du sendte henne til meg?"
Han betraktet meg med uttrykksløs mine.
"Saken er mer komplisert enn det ser ut til," sa han kort. "Jeg antok at den
ville interessere deg."
"Ja vel? La meg gjette; faren er skurken?"
"Du er inne på noe der, ja. Idas mor
har levert gjentatte anmeldelser på eksmannen."
"Som dere som vanlig ikke har fulgt opp?"
Mørk plasserte de lange beina på
gulvet og tente en av sine avskyelige franske sigaretter. "Vi har forsøkt,
men bevisene mangler." Han blåste ut en perfekt røykring, som la
seg som en løkke rundt halsen min. "Fyren er et dårlig papir, men
han er ikke dum. Vi har ikke greid å få noe på ham."
"Og så tenkte du jeg kunne ordne det?"
"Du er snartenkt i dag, hører jeg."
Han rakte meg en mappe. "Her har du det du trenger å vite om mannen. Jeg
hadde vært takknemlig hvis du ville se på saken. Nå som du
har truffet jentungen, mener jeg." Han trengte ikke å nevne at jeg skyldte
ham en tjeneste.
Det var en klassisk historie. Krangling om skilsmissen,
om huset, om økonomien og ikke minst, den daglige omsorgen for datteren.
Akkurat det var mer uvanlig. Ektemannen var ingen uskyldighet. Trøbbel
med tidligere forhold, en promilledom for noen år siden, et par voldsepisoder,
for tida arbeidsledig. Mer enn tilstrekkelig til å kunne kverke en katt.
Erfaring hadde lært meg at det mange menn i hans situasjon egentlig ønsket,
var å straffe eksen. Metoden var uvesentlig.
Johnny Berntsen var ikke
helt som jeg hadde forestilt meg der han sto i døra foran meg. En ganske
pen ung mann, ikke direkte usympatisk "Ja? Hva gjelder det?" spurte han og betraktet
meg skeptisk.
Jeg presenterte meg som advokat. "Det gjelder
datteren din," begynte jeg. "Ja, det er ikke noe galt," sa jeg avvergende da
jeg så at han ble redd. "Hun kom til meg med et problem, som du kanskje
kan bidra til å løse. Kan jeg komme inn litt?"
Det var som jeg antok. "Jeg innrømmer gjerne
at vi har trøbbel," sa han oppgitt da vi hadde slått oss ned ved
kjøkkenbordet. "Og jeg har gjort saker og ting som jeg angrær på,
det er rekti. Men det ække bare min skyld, for pokker. Elisabet
nektær meg alt, det eneste hu tenker på er å flå meg.
Men katta deres har jeg vel for faen ikke tatt, erru helt sprø!
Jeg veit hvor glad Ida er i den katten."
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle tro. Folk
foretar seg så mye.
"Katter forsvinner jo hele tida," argumenterte
han. "Det er vel ingen som stjæler katter?"
Han hadde utvilsomt et poeng der.
Wilhelm Mørk vekket
Hulda så brutalt at bikkja i ren forskrekkelse hoppet ned på gulvet
og overlot sofaen til ham. En uke hadde passert etter besøket fra Ida
Berntsen. Jeg hadde gjort ytterligere undersøkelser om hennes far, uten
å komme til noen konklusjon.
"Har du snakket med jentungens far?" Han lente
seg tilbake i sofaen mens bikkja så olmt på ham.
"Jeg tror ikke det er han som har tatt katten,"
sa jeg ettertenksomt. "Men han er nok troendes til litt av hvert. Men kattetyv,
nei.""
"Kanskje det tross alt er denne heksa som
står bak."
"Hva mener du med det?"
Mørk så lenge på meg. "Skogliveien
15. Sier det deg noe?"
Jeg trakk på skuldrene. "Nei, skulle
det?"
"Familien Berntsen bor der," sa han.
"Ja, og hva så?"
"For snart tretti år siden hadde vi
et uforklarlig forsvinningsnummer her i byen," sa Mørk langsomt. "En
femtenårig pike forsvant sporløst. Det ble en svær historie
av det."
Historien demret svakt for meg. Jeg hadde
lest om den. "Det var hun som rømte til København?"
"Det stemmer. Det var i hvert fall det man
til slutt antok."
Nå husket jeg. Piken, som var fra vestlandet,
var flyttet til Tønsberg på grunn av astmaproblemer. Hun hadde
vært elev på gymnaset og bodde på hybel her. En stille og
rolig jente som holdt seg mye for seg selv. På grunn av allergien måtte
hun oppholde seg mye innendørs. En dag var hun ganske enkelt borte.
"Hun gikk fullstendig opp i røyk,"
sa Mørk. "Man fant aldri et eneste spor etter henne. Ikke før
foreldrene mottok et kort fra København."
"Som det ble reist noen spørsmål
ved, var det ikke sånn?"
Mørk nikket. "Ekspertene mente at det
visstnok var jentungens håndskrift. Hvis ikke, var det i hvert fall en
dyktig etterligning. Men det fantes ingen fingeravtrykk på kortet. Dessuten
var det en ting til ved denne saken."
"Ja?"
"Katten hennes forsvant samtidig."
"Katten?"
"Ja, nettopp. Hun hadde nemlig en helt spesiell
katt. En hårløs katt, lett gjenkjennelig. Det eneste dyret hun
tålte på grunn av allergien. Merkelig nok ble den aldri funnet,
den heller."
"Hun tok den vel med seg, da," sa jeg utålmodig.
"Det er jo fullt mulig."
"Ja visst."
"Men det er mer, forstår jeg?"
"Denne piken bodde den gangen i Skogliveien
15, i det samme huset der din lille venninne holder til. Nå uten katt,"
la han til. "Det later til at katter ikke trives så godt der."
Vi ble sittende og se på hverandre.
Selv Hulda forholdt seg rolig oppe i alt kattepratet.
"Det er selvfølgelig en tilfeldighet,"
sa jeg usikkert. "Disse sakene kan jo ikke ha noe med hverandre å gjøre."
"Nei, selvsagt ikke." Mørk reiste seg
brått. "Jeg tenkte bare du ville vite det."
Katten var og ble borte.
Vesle Ida måtte bare innse det. Hun besøkte meg en gang til på
kontoret. Der snakket vi lenge om foreldre som kranglet, om hekser, om katter
og om hunder. Ida ønsket seg et dyr. Og etter hva jeg forsto, var hun
blitt lovet en hund hvis de flyttet ut av byen og langt ut på landet,
noe moren hadde planer om. Det hørtes fornuftig ut.
Jeg hadde gått tilbake i gamle papirer
og avisoppslag og funnet ut hva som skjedde den sommeren i 1973. Et ungt, barnløst
par, Lisa og Frank Carlsen hadde kjøpt huset, og for å spe på
økonomien, leide de ut til denne piken fra Øygarden utenfor Bergen.
Et gudsord fra landet. Men søt hadde hun vært, mørk og pen
med store, brune øyne. Et uskyldig sjarmtroll. Sykkelen hennes ble funnet
ved busstasjonen, noen hevdet å ha sett at hun gikk på en buss til
Horten, som den gang hadde ferjeforbindelse til København. Men ingen
visste noe sikkert. Og ryktene hadde vært mange.
Paret i huset var det senere gått riktig
dårlig med. Et år etter dette dramaet ble den unge mannen, som nettopp
hadde etablert seg som tegner i et reklamebyrå, drept i en frontkollisjon
med en trailer på E-18. Det ble skumlet om selvmord. Kvinnen fikk et sammenbrudd
og havnet på institusjon. Såvidt jeg forsto for lang tid. Ironisk
nok hadde hun akkurat arvet en større sum penger.
Huset var senere blitt solgt til kommunen
og hadde i mange år vært brukt som gjennomgangsbolig for sosialklienter.
Det sto akkurat som for tretti år siden. Nå skulle det selges på
det private markedet, i likhet med det meste av virksomheten i Tønsberg
kommune. Det eneste man foreløpig ikke hadde forsøkt å selge,
var byens politikere. Men det var vel heller tvilsomt om de representerte noen
markedsverdi.
En journalist i lokalavisa, som fulgte saken
nøye, fortalte meg alt dette. Han hadde aldri helt gitt opp denne saken,
selv om han forlengst var blitt pensjonist. "Serru Foyn, jentungen var
aldri i København. Det var et blindspor, samma hva de sier. Hu gikk på
sjøen, det tru nå jeg. Hvis hu ikke blei kidnappa, da. Ingen veit.
Det var noe skummelt med det huset hu bodde i. Sånt tar jeg ikke feil
av. Folk som har holdt til der etterpå sier det spøker der."
Et par måneder hadde
passert da hun ringte. Det var blitt høst, og jeg satt hjemme i halvmørket
og hygget meg med sjakkbrikkene. "Nå er heksa der!" ropte hun opphisset.
"Du må komme og se."
Det tok litt tid før jeg kjente igjen
stemmen. Ida Berntsen var på besøk hos venninnen i byen, etter
at hun og moren hadde gjort alvor av planene og flyttet på landet. "Vi
så at heksa gikk inn i huset!" fortsatte hun ivrig. "Kanskje hun har katten
min enda!"
Det var ikke mulig å slippe unna. Litt
nysgjerrig var jeg også blitt da jeg parkerte utenfor huset i Skogliveien,
som var en blindvei, helt inntil jernbanelinjen. Nummer femten lå innerst
for seg selv.
De to jentene nærmet seg forsiktig da jeg
gikk ut. Hulda markerte med all tydelighet at det befant seg interessante skapninger
i nærheten. Jeg gjettet på katter.
"Hva skal vi gjøre nå?" Det var
Ida som førte ordet, venninnen var av den tause typen.
"Vent her," sa jeg beroligende. "Så
skal jeg gå inn i hagen og se om det er noen der." Det var bare et par
svake lys i huset. Sannsynligvis sto det tomt etter at det var lagt ut for salg.
Gardinene var trukket for, alt var stille.
Mens jeg sto der, fikk jeg en ubehagelig følelse av at noen betraktet
meg.
"Det er ingen her," sa jeg til slutt. "Dere
må ha tatt feil. Det er fort gjort i mørket."
De ga seg ikke, men jeg fikk overtalt dem
til å gå hjem og glemme det de mente å ha sett. "Det finnes
ikke hekser. De eksisterer bare i fantasien vår, særlig når
det er mørkt." Jeg unnlot å nevne spøkelseshistorien. Venninnen
skulle fortsatt bo her i gaten.
Neste dag tok jeg noen telefoner. Eiendomsmegleren
kunne fortelle at Skogliveien 15 allerede var solgt, men var uklar når
det gjaldt kjøper. "Det ble ordnet gjennom et advokatkontor. Jeg kjenner
ikke den nye eierens navn."
Gjennom kontakter i psykiatrien fikk jeg opplyst
at en Lisa Carlsen, bosatt i Skogliveien 15 tidlig på syttitallet, var
utskrevet til en vernet bolig i Tønsberg for et år siden.
Advokaten bekreftet at huset var kjøpt
av fru Carlsen, som selv om hun fortsatt var psykiatrisk pasient, nå greide
seg selv. Han sa det ikke med noen stor overbevisning. "Hun insisterte på
å kjøpe dette huset, og jeg så ingen grunn til at vi skulle
motsette oss det."
"Dere er klar over at hun bodde der en gang
for mange år siden, før hun ble syk?"
Det ble stille i telefonen. "Virkelig? Det
ante jeg ikke."
Det forundret meg ikke. Advokaten hadde vel
knapt begynt på skolen da dette skjedde.
"Men jeg kan ikke se at det endrer noe," fortsatte
han forsiktig.
Jeg kunne høre at han hadde fått
noe å tenke på. Han var ikke den eneste.
Samme kveld bestemte jeg
meg. Men først sjekket jeg ut en gnagende mistanke.
Da jeg besøkte lederen for omsorgsboligene,
hadde han først vært skeptisk. Men etter at jeg slapp ut deler
av historien, ble han mer medgjørlig. "Ja, det er nok riktig. Fru Carlsen
er svært opptatt av dyr, særlig katter. Men vi har vært i
tvil om hun var i stand til å ta vare på dem. Katter skal jo gå
fritt omkring, ikke stå i bur." Han ristet på hodet. "Men da hun
kom med denne katten, syntes vi ikke at vi kunne nekte henne det, særlig
ikke så lenge hun jo allikevel skulle flytte for seg selv." Beskrivelsen
hadde stemt presis på Idas katt.
Det var blitt seint på kvelden da jeg sto
utenfor huset. Fortsatt var det nesten helt mørkt der inne. Denne gangen
snek jeg meg lydløst langs veggene. Jeg ønsket ikke å bli
sett.
Brått stoppet jeg opp. Fra et av kjellervinduene
kom det en smal lysstripe. Også de var tildekket, men da jeg la øret
inntil, hørte jeg banking, som om noen slo noe hardt mot muren.
Jeg sjekket alle vinduene grundig, uten å
finne en måte å komme inn på. Men huset hadde en veranda i
annen etasje, tett inntil et stort tre. Det var en smal sak å klatre opp.
Døra der oppe var låst, men et vindu
sto på gløtt. Da jeg var inne i huset, hørte jeg bankingen
fra kjelleren enda tydeligere. Med et liten lommelykt som eneste lyskilde snek
jeg meg forsiktig ned trappa. Midt på kjøkkengulvet sto en kjellerlem
åpen.
En rasende fresing fikk meg til å skvette
så kraftig at jeg slo armen i dørkarmen og mistet lykten på
gulvet. En aggressiv katt kan være farlig nok. Jeg burde hatt med Hulda.
Ette hvert gikk det opp for meg at katten befant
seg i et bur.
Oppdraget mitt var løst. Vesle Ida skulle
få katten sin igjen. Denne sprø kattekjerringa hadde virkelig stjålet
den. Nå drev hun og hakket løs på gulvet i kjelleren.
Jeg burde bare ta katten og forsvinne ut. Men
noe holdt meg igjen.
Jeg gikk forsiktig ned de første trinnene
mot kjelleren.
Dama så virkelig ut som en heks. Hun var
krokrygget og svartkledd, med et sjal rundt hodet. I hendene hadde hun en hakke,
som hun svingte over hodet ned mot betongen med rytmiske bevegelser. Et stort
hull i gulvet hadde hun allerede greid å lage. Hun måtte ha jobbet
i ukevis for å greie det.
Hun syntes ikke å merke noe, bare slo og
slo. Ikke en gang da jeg rettet lommelykta mot henne og forsiktig spurte: "Fru
Carlsen, er det noe jeg kan hjelpe deg med?" reagerte hun.
Til slutt tok jeg hakken og plasserte henne på
en stol. Der falt hun sammen, helt utslitt. Ansiktet var fylt av støv
fra sementen, blandet med tårer. Bare øynene var klare. "Han tok
den stakkars katten også," hvisket hun. "Jeg ville så gjerne hatt
den. Han likte ikke katter."
Jeg bøyde meg fram og lyste ned i hullet.
Selv om jeg var forberedt, rygget jeg instinktivt
da skjelettet kom til syne. Det lå sammenkrøpet i fosterstilling,
som om piken hadde gjort et siste forsøk på å forsvare seg.
Tett opptil lå katteliket, rullet sammen som en liten ball.
"Jeg skjønte det hele tiden," messet kvinnen
med monoton stemme mens hun beveget overkroppen rytmisk fram og tilbake. "Han
var hos henne hver natt, og jeg visste om det. Hun skulle ha barn." Hun så
tomt på meg. "Det var min skyld, alt sammen. Jeg kommer til å brenne
i helvete."
Telefonen til Ida ble ikke
vanskelig. "Jeg har funnet katten din. Du hadde rett, men den gamle damen visste
nok ikke helt hva hun gjorde. Hun savnet vel en katt, hun også, akkurat
som deg."
Samtalen med politiet ble mer komplisert. Men
selv nå, etter snart tretti år, trengte noen å få visshet.
Det var i hvert fall sånn jeg tenkte da signalene fra utrykningsbilen
som stanset utenfor kastet et spøkelsesaktig lys inn i det mørklagte
huset der vi satt tause og ventet.