RIVERTONPRISEN FOR 1998 - Pressemelding
Rivertonprisen utdeles årlig
til det beste arbeid innen norsk kriminallitteratur. Samme forfatter skulle
derved kunne få prisen flere ganger. Praksis gjennom 25 år har imidlertid
vært at det aldri har skjedd. I realiteten kan det derfor år om
annet ha vært slik at prisen er blitt tildelt det beste arbeidet et gitt
år av en forfatter som tidligere ikke har fått prisen. I og med
at Rivertonjuryen fra og med i fjor også fungerer som norske medlemmer
i den skandinaviske juryen for Glassnøkkelen, vil det nå være
maktpåliggende å gi prisen til beste kriminallitterære arbeid,
uansett tidligere tildeling, slik at vi alltid konkurrerer om nordisk heder
og ære med vår beste kandidat.
Rivertonprisen for 1998 går til en bok som er kriminalroman nesten i strengeste
forstand, med forbrytelse og etterforskning helt i sentrum. Her er det ikke
snakk om å utforske grensene for genren, her er det ikke snakk om finlittærere
grep, her rår intrigen og oppklaringen grunnen og dominerer også
der samfunnskritikk og sinne over svik og svikt i barneomsorg, ungdomsarbeid
og lignende målbæres via en indignert fortellerstemme. Etterforskeren
er ikke politimann og ikke hentet inn fra KRIPOS, men er både av yrke
og legning nesten ideell for den type saker han kommer opp i. Han er litt lurvete
i kantene, en røff antihelt i en jeg-beretning som likevel kjennetegnes
av humor, medmenneskelighet og varme - til tross for tøff språkbruk
og en tilbøyelighet til å henge ut alt han misliker - og det er
mye i et småbymiljø som han kjenner ut og inn. Vi møtte
ham for første gang for to år siden i Gylne tider; en ypperlig
førstebok, der Tønsbergadvokaten Svend Foyn prøvde seg
som narkotikaetterforsker og kom bakom fasadene i småbyen hvis stolteste
merke han er nødt til å bære videre i selve navnet sitt.
Boka fra 1998 gir et enda skarpere nærbilde av Svend Foyn. Han blir oppsøkt av en forkommen og fortapt guttunge med en videokassett i hendene, Elvis Kristiansen, som like etter blir overkjørt av toget. Foyn tror ikke Elvis død var en ulykke, og hans undersøkelser fører ham i mange retninger. Organisert kriminalitet, barneporno, incest og pedofili er noe av det som skjuler seg under småbyens overflate, med forgreininger tilbake til andre verdenskrig og dagens nynazistiske rekruttering av ungdommer. Jugoslaviske yrkeskriminelle samarbeider med besteborgerlige bakmenn. Når en av bakmennene blir drept, er det så mange som kunne ha ønsket å ta livet av ham at boka presenterer tre nesten vanntette teorier for hvilken kvinne som er morderen. Svend Foyn beveger seg, til fots eller i sin veteran-Jaguar, hjemmevant og lommekjent i sitt miljø; oftest i konflikt med politiet, men også i nært og avgjørende samarbeid med politimannen Wilhelm Mørk i det logiske, hesblesende og høydramatiske skytedrama hvor de fleste elementer faller på plass.
Det at helten er kalt Svend Foyn viser en forfatter som tar formel- og underholdningsgenren på alvor, uten å gjøre den til noe mer enn den er. Han unner sin helt en kjærlighetshistorie som bonus, og både forfatter og lesere frikjenner kvinnen Foyn har et forhold til slik at han kan nyte flere av livets gleder enn de fine og litt stivnede advokatvaner han har lagt seg til. Mot slutten av romanen beskriver Foyn livet etter at saken er avsluttet: "Selv slapp jeg fra det med knust hjerte og svart samvittighet. Erfaringsmessig lar begge tilstander seg kurere." Vi kunne føyd til: For eksempel med en god kriminalroman. Det er en stor glede å gi Rivertonprisen for 1998 til Jan Mehlum for romanen Kalde hender.