The New York Story eller hvordan virkeligheten innhenter fantasien

I mai for et par år siden var jeg på vei til New York for å sjekke detaljer i kriminalromanen som skulle ut samme høst: En rettferdig dom. En liten del av handlingen foregikk i NY, og i denne type litteratur må alle detaljer stemme. Jeg hadde skrevet ferdig hele historien med tønsbergadvokaten Svend Foyn i hovedrollen. Men siden det var mange år siden jeg hadde vært i NY, var beskrivelsene av gater og steder basert på håndbøker, internet og ren fantasi.

Tilfeldigvis befant jeg meg i København uken før jeg skulle dra. På Kastrup ble jeg oppmerksom på et par som sto og fomlet med en billettautomat. Etter å ha hjulpet dem, kom vi prat og tok bussen sammen inn til byen. De var amerikanere. En jødisk utseende flott kvinne, en noe eldre mann. Typisk intellektuelle. David og Holly fra New York City.

Vanlige fraser ble utvekslet. What do you do for living? Sosiolog, som meg? Kultursosiologi, undervisning, forskning? Dette begynte å bli interessant. Jeg er på nærmest på vei til New York. Denne opplysningen medførte umiddelbart en invitasjon til å besøke dem. Why New York? Jeg forklarte at jeg var forfatter, ute på research. Vi ble enige om å møtes samme kveld.

Hva slags informasjon er du ute etter? Over en porsjon pannekaker på den trange nørrebrokneipa dro jeg fram manuset. En leiegård var sentral i historien. Hvor bor dere? I Greenwich Village? Det var der jeg hadde plassert gården. We live on 12th Street.

Mitt hus lå i 13.gate. Jeg leste fra manus. Et rødt murhus med fire etasjer, to leiligheter i hver etasje, litt tilbaketrukket fra gaten, en liten grønn plenflekk foran, en høy murtrapp opp til hovedinngangen.

Det ble stille. That's our house. How did you know? Jeg hadde ikke noe svar.

Is there more? Et annet hus hørte også med. En eksklusiv leiegård på Upper East. That's where my father lives. Vi så på hverandre. What more can you say?

Det ble ingen reise til New York. Holly, som var fotograf, sendte meg alt jeg trengte av bildemateriell. Da det røde murhuset sakte materialiserte seg på PC-skjermen foran meg, stoppet tiden et lite øyeblikk. Det var mitt hus, presis som jeg hadde beskrevet det.

Problemet med virkeligheten er at den ikke er troverdig. Hørte dere det, forlagsredaktører og kritikere?